Kan en roman skrevet under enevelde og sensur hjelpe oss i dagens konflikter om islam og ytringsfrihet? Debatter om karikaturer av profeten Mohammed og dårlige YouTube-filmer? Ja, hvis boken er et av den nordiske opplysningstidens hovedverk: Ludvigs Holbergs store roman fra 1741, Niels Klims reise til den underjordiske verden.
For Holberg var ikke kun forfatter og komediedikter. Han var også naturrettsfilosof. Det vil si “den fundamentale naturlige lov, der siger, at mennesket, såfremt det står i dets magt, over for andre skal fremelske og bevare en social indstilling.” (Slik det defineres i Den Store Danske.) Naturretten er en viktig del av grunnlaget for menneskerettighetene, men også Nürnbergdomstolen. Mennesket har en verdi i seg selv, som et lands lover ikke kan stille seg ovenfor. Dette kan være nyttig i dagens debatt mellom ytringsfrihetsfundamentalister og religiøse fundamentalister. Den er nemlig også er en kamp om eierskapet til opplysningstiden.
Det mest realistiske med Niels Klim er begynnelsen: en ung arbeidsledig akademiker vender hjem til Bergen med “fine karakterer men ingen penger.” Det skjer den dag i dag! Virkelystne Niels bestemmer seg for å “undersøke jordens egenskaper og fjellenes indre.” Det fører han ned i en hule i Sandviken, hvor han faller og ender i Potu, trærnes land som baklengs blir nesten utopi. Arild Linneberg kaller det en “holbergsk idealstat basert på naturretten.” (Og J.R.R. Tolkien fant inspirasjon til Treskjegg herfra). Holberg var klassisist. Det vil si at han stolt stjal som en ravn. Romanen er full av sitater og anekdoter. Men på et område er Holberg europeisk foregangsmann, det er likestilling. I Potu har kvinner like rettigheter som menn.
Dette fører til problemer for Niels, for det første han gjør når han lander er å klatre opp i en adelskvinne. Altså anklages han for voldtekt. Men han dømmes mildt, sin manglende forståelse tatt i betraktning. Når han derimot etter flere år i landet fremmer forslag om å fjerne likestillingen er reaksjonen streng. I Potu er det nemlig kun dødstraff for en ting. Å foreslå lover som ikke blir vedtatt. Som om Holberg vil gi et forvarsel om vår tids rettsliggjøring av samfunnet, hvor stadig flere lover går på bekostning av politisk styring. I Potu blir lovene endret med fem hundre års mellomrom – ingen våger å foreslå en lovendring kun for egenmarkering. Igjen får Niels nåde, han blir utvist til “firmamentet” hvor han bygger seg opp til keiser ved hjelp av Europeisk krigskunst. Men til slutt styrter folket ham, og Niels ender sine dager som klokker i Korskirken i Bergen.
Holberg bruker Niels Klim til å harselere ved alle sider av 1700-tallssamfunnet. Ytringsfrihet eller trykkefrihet som det ble kalt på Holbergs tid, er en sentral del av diskusjonen. Holberg skrev boken på latin, og fikk den utgitt i Leipzig. Den ualminnelig ambisiøse bergenseren ville nå ut til hele Europa, og han ville skrive fritt. Bøker bar på den tiden sensorenes påskrift imprentur, altså “kan trykkes.” Holberg selv måtte sensurere, men avskydde ordningen. I sitt 3.levnetsbrev (1743) skriver han:
Her i Norden fins det lysende begavelser, men så vidt jeg kan se, kan de ikke komme til full utfoldelse før denne hindring blir fjernet, og før de siste rester av den gamle gotiske surdeig blir utrenset. Jo større kultur et folk har, jo mere frihet gir det sine forfattere.
Kretsen rundt den konservative Christian 6 forsøkte å få Niels Klim forbudt. Men Holberg var for populær til at det var politisk klokt. Ytringsfrihet er uten tvil en av våre viktigste arvestykker fra opplysningstiden. Men betyr det at ytringsfrihet er den eneste arven? Nei. En like viktig del er hva vi kaller toleranse. Niels besøker flere land, for eksempel Iochtana:
Hårene reiste seg på hodet mitt (…). Landet var nemlig et sammensurium og en kloakk av religioner: Alle trosretninger som fantes på kloden hadde sitt sentrum der – og ble åpnet forkynt. Da jeg husket på hvilken ballade det fører til med ulike trosretninger i Europa , turde jeg nesten ikke våge meg inn i hovedstaden (…)Men min redsel forsvant da jeg så at det overalt hersket stor gjensidig forståelse, uten at noen følte seg tilsidesatt.
Det er lett å glemme i dagens debatt at opplysningstiden kom som reaksjon på flere hundre års blodige religionskriger. Når John Locke skrev “There is absolutly no such thing (…) as a Christian Commonwealth” var det et tegn på et radikalt nytt perspektiv. Voltaire skrev senere en avhandling om toleranse: ”Den første naturlov” — Det som i følge Voltaire definerer oss som mennesker. Midt mellom står Holberg, og som Thomas Bredsdorf har vist gjennomsyrer toleransetenkningen hans forfatterskap. Holberg sparker både mot kietterne, altså gudsbespottere, og de såkalte “kiettermagere” “En ivrig Kiettermager (…) haver kun å forestille sig dette: End om jeg ble borger udi et andet Land, hvor min Orthodoxie blev holdet Kietterie.” Som Bredsdorf skriver: “Kætteri er en relativ affære.” Like morsomt er det at han påpeker “Det forunderligste er, at saadant skeer ofte udi indifferente Ting”. Altså: Det store sinnet kommer som reaksjon på om man holder gudstjeneste i hvite eller sorte klær, får nattverd stående eller på sine knær, eller for den saks skyld: tegner en tegning.
Hvordan forholder dette seg til dagens karikaturkontroverser? Vel, mye humanistisk forskning fra det 20.århundret har dreid seg om det vi kan kalle tegnets omskiftelige natur. Språket er ikke fastlagt. Det skifter mening, avhengig av øyet som ser, konteksten det opptrer i. Dette så Holberg også. Når Niels besøker landet Mardak møter han noen med ”aflange Øine” og alle ting de ser på virker “langagtige.” Andre stammer har firkantede øyne og ser alt rektangulært. Niels besøker tempelet og hører en mann bekjenne at han “sværger, at Solens hellige Tavle synes mig aflang.” Niels oppdager til sin skrekk at den er firkantet, og forlater landet. I 1750 forklarte Holberg selv i en epistel meningen med Mardak (legg merke til at bokstavene nesten blir til vårt naboland). Det er å møte andre kulturer og skikker med “upartiskhet” og “den sunde Fornuft.” Eksempelet sier også noe presist om tegnets natur. For er det ikke nettopp dette som gjør karikaturer og religiøse symboler så konfliktladet?
En hijab er både et frihetssymbol og et redskap for undertrykkelse. Og for svært mange bare en tradisjon. En karikatur av Mohammed inngår i en flere hundre år lang satirisk tradisjon i Europa. Men tolkes som overgrep av både fundamentalistiske og tradisjonelle muslimer. En karikatur av Mohammed sparker altså både oppover, mot Mullaer og Imamer, og nedover mot vanlige troende uten makt. Slik blir den absurde konsekvensen at det første møtet en ungdom på gaten i Kabul eller Kairo har med ordet “ytringsfrihet” er en film som krenker det de holder helligst. Slik blir “ytringsfrihet” en unnskyldning for folk som er mot den til å stå i Drammensveien og heie på Osama bin Laden.
Når Arnulf Øverland holdt foredraget “Kristendommen – den tiende landeplage” i studentersamfunnet i 1933, eller når Finn Graff tegnet voldtektsmenn med kors til penis (for å illustrere Eva Lundgrens bok om vold i kristne miljøer) var det grovt men nødvendig. Forskjellen, eller fordelen, er at de kritiserte en kultur de selv var innenfor og intimt kjent med. Det er en del av den liberale tradisjon i Europa. Man kritiserer det samfunnet man selv er en del av de konstante forhandlingene om. Det tjener ikke Jyllands-posten til ære at de i 2003 takket nei til karikaturer av Jesus under begrunnelsen av det “ikke var noe leserne ville like” – men så altså gjorde en stor sak av å innhente og trykke Mohammed-karikaturene i 2006.
I et samfunn der stadig flere religioner sameksisterer, og fornærmelser reiser med YouTubes hastighet, blir det stadig vanskeligere å skille klinten fra hveten. Vi må stå opp og forsvare en bok som Sataniske Vers, og retten til å lage karikaturer av religion. Og samtidig se at en film som “The innocence of Muslims,” uten annen hensikt enn å fornærme og provosere, står nærmere en annen, og langt mindre lys europeisk tradisjon enn den som representeres av Holberg, Locke, eller Voltaire. Det er nærmere den illiberale tradisjonen til Julius Streicher og Der Stürmer.
Det skal selvfølgelig være lovlig å lage krenkende kunst. Men det skal være like lovlig å påpeke at dette er dumt og ustrategisk. Og dessuten, at det ikke hedrer arven fra opplysningstiden. Den består nemlig av en liberal kjerne av både toleranse og ytringsfrihet. Vi kan ta Augustins ord fra 300-tallet som motto, han var som Holberg retorisk skolert: “Vi skal vise fasthet i det sentrale, frihet i det perifere og kjærlighet i alt.” Kanskje kontrollspørsmålet før en ytring bør lyde: Bidrar dette til at vi lever i en opplysningstid?
Kilder:
Niels Klims reise til den underjordiske verden. Ludvig Holberg, (overs Kjell Heggelund) Aschehoug 1997.
”Holberg og naturretten” Arild Linneberg, Holberg i Norden (red: Dahlberg, Teilmann og Thorsen) Makadam 2004.
”Tolerance og Autoritet hos Locke, Voltaire og Holberg” Lasse Horne Kjældgaard. Ibid.
Ludvig Holberg. Den store ensomme. Lars Roar Langslet, Press forlag. 2005.
T.O: Teksten har også vært trykket i Klassekampen.