Da Sovjetunionen kollapset, startet Russlands ledere innføringen av et demokratisk regime. Fra 1997 har organisasjonen Freedom House vurdert Russland som stadig mindre demokratisk, og fra 2005 definitivt som en ikke-demokratisk stat. Dette begrunnes med betydelig innskrenkede politiske og sivile rettigheter. Men hvorfor reverseres utviklingen i retning demokrati?
Den russiske konstitusjonen av 1993 er demokratisk, tross maktfordeling i presidentens favør. Landet har demokratiske institusjoner, gjennomfører regelmessige valg og har hatt økonomisk vekst, hvilket ansees som positivt i forhold til demokratisk utvikling. Det er imidlertid lite som fungerer i tråd med konstitusjonen. Presidenten har i praksis myndighet til å styre alene; valgene er i økende grad preget av valgfusk; sivilsamfunnet er passivt og rettsvesenet politisk styrt og korrupt.
Mangelen på en demokratisk politisk kultur i Russland er etter mitt syn en viktig del av forklaringen på hvorfor konstitusjonen ikke etterleves i praksis, og hvorfor landet beveger seg i autoritær retning. Denne forklaringsvariabelen utelates ofte når demokratisering, eller mangel på sådan, skal forklares.
Hva er politisk kultur?
Statsviteren Christian Welzel hevder i en artikkel fra 2006 at en demokratiseringsprosess må drives av et ønske om frihet og demokrati i befolkningen for å lykkes. Dette er et godt utgangspunkt for diskusjonen om politisk kultur; definert som befolkningens verdier, holdninger og adferd (se Almond and Verba, 1989). Dersom disse ikke er demokratiske, har heller ikke demokratiet et solid rotfeste i befolkningen. De mest tungtveiende komponentene i den russiske politiske kulturen er historiske tradisjoner og manglende nasjonal identitet.
Russland har ingen demokratisk historie eller tradisjon. En rød tråd gjennom historien er ”personifisert makt”, der en sterk leder har all makt og er overordnet resten av samfunnet. Lange tradisjoner med en sterkt kontrollerende og autoritær leder har bidratt til at folket verken er vant til å måtte mene noe eller å bli bedt om å ytre sine meninger. Etter et tiår preget av sosiale problemer, korrupsjon og økonomisk kollaps under innføringen av demokrati på 1990-tallet, var lettelsen stor da Vladimir Putin kom til makten i 2000. Han styrket og stabiliserte landet økonomisk og politisk, og befolkningen hadde fått tilbake en sterk leder som tok avgjørelsene for dem (se mer om dette hos Shevtsova, 2007, 2009; Sakwa, 2008, Linz og Stepan, 1996).
En dominerende historisk arv bidrar også til å forme landets nasjonale identitet, som kan anses som forholdet mellom stat, nasjon og demokrati. For å kunne samles om de samme demokratiske verdiene, bør befolkningen føle tilhørighet og fellesskap gjennom nettopp en nasjonal identitet. Denne bygges opp over tid, gjennom sosiale kontrakter i samfunnet samt folkets suverenitet (se Linz m.fl. 1996). Dette mangler i Russland, og landets nasjonale identitet anses i beste fall å være svak. En forklaring på dette kan være stadige grenseendringer som har bidratt til å gjøre landet ekstremt fragmentert og splittet, hvilket igjen kompliserer prosessen med dannelse av en nasjonal identitet (se Torbakov, 2007; Diuk, 2009).
Politisk kultur og demokratiseringsprosessen
Med tradisjon for sterke autoritære ledere og en svak nasjonal identitet, er utgangspunktet for den politiske kulturens demokratiske påvirkning dårlig. Ifølge Almond og Verba antas politisk kultur å påvirke demokratiseringsprosessen i landet gjennom legitimitet, holdning til autoritet, politisk deltakelse og sivilsamfunnet.
Undersøkelser viser at russere ikke har en felles oppfatning av hva demokratibegrepet innebærer, og at det ikke finnes noen dyptliggende oppfatning i befolkningen om at demokrati er det beste styresettet for Russland. Befolkningen har stor tillit til statsminister Putin og president Medvedev, hvilket kan tolkes som støtte til et trygt og stabilt samfunn, heller enn til regimet i seg selv. Slike lave forventninger til demokrati og demokratisk styresett kan åpne for at politiske ledere tillater seg udemokratisk spill ettersom befolkningens preferanser er orden i samfunnet fremfor demokrati. Disse faktorene er viktige ledd i forklaringen på den reverserte demokratiseringsprosessen, fordi de viser liten tro på demokratiets legitimitet og sosial aksept for regimet.
Den tradisjonelle autoritære styreformen kan i stor grad antas å ha bidratt til å forme befolkningens holdning til autoritet. Befolkningen har stor tillit til Putin (som person) og til presidentvervet, og lav tillit til øvrig autoritet som politi og rettsvesen. Det nylig fattede vedtaket om utvidelse av presidentperioden fra fire til seks år, har også bred støtte i befolkningen. Dette understreker stor tillit og oppslutning om presidenten (og/eller Putin), samt et ønske om mer makt til presidentembetet.
Den politiske deltakelsen i Russland kan oppsummeres som generelt høy, men synkende. Dette gjelder alle former for politisk deltakelse. Den lettest målbare er valgdeltakelse, som i utgangspunktet er et godt demokratisk tegn, men i Russland finnes flere tegn på at valget som helhet ikke er demokratisk selv om stemmegivningen er det. I praksis er det for eksempel få eller ingen kandidat- eller partialternativer, og nyhetsmediene manipuleres nøye av myndighetene. Den lave andelen av politisk interesserte og politiske diskusjoner, støtter opp om antydningen om at valgdeltakelsen ikke nødvendigvis er et resultat av politisk engasjement og interesse (se også Pintor og Gratschew, 2002 (pdf); Sakwa, 2008).
Valgdeltakelsen i Russland har sunket parallelt med tilliten til politikerne (foruten Putin) og politiske partier. I tillegg er interessen for og aktiviteten i organisasjoner nesten ikke-eksisterende. Dette tyder på liten vilje til politisk handling, og kan eksempelvis skyldes liten interesse for det politiske liv og for å benytte seg av press-virkemidler, eller bare for å mene noe. Det kan også skyldes frykt for represalier fra myndighetene, som under sovjettiden, eller manglende tro på at det nytter å være aktiv. Uavhengig av årsaken til den lave aktiviteten, er manglende politisk engasjement negativt for konsolideringsprosessen. Ettersom det er nettopp folkets meninger som ligger til grunn i demokratiet, er det et demokratisk problem at borgerne i stor grad velger å ikke fremme sine ønsker og meninger (se også flere meningsmålinger fra World Values Survey).
Demokratisk fundament mangler
Oppsummert har altså det russiske folket liten tillit til og ønske om et demokratisk regime. Tradisjonen med en sterk leder med mye makt er fremtredende, og underbygges av både eksplisitt og implisitt støtte til Putin og/eller presidentvervet, og av lavt politisk engasjement. Ettersom den russiske politiske kulturen ikke er demokratisk eller påvirker utviklingen av regimet i demokratisk retning, er det nærliggende å anta at den også påvirker regimets institusjoner, for ettersom det ikke finnes noe demokratisk fundament i befolkningen har dannelsen av institusjonene heller ikke et demokratisk utgangspunkt. Følgelig kan den politiske kulturen hevdes å være en viktig faktor i seg selv, men også en viktig bidragsyter til at de politiske institusjonene som er nedfelt i Russlands konstitusjon ikke fungerer slik de burde — nemlig demokratisk.
Med Russland som empirisk eksempel, underbygges Welzels påstand om et sterkt ønske om frihet og demokrati som forutsetning for å lykkes med demokratiseringsprosessen. Med utgangspunkt i undersøkelsene som er nevnt over, er det følgelig vanskelig å forestille seg et demokratisk Russland i nær fremtid. I så fall trengs en drastisk endring i den russiske mentaliteten, noe som tar lang tid – særlig ettersom de russiske mediene i stor grad er statsstyrt i et relativt lukket samfunn.
Om artikkelen, tallmateriale, litteraturliste
Artikkelen bygger på forfatterens masteroppgave i sammenlignende politikk ved Universitetet i Bergen.
Last ned tallmaterialet bak figuren i artikkelen: ods-format | xls-format.
Noe av kildegrunnlaget for artikkelen er lenket til i teksten. Oversikt over øvrig litteratur:
Almond, Gabriel A., and Sidney Verba. 1989. The civic culture: political attitudes and democracy in five nations. Newbury Park, Calif.: Sage Publications.
Diuk, Nadia. 2009. “Is There a Key?” Journal of Democracy 20 (2):56–60.
Linz, Juan J., and Alfred Stepan. 1996. Problems of democratic transition and consolidation: southern Europe, South America, and post-communist Europe. Baltimore, Md.: Johns Hopkins University Press.
Sakwa, Richard. 2008. Russian Politics and Society. 4 ed. London, New York: Routledge.
Shevtsova, Lilia. 2007. Russia — Lost in Transition. The Yeltsin and Putin Legacies. Washington, D.C.: Carnegie Endowment for International Peace.
———. 2009. “The Return of Personalized Power.” Journal of Democracy 20 (2):61–5.
Welzel, Christian. 2006. “Democratization as an Emancipative Process: The Neglected Role of Mass Motivations.” European Journal of Political Research 45 (6):871–96.