I 2007 foretok vi en undersøkelse av bruken av søkemotorer blant journalister i Norge. Det var en kvalitativ undersøkelse hvor vi intervjuet 32 journalister i ulike typer medier: lokalaviser, radio, nasjonale papiraviser, nettaviser og fjernsyn. Formålet var å finne ut mer om hvordan søketeknologi påvirker deres journalistiske arbeid. Vi forsøkte å sette problemet på spissen: skjer det en googlisering av journalistikken i Norge?
Vi greide (selvsagt) ikke å gi et endelig svar på dette spørsmålet. En viktig begrensning er at vi bare intervjuet 32 journalister, et utvalg som verken er representativt eller stort nok til å kunne generalisere til tilstanden blant norske journalister generelt. Det hefter også usikkerhet ved at vi bare har informantenes egne ord for hvilken rolle søkemotorene spiller i arbeidet deres. Likevel kastet undersøkelsen interessant lys over spørsmålet om rollen til søkemotorer i norske journalisters arbeid.
Tanken om at det skjer en googlisering av journalistikken har vært nevnt av mange journalistikkforskere de siste årene, og uttrykker åpenbart en frykt for at Google og andre søkemotorer skal undergrave journalistikken. Wyss og Keel (2007) nevner tre typer slike bekymringer:
1) at Google skal fungere som en ny type portvokter, fordi søkemotorene er med å bestemme hvilke informasjoner, kilder og aktører som blir brukt i oppslagene
2) at Google gjennom de søkeresultatene som rangeres høyest er med å velge ut hva som skal være på medienes agenda
3) at bruk av søkemotorer fortrenger andre måter å undersøke på.
Det som kan gi næring til en slik bekymring er at søkemotorene er selektive i hva de presenterer som de beste treffene, rangering og utvalget av treffene er ikke gjennomsiktig for brukeren, søkemotorene dekker bare en del av informasjonen som finnes på internett, og de er ikke immune mot manipulering.
Men skjer det en googlisering i den forstand at søkemotorene blir nye portvoktere, setter agendaen og fortrenger andre former for undersøkelser? Det er gjort en del undersøkelser av bruken av søkemotorer blant journalister, blant annet av Wyss og Keel selv, som viser at journalister bruker søkemotorer i svært stor grad i arbeidet sitt. Men at journaliser bruker søkemotorer i stor grad er ikke det samme som å vise at de har negativ innflytelse på integriteten til det journalistiske arbeidet. (Det hevder heller ikke Wyss og Keel.) Problemet er at det er relativt lett å kartlegge omfanget av bruk, men vanskelig å finne ut hvilke konsekvenser bruken har på journalistikken.
I vår egen undersøkelse forsøkte vi imidlertid gjennom intervjuer å få journalistene til å si litt mer om hvilke roller søkemotorer spiller i arbeidet deres og hvordan de vurderer søkemotorer som informasjonskilde. Intervjuformen gjør det mulig å la informantene selv komme til orde i større grad med egne beskrivelser og eksempler.
Bruker journalistene Google?
Ja. I likhet med det undersøkelser i andre land finner, bruker journalistene vi undersøkte søkemotorer i svært stor grad i arbeidet sitt, og Google er den desidert mest populære. I forkant av intervjuene ba vi journalistene fylle ut et spørreskjema om deres bruk av ulike informasjonstjenester. Et av spørsmålene var: ”Hvor ofte bruker du søkemotorer i ditt arbeid som journalist?”
Vi ser at 23 av de 32 informantene våre svarer at de bruker søkemotorer flere ganger i timen eller ”hele tiden”. Det er viktig å huske at disse tallene ikke kan generaliseres, men sammen med det vi vet fra internasjonale undersøkelser gir det en sterk indikasjon om at også norske journalister bruker søkemotorer i svært stor grad. Og de bruker Google:
Men det er samtidig viktig å legge merke til at de i tillegg bruker en lang rekke andre informasjonstjenester i stor grad, både A‑tekst, nettaviser, offentlige nettsider og spesialiserte informasjonstjenester på nettet. Sammensetningen av disse andre informasjonstypene varierer med type medium journalistene jobber i og med hvilke stoffområder de fokuserer på.
Hva bruker de søkemotorene til?
Vi spurte informantene våre om ”hva bruker du søkemotorer til i ditt journalistiske arbeid?” og ga dem 8 alternativer. Her var det selvsagt mulig å krysse av for mer enn ett alternativ:
- Finne grunnleggende informasjon til en artikkel: 30 (93,8 %)
- Finne spesifikke tall eller bakgrunnsforhold til et gitt tema: 27 (84,4 %)
- Finne tilleggskilder for å verifisere informasjon: 26 (81,3 %)
- Gjøre sammenligninger med andre mediers dekning av et tema: 23 (71,9 %)
- Finne flere perspektiver og oppfatninger om et tema: 20 (62,5 %)
- Finne ideer til en artikkel: 19 (59,4 %)
- Finne bilder eller illustrasjonsmateriale til artikkelen min: 13 (40,6 %)
- Finne reaksjoner på artikkelen min: 6 (18,8 %)
Vi ser at nesten alle bruker søkemotorer til å finne grunnleggende informasjon om en sak, finne bakgrunnsfakta, og tilleggsinformasjon. Det er interessant at så mange som 19 stykker sier at de bruker søkemotorer til å finne ideer til en artikkel. I intervjuene er imidlertid mange av våre informanter opptatt av at de ikke søker rundt på måfå, men er målrettede i sin søking. Dette er ikke nødvendigvis en motsetning: man kan godt være utkikk etter nye ideer samtidig som man har en formening om hva man er på jakt etter. Bare en av informantene sier i intervjuet at når han er tom for ideer kan han finne på å søke på et tilfeldig ord bare for å se hva som kommer opp. Flere av de andre informantene er imidlertid nøye med å understreke at de aldri søker eller surfer rundt helt målløst for å få ideer til en sak. De legger vekt på at de har ideen først, og så begynner de å søke.
Vi brukte i intervjuene et skille mellom søking som oppslag (”look-up”) og søking som utforskning (”discovery”). Det første er søking etter en bestemt informasjon, hvor man gjerne vet når man har funnet det man leter etter. Søking etter et telefonnummer til en man skal snakke med, er et typisk eksempel. Søking som utforskning er mer åpen leting etter mer informasjon om en sak eller et tema. Alle informantene forklarte at de gjorde begge typer søk, og mange sa at søk som utforskning var mer aktuelt i de tidlige fasene av prosessen med å utvikle en sak, mens oppslag dominerer i de senere fasene.
Men ikke alle søk faller naturlig i denne dikotomien mellom oppslag og utforskning. Det gjelder for eksempel søk etter hvilke artikler som allerede er skrevet om en sak, som er et hyppig forekommende søk blant våre informanter. Det var interessant forskjellige holdninger til utfallet av slike søk, som typisk foregår i A‑tekst. Noen mente at et tema var ”brukt opp” hvis det var skrevet om tidligere, mens andre tok de tidligere artiklene som utgangspunkt for sin egen artikkel. Intervjuene gir ikke grunnlag for å gi noen god forklaring på denne forskjellen, men en mulig spekulasjon er at den er knyttet til stoffområder og medietype.
Et mønster i vårt materiale er at søkemotorer spiller en beskjeden rolle i lokalmediene i forhold til medier med bredere nedslagsfelt. I lokalavisene er personlig kontakt den helt dominerende formen for tilgang til kilden. Men samtidig er det lett å tenke seg grunner til at det må være slik: journalistene har mye mer detaljert domenekunnskap (kunnskap om saksfeltet) enn den som finnes på nettet, og hun må grave dypt i detaljene for å komme opp med noe som er nytt i forhold til det lesernes hennes allerede vet. En av informantene våre, som er journalist i en lokalavis, ga eksempler på at det VG hadde skrevet om bygda, selv om det ikke var feil, ikke kunne refereres i lokalavisen fordi det var for omtrentlig.
Men det er flere eksempler i vårt materiale på at også journalister i nasjonale organer ikke bruker søkemotorer i særlig grad. For eksempel henter TV 2 Nyhetskanalen så å si alt stoffet sitt direkte fra egne arkiver, og nesten ingen ting fra nettet. Noen svært spesialiserte journalister i de nasjonale mediene brukte bare sitt eget, personlige kontaktnett, mens andre forholdt seg mye mer til spesialiserte informasjonskilder (om film eller sport, for eksempel), enn generelle søkemotorer. Men i vårt (begrensede) materiale er disse unntak blant journalistene i nasjonale medier.
Hvor viktig er søkemotorene i journalistenes arbeid?
For å komme litt nærmere et svar på hvilken rolle søkemotorene spiller i journalistikken, spurte vi våre informanter om de hadde eksempler på at søk etter informasjon om en sak hadde endret deres syn på saken radikalt: d.v.s. gjort at den hadde vokst i betydning eller vist seg å ikke være en sak. Her svarte flertallet at de hadde opplevd at informasjon de hadde søkt seg frem til på nettet hadde påvirket vurderingen av saken på avgjørende måter.
Et av eksemplene ble gitt av en næringslivsjournalist, som hadde fulgt Statoils oppkjøp av et selskap som driver med oljesand i Canada. Den journalisten vi intervjuet var godt inne i alle sider ved oljevirksomheten i Norskehavet, men ble først gjennom søk på nettet oppmerksom på de miljømessig problematiske sidene ved oljesandutvinningen. Dette førte til en rekke artikler om oppkjøpet, som først bare var tiltenkt en liten notis. I intervjuene våre fremkom det også flere eksempler på at det man først trodde var en sak, gjennom bruk av søkemotorer viste seg ikke å være det.
På spørsmål om hvilken betydning søkemotorer hadde hatt for arbeidssituasjonen, svarte de fleste av de vi intervjuet at det ga muligheter til å sjekke fakta og dobbeltsjekke opplysninger på en måte som ikke var mulig tidligere. Mange av informantene sa at de ikke kunne skjønne hvordan de klarte seg før internett og søkemotorer ble tilgjengelige.
Hvordan påvirker søkemotorene journalistikken?
Vi spurte journalistene hvordan de selv vurderte at søkemotorene hadde påvirket journalistikken. Når de skulle svare på dette spørsmålet fant informantene det vanskelig å skille mellom betydningen av søkemotorene og av internett mer generelt. De fleste pekte på hvordan informasjonsflyten hadde økt, at tilgangen til kilder var mye lettere, og at kvalitetssikring av kildene var blitt mye bedre.
Det var interessant forskjellige vurderinger av søketeknologienes betydning for mangfoldet i mediene. Noen mente at de bidrar til redusert mangfold, fordi ”alle finner det samme”. Mens andre mente at mangfoldet ble større, fordi det blir lettere å se hva andre skriver, og dermed kan man unngå å skrive om det samme.
Et interessant spørsmål er om søkemotorene er med på å senke standardene for research i journalistikken, spesielt i nettjournalistikken. Wyss og Keel spør om det er fare for at søkemotorene kan fungere som en slags trojansk hest i forhold til journalistikken. Tanken er at det økte kravet om oppdatering og publisering som ligger over nettavisene fører til at man må velge de informasjonskanalene som er lettest tilgjengelige. Da blir søkemotorene lette å ty til som en minimumsløsning. Faren er at minimumsløsningen etablerer seg som akseptabel normalstandard for kildearbeid.
Vi spurte våre informanter om hvordan de så på søkemotorenes rolle i lys av oppdateringspresset i nettmediene. Mange av informantene mente at tidspresset gjorde at de i enkelte tilfeller var nødt til å bruke det de finner gjennom søkemotorene uten å ha tid til å dobbeltsjekke mot andre kilder.
På spørsmålet om de mente undersøkelsesarbeidet noen ganger ble mer overfladisk, svarte mange – også nettjournalister — positivt, og pekte på at tiden av og til ikke tillot skikkelig sjekking av opplysningene som ble brukt. Men samtidig understreket de som var enig i dette at det ikke var søkemotorene som var årsak til problemet, men tidspresset i nettmediene. Enkelte understreket i tillegg at i de tilfellene der de måtte basere seg på bare en eller noen få nettkilder, brukte de nettsteder som hadde vist seg å være pålitelige tidligere, og at de ikke ville bruke en kilde de ikke visste noe om.
Selv om det var enighet om at det i enkelte tilfeller kunne gå litt fort i svingene, var det delte meninger om journalistikken i nettmediene generelt var blitt mer overfladisk. Noen mente at journalistikken i nettavisene er gjennomgående undersøkende og kritisk, og at ny teknologi bidrar til å gjøre journalistikken bedre gjennom mer effektiv tilgang til flere kilder. Imidlertid mente flere av informantene at journalistikken i nettavisene var i forfall, og enkelte sa at den var degenerert til en klipp og lim-aktivtet som baserte seg på å stjele stoff laget av andre.
I vårt materiale hadde journalister i nettavisene et gjennomgående positivt syn på kvaliteten av nettjournalistikken, mens det negative synet på nettavisene typisk ble fremført av journalister i papiraviser.
Skjer det en googlisering av journalistikken?
Som vi så ovenfor bruker de aller fleste av våre informanter søkemotorer flere ganger i timen. Når vi spurte dem om de stoler på at Google gir de mest relevante treffene først, fikk vi interessant forskjellige svar. En god del svarte at de ikke stoler på Google, fordi de ikke vet om trefflisten er manipulert. De sa at de derfor sjekker lengre bakover i trefflisten for å se hva som er relevant. Noen sa at de også prøver samme søket i andre søkemotorer. En sa at han ikke stoler på at de første treffene er mest relevante, fordi ”Google kan ikke vite hva jeg er ute etter”. Men noen av informantene svarte også at de første treffene var de mest relevante, hvis relevans forstås som de kildene som er mest lenket av andre nettkilder, som er et sentralt element i Googles rangering. En svarte at ”Google er som en kalkulator”.
Svarene viste stor forskjell i kunnskap om hvordan søkemotorer fungerer. Men forskjeller i vurdering av Googles pålitelighet reflekteres altså ikke i forskjeller i bruk: alle bruker Google som en integrert del av sitt arbeid. Alle informantene våre skiller med andre ord klart mellom vurderingen av troverdigheten til Google, og vurderingen av troverdighetene til de kildene de finner gjennom Google.
Hva kan vår undersøkelse si om spørsmålet om googlisering av journalistikken i Norge? Vi kan oppsummere ved å skille mellom ulike tolkninger av begrepet om googlisering:
1) Bruker journalister Google (og andre søkemotorer) i stadig større grad?
2) Blir journalister mer avhengig av Google for å finne opplysninger – ideer, bakgrunn, fakta?
3) Øker Google omfanget av sjekking av opplysninger?
4) Spiller rangeringen i Google en rolle for vurdering av sakenes journalistisk relevans?
På de to første spørsmålene indikerer vår undersøkelse, sammenholdt med undersøkelser i andre land (blant annet Machill og Beiler, 2009), et positivt svar på begge de første spørsmålene. Våre informanter svarer stort sett ”ja” på spørsmål 3, og mener at søketeknologien sammen med internett har ført til en bedre journalistikk, selv om teknologien i noen tilfeller brukes som erstatning for ordentlig arbeid med kildene. Samtidig svarer våre informanter et klart ”nei” på spørsmål 4: rangeringen i seg selv påvirker ikke deres journalistiske vurdering av informasjonens relevans for saken.
Tolkningen av svarene på det siste spørsmålet er vanskelig. Det viser i alle fall at journalistene er oppmerksomme på problemet, og at teknologien reiser utfordringer for normene om god journalistikk på nye måter. Vi må gå ut fra at informantene er ærlige når de svarer at rangeringen i Google ikke spiller noen rolle for vurderingen av kildenes relevans. Samtidig er det klart at Google gjør en filtrering av informasjonen. Det er vanskelig å tro at dette ikke har noen effekt på hvilken informasjon som blir funnet og brukt, hvis det er slik at søkemotorene brukes kontinuerlig i arbeidet.
Hva kan bidra til å motvirke tendenser til googlisering?
Dan Russell, som er leder for den avdelingen i Google som tester grensesnitt, pekte i en forelesning for en tid tilbake på fem typer kompetanse som er nødvendig for å bli en god søker:
1) Kunnskap om søkeprogrammet: hvordan avgrense søk, utnytte funksjonene i søkegrensesnittet, og dessuten skjønne de grunnleggende prinsippene for hvordan treffene rangeres (f.eks. vite om PageRank i Google).
2) Ha en god informasjonsmodell: finne søkeord som er treffsikre i forhold til det man er ute etter
3) Søkestrategier: vite hvordan man må endre søket på basis av det treffet man får, for å innsnevre og korrigere, og vite når man skal slutte å søke på nettet, og gå til andre informasjonskilder
4) Domenekunnskap: kjennskap til det feltet man skal finne informasjon om, og vite hvor godt domenet er tilgjengelig for søk.
5) Vurdering av resultatet: evne til å bedømme kvalitet og relevans av informasjonen.
Mange av våre informanter viste dårlige kunnskaper om hvordan søkeprogrammene fungerer og innrømmet at de ikke var spesielt gode til å utnytte mulighetene som programmene byr på til å gjøre mer raffinerte søk. Og de som kunne minst var samtidig de som var mest kritiske til søketeknologien. Dette er uheldig, fordi en kunnskapsløs kritikk står i veien både for en full utnyttelse av teknologiens muligheter og for en forståelse av dens reelle begrensinger. Og omvendt vil bedre søkekompetanse blant journalister gi mindre fare for googlisering.
Kilder:
Vinzenz Wyss und Guido Keel. ”Google as Trojanisches Pferd? Konsequenzen der Internet-Recherche von Journalisten für die journalistische Qualität.“ I: Der Macht der Suchmaschinen. Marcel Machill og Markus Beiler (Hrsg.). Herbert von Harlem Verlag. 2007.
Marcel Machill and Markus Beiler. “The importance of internet for journalistic research.” Journalism Studies. 2008. 1–26.
For å svekke googliseringa er det sjølsagt muleg å benytte tenester som http://blindsearch.fejus.com/ også.