Tidligere i høst gikk aksjonen Besteforeldre mot global oppvarming løs på Cicero-senterets siste klimarapport: Klimavalg 2017. Er det fagetisk forsvarlig å uttrykke seg så balansert, og med så mange forsiktige forbehold, at det kan brukes til å begrunne nær sagt en hvilken som helst politikk?
Med utgangspunkt i denne kritikken kan det føres en mer generell diskusjon om forskerintegritet og samfunnsansvar. Kan vi overlate til andre å trekke de politiske konsekvensene av kunnskapen vi utvikler? Hvor tydelig kan vi selv si fra uten å sette vår faglige autoritet på spill?
Temaet ble diskutert på et debattmøte 9. november 2017 på Christie Café i Bergen, med disse innleggene:
Halfdan Wiik: Må forskning være politisk tannløs? Om Cicero-senterets klimarapport før stortingsvalget.
John Gunnar Mæland: Føre-var-prinsippet og kravet om sikker kunnskap – et samfunnsmedisinsk perspektiv.
Ragnar Fjelland: Vitenskapelig usikkerhet som skalkeskjul for unnfallenhet? Et vitenskapsteoretisk perspektiv.