Arenaen for alle

Alle snakker om offentligheten: Ekkokamre, polarisering, godhetstyranni, sosiale medier, Googles makt... Men hva er "offentlighet" – og hva er poenget?

I okto­ber besøk­te den ame­ri­kans­ke poli­tis­ke filo­so­fen Jason Bren­nan Uni­ver­si­te­tet i Oslo. Han har utgitt en av de hot­tes­te bøke­ne på fel­tet poli­tisk filo­so­fi for tida, Against Democracy (2016). Der argu­men­te­rer han for at demo­kra­ti er for­kas­te­lig for­di det gir als­kens uopp­lys­te og sløvs­in­ne­de bor­ge­re stem­me­rett på lin­je med de som vet og kan noe. Han øns­ker seg et epis­to­kra­ti – kunn­skaps­sty­re – i ste­det.

Brenn­ans bok er hipt og mor­somt skre­vet. Men tanke­mes­sig er den ikke så langt unna hva stor­tings­re­pre­sen­tan­ter de førs­te tiåre­ne etter 1814 tenk­te og sa. De betrak­tet seg nett­opp som «lan­dets bes­te menn» – at damer kun­ne del­ta var hin­si­des fan­ta­si­en deres. De var gjer­ne rys­tet over man­ge­len på både kunn­skap og stil hos bøn­de­ne som had­de slup­pet inn på Tin­get. Tred­je kapit­tel i ALLMENNINGEN. His­to­ri­en om norsk offent­lig­het beskri­ver og ana­ly­se­rer den­ne eli­tis­men, som smyk­ket seg med ord som «for­nuft» og «opp­lyst all­menn­vil­je» selv om den kan­skje mest repre­sen­ter­te for­svar for embets­manns­eli­tens egne sosia­le inter­es­ser.

Å kjen­ne offent­lig­he­tens his­to­rie er alt­så å kun­ne gjen­kjen­ne tema i offent­lig debatt på tvers av et varie­ren­de antall år, tiår eller hundre­år. Men at Brenn­ans bok min­ner om norsk embets­manns­eli­tis­me, betyr ikke at den ikke tar for seg en gyl­dig pro­ble­ma­tikk, en som har vært dis­ku­tert i fler­fol­di­ge omgan­ger i man­ge land helt fram til i dag.

Foto: Einar Sakariassen/Oslo Muse­umcba

Offent­lig­he­ten er for alle. Barn på et dag­hjem i Oslo lyt­ter på radio. Bil­det er tatt ca. 1950.

Den sto for eksem­pel sen­tralt da Stor­tin­get dis­ku­ter­te om kvin­ner skul­le kun­ne stem­me. Dis­ku­sjo­nen skild­res i All­men­nin­gen. Kvin­ne­ne ble av man­ge fram­stilt ikke bare som uvi­ten­de, men også som irra­sjo­nel­le, følel­ses­styr­te. Lig­nen­de bekym­rin­ger gjaldt selv­føl­ge­lig også de eien­doms­løse men­ne­ne med lave inn­tek­ter som fikk all­menn stem­me­rett 15 år før alle kvin­ner fikk det.

Argu­men­te­ne var knyt­tet til inter­na­sjo­nalt utbred­te fore­stil­lin­ger om kvin­ner og arbei­de­re – som for øvrig også kom til uttrykk i bekym­rin­ger over film­me­di­et og kino­enes effek­ter på akku­rat dis­se umod­ne pub­li­kums­grup­pe­ne. All­men­nin­gen skild­rer både den­ne mot­stan­den og, på den and­re siden, den sto­re gle­den kino­pub­li­kum­met hen­tet fra det tid­lig ame­ri­kansk-domi­ner­te reper­toa­ret. At gle­den var utbredt i als­kens sosia­le grup­per og lag, kom også fram da Mary Pick­ford og man­nen hen­nes, Douglas Fai­r­banks, besøk­te Oslo i juni 1924 – og ble hyl­let i alle aviser, fra høy­re til venst­re. De var de førs­te kjen­di­s­er en var på for­navn med.

Om essay­et
Essay­et ble først pub­li­sert i Dag­bla­det 12. desem­ber 2017.

Ame­ri­ka­ne­ren Wal­ter Lipp­mann argu­men­ter­te på 1920-tal­let i tråd med Bren­nan for at sam­fun­net var blitt så kom­pli­sert at bare eks­per­ter bur­de bestem­me, på sine respek­ti­ve områ­der. Ingen van­li­ge men­nes­ker had­de for­ut­set­nin­ger for å ha begrun­ne­de menin­ger om alt. Filo­so­fen og psy­ko­lo­gen John Dewey var ikke uenig i det sis­te, men men­te at van­li­ge men­nes­ker, når de skjøn­te at poli­tis­ke spørs­mål berør­te noe vik­tig for dem, gjer­ne gikk sam­men om å skaf­fe seg rele­vant kunn­skap og utvik­le for­nuf­ti­ge idé­er og for­slag verdt å drøf­te. Medie­so­sio­lo­gen Michael Schud­son pub­li­ser­te for ca. 15 år siden lig­nen­de tan­ker.

Drar noen kjen­sel på dis­se posi­sjo­ne­ne i dagens dis­ku­sjo­ner, er det ikke vel­dig over­ras­ken­de. De fles­te ser ver­di­en av å luke vekk de fals­ke nyhe­te­ne og sik­re en rime­lig sann­hets­ge­halt i res­ten. Slags­må­let om Sta­tis­tisk sen­tral­byrå nylig viser fremst hvor avgjø­ren­de vik­tig leve­ran­se­ne av et tro­ver­dig kunn­skaps­grunn­lag for poli­tis­ke dis­ku­sjo­ner og beslut­nin­ger er. Svært mye sam­funns­vi­ten­ska­pe­lig forsk­ning har siden 1950-tal­let levd av å dek­ke et stort behov for kunn­ska­per, i regje­rings­ap­pa­ra­tet, i Stor­tin­get, i sivil­sam­fun­net og blant van­li­ge bor­ge­re. Alt det­te kan gjer­ne ses som uttrykk for at vi øns­ker en grad av epis­to­kra­ti.

Det er ikke minst de poli­tis­ke og kul­tu­rel­le erfa­rin­ge­ne i de nasjo­na­le offent­lig­he­te­ne som gjør oss for­skjel­li­ge fra folk i and­re land

Det fin­nes alt­så sli­ke fel­les tema i alle vest­li­ge lands dis­ku­sjo­ner om demo­kra­ti­et og dets vil­kår. Og det fin­nes inter­na­sjo­na­le offent­lig­he­ter av uli­ke slag, som på kuns­tens områ­de eller i uli­ke aka­de­mis­ke disi­pli­ner. EU har len­ge øns­ket seg og støt­tet forsk­ning om en fun­ge­ren­de euro­pe­isk offent­lig­het. Det fins også ansat­ser til en glo­bal offent­lig­het, som blir syn­lig ved for eksem­pel natur­ka­ta­stro­fer, olym­pis­ke leker og enkel­te krigs­hand­lin­ger – samt i sosia­le medi­ers evne til inter­na­sjo­na­le gjen­nom­brudd: #metoo. Like­vel er de nasjo­na­le offent­lig­he­te­ne klart de vik­tigs­te for folk flest det mes­te av året. Det er ikke minst de poli­tis­ke og kul­tu­rel­le erfa­rin­ge­ne i de nasjo­na­le offent­lig­he­te­ne som gjør oss for­skjel­li­ge fra folk i and­re land. Vi kan vit­se om Brå som brakk sta­ven, om Jens Pike­nes og Met­te-Marit med and­re nors­ke, ikke med svens­ker, dans­ker, ita­lie­ne­re, japa­ne­re eller sene­ga­le­se­re.

Offent­lig­he­ten har i digi­ta­le tider en etter hvert uover­skue­lig meng­de under- og sær­of­fent­lig­he­ter av man­ge slag. Men dis­se avgren­se­de offent­li­ge rom­me­ne har for det førs­te porø­se veg­ger, som offent­lig­he­tens frems­te teo­re­ti­ker, Jür­gen Haber­mas, har sagt det. Skjer det sam­lei­er til sko­ge­nes bes­te på sce­nen under en rocke­fes­ti­val, blir det fort kjent både vidt og bredt gjen­nom en rek­ke medi­er. Natt­li­ge vir­tu­el­le sam­ta­ler mel­lom menn på Face­bo­ok kan bli gjort til gjen­stand for behand­ling på kro­nikk­plass i lands­dek­ken­de aviser. For det and­re er svært man­ge av de små offent­lig­he­te­ne på uli­ke måter knyt­tet opp mot de sen­tra­le sce­ne­ne i det enor­me sir­ku­set en kan fore­stil­le seg dagens offent­lig­het lig­ner.

Sam­men­kob­lin­gen i en sen­tral, fel­les are­na er avgjø­ren­de

Sam­men­kob­lin­gen i en sen­tral, fel­les are­na er avgjø­ren­de ikke bare for dan­nel­sen av en nasjo­nal kul­tu­rell iden­ti­tet. Det er også grunn­la­get for at det Grunn­lo­vens para­graf 100 kal­ler «en åpen og opp­lyst offent­lig sam­ta­le», skal kun­ne fore­gå og i prin­sip­pet bidra til sty­ring av lan­det. I digi­ta­le tider, med fare for fil­ter­bob­ler og ekko­kam­re, har fors­ke­re vist at dis­se trus­le­ne ennå ikke er rea­li­sert i Nor­ge. Den som kjen­ner offent­lig­he­tens his­to­rie, vil i til­legg vite at beviss­te for­søk på bal­ka­ni­se­ring av offent­lig­he­ten i såkal­te «leirof­fent­lig­he­ter» i mel­lom­krigs­tida, slo feil. Det gir jo en viss for­trøst­ning når en prø­ver å se fram­over.

Fors­ke­re slo fast i sis­te Makt­ut­red­ning at «folke­sty­ret for­vit­rer», ikke minst for­di tra­di­sjo­nel­le kana­ler for poli­tisk makt, som de poli­tis­ke par­ti­ene og folke­be­ve­gel­se­ne, har mis­tet noe av sin betyd­ning. Kan­skje offent­lig­he­tens betyd­ning har økt til­sva­ren­de?

Desto vik­ti­ge­re er det at sta­ten lever opp til «infra­struk­tur­an­sva­ret» den påleg­ges av Grunn­lo­vens §100 og gjør sitt for at offent­lig­he­ten hol­der ordent­lig kva­li­tet og diver­si­tet.

TEMA

O

ffentli
ghet

84 ARTIKLER FRA VOX PUBLICA

FLERE KILDER - FAKTA - KONTEKST

INGEN KOMMENTARER

Kommentarfeltet til denne artikkelen er nå stengt. Ta kontakt med redaksjonen dersom du har synspunkter på artikkelen.

til toppen