Simonsen advokatselskap DA har siden 2006 samlet inn bevis og bistått rettighetshavere med å stanse ulovlig fildeling (musikk, film, programvare mv.). Advokatselskapet fikk, etter klage, juni 2009 forlenget sin tillatelse fra Personvernnemda, selv om altså Datatilsynet i 2009 mente at den private etterretningsvirksomheten burde stanses inntil det forelå et klarere lovverk.
Advokatselskapet skriver i sin klage til Personvernnemda:
Advokatfirma Simonsen har et bredt mandat fra rettighetsorganisasjonene, men iverksetter utredning etter konkrete oppdrag – de overvåker ikke internett generelt. Det finnes prioriterte lister over låter, filmer etc som skal overvåkes, dette er lister som rullerer. Utreder søker etter konkrete verker og deretter ser de på IP-adressene som kan knyttes til det krenkede verket. Utreder oppsøker også nettsteder hvor krenkelser erfaringsmessig finner sted.
Ikke nok med det. Kampanjen Dele — ikke stjele organiserer 37 norske rettighetsorganisasjoner som mener at ordningen med privat overvåking bør utvides og at konsesjonsfri rett til overvåking av norske innbyggere bør tillates — for kulturlivet! Enhver rettighetshaver eller organisasjon bør altså kunne iverksette overvåking av enkeltpersoner og nettsteder og samle inn sensitive personopplysninger om hvem som helst, såfremt de mistenkes for brudd på opphavsretten. Når også Norsk Journalistlag fronter en slik holdning, blir spørsmålet om varsling og kildevern i vår digitale verden ekstra aktuelt og satt på spissen. Hvis ikke journalistene ser verdien av kildevern, hvem skal vi forvente gjør det da?
Visst er det forbudt å stjele, og det er forståelig at rettighetshavere ønsker å beskytte sin eiendom. Men hvorfor er det rimelig at de som mistenkes for å rappe og dele Bjørn Eidsvågs album digitalt fritt bør kunne overvåkes og registreres i regi av hvem som helst, mens overvåking av potensielle konemishandlere, pedofile, innsidehandlere, landeveisrøvere og industrispioner i norsk næringsliv må være gjenstand for politiets tilfeldige priotering av ressurser. Mange vitale interesser kunne vært sikret med mer overvåking, mer datainnsamling og mer datalagring. Kanskje. Men vi er også et fritt og demokratisk samfunn, og av den grunn er vi pålagt å veie rettststatsprinsippene mot feks plateselskapenes og artistenes økonomiske interesser.
Overvåking som terapi for teknologiangst
Rettighetsorganisasjonenes maniske jakt på fildelerne kan like godt hevdes å være et forsøk på å presse befolkningen inn i rettslige og teknologisk foreldede forretningsmodeller. Fildeling er en effektiv måte å distribuere innhold på, som kulturindustrien angstbitersk har bekjempet siden Napster. Framfor å gjøre det lettere å kjøpe og dele opphavsrettlig beskyttet innhold lovlig, har kulturlivet innbitt bekjempet enhver løsning som forbrukerne har vist at de ønsker.
I det siste har vi fått streaming, via Wimp og Spotify, som for min del innebærer at jeg nå månedlig betaler for å leie musikk. Og jeg er ikke den eneste som ikke lenger forholder meg til CDer. Til tross for dette insisterer norsk kulturliv på døende forretningsmodeller, og hevder innbyggernes foretrukne måter å forbruke og dele kulturelt innhold er kriminalitet. Til tross for at det statistisk altså viser seg å være lønnsomt.
Med dette bakteppet framstår jakten på fildelerne som panisk og livsfarlig. Dersom det etablerer seg en norm og en kultur for privat overvåking, vil også det omstridte Datalagringsdirektivet framstå som rasjonelt; hvorfor ikke liksågodt lagre alle digitale spor for alle innbyggere, i tilfelle det senere skulle vise seg å finnes dokumentasjon på lovbrudd. Hvor lang tid tar det før kulturindustrien (og andre) krever innsyn i de offentlige dataregistrene? Paradoksalt nok er altså Norsk Journalistlag for fri rett til privat overvåkning av mistenkte brudd på opphavsretten, men mot offentlig lagring av data (Datalagringsdirektivet) til bruk i etterforskning av strafferettslige lovbrudd i politiets regi.
Personvern, kildevern og varslervern
For kildevernet er denne prinsippløse holdningen fra journalistlaget — både til sitt eget fag journalistikken og til rettsstatsprinsippene, fullstendig ødeleggende. For varslerne og øvrige kilder vil en generell fullmakt til privat etterforskning medføre at kanalene til offentligheten stenges. Hvem vil ønske å kritisere, varsle eller uttale seg, dersom man vet at enhver organisasjon kan gjennomføre systematisk etterforskning — både i forkant og etterkant.
I en slik verden forstår man kanskje bedre hvordan en organiasjon som Wikileaks dekker et helt nødvendig behov. Behovet for beskyttelse av anonyme varslere og kilder blir helt avgjørende i en verden hvor rettsstatsprinsippene i økende grad reduseres til hinder i beskyttelsen av enhver bransjes mer eller mindre legitime økonomiske interesser. For fildeling er ikke bare brukt til opphavsrettslige ulovligheter. I like stor grad representerer fildeling en effektiv distribusjonsform av lovlig og demokratisk nødvendig informasjon og innhold. Det har Wikileaks vist oss.
Jeg har atskillig større forståelse for det amerikanske behovet for økt sikkerhet rundt sine ambassader, enn visesangerens suverene og ukontrollerte rett til å etterforske innbyggernes påståtte ulovligheter på nett. Men begge disse sakene viser at debatten for eller mot Datalagringsdirektivet (DLD) ikke helt dekker de utfordringene vi står overfor når det gjelder personvern, kildevern og vern av varslere.
For helt på siden av DLD-debatten og den påståtte overvåkingsskandalen ved USAs ambassade, fortsetter altså advokatfirmaet Simonsen ufortrødent sin private etterretningsvirksomhet helt uten offentlig kontroll. Betryggende?
[…] This post was mentioned on Twitter by dugnad, dugnad. dugnad said: [AVIS] Privat overvåking truer kildevernet og varslerne: Private overvåkingsorganisasjoner har med myndighe… http://bit.ly/coIzY9 #DLD […]