Kommentatorane sitt farvel til juryordninga

Kommentatorane markerte seg då dramaet i Eirik Jensen-saka toppa seg med juryavgjerd og tilsidesetjing. Nokon markerte seg først og fremst med grundig analyse, andre markerte seg først og fremst med å meina.

I boka Norsk krim­i­naljour­nal­is­tikk etter 2000 (Røss­land 2019) er eit vik­tig poeng at krim­i­naljour­nal­is­tikken sin posisjon er betra. Der­som éin enkelt­fak­tor skal framhev­ast som den som fram­for alt sym­bol­is­er­er ein auka legit­imitet for krim­i­naljour­nal­is­tikken etter år 2000, så må det vera bruken av kommentarsjangeren. 

Kom­men­tars­jan­geren har mange nyansar. Eg skal her kon­sen­tr­era meg om nyhendeanalysen/den ana­lytiske kom­mentaren og mein­ingskom­mentaren. Begge del­er er knytt opp til fork­larande eller kon­tek­stuell jour­nal­is­tikk, som spør seg kvi­for noko er slik eller slik, kor­leis me kan forstå det og kva som no skjer vidare. Sven Egil Omdal har eit treled­da per­spek­tiv på kom­men­tars­jan­geren. Den hand­lar, iføl­gje Omdal, om kunnskaps­formidling, om analyse av ei prob­lem­still­ing og om å finna ei form som engas­jer­er. Det første led­det er trygt og godt plassert i analysede­len, dei to andre kan føra til at kom­mentaren blir ein meiningskommentar.

28. jan­u­ar 2019 var ein drama­tisk dag i Bor­gart­ing lag­mannsrett. Den aller siste juryen i Norge avsa si avg­jerd i anke­sa­ka mot den tidle­gare politi­man­nen Eirik Jensen. Juryen hadde drøf­ta skuld­spørsmålet svært lenge. Den svarte nei på spørsmålet om skuld i narkotikas­mugling og ja på spørsmålet om skuld i grov kor­rup­sjon. Etter ein time valte fag­dom­marane å set­ja avg­jer­da til juryen til sides. Sjølvsagt var dette tema for kom­men­ta­torane. Denne artikke­len baser­er seg på ei nærare gransk­ing av nokre av dei mest sen­trale kom­men­tarane frå dei første timane etter dra­maet i ret­ten (28.–29.1.).

Nyhendeanalytikaren

Olav Røn­neberg sin kom­men­tar «Ingen fordel med ny rettssak» på nrk.no gir ein sak­leg gjen­nom­gang av kva som har skjedd. Som lesar sit ein klokare igjen. Ønsker ein som pub­likum­mar å gjera seg opp ei mein­ing om kva som burde ha skjedd eller ikkje burde ha skjedd, så kan ein gjera det på etter måten fritt grunnlag. Røn­neberg gir ein varsam spå­dom om kva som kan koma til å skje i ein ny rettssak, men kjem ikkje med noko eigent­leg eiga avg­jerd om rett og gale i dom­men i denne runden.

Meinaren

TV 2 sin kom­men­ta­tor, Math­ias Fis­ch­er, er langt tydel­e­gare på å meina noko i sin kom­men­tar. Meiningar i denne saka kan ein ha på ulike nivå. Dei første timane etter lag­mannsretts­dom­men hand­la det om å meina noko om saka i seg sjølv, om fag­dom­marane si til­sidesetjing og om jury­ord­ninga som ordning. 

Dette siste er det Fis­ch­er er oppteken av i kom­mentaren «Takk og god natt, jury­ord­ning». Fis­ch­er nyt­tar net­topp Jensen-saka til å under­stre­ka at det var rett å avskaf­fa jury­ord­ninga. Det fram­står spe­sielt, all den tida jury­ord­ninga ikkje stod på dag­sor­de­nen. Stortinget ved­tok å avskaf­fa den, i juni 2017, halv­tan­na år før juryen fungerte i ei sak for siste gong.

«Denne gan­gen klarte ikke selv de mest durk­drevne rettskom­men­ta­torene å fork­lare kjen­nelsen», slår Fis­ch­er fast, men stem­mer dette?

Den durkdrevne

Å fork­lara er eitt krav, å forstå er eit anna. Den durk­drevne, erfarne rettskom­men­ta­toren fram­for nokon er Inge D. Hanssen i Aften­posten. Han var i ret­ten som jour­nal­ist første gongen i 1969. Han la i sin kom­men­tar, «For et retts­dra­ma!», for det første, i mot­set­nad til Fis­ch­er, vekt på at juryen – trass i mang­lande grun­ng­jev­ing – hadde gjort ein skikke­leg jobb: «Etter å ha vur­dert bevisene i seks døgn kom lagret­ten frem til at det ikke er bevismes­sig grunnlag for å kjenne Jensen skyldig i å ha med­vir­ket til inn­førsel av 13,9 tonn hasj.» For det andre vedg­jekk han at dette kom over­raskande på han, men så kon­klud­erte han likev­el slik: «Etter min mening burde fag­dom­merne ha respek­tert og god­tatt juryens kjen­nelse etter at den samvit­tighets­fullt har vur­dert bevisene i seks døgn.»

Konkluderaren

Astrid Meland kon­klud­er­er i vg.no («En for­fordelig dag for Eirik Jensen»), på same dag som retts­dra­maet, mot­sett av den durk­drevne. Det påfal­lande er i kor stor grad Meland gjen­tar fag­dom­marane og påtale­mak­ta sin argu­men­tasjon når ho vel å kon­klud­era: «Til­sideset­telsen er etter mitt skjønn likev­el rik­tig». Det er alt­så skil­nad på å fork­lara lesarane kvi­for fag­dom­marane vur­derte som dei gjorde – dei fann ikkje juryens si avg­jerd logisk – og det å sjølv som kom­men­ta­tor fast­slå at det ikkje var logisk, slik Meland gjer det. 

Den prinsipielle

Der Fis­ch­er og Meland sine meiningar og kon­klusjonar er svært like dei til fag­dom­marar og påtale­makt, så inntar Mar­tine Aurdal i Dag­bladet ein annan posisjon. At det skal hand­la om juryen, og det på ein annan måte, ser me av tit­te­len – «Spyt­tet på juryen», eit utsegn lånt frå Eirik Jensen sjølv. Aurdal legg til grunn, på ein annan måte enn Fis­ch­er og Meland, at jury­ord­ninga enno galdt, til og med Jensen-saka, og ho er prin­sip­iell på jury­ord­ninga sine veg­ne: «Men det at van­lige men­nesker skal vur­dere bevisene, uten et fagjuridisk blikk, er et vik­tig prin­sipp for å sikre at dom­stolenes rettsprak­sis er i overensstem­melse med den all­menne rettsopp­fat­ning. Juryen har med sitt beste skjønn samvit­tighets­fullt tvilt seg fram til den avgjørelsen de men­er er rik­tig. Medlemmene har gjen­nom de siste fem måne­dene fått full over­sikt over sak­en – og like god over­sikt som fagdommerne.»

Ein vik­tig del av Aurdal sin analyse bot­nar i bak­grun­nen for til­sideset­ting­sor­d­ninga: «Adgan­gen fag­dom­merne har til å sette til side en jurys kjen­nelse var opprin­nelig utelukkende en ekstra mulighet til å frifinne». Den bot­na alt­så i fryk­ta for at ein jury skulle gå på kost­nad av prin­sip­pet om at ein tiltalt berre skal døm­mast om all tvil er kos­ta til sides. Aurdal peikar på at det tru­leg var frifinninga av Arnulf Øver­land for blas­fe­mi i 1933 som førte til ei endring, der det også blei opna for til­sideset­tin­gar av jury-frifinningar. 

Aurdal poengter­er også at sjølv om fag­dom­marane har hatt høve til å set­ja ei jury-avg­jerd til side, så har dei ikkje noko plikt til å gjera det. For det er ikkje den mang­lande logikken det bør fokuserast på, iføl­gje Aurdal, det er bevisvur­deringa, som er «…kjer­nen av lagret­tens oppgave». 

Juristen

Eirin Eike­fjord i Bergens Tidende er sjølv jus-utdan­na. Ho skreiv kom­mentaren «De har ham ikke helt ennå». Der Fis­ch­er og Meland legg seg tett opp til fag­dom­mar-per­spek­tivet, vel Eike­fjord å forster­ka det. Det gjer ho mel­lom anna ved adjek­tivbruk. Det er ikkje berre ulo­gisk det juryen har gjort: «Men juryens kon­klusjon er en gigan­tisk logisk brist». 

Eike­fjord er også oppteken av det som Aurdal skil­dra som juryens vik­ti­gaste oppgåve, bevisvur­deringa. Ho kom­menter­er dei sen­trale sms-meldin­gane i saka og fast­slår at dei ikkje kan hand­la om «…annet enn hasj». Eike­fjord legg seg også tett opp til den juridiske tenkinga når ho nyt­tar grun­ng­jevin­gar frå tin­gretts­dom­men som san­ningsvitne på at juryen har gjort feil. 

Kritisk ståstad

Kom­men­tarane etter avg­jer­da i lag­mannsret­ten i Eirik Jensen-saka 28. jan­u­ar vis­er ulike måtar å kom­mentera, analy­sera og ska­pa engas­je­ment på. Dei vari­er­er mel­lom anna i kva grad dei i hov­ud­sak held seg nære den føre­lig­gande saka og i kva grad dei evnar å løf­ta blikket til eit prin­sip­ielt nivå. 

Ei vik­tig kjerne i kom­men­tar­jour­nal­is­tikkens plass i mod­erne krim­i­naljour­nal­is­tikk ligg i evna til å plassera krim og straf­fe­pros­ess inn i dei større spørsmåla rundt etikk, demokrati og det offentlege. Men det hand­lar også om å defin­era kva noko hand­lar om, å bera eller provosera fram syn­spunkt innan­for temaet – og å vera folkeopplysar. 

Kom­men­ta­torverk­sem­da må skje frå ein uavhengig, kri­tisk stås­tad. Jour­nal­is­tar som blir dugande krimkom­men­ta­torar har gjerne hen­ta sin kunnskap gjen­nom tett og god kjeldekon­takt i straf­fe­pros­essen, over lang tid. Dette gir innsikt som igjen gir sol­id bak­grunn for analysar og kom­men­tarar – og meiningar. Så må ein vak­ta seg for i mein­ings­fasen å ikkje over­ta kjeldene sine meiningar.

Kjelder

Igland, Alf Kjetil og Audun Stølås (2008) Kom­mentaren. Oslo: IJ-for­laget.
Mathisen, Bir­git Røe og Lis­beth Mor­land­stø (2016) Kom­mentaren – en sjanger i endring. Oslo: Cap­pe­len Damm Akademisk.
NOU 2011:13 Juryut­val­get – Når sant skal skrives. Justis- og poli­tide­parte­mentet.
Roksvold, Thore (1997) “Riss av norske avis­ers sjanger­his­to­rie” – i Thore Roksvold (red.) Avis­s­jan­gr­er over tid. Fredrik­stad: Insti­tutt for jour­nal­is­tikk.
Røss­land, Lars Arve (2019) Norsk krim­i­naljour­nal­is­tikk etter 2000. En vegg av krim. Cap­pe­len Damm Akademisk: Oslo.

TEMA

K

ommenta
rjourna
listikk

2 ARTIKLER FRA VOX PUBLICA

FLERE KILDER - FAKTA - KONTEKST

INGEN KOMMENTARER

Kommentarfeltet til denne artikkelen er nå stengt. Ta kontakt med redaksjonen dersom du har synspunkter på artikkelen.

til toppen