Nordahl Griegs stykke fra 1935, «Vår ære og vår makt», handler om skipsrederne i Bergen som lot sine skip torpederes for egen profitt. Samt om de unge mennene om bord som forlot sine kjære uvitende om at de var ubetydelige brikker i et skittent spill mellom pengekrefter. Vissheten om at unge menn omkom ved hver torpedering var likevel intet hinder for skipsrederne Freddy, i det nye stykket spilt av Pål Rønning, Ditlef spilt av Bjørn Willberg Andersen og Konrad spilt av Sigmund Njøs Hovind.
I Cecilie Løveids og Tore Vagn Lids «Vår ære/vår makt», som best kan kalles en slags adaptasjon av Griegs stykke, beholdes en del av den opprinnelige historien. Dramatikerne legger til ytterligere momenter som så veves inn i forestillingen og utfyller Tore Vagn Lids regikonsept.
Aktuelt teater
Vår ære/vår makt
DNS, 2016
Regi: Tore Vagn Lid
Av Nordahl Grieg, Tore Vagn Lid og Cecilie Løveid
Nordahl Grieg, spilt av alle skuespillerne, deriblant Jonas Nielsen, befinner seg i en samtale med en ukjent stemme, “Den store andre”, spilt av Ane Skumsvoll og Katrine Dale. Scenerommet fungerer som et mørkerom hvor tre store lerreter utgjør scenen. Tidvis projiseres det samme på alle tre lerretene samtidig, andre ganger ikke, for å fortelle flere ting på samme tid. Dette fungerer noen ganger, andre ganger blir det litt for mange skjermer — kanskje noe mange kan kjenne igjen fra dagens samfunn og vårt forhold til skjermer og mediekonsum.
Scene fra stykket Vår ære/vår makt. (foto: DNS/Ane Bysheim)
Forestillingen tar aktivt i bruk projeksjoner av bilder — både gamle og nye, live filming og videosekvenser. «Atlanterhavet», et av Griegs mindre kjente stykker, handler om en idealistisk journalist, Ketil, som dør i en flystyrt, en skjebne som så tragisk også skulle bli Griegs egen. Dette er destinasjonen Løveid og Lid, med Lids regigrep, uunngåelig styrer forestillingen mot.
«Vår ære/vår makt» puster nytt liv i Nordahl Grieg og nærmest fremkaller hans ånd på scenen. Grieg begir seg ut på eventyr i egne tekster og fortellinger – som han selv til dels har glemt litt. Som publikummere følger vi hans reise helt frem til hans siste minutt som krigsjournalist ombord i et bombefly. Dette gjøres med hjelp av et ekte lydopptak av et britisk fly som blir truffet av tyske skudd, illustrert med tekstet film i stykket.
Med hjelp av Den store andre faller etter hvert brikkene på plass. Lids regi fletter med de ulike scenemomentene fortiden sammen med vår egen samtid til det som kan minne om en filmatisk opplevelse.
Rester av et klasseskille
«Vår ære/vår makt» kan gjerne kalles for en suksess hva teateranmeldelser angår, og har fått både gode og konstruktive kritikker. Mange aviser har, heldigvis, dekket forestillingen, som Morgenbladet, Dagbladet, Bergens Tidende (BT), og Klassekampen — for å nevne noen. I tillegg har den blitt anmeldt av et par radioprogrammer på P2.
Eksempelvis ble forestillingen tatt opp i radioprogrammet Kulturhuset 1. februar 2016. Programleder Knut Hoem intervjuer teateranmelderne Jan H. Landro fra BT, Tora Myklebust Optun fra Morgenbladet og programmets egen anmelder Karen Frøysland Nystøyl. Spørsmålet om hvorfor forestillingens tematikk er dagsaktuell, svarer Landro at henger sammen med kapitalismens kynisme og kapitalismens udødelighet. Landro trekker dette så videre til våre dager ved å knytte det opp til flyktningstrømmen, mer spesifikt menneskesmuglerne som risikerer tusenvis av menneskers liv. Livbåter med plass til maksimum femti personer fylles med opptil tre ganger så mange, halvveis i overfarten overlates flyktningene til seg selv med full ansvarsfraskrivelse. Også i Norge i dag lever kynismen i beste velgående, sier Landro, med de som tjener seg rike(re) på bekostning av noen andres tragiske skjebne.
KONRAD
Vent et øyeblikk nå. Prøv å se det fra min kant, ja eller fra vår side: Vi lever av å investere. De er det vi gjør, det vi kan. Skibsfart! (…) Men det er da jeg spør dere; er det bedre for et menneske å gå gjennom livet uten arbeid, uten pengar? Og — er det noen av dere som tror at om ikke vi, om ikke sånne som “Freddy” her og jeg — ja og du “Ditlef” — sender ut våre skip fra havnen rett her nere, så sluttar de andre å sende ut sine? (…)(Utdrag fra manus, Tore Vagn Lid, Cecilie Løveid, Nordahl Grieg)
I «Vår ære/vår makt» tar Tore Vagn Lid i bruk det som kalles for et brechtiansk grep. Den tyske poeten og dramatikeren Bertolt Brecht skapte begrepet Verfremdung — en idé om å forhindre publikums innlevelse i teateret, en form for underliggjøring, som skapte illusjonsbrudd. Det som tydelig kommer frem at Lid forsøker på, og som Brecht var kjent for, er å lage et lærestykke med et politisk innhold. Dette gjøres når Lid lar skipsrederne forklare sin side av saken ved at Konraden brått avbryter en emosjonell sekvens.
Plakat til stykket Vår ære/vår makt (illustrasjon: DNS)
Problemet ligger kanskje i at det politiske budskapet gjemmer seg bak en fortid publikum i mindre grad identifiserer seg med. Derfor må enhver publikummer stå for sin egen mening og tolkning knyttet opp til dagsaktuelle hendelser. En konkret tolkning jeg trakk ut av forestillingen, var historien om Alan Kurdi og de mange sterke reaksjonene den fikk i nyhetsbildet og i mediene høsten 2015.
NORDAHL GRIEG
(…) Dersom et enkelt barn blir myrdet, så kan det ryste et helt land, ja en hel verden. Men når tusener av barn blir myrdet så gjør det langt svakere inntrykk. Hvorfor? Fordi invidualismen blinder oss. Derfor er det et våpen for reaksjon. God kunst, sier de borgerlige humanistene, er å beskrive enkeltmennesker og deres privatliv. Men om jeg forsøker å heve blikket, og sette mennesket inn i den sosiale sammenheng som bestemmer livene våre, så er det agitasjon! Kunsten må ikke bli politisk, roper de. Hva betyr det egentlig? Mennesket må ikke tenke politisk, mennesket må overhodet ikke tenke! Vil du hjelpe meg å dikte?(Utdrag fra manus, Tore Vagn Lid, Cecilie Løveid, Nordahl Grieg)
Alan Kurdi som et symbol på krigens urettferdighet og den desperate tiden for flyktningene som risikerte liv i en farlig reise mot en tryggere framtid, var bildet som dukket opp i mitt hode idet Nordahl Grieg uttaler replikken sitert ovenfor. Hele to ganger blir denne replikken repetert av Nordahl. Likevel er det ikke akkurat flyktningstrømmen som er eksplisitt hovedfokuset i stykket, men heller det å blande det gamle fra 30-tallet og dagens klær, til svarthvitt bilder og nåtidens selfiestang.
Den politiske undertonen som kommer på skjermen etter at applausen er gitt og publikum er på vei ut av salen, er noe underlig. Plutselig dukker det opp gamle avisoverskrifter med alt fra DNS-skandaler fra Nordahl Griegs tid til de mange negative medieoppslagene om rettssaker institusjonsteateret har vært innblandet i. Var det subtil kritikk eller selvironi? Undrende til dette spørsmålet er i hvert fall en ting sikkert, «Vår ære/vår makt» inviterer til en reflekterende sfære om fortid og nåtid. Og det er kanskje hele poenget.