— Når det kommer til menneskerettigheter, bør det ikke finnes dobbeltmoral

— Jeg tror ikke den ene rev­o­lusjo­nen i Midtøsten førte til den andre, slik som mange men­er. Jeg tror rev­o­lusjonene inspir­erte hverandre. 

Det sier fun­gerende led­er for men­neskerettighet­sor­gan­isas­jo­nen Bahrain Cen­ter for Human Rights (BCHR) om den ara­biske våren. Maryam al-Khawa­ja er 26 år gam­mel og bor for tiden i eksil i Køben­havn. Hun har ledet organ­isas­jo­nen siden faren hennes, men­neskerettighets­fork­jem­peren Abdul­ha­di al-Khawa­ja, ble fengslet og stem­plet som ter­ror­ist i 2012.

Maryam al-Khawa­ja i sin lei­lighet i Køben­havn, mars 2013 (foto: Jonatan Jacobson).

— Vi job­ber for å beskytte de uni­verselle men­neskerettighetene. Vårt mål er at opprør­erne møter ret­tfer­dighet. Ikke bare opprør­erne i dag, men også opprør­erne og ofrene fra de tidligere rev­o­lusjonene. Vi ønsker et regime som respek­ter­er innbyg­gerne sine, sier Maryam al-Khawa­ja til Vox Publica.

En pris av stor betydning

BCHR ble grunnlagt i 2002 og er en ideell, friv­il­lig organ­isas­jon som arbei­der for å fremme men­neskerettigheter i Bahrain. Den siste tiden har BCHR fått økt inter­nasjon­al anerk­jen­nelse, og til hel­gen blir organ­isas­jo­nen tildelt Rafto­prisen 2013.

— Å få Rafto-prisen utgjør en stor forskjell for oss. Det er med på å sende en beskjed til myn­dighetene om at uansett hvor mye de prøver å kneble oss, blir vi fort­satt anerk­jent inter­nasjon­alt, sier prisvinneren. 

Led­er for priskomi­teen i Raftos­tif­telsen, Mar­tin Paulsen, kan fortelle at komi­teen særlig har lagt vekt på tre ting i val­get av BCHR. 

— For det første har de en grunn­leggende men­neskerettighet­sagen­da som ikke bare gjelder for Bahrains stats­borg­ere, men også for arbei­dsmi­grantene i lan­det. For det andre har de utmer­ket seg ved å argu­mentere for ikke-vold i en situ­asjon med et tilspis­sende poli­tisk opprør og vist hvor­dan man kan kjempe for demokrati og men­neskerettigheter uten å bruke vold. Det tred­je som utmer­ket seg var bruken av sosiale medi­er for å mål­bære sine bud­skap. Måten de fort­set­ter kam­p­en gjen­nom Twit­ter er veldig spen­nende, sier Paulsen.

Paulsen fork­lar­er at priskomi­teen i Raftos­tif­telsen lenge har lett etter organ­isas­jon­er som job­ber for uni­verselle men­neskerettigheter i Gulf-statene. 

— Her i Norge er dette land vi vet min­dre om. Lan­dene er strate­gisk vik­tige for USA, og som følge av det har ikke vestlige land hatt samme inter­esse av å snakke om reg­imene, og heller lukket øynene for det som skjer. For oss i Rafto har dette vært ekstra vik­tig å trekke fram, sier Paulsen. 

Kampen mot et voldelig regime

Å være men­neskerettighets­fork­jem­per i Bahrain er ingen lett opp­gave. Maryam al-Khawa­jas far er bare en av 13 oppo­sisjon­sak­tivis­ter som sit­ter fengslet for å ha opp­for­dret på fre­delig vis til poli­tiske reformer.

Hvor­dan klar­er dere å jobbe når dere møter så sterk mot­stand fra regimet?

— Det er veldig vanske­lig. Myn­dighetene gjør alt de kan for å stoppe oss. Men det som er vik­tigst for oss i BCHR er å stå fast ved de uni­verselle men­neskerettighetene. Vi kom­mer aldri til å svare myn­dighetene på samme måte som de behan­dler oss. Det er forskjellen på oss og dem. Vi bruk­er alltid et pro­fesjonelt men­neskerettighetsspråk og forhold­er oss til inter­nasjonale kon­ven­sjon­er. Jeg tror det er det som gjør at vi har suk­sess, sier al-Khawaja.

Opprøret i Bahrain var lenge fre­delig, men siden jan­u­ar 2012 har rev­o­lusjo­nen tatt en mer vold­elig ret­ning. Al-Khawa­ja leg­ger stor vekt på at BCHR er en ikke-vold­elig organ­isas­jon som ikke støt­ter volds­bruken som har eskalert den siste tiden, særlig blant de yng­ste opprør­erne. Men hun kan forstå frustrasjonen.

— Disse ung­dommene så at det ikke var noe inter­nasjon­al støtte å få, selv om de demon­str­erte på en fre­delig måte. Sam­tidig så de at Libya fikk bred mil­itær støtte fra resten av ver­den. Det sendte en farlig beskjed til de unge opprør­erne i Bahrain: «Hvis dere bruk­er våpen, kom­mer vi til å støtte dere». Men i Bahrain har ikke folk til­gang til våpen, så disse unge men­neskene tok i bruk det de kunne finne for å beskytte seg selv – stein­er, sier al-Khawaja. 

— Vi tror ikke på vold under noen oms­tendigheter. Men du skal ikke skylde på offer­et. Det er en vesentlig forskjell på poli­ti- og mil­itærstyrk­er som bær­er våpen og skud­dsikre vester, og unge gut­ter som kaster stein, sier hun. 

Twitter som verktøy

BCHRs vik­tig­ste opp­gave er å doku­mentere alle men­neskret­tighets­brud­dene som foregår i Bahrain på daglig basis. Organ­isas­jo­nen har medar­bei­dere til stede i Bahrain som job­ber med å doku­mentere forhold­ene. Al-Khawa­ja og de andre medlemmene som er basert i utlandet mot­tar doku­men­tasjo­nen og har som opp­gave å videre­formi­dle den til resten av ver­denssam­fun­net. Et vik­tig virkemid­del har blitt sosiale medi­er, og særlig Twitter.

Reports tht Mah­mood AlSameea was kid­napped yes­ter­day by secu­ri­ty forces #bahrain ????? ?? ?????? ????? ????? ?????? ?? ??? ????? ????? ?????

— Maryam Alkhawa­ja (@MARYAMALKHAWAJA) Novem­ber 1, 2013

— Sosiale medi­er har blitt et avgjørende verk­tøy for oss. De i BCHR som er i Bahrain kan av sikker­hets­grun­ner ikke bruke sosiale medi­er like mye, men for oss uten­lands er det en måte å fortelle ver­den om hva som skjer i Bahrain. 

I Bahrain er en høy pros­en­tandel av befolknin­gen på inter­nett, så Twit­ter og Face­book har også blitt en mobilis­er­ingsplat­tform for opprør­erne og et sted å snakke om det som foregår, forteller al-Khawaja.

— Bahrainske myn­digheter så tabben Mubarak gjorde i Egypt da han stengte inter­net­tet, så det har de ikke turt å gjøre. Men de tar i bruk andre måter som å gjøre inter­net­tforbindelsen dårligere, og for noen, for eksem­pel poli­tiske aktivis­ter, går de så langt som å skru av hele net­tet, sier al-Khawaja.

Ønsker internasjonal oppmerksomhet

Mar­tin Paulsen forteller at priskomi­teen i Rafto ønsker at BCHR skal kunne vise hvor­dan men­neskerettighet­sar­beid kan og bør gjøres. Ikke minst for å sette situ­asjo­nen i Bahrain og de andre lan­dene i Per­si­abuk­ta (Gulfen) høyere på agen­daen i Norge og resten av verden. 

Mar­tin Paulsen led­er komi­teen som del­er ut Rafto­prisen. (foto: Joar E.M. Klette/Frø film & media)

— Det vik­tig­ste vi kan opp­nå er å gi BCHR større inn­fly­telse i Bahrain. De kan fun­gere som et for­bilde for andre men­neskerettighet­sor­gan­isas­jon­er ver­den over. Vi vil gi dem et enda større inter­nasjon­alt kon­tak­t­nett slik at de kan fort­sette det arbei­det de gjør, sier Paulsen. 

En av al-Khawa­jas fane­sak­er er å skape større inter­nasjon­al opp­merk­somhet om det som foregår i Bahrain. Hun men­er ver­denssam­fun­net ikke gjør det det kan for å støtte opp om men­neskerettighetene i Bahrain, heller tvert imot.

— Fak­tum er at myn­dighetene i Bahrain ikke hadde over­levd uten støt­ten de i dag får fra Vesten. Det finnes to typer men­neskerettighets­brudd: de men­neskene som fak­tisk bry­ter men­neskerettighetene, og de men­neskene som gjør det mulig at brud­dene kan skje. Regimet i Bahrain er de som bry­ter, men vestlige land er med på å gjøre det mulig, sier hun. 

— Regimet får hjelp fra Vesten

Al-Khawa­ja trekker fram et eksem­pel som omhan­dler en økonomisk avtale mel­lom Sør-Korea og Bahrain. Avtal­en innebær­er at Sør-Korea sel­ger mer enn en mil­lion tåre­gassgranater til Bahrain som aktivt tas i bruk av regimet for å stoppe opprørerne.

— Det er ikke bare aktivis­tene som rammes av tåre­gas­san­grep. Alle i Bahrain er like utsatt. Regimet lekker gassen inn i van­lige folks hjem, i noen til­feller har det ført til forgift­ning og død, forteller hun. 

Al-Khawa­ja synes det er skan­daløst at vestlige land kan fort­sette å gjøre avtaler med under­trykkende regimer som det bahrainske, uten å kreve demokrati og ret­tigheter for innbyggerne.

— Det vit­ner om en sterk dobbelt­moral. Og når det kom­mer til men­neskerettigheter, bør det ikke finnes dobbeltmoral. 

«Storebror» Saudi-Arabia

Det er ikke bare Vesten som set­ter en stop­per for et mer demokratisk og ret­tfer­dig regime i Bahrain. Al-Khawa­ja men­er mye av prob­lemet lig­ger i nabolan­det Saudi-Arabia.

Maryam al-Khawa­ja i Køben­havn, mars 2013 (foto: Jonatan Jacobson)

— Sau­di-Ara­bia er mak­ten som led­er kon­trarev­o­lusjo­nen i Midtøsten generelt. Enten de gjør det gjen­nom mil­itær­makt i Bahrain eller ved å støtte ekstreme mil­itære grup­per i Syr­ia. De har alltid en rolle i spillet, og det er alltid en neg­a­tiv rolle. Saud­iske myn­digheter er red­de for at deres egne innbyg­gere vil kreve det samme som men­neskene i Bahrain – fri­het, men­neskerettigheter, verdighet og ret­tfer­dighet, sier al-Khawaja. 

Per dags dato ser situ­asjo­nen i Bahrain ut til å forverre seg. Men al-Khawa­ja er ikke så sikker på om det nød­vendigvis er et dårlig tegn. 

— Så galt som det høres ut, så kan det være et pos­i­tivt tegn. Når regimet blir så vold­elig og bruk­er så mye makt og tvang, betyr det at det folk gjør er rett. Myn­dighetene er skremt. Hvis de ikke trodde at det som skjer på gatene fak­tisk har en effekt, hadde de ikke hatt behov for å svare på den måten, sier al-Khawaja. 

— Hvilken rett har jeg til å gi opp?

Hva inspir­erer deg til å fort­sette når situ­asjo­nen ser så håpløs ut?

— Jeg tenker på men­neskene som kon­fron­teres med våpen hver eneste dag, folk som hver dag drar tilbake på gat­en selv om de vet at dette kan bli deres siste dag på denne jor­da. Hvis de er modi­ge nok til å gjøre dette, til å stå opp mot under­trykkelsen hver dag – hvilken rett har jeg da til å gi opp? Det er mitt ans­var å gjøre det jeg kan for å hjelpe dem, svar­er 26-åringen. 

Mar­tin Paulsen håper Rafto­prisen 2013 kan være med på å skape et større inter­nasjon­alt trykk og at Norge kan bli mye tydeligere når det kom­mer til situ­asjo­nen i Bahrain og de andre lan­dene i Persiabukta.

— Når det blir spørsmål om pri­or­i­teringer, svik­ter norske myn­digheter av og til. Da klar­er de ikke å holde men­neskerettighets­fa­nen fullt så høyt. Det er det på tide at de gjør, men­er han. 

Al-Khawa­ja er helt enig med komiteled­eren. Hun ser to mulige utveier for situ­asjo­nen i Bahrain i dag.

— Hvis det kom­mer en inter­nasjon­al reak­sjon som hold­er regimet i Bahrain ans­varlig for det det gjør, så ser jeg en pos­i­tiv framtid for lan­det mitt. Hvis det i stedet fort­set­ter slik det er i dag, hvor det er ingen inter­nasjon­al respons, regimet får gjøre det det vil og kom­mer unna med det, hvor resten av ver­den fort­set­ter å gjøre «busi­ness» som van­lig med Bahrain som om ingent­ing skjer – da ser jeg ingen lys fremtid.