Torsdag 30. august tar Mitt Romney imot, eller “aksepterer”, å stille som det republikanske partiets presidentkandidat. Det hele foregår i en storstilt kongresshall i Tampa, Florida, og festen varer i tre dager hvor republikanerne satser på å ha både tradisjonelle og sosiale mediers fulle oppmerksomhet. Det er fra konvensjonen de skal få fart til valgkampens siste intense 68 X 24 timer. Min gjetning er at selve talen til Mitt Romney kommer til å være som kampanjen han har ført: Et noe vinglete forsøk på å gjøre for mange til lags. Det er like sannsynlig at det mest minneverdige som skjer kommer fra en annen, kanskje fremtidig kandidat.
Mitt Romney mottar altså nominasjonen slik de fleste presidentkandidater siden Franklin D. Roosevelt har mottatt dem: Ved å holde en lang og vel forberedt tale. (Fra Lincoln til Hoover skrev man i stedet et brev, telegram, eller holdt talen et annet sted. Siden Thomas E. Dewey i 1944 har også republikanernes presidentkandidat mottatt nominasjonen med en tale til partiet, og først og fremst nasjonen.) Roosevelt etablerte altså tradisjonen med “acceptence speech” i 1932, da han fløy til Chicago, etter at demokratene hadde opplevd seks dagers nervepirrende kamp om vervet – og han begynte med ordene:
The appearance before a National Convention of its nominee for President, to be formally notified of his selection, is unprecedented and unusual, but these are unprecedented and unusual times.
FDR kan ha hatt mange årsaker dette. En av de viktigste var sannsynligvis å samle partiet, slik alle politiske taler til meningsfeller er. Men det var et såpass kontroversielt valg at han som dyktig politiker måtte snu det til både selvskryt og et angrep på motstanderne:
Let it also be symbolic that in so doing I broke traditions. Let it be from now on the task of our Party to break foolish traditions. We will break foolish traditions and leave it to the Republican leadership, far more skilled in that art, to break promises.
Det talen utvilsomt er mest kjent for er imidlertid ikke at den ble holdt på selve konvensjonen, men at det var her Roosevelt lanserte sin “New Deal”-politikk, som kom til å prege amerikansk politikk i flere tiår, og befeste det demokratiske partiets posisjon helt frem til slutten av 60-tallet. Konvensjonstaler er viktige hendelser i verdens mektigste demokrati!
Men hva er Mitt Romneys oppgave den 30. august? Vi kan dele den i to: For det første inngår talen i en lang tradisjon. Han møter krav knyttet til talen på samme måte som presidentkandidater før ham. Partiet har, som opposisjonsparti, vært igjennom en nominasjonskamp. Den er skitten, og som vanlig hevdes det at den har vært skitnere enn noen gang. Det samme gjelder presidentvalget. (Det er vanskelig å vite hvilket valg som har vært det “skitneste”, men det vi vet sikkert er at alle valgkamper siden 1988 er blitt kalt den skitneste) Mitt Romney må, slik mange før ham, samle partiet bak seg, og forsøke å inspirere flest mulig til å jobbe hardt. Ikke bare må han samle partiet, han må også fremstå som en som kan samle nasjonen. Dette er regelen, ikke unntaket. Som Ronald Reagan i 1980:
More than — More than anything else, I want my candidacy to unify our country, to renew the American spirit and sense of purpose. I want to carry our message to every American, regardless of party affiliation, who is a member of this community of shared values.
Eller som Bill Clintons bevingede ord etter at han overraskende vant nominasjonen i 1992:
Tonight every one of you knows deep in your heart that we are too divided. It is time to heal America.
And so we must say to every American: Look beyond the stereotypes that blind us. We need each other — all of us — we need each other. We don’t have a person to waste, and yet for too long politicians have told the most of us that are doing all right that what’s really wrong with America is the rest of us- them.
Them, the minorities. Them, the liberals. Them, the poor. Them, the homeless. Them, the people with disabilities. Them, the gays.
We’ve gotten to where we’ve nearly them’ed ourselves to death. Them, and them, and them.
But this is America. There is no them. There is only us.
Det var også denne tematikken som ga Barack Obama en politisk rakettfart i 2004 – da ikke som kandidat – men taleren bak “the keynote address.” Talen som, slik navnet tilsier, skal etablere en tone – eller et underliggende tema for møtet:
Now even as we speak, there are those who are preparing to divide us — the spin masters, the negative ad peddlers who embrace the politics of “anything goes.” Well, I say to them tonight, there is not a liberal America and a conservative America — there is the United States of America. There is not a Black America and a White America and Latino America and Asian America — there’s the United States of America.
Det vil også være selvsagt at Romney sier noe om familien sin og om familieverdier – og gjerne at han knytter sin egen historie til det at han er en god presidentkandidat. Slik Barack Obama gjorde med sin mangefasetterte bakgrunn som et symbol på det mangfoldige USA, og slik Bill Clinton gjorde med enkle ord i 92:
You want to know where I get my fighting spirit? It all started with my mother. Thank you, Mother. I love you.
Eller som George W. Bush i 2000:
No matter what else I do in life, asking Laura to marry me was the best decision I ever made.
To our daughters, Barbara and Jenna, we love you, we’re proud of you, and as you head off to college this fall … … Don’t stay out too late, and e‑mail your old dad once in a while, will you?
I tillegg kommer han GARANTERT til å si noe slikt som at USA er et stort og fantastisk land med en gudbenådet befolkning – men vi er dessverre på vei i feil retning. Dette inngår i den viktige tradisjonen kalt amerikansk eksepsjonalisme som ble etablert av den puritanske kolonisten John Wintrop I 1630: “wee shall be as a Citty upon a Hill”. Det dreier seg om troen på USA som et sted spesielt utpekt av Gud som frihetens forpost og et forbilde for andre nasjoner. I denne delen av talen må han kombinere hemningsløst skryt av landet med like sterk kritikk av retningen landet er på vei. Det er også viktig å få frem at det er et viktig øyeblikk i historien. Slik for eksempel Obama gjorde for fire år siden:
We meet at one of those defining moments — a moment when our nation is at war, our economy is in turmoil, and the American promise has been threatened (…)
America, we are better than these last eight years. We are a better country than this.
Eller som George W. Bushs gjennomgangstema i talen i 2000, når han snakket til et USA med solid budsjettoverskudd, lav ledighet og stor fremtidstro, og hvor han avfeide åtte år med Clinton/Gore slik:
This administration had its moment.
They had their chance. They have not led. We will.
Og videre:
The rising generations of this country have our own appointment with greatness.
It does not rise or fall with the stock market. It cannot be bought with our wealth.
Greatness is found when American character and American courage overcome American challenges.
De sikre temaene er altså 1) å samle USA, 2) familien, og 3) amerikansk eksepsjonalisme. Men politiske taler er alltid unike, i den forstand at de må forholde seg til situasjonen her og nå: Det gjelder stort og smått, megatrender og mikrohendelser. Her er listen lengre og mer uforutsigbar – og det er her gjetningen kanskje blir ekstra morsom. Romney entrer scenen som utfordrer, og han ligger bak Obama på meningsmålingene. Dette må han snu til en styrke, slik Bush Sr. (med rette) gjorde det i 1988:
There are a lot of great stories in politics about the underdog winning — and this is going to be one of them.
Religion er et fast tema, men dette er den første valgkampen hvor et av partiene stiller uten en protestant som president eller VP-kandidat, Romney er som kjent mormoner, og Paul Ryan er katolikk. Religiøse eksperter tror Romney kommer til å snakke om “troen sin”, men unngå spesifikke referanser til at han er mormon. Og husk: John F. Kennedy er fremdeles den eneste ikke-protestantiske presidenten USA har hatt i moderne tid.
I disse dager sitter nok også strategene i Romney-kampanjen og diskuterer hvordan de skal forholde seg til den ekstremt negative saken for republikanerne med den ultrakonservative senatskandidaten Todd Akin fra Missouri som uttalte at de finnes ulike typer voldtekt – og at det ved en “ekte voldtekt” ikke er mulig for kvinnen å bli gravid. Ekstremt som dette høres ut er det et gjengs syn i deler av “pro-life”-bevegelsen i USA, noe for eksempel Rachel Maddow viste tydelig. Saken blir ekstra utfordrende siden Paul Ryan faktisk har samarbeidet med Akin om å introdusere nybegrepet forcible rape i lovverket – med den hensikt å kutte bruk av offentlige midler til abort for voldtekstofte. Disse fremstøtene er vel omtrent på samme vitenskapelige og politiske nivå som middelalderens vannprøve av hekser og fungerer bra i et politisk miljø som bekjenner seg til “Intelligent design” fremfor evolusjonsteorien – men det fungerer dårlig i mainstream-USA. Romney har allerede tatt sterk avstand fra Akin, men fremfor å referere direkte til en sak som trekker kampanjen hans ned i sølen vil han kanskje heller snakke om strengere straff for voldtekt, et sterkere politi, trygghet for familier. Han har som kjent mindre støtte hos kvinner enn menn.
Men det antatt sterkeste kortet til Romney er økonomien. USA har fremdeles har en arbeidsledighet på over 8 prosent, selv om ledigheten er på vei ned. Han kommer til å snakke om en helt annen økonomisk politikk – det som blir spennende er hvor radikale og tydelige løsninger han presenterer.
USA er fremdeles på vei ut av to kriger. Romney kan også komme til å ta opp situasjonen i Syria, og nevne både Israel og Iran – men utenrikspolitikk er ikke avgjørende, og kommer ikke til å være hovedtema. Det blir også interessant å se hvilke ord han bruker om sin motstander. For to uker siden slo han her over i et hardere taktskift ved å be Mr. President, take your campaign of division and anger and hate back to Chicago.
Oppsummert:
En god tale til RNC kan skaffe Romney en form for “politisk kapital” som kan brukes hvis han blir president. En politiker som er ærlig og konkret med sine hensikter – for eksempel når det gjelder økonomisk reform — har lettere for å gjennomføre dem senere. Men jeg mistenker at Romney kommer til å kjøre en litt for trygg strategi, i forsøk på å gjøre alle tilfreds, til at det kan bli en spennende tale. Som Peggy Noonan, den legendariske taleskriveren til Reagan skriver i Washington Post, så er dette Romneys store sjanse til å virke “president-aktig” for det amerikanske folket. Så kan man heller innvende at det burde han allerede ha greid. Mer interessant er det at hun bestiller humor fra Romney - både fordi det vil løse opp et allerede stivt image, og fordi det er en angrepsform hun mener Obama takler dårlig.
Sannsynligvis kan overraskelsene komme fra annet hold – og kanskje fra noen som posisjonerer seg foran valget om fire år. Det er allerede knyttet store forventninger til talen til guvernør Chris Christie. Og det er alt i alt ikke så sannsynlig at Rommney blir USAs president nr. 45, noe også Sveinung Arnesen har skrevet bra om her på Vox Publica.
Generelt har denne valgkampen vært mer preget av “issues” enn en politisk bevegelse – slik vi var vitne til da Barack Obama forandret amerikansk politikk for fire år siden. Begge parter driver en mer segmentert kampanje der de fokuserer på interessegrupper og vippestater fremfor Obamas mer overordnede 50-stater strategi fra 2008. Men ingenting er sikkert når det gjelder politikk og pølser. Det kan være Romney holder en genial tale, og presenterer en visjon som bærer ham frem til valgdagen – og som vi da må analysere i ettertid. Og hvis ingen av forutanelsene slår til vil jeg si som Winston Churchill:
Political skill is the ability to foretell what is going to happen tomorrow, next week, next month and next year. And to have the ability afterwards to explain why it didn’t happen
[…] Mitts muligheter → 19 seconds ago Torsdag 30. august tar Mitt Romney imot, eller “aksepterer”, å stille som det republikanske partiets presidentkandidat. Det hele foregår i en storstilt kongresshall i Tampa, Florida, og festen varer i tre dager hvor republikanerne satser på å ha både tradisjonelle og sosiale mediers fulle oppmerksomhet. Det er fra konvensjonen de skal få fart til valgkampens siste intense 68 X 24 timer. Min gjetning er at selve talen til Mitt Romney kommer til å være som kampanjen han har ført: Et noe vinglete forsøk på å gjøre for mange til lags. Det er like sannsynlig at det mest minneverdige som skjer kommer fra en annen, kanskje fremtidig kandidat. Del om du vil: […]