— Jeg trives godt på de store arenaene.
Frisvold lener seg fremover i stolen. Fra tredje etasje i Trône-distriktet i Brussel, et steinkast fra Europaparlamentet, arbeider han for Bellona Europa, Brusselkontoret og Europabevegelsen.
Ikke én gang i løpet av det timeslange intervjuet skal Frisvolds rygg berøre stolryggen i mer enn tre sekunder. Frisvold er frampå — en livsnødvendig egenskap som lobbyist i Europas hektiske “hovedstad”. Og engasjementet er konsentrert rundt to saker: ”ja” til europeisk fokus på klima, og ”ja” til norsk medlemskap i EU.
Alt virker stort i Brussel. Bygningene er høye, vaflene enorme, glassflatene massive og flaggene mange. Frisvolds arena er utvilsomt av respektabel størrelse. Og Frisvold liker det sånn. Intet mindre enn ti NM-gull i fekting har EU-forkjemperen på merittlista, i tillegg til 11.-plassen fra OL i Los Angeles i 1984. Og nå; Den Europeiske Union. 27 europeiske medlemsland. Ett parlament, ett råd, én kommisjon. En arbeidsplass for tusenvis av mennesker. En by. Brussel. For øvrig én av flere byer i Belgia. Men for Paal Frisvold symboliserer Brussel noe mer enn en Kielland-roman; noe langt større.
Verdensborgeren
— Jeg ser daglig hva Norge går glipp av. Når jeg ser de nordiske flaggene — det svenske, det danske, det finske ved siden av hverandre utenfor Europaparlamentet — og ikke det norske… Det er så trist at… Ja. Det gjør vondt her inne.
Frisvold slår hånden lett mot venstresiden av brystet.
Ifølge Frisvold selv er han ”en global borger, i ordets tåpeligste forstand”. Troen på et europeisk fellesskap og globalt samarbeid har vokst seg frem i takt med Frisvolds økende kjennskap til land og kulturer fjernt fra binderser og ostehøvler. Bak seg har han midlertidige bostedsadresser i både Italia, Kina, Frankrike og USA. Verdensborgeren i Paal Frisvold har med andre ord hatt gode vekstvilkår. Siden 1997 er det Brussel som har huset Frisvold-familien: Paal, hans franske kone Martine og deres to døtre.
Klimaforkjemperen
Men han er også en del av Bellona-familien. En viktig del. Det hele startet i 2005, da Frederic Hauge ringte og ville ha Frisvold med på laget, som en av Bellonas ambassadører i Europa. Sammen gikk de skrittene opp til EUs dør, med et forslag om karbonfangst og ‑lagring (CCS) i skreppa. De banket på, men ingen åpnet. Det var den gangen. Nå er CCS et av EUs viktigste klimatiltak for å nå “20–20-20-målet”; 20 prosent fornybar energi innen 2020. Bellona, representert ved Frederic Hauge og Paal Frisvold, har vært en viktig pådriver for å iverksette planleggingen av CCS-demonstrasjonsprogrammer i Europa.
Man må jo bare spørre:
— Er du en slags klimapolitisk Askeladd?
— Hehe, nei… Kanskje? Jeg har nok ligget foran i kampen som en spydspiss inn i systemet, fordi jeg kjenner EU godt og vet hvordan ting fungerer i Brussel. Men jeg skal ikke ha all æren for det vi har fått til her, det er et stort og dyktig team som jobber intenst for å påvirke EUs klimapolitikk. Men jeg trengs, selv om det sikkert er blærete sagt. Jeg fikk tidlig forståelse for viktigheten av et internasjonalt samarbeid. Vi kan kanskje kalle det ”pionér med gjennomslagskraft?”
Lobbyisten
Frisvold gestikulerer. Mye. Håndbevegelsene er store, nesten like store som ordene. ”Ekte”, tenker man, der man sitter som nyfrelst klimaentusiast. Kontoret til Frisvold er innbydende. Lyst, rent, enkelt. På pulten ligger en bok om internasjonal politikk ved siden av dagens utgave av Financial Times. En fersk EU-rapport om positive muligheter for markante CO2-kutt topper en haug med visittkort på høyde med en gjennomsnittlig lovsamling.
— Disse er fra den siste uka bare!
Frisvold nikker mot haugen.
— Jeg forstod tidlig at det ikke er miljøfrikerne som redder miljøet. Det er det som er flott med Bellona. Man ser ikke på klimaproblematikken isolert. Økonomi, forbruk og generell politikk er like viktig. Man må spille på lag med næringslivet. Man må forstå at miljøvennlige løsninger må tilrettelegges for kommersielle aktører, slik at det blir attraktivt å benytte seg av dem. Vi sier ikke ”slutt å reis, slutt å spis kjøtt, slutt med forbruk”. Det ville jo vært galskap. Da ville ikke barna våre kunnet dra ut og fått forståelsen av hvor privilegerte de er.
— Men CCS-teknologien er ikke lønnsom ennå?
— Nei. All ny teknologi er kostbar til å begynne med. The Economist sa det godt da de skrev at ”vi forlot ikke steinalderen på grunn av mangel på stein”. Vi må skru tiden frem, ikke tilbake. Vi må søke nye løsninger og bidra til at næringslivet tjener på å ta i bruk denne nye og miljøvennlige teknologien. På lang sikt vil alle parter være tjent med det, også de som finansierer det i oppstartsfasen.
Klima + EU = sant
Frisvold trekker gasskonflikten mellom Russland og Ukraina i 2005 frem som et eksempel på alvorlighetsgraden i energikampen. Konflikten endte 1. januar 2006 med at Russland midlertidig stengte gassledningene gjennom Ukraina, noe som også satte gassleveransene til Europa i fare.
— Energikrigen i verden er reell. Det kjempes hver dag om ressurser og situasjonen er alvorlig. Verden har en enorm utfordring i forhold til befolkningsvekst og energitilgang for alle.
— Og engasjementet for norsk EU-medlemskap og klimakampen, går det hånd i hånd?
— For meg gjør det det. Absolutt. Selv om Frederic Hauge pleier å tøyse med at vi må holde Norge langt utenfor EU, fordi vi ellers risikerer at Norge ødelegger EUs ambisiøse klimapolitikk. Ja, Norge er bakstreverske på klimafronten. Men det ville et EU-medlemskap kunne forebygge. Norge må involvere seg offisielt for å ha noen som helst påvirkning på beslutningsprosessene i EU. Å tro noe annet er ufattelig naivt.
— Så hva er det som egentlig driver deg?
Frisvolds iPhone ringer. Det er Martine. På myk og plettfri fransk avtaler han å møte henne ved Place Luxembourg om 25 minutter. De skal på kino. Han ser på klokka. Deretter på meg. Så smiler han, en anelse krigersk.
— Hva som driver meg? Jeg har et jævlig viktig budskap. Og jeg gleder meg til å stå opp om mårran. Det er det som driver meg.
Artikkelen ble først publisert i nettavisen Brostein.