Publikums opplevelse av sakte-TV

NRK sine sakte-TV-programmer har fått høye seertall og skapt et stort engasjement hos seerne. Men hvorfor velger publikum å se på togreiser, salmesang og vedbrenning minutt for minutt, og hvilke opplevelser gir det dem?

Sak­te-TV er TV-pro­duk­sjon­er av en reise, et tema eller en hen­delse i reell tid. Uten redi­ger­ing eller annen merkverdig inngripen fra pro­dusent, filmer kam­er­aet det som skjer i den fak­tiske tiden det tar — min­utt for min­utt eller sekund for sekund. 

Siden 2009 har NRK pro­dusert en rekke slike sak­te-TV-sendinger. Pub­likum har fått se alt fra togreis­er og båtreis­er til lak­se­fiske, ved­bren­ning, strikking, salme­sang og fugle­liv. Over 2,9 mil­lion­er seere var innom det mest sette av pro­grammene, Hur­tigruten min­utt for min­utt, og flere av de andre pro­duk­sjonene har også hatt høye seertall. 

Spørsmålet mange stiller er: Hvor­for vel­ger pub­likum å se på sak­te-TV? Det er en nok­så forut­sig­bar TV-sjanger med man­gel på spen­ning, manus og høy­depunkt. Forskere har analy­sert noen av pro­grammene og gitt mulige fork­laringer på suk­sessen (Pre­vett 2015; Puijk 2015), men ingen har inter­vjuet seerne av pro­grammene, før nå. En nylig lev­ert mas­teropp­gave tar for seg erfarin­gene og opplevelsene to ulike pub­likums­grup­per har med sak­te-TV på NRK (se fak­taboks). Stu­di­en består av inter­vjuer med tolv seere i to ulike alder­s­grup­per — mel­lom 18–29 år og 49+.

Hyp­no­tisk? Utsik­ten fra Hur­tigruten, min­utt for min­utt. Foto av Geir Bjerke basert på videostrøm­men fra NRKs sendinger.

En avslappende motvekt til stress

Funnene fra under­søkelsen vis­er at sak­te-TV har fascin­ert seerne for­di det er så annerledes enn mange andre pro­gram­mer vi ser på TV i dag. Flere av infor­man­tene uttryk­te at de, til å beg­ynne med, opplevde sak­te-TV som merke­lig, men at det ble mer fascinerende jo lenger de så på det. En av de yngre infor­man­tene ga uttrykk for at det kan være såkalt “acquired taste” — noe man mis­lik­er til å beg­ynne med, men som man etter hvert beg­yn­ner å like. Når man kom­mer seg over “kneiken”, kan det bli inter­es­sant. Det skiller seg i hvert fall ut fra det han og flere av de andre infor­man­tene pleier å se på til vanlig.

Mas­teropp­gave om sakte-TV
Artikke­len er basert på for­fat­terens mas­teropp­gave: “Plut­selig skjed­de det…ingenting — en studie av pub­likums opplevelse av sak­te-TV”.

Til sam­men ble tolv per­son­er, i alder­s­grup­pene 18–29 år og 49+, inter­vjuet om sine erfaringer og opplevelser med sak­te-TV på NRK. Infor­man­tene hadde sett rel­a­tivt mye sak­te-TV, men de eldre hadde sett flest og lengst på pro­grammene. Sam­let dekket infor­man­tene alle utenom ett av de til nå sendte sakte-TV-programmene.

En eldre infor­mant ga tydelig uttrykk for at det er deilig å se på noe som til en foran­dring ikke går så fryk­telig fort. “Det er godt å slappe av med sak­te-TV og koble ut alt og alle”, sa en annen eldre infor­mant. En av de yngre påpek­te at det alltid er noe som skjer i livene våre, og at det å bare se på noe helt hverdagslig da kan være til­fredsstil­lende. “Innhold­et i sak­te-TV pre­sen­teres så lang­somt at man får mulighet til å koble av og bare tenke på det man ser på skjer­men”, fork­larte hun.

Enkelte av infor­man­tene hevdet til og med at sak­te-TV kan være så avs­lap­pende at det nærmest fun­ger­er hyp­no­tisk; når man sit­ter og ser på bøl­gene eller togskinnene kom­mer man inn i en rytme der man blir “tatt med inn i bildet”. Flere oppdaget først denne “hyp­nosen” når de ble avbrutt av noen som snakket til dem eller av en tele­fon som ringte.

Det som skjer, det skjer nå

En grunn til at pub­likum ble sit­tende en stund for å se på sak­te-TV, var den direk­te­sendte opplevelsen. Med unntak av et par av sendin­gene, har sak­te-TV-pro­duk­sjonene vært direk­te­sendte. Dette gir en spe­siell opplevelse hvor det som skjer, det skjer nå. Man får ikke bare se et lite utdrag av hen­delsen, men får være vitne til den mens den utfold­er seg.

Flere av infor­man­tene mente at direk­te­følelsen er en essen­siell del av sak­te-TV. Det at man for eksem­pel ser en båtreise direk­te kan gi en ekstra spen­ning til et for­mat som i utgangspunk­tet har man­gel på det. Mest sannsyn­lig vet man hva som kom­mer til å skje de neste min­ut­tene, men man vet aldri helt sikkert. Flere av infor­man­tene ble der­for sit­tende lenger enn de egentlig hadde tenkt, i til­felle det skulle skje noe spen­nende det neste min­ut­tet. Noen av de eldre infor­man­tene sa at de ikke engang hadde tid til å gå på do i frykt for å gå glipp av noe! En yngre infor­mant fork­larte at “Ryt­men i sak­te-TV gjør at selv den min­ste rykn­ing får det til å bli fyr i spenningskurven”.

Innhold­et i sak­te-TV pre­sen­teres så lang­somt at man får mulighet til å koble av og bare tenke på det man ser på skjermen

På den annen side var det et fler­tall av seerne som mente at sak­te-TV fun­ger­er godt som bak­grunns-TV. Dette kan knyttes til den britiske medieforskeren John Ellis (1982) sitt begrep “glance TV”, som vil si at man kan kaste et blikk bort på fjern­synet innimel­lom. På grunn av det lang­somme for­matet og lite nytt innhold, gjør sak­te-TV det mulig å gjøre andre ting sam­tidig som å lage mat, gjøre husar­beid, være på mobilen og lig­nende. Selv om dette også lar seg gjøre når man ser på andre TV-pro­gram­mer, er det i langt større grad mulig i sak­te-TV, ifølge infor­man­tene. Som en av dem fork­larte: “Man trenger ikke å få med seg hele pro­gram­met for å få med seg innhold­et. Du kan på en måte se et glimt og så gjør det ikke noe at man ikke ser resten”.

Tanke- og fantasifremkallende

Det lang­somme for­matet gjør det også mulig å legge merke til detal­jer man gjerne ikke hadde fått med seg ellers. Ingen pro­dusent har klip­pet vekk de kjedelige par­tiene, og seerne må selv bestemme hva som er verdt å få med seg, og hva de kan gå glipp av. Dette får frem både tankene og fan­tasien. Noen opplevde det som såkalt “peo­ple watch­ing”, der man for eksem­pel kan sitte i et kafévin­du og stud­ere men­nesker som går for­bi, og kan­skje fan­tasere om hvor­dan livene deres er. En av de yngre seerne fork­larte det slik: “Du beg­yn­ner å lage litt his­to­ri­er og tenker hva er det de gjør på og sånn”.

Infor­man­tene ga uttrykk for at det er en forskjell mel­lom sak­te-TV og andre TV-pro­gram­mer, der sak­te-TV i langt større grad får frem denne fan­tasien. I sak­te-TV får pub­likum anled­ning til å legge merke til detal­jer man ellers trolig ville ha gått glipp av der­som man så pro­gram­met i et tradis­jonelt format.

Når du ser på ting som går sak­te, har du mer tid til å stim­ulere og finne på his­to­ri­er selv

En av infor­man­tene fork­larte at man har blitt vant til pro­gram­mer med rask klip­ping der man slip­per å lage bildene selv. Dessuten har man ikke tid for­di det kom­mer et nytt bilde før man får tatt det for­rige inn over seg. I sak­te-TV er dette der­i­mot annerledes. “Når du ser på ting som går sak­te, har du mer tid til å stim­ulere og finne på his­to­ri­er selv”, sa han.

Tar del i reisen

En fjerde opplevelse infor­man­tene ga uttrykk for var at sak­te-TV ga dem en reiseop­plevelse. Flere av pro­grammene har vært båt- og togreis­er, som blant annet denne som­merens serie Som­mer­to­get min­utt for min­utt. Disse TV-pro­grammene vis­er hele reisen fra A til B og lar seerne få se utsik­ten under­veis. På denne måten blir pub­likum nærmest gratispas­sas­jer­er som får bli med på reisen fra start til slutt, over like lang tid som turen fak­tisk tar i virkeligheten.

Flere infor­man­ter fork­larte at det blir en følelse av å reise uten å for­late rom­met. Spe­sielt for dem som kan­skje ikke har anled­ning til å reise selv kan det være fint å se og oppleve nye sted­er, og bli kjent med lan­det vi bor i. “De bringer oss til fjord og fjell som vi kan­skje ikke har sett”, sa en av infor­man­tene. En annen infor­mant var plaget med reis­esyke, og var av den grunn ikke så bereist som hun skulle ønske at hun var. Hun fork­larte føl­gende; “Mange er jo veldig bereist i dag, og de forteller hvor flott det er. Men når jeg ser på sak­te-TV, så får jeg et lite innblikk i hvor fint det egentlig er, selv om jeg ikke kan komme dit selv”. Andre infor­man­ter satt også pris på å se sted­er de hadde vært tidligere, hvor de kunne kjenne seg igjen.

Mange er jo veldig bereist i dag, og de forteller hvor flott det er. Men når jeg ser på sak­te-TV, så får jeg et lite innblikk i hvor fint det egentlig er, selv om jeg ikke kan komme dit selv

Pro­gram­met trenger nød­vendigvis ikke å være en tog- eller båtreise for at seerne skal få en reiseop­plevelse, det sen­trale er at man får oppleve et miljø man ikke er kjent med fra før. Spe­sielt i dyre­pro­grammene kom­mer man som seer tett på dyrene som beveg­er seg og lever livene sine. Slik kan man nesten få opplevelsen av å være til stede med fug­lene i Fugle­f­jel­let min­utt for min­utt eller på Finn­marksvid­den med reins­dyrene i Rein­fly­t­ting min­utt for min­utt, fork­larte flere av informantene.

Sterk nasjonalfølelse

Opplevelsen flest av infor­man­tene nevnte var den sterke nasjon­alfølelsen sak­te-TV gir. For det første er det NRK som er avsender, som vår norske all­mennkringkaster, og bare det i seg selv skaper en nasjon­alfølelse, sa noen av infor­man­tene. Dessuten vis­er pro­grammene det man gjerne ser på som det typisk norske. Infor­man­tene nevnte blant annet den vakre naturen med høye fjell og dype fjorder, samt tradis­jon­srike aktiviteter som strikking, salme­sang og lak­se­fiske, og flere sa at dette vekket patri­o­tiske følelser i dem. Ikke minst er alle flaggene et sym­bol på det norske. “Det er nesten flere flagg enn på Karl Johan på nasjon­alda­gen, det er som et langt 17.mai-tog”, sa en av informantene.

Der NRK har min­utt-for-min­utt-sendinger, dukker det ofte opp folk med norske flagg. Her fra Som­mer­to­gets besøk på Reimegrend stasjon i Horda­land 29. juli 2017. (foto: nrk.no)

I til­legg beskrev infor­man­ter en annen form for nasjon­alfølelse ved en opplevelse av at “hele Norge” så på sendin­gene. Det kunne i hvert fall virke sånn gjen­nom poster i sosiale medi­er og net­tar­tik­ler, samt diskusjon­er i lun­sjen, ifølge infor­man­tene. Særlig Hur­tigruten min­utt for min­utt føltes som en nasjon­al mediebe­given­het som “alle” i Norge fikk med seg. Enten satt de hjemme foran fjern­synsskjer­men, eller så stilte de opp langs kys­ten i ekte dug­nad­sånd med norske flagg og hjemmes­nekrede plakater. En av de eldre infor­man­tene ga uttrykk for at det var en nasjon­al fel­lesskaps­følelse. Hun fork­larte det slik: “Vi var sam­men om et felles pros­jekt, og det sterke var at vi var én nasjon. Du følte deg veldig norsk”.

Vi var sam­men om et felles pros­jekt, og det sterke var at vi var én nasjon. Du følte deg veldig norsk

Slår best an hos eldre

Selv om opplevelsene av å se sak­te-TV er noen­lunde de samme for de yngre og de eldre seerne, virk­er ikke sjan­geren å være like attrak­tiv for dem begge. Sta­tis­tikk over seer­tall vis­er at sak­te-TV slår bedre an hos de eldre, noe også denne under­søkelsen bekrefter.

Selv om det var noe vari­asjon­er innad i alder­s­grup­pene, var hov­ed­ten­densen at de eldre hadde sett mest. Den eldre alder­s­grup­pen hadde både sett flest pro­gram­mer og også sit­tet lengst og sett på. Der de yngre ofte bare hadde kikket innom sendin­gene, hadde noen av de eldre sett på i opp­til flere timer for­di de ble så opp­slukt at de “glemte tid og sted”, som noen av dem sa. Flere yngre for­t­alte at de nok­så fort beg­y­nte å kjede seg for­di temaene ikke inter­esserte dem og for­di pro­grammene ikke under­holdt nok. Dessuten sa enkelte yngre at de hadde så mye annet å gjøre på, og at de ikke tok seg tid til å se min­utt etter minutt.

Et par av dem nevnte imi­dler­tid at de trolig hadde sett mer på sak­te-TV om de hadde vært pen­sjon­is­ter. “Jeg ser for meg at jeg kunne sett på det litt mer om jeg var eldre og hadde mer tid til det”. Så gjen­står det å se om sak­te-TV fort­satt eksis­ter­er når den yngre gen­erasjo­nen har blitt eldre, slik at også de kan ta seg tid til å se min­utt for minutt.

Referanser:

Ellis, John (1982) Vis­i­ble Fic­tions: Cin­e­ma, Tele­vi­sion, Video. Lon­don, Routledge

Pre­vett, Tim (19.12.2015) That Damned Cow — Just What is Nor­we­gian Slow TV?, YouTube [27.07.2017]

Puijk, Roel (2015) Slow Tele­vi­sion: A Suc­cess­ful Inno­va­tion in Pub­lic Ser­vice Broad­cast­ing, Nordi­com [27.07.2017]

Urdal, Elis­a­beth (01.06.2017) Plut­selig skjed­de det ingent­ing — en studie av pub­likums opplevelse av sak­te-TV, UiB [27.07.2017]

TEMA

N

RK

96 ARTIKLER FRA VOX PUBLICA

FLERE KILDER - FAKTA - KONTEKST

INGEN KOMMENTARER

Kommentarfeltet til denne artikkelen er nå stengt. Ta kontakt med redaksjonen dersom du har synspunkter på artikkelen.

til toppen