Du kan slå opp nesten hvor som helst i Peter Pomerantsevs nye bok This Is Not Propaganda og finne de utroligste ting.
Som for eksempel nettforumene for moderne høyreekstreme, der interesserte kan laste ned bruksanvisninger på hvordan føre informasjonskrig. Den som tiltrekker seg over 10000 følgere får kalle seg “Übermensch Influencer”. Eller historien om Filippinene, der man åpenbart har “lyktes” med å skape en effektiv desinformasjons-arkitektur som er den perfekte støtte for president Dutertes voldsherredømme. Så er det selvsagt den russiske nett-troll-fabrikken og hybridkrigen i Ukraina…
Vi har hørt om så mye sånt nå at det virker gammeldags å bli forundret, enn si sjokkert, men det gjør likevel inntrykk å få alt dette på ett brett.
Reportasjer og familiehistorie
Pomerantsevs bok er satt sammen av en serie reflekterende reportasjer, møter med aktivister, journalister, medborgere, folk som på ulikt vis påvirkes av – eller påvirker – vår nye globale medievirkelighet. Forfatteren presenterer ikke én spisset tese, slik det er blitt vanlig i aktualitetsbøker. Det er en lettelse å slippe gjentakelsene og forenklingene som pleier å prege den sjangeren og gjøre det av med enhver leseglede. Her er ingen kulepunktlister med fiks ferdige løsningsforslag.
Et avgjørende grep som løfter boken er at Pomerantsev vever undersøkelsene av nåtiden sammen med sin egen families historie. Foreldrene var dissidenter i Sovjetunionen som havnet i KGBs søkelys, i en tid hvor ord var så mektige at bestemte bøker og tanker var forbudt, bare å oppbevare en ulovlig bok kunne sette hele familien i fare. Familien ble presset til å forlate hjemlandet i 1978 (forfatteren ble født året før), og slo seg etter hvert ned i London.
Kontrasten kunne ikke vært skarpere til den verden Pomerantsev utforsker 40 år senere. Ordenes og bildenes betydning er uthulet, alt er vridd og vrengt til det ugjenkjennelige. Den klare motsetningen mellom Vesten og Sovjetunionen i den kalde krigen er avløst av ullen uklarhet. I vestlige land er det ikke lenger noen følelse av at samfunnsutviklingen styres i en retning, enn si mot en bedre fremtid. Isteden ser vi oss nostalgisk tilbake og lar oss hisse opp av “sterke menn”.
Påvirkningsteknikker
Det er teknikkene for såkalt strategisk kommunikasjon i digitaliserte samfunn som sirkles inn. Alt og alle synes nå å være i full sving med påvirkningskampanjer, og dette er virkelig en global geskjeft. Twitter-brukeren du går i klinsj med kan i virkeligheten være en falsk profil, del av et “botnet” som gjetes av en “bot herder” i Nisjnij Novgorod. Ja, sånne finnes, firmaet var på en og samme tid engasjert i å produsere memes for tyske høyreekstreme, drive kampanje for en eskortetjeneste i Dubai og angripe russiske opposisjonelle.
Den teknologiske forutsetningen er naturligvis de “sosiale” mediene, der budskap kan målrettes til stadig mer finsiktede grupper. Resultatet er en oppsplintret offentlighet der meningsdannelsen blir stadig mer uoversiktlig. En av kampanjesjefene i Brexit-leiren forteller at annonsene som mobiliserte velgere mest effektivt, var rettet mot folk som var opptatt av dyrs rettigheter. Vote Leave hevdet i sine annonser at EU var slem mot dyr, bl.a. fordi spanske bønder som avlet opp okser til tyrefekting mottok EU-støtte. Dyrevern-forkjempere er ikke nødvendigvis mot innvandring, som var et av de andre kampanjetemaene, men det er ikke noe problem når du sender ulike budskap til de forskjellige målgruppene. Med en befolkning på 20 millioner trenger du å spre om lag 70 budskap i sosiale medier, mente Brexit-strategen.
Russerne var først ute
Pomerantsevs første bok Nothing Is True and Everything Is Possible inneholder reportasjer og analyser fra forfatterens år som tv-produsent i Russland, og legger grunnlaget for mye av analysen her. Historien om nett-troll-fabrikken i St. Petersburg er kjent for de fleste i grove trekk, men får fornyet aktualitet når den leses i sammenheng med bokens øvrige reportasjer. Selv om vi ikke burde har vi vent oss til tanken på at russerne med sin “politikk-teknologi” faktisk gjorde det de kunne for å påvirke valgkamp og offentlighet i USA. Blant “teknologiene” er å skape mest mulig forvirring og usikkerhet ved å underminere fakta og sette grupper opp mot hverandre (målrettede annonser og falske profiler er som skapt for dette).
Skal en forstå russiske påvirkningsforsøk i andre land, må en også huske at det å blåse opp egen betydning er en viktig del av det. Russerne er meget fornøyd med store oppslag om de forskjellige operasjonene – slik forsterkes nettopp den usikkerheten og uklarheten de forsøker å skape. Er dette en ekte kampanje eller kan russerne stå bak, spør vi oss. Er i det hele tatt noe det det gir seg ut for å være? Og dette gjør det i neste runde lettere å mistenkeliggjøre protestbevegelser mot autoritære regimer – for er ikke egentlig de også bare “fake”, satt i verk av USA og Vesten?
Pomerantsev innser at russerne ikke var et særtilfelle, som han hadde trodd. De har først og fremst vært tidlig ute. Forfatteren forlot Russland og flyttet tilbake til London i 2010 fordi han ikke orket mer av at “ingenting var sant og alt var mulig”, orket ikke å navigere gjennom Putin-regimets tåke av desinformasjon. Noen år senere finner han ut at Storbritannia og resten av verden begynner å ligne Russland: Han ser seg omgitt av en “radikal relativisme som impliserer at sannhet ikke kan finnes, fremtiden løser seg opp i vemmelig nostalgi, konspirasjoner erstatter ideologi”…
Mottrekk
Forfatteren lar leseren trekke egne konklusjoner, men arbeider seg også frem mot noen erkjennelser. Når offentligheten er blitt så uoversiktlig, må økt transparens bli et åpenbart krav. Det må bli mulig for den enkelte borger å forstå hvorfor hun blir utsatt for én type budskap og ikke andre, hvordan målretting foregår, hva som avgjør hvordan visse budskap “går viralt”, og så videre. Polarisering må møtes med brobygging. I en nylig publisert kommentar i The Guardian har Pomerantsev utdypet dette ytterligere.
Offentlighet og demokrati er altså bokens underliggende tema og forfatterens anliggende. Eller mer presist, hvordan en fungerende offentlighet forutsetter at spillereglene er kjent og respektert, og hvordan de siste 20 årenes utvikling har ført oss stadig lenger vekk fra dette idealet. Nettopp derfor blir Sovjet-dissidentenes erfaringer, foreldrenes erfaringer, som Pomerantsev hele tiden utdyper og bearbeider, så viktige og effektive, som et anker for hele boken.
To lysglimt
Med en så mørk tone fra begynnelse til slutt er det fristende å trekke frem to av årets mest oppsiktsvekkende sosiale bevegelser som mulige eksempler på en mer håpefull utvikling.
I Hongkong har en særdeles oppfinnsom folkebevegelse utviklet seg i protest mot Kinas stadig tydeligere forsøk på å ta all makt over territoriet. Det kinesiske regimet er naturligvis i “teten” når det gjelder utnyttelse av teknikkene Pomerantsev beskriver, likevel har demonstrantene hele tiden klart å finne effektive mottrekk. Ledelsen arresteres? Da avskaffer vi ledere. Politiet angriper? Vi forsvinner og dukker opp et annet sted (meget lesverdig fremstilt på bloggen Idle Words).
Hongkong-bevegelsen minner faktisk ikke lite om en moderne versjon av den kalde krigens dissidenter, med sine klare og prinsipielle krav om ytringsfrihet og demokrati.
Den andre bevegelsen er de ungdommelige klimaprotestene “Fridays for Future”. De har imponert i organisasjonsevne, størrelse og utholdenhet, men det som har slått meg spesielt er hvordan de i manipulasjonens og konspirasjonenes tid har holdt seg konsekvent til et klart, faktabasert budskap: Lytt til klimaforskningen. Kanskje ligger det i dette en innebygd, oppdemmet protest mot alt det Pomerantsev har funnet av destruktiv relativisme og nostalgi, ytterligere forsterket av at budskapet fremføres i gater og på plasser, i det åpne offentlige rommet hvor demokratiet trives best.