Interessen for åpne data er på vei opp, ingen tvil om det. For et år siden hadde det garantert vært umulig å samle 70 deltakere til en konferanse om datadrevet journalistikk, visualisering og semantikk!
Bergen Open samlet aktører fra private bedrifter (medier, IKT, design), stat, kommune, fylke, forskning og høyere utdanning — akkurat den miksen av folk og tilnærmingsmåter som gjør dette til et av de mest spennende nye feltene innen kunnskapsbasert innovasjon og næringsutvikling akkurat nå.
Arrangøren MediArena har lagt ut presentasjoner; få også med deg Informations Johannes Wehners lysbilder.
Jon Hoem har laget en kronologisk oppsummering av hvert innlegg. Og MediaArena-folkene har fulgt opp med kronikk i Bergens Tidende om Vestlandets digitale fremtid.
Mine subjektive inntrykk, farget av en spesialinteresse for de journalistiske sidene av viderebruk av data, er kort oppsummert disse:
- Arbeidskrevende formatkaos: Det begynner å bli en del gode eksempler på journalistiske datakildeprosjekter. Tor Olav Mørseth fra Bergens Tidende (BT) presenterte avisens trafikkofferserie. Hovedkilde er Statens vegvesens datasett om trafikkulykker. Mørseth fortalte om tidkrevende arbeid for å få ut tall og mye jobb med å rette opp feil i datagrunnlaget. Generelt etterlyste han kompetanseheving blant dem som jobber med datakilder i de offentlige virksomhetene, og ikke minst mer standardiserte dataformater. I dag må en gjøre samme jobb med å lage systemer hver gang en har et nytt prosjekt, sa Mørseth.
- Fra statiske til dynamiske datasett: Hvis datagrunnlaget oppdateres dynamisk, vil tjenestene man lager få lengre levetid, sa Erik Bugge fra Essens i forlengelsen av Mørseths poeng. Dynamiske data er en viktig forutsetning for å få nok igjen for investeringen i nye tjenester. Data må kunne gjenbrukes internt i for eksempel en redaksjon, eller gjennom deling med andre aktører.
- Visualisering er analyse: Visualisering av datakilder er ikke “bare” en designoppgave — det er også en analysemetode i seg selv, fordi man i arbeidsprosessen filtrerer vekk støy og styrer brukeren til det interessante i et datamateriale, sa Jostein Ryssevik fra Ideas2evidence. Mediene er ikke kommet så langt med dette, mente han — fortsatt formidler de kvantitativ informasjon i hovedsak som “døde” tabeller eller grafikk. Til god datavisualisering kreves det både IT-kompetanse, metodekunnskap og evner til historiefortelling. (Ryssevik vartet opp med Charles Joseph Minards fantastiske Napoleon-grafikk fra 1869 — alene verdt hele seminardagen!)
For min del styrket seminaret meg i troen på at deling av kunnskap er en avgjørende forutsetning for at vyene om åpne data som innovasjonsråstoff kan virkeliggjøres. Og med “deling” mener jeg:
- Del rådata, konkurrer om ideer: Vi forlanger av offentlige virksomheter at de frigir sine datakilder. Redaksjoner og andre miljøer som får innsyn i offentlig sektors datasett, bør også dele rådataene med hverandre. Det er ulogisk å sitte på datakilder som vi ellers betrakter som fellesskapets eiendom. Konkurransen skal ikke dreie seg om råstofftilgangen, men om hvem som kommer opp med de beste foredlingsideene.
- Del kompetanse: Det er neppe realistisk at en redaksjon — eller et annet enkeltmiljø — bygger opp all kompetanse som trengs til datadrevet journalistikk eller tjenesteutvikling. Derimot kan det oppstå økosystemer av spesialkompetanse rundt større aktører som redaksjoner, kunnskapsbedrifter og universiteter. Håvard Ferstad fra BT var inne på dette: Medier vil samarbeide med hverandre, og de vil hente spesialkompetanse utenfra til feks. å grave i datakilder.
- Del… visittkort: Konseptet åpne data skaper et felles rom for folk som gjør så ulike ting som visualisering for oljebransjen, analyse av klimadata og programmering av applikasjoner for mobiltelefoner. Alle disse miljøene igjen kan være ressurser for redaksjoner, på en kvalitativt annen måte enn som tradisjonelle intervjuobjekter. Men nettopp fordi aktørene som graviterer mot temaet åpne data er så forskjellige, er faren ekstra stor for at man jobber på samme felt, i samme by, uten en gang å vite om hverandre. Praktisk rettede samarbeidsfora er derfor den første, banale brikken som må på plass.