I den forrige delen i denne korte serien om forskningsblogging hørtes jeg kanskje i overkant negativ ut. For til tross for alle de nevnte utfordringene og ulempene med blogg-genren og teknologien den bygger på, bør vi som er forskere utnytte de muligheter til testing av ideer, utfoldelse av samtale og kritisk etterprøving som bloggen tross alt gir. Og vi bør utnytte de muligheter for formidling som bloggen inviterer til. Den som har fulgt Retorikkbloggen vet at jeg først og fremst har benyttet den til forskningsformidling.
Hvis du har fulgt Retorikkbloggen vet du også at min blogging kan være ganske sporadisk: Til tider skriver jeg regelmessig, til tider uregelmessig — alt avhengig av hvor travelt jeg har det i mitt daglige arbeid. Slik publisering i rykk og napp er vanligvis den sikre død for en blogg, hvor leserne forventer kontinuerlige innlegg. Det er som en avis som noen ganger kommer hver tredje dag, og noen ganger hver annen måned. Den får ikke mange abonnenter. Men fordi Retorikkbloggen er en del av en større institusjonell hjemmeside, er problemet ikke så stort. Det er alltid noe nytt på Vox Publica. Et tilsvarende eksempel på et bloggnettverk er bloggsiden hos geoforskning.no, hvor seks bloggere skriver i fellesskap.
Dertil kommer at leserne ikke behøver å følge aktivt med på den ujevne publiseringen. Hvis de er interessert i emnet og bloggen, kan de abonnere på RSS-feeds og få beskjed når nye innlegg kommer. Det gjør kravet om frekvens mindre relevant og øker friheten for den sporadiske bloggeren.
Formidlende tenkeskrivning
I 2002, da medieforskerne Torill Mortensen og Jill Walker ennå var stipendiater, argumenterte de i en forskningsartikkel (“Blogging Thoughts”) for bloggen som et middel til å få skrivningen i gang. De opplevde at bloggingen gjorde skrivningen av deres ph.d.-avhandlinger enklere og mer fokusert. Begge var — og er fremdeles — ivrige bloggere og fortalere for verdien av å blogge. Likevel anerkjenner de den forbeholdenhet jeg har beskrevet ovenfor. Hele vår artikkel, skriver de, kunne kanskje avvises som et omfattende forsøk på prokrastinering, mens vi egentlig burde gjøre våre avhandlinger ferdig. Det har de unektelig rett i. Det har vel aldri i vitenskapens historie vært så gode muligheter for å flykte fra forskningsskrivningen som i våre dager. Bare et par alt-tab-tastetrykk vekk ligger Twitter, Facebook, millioner av websider og ikke minst våre egne blogger, som konstant kaller på oppdateringer.
Ikke desto mindre rommer (forsknings)blogging en god mulighet for å tenke gjennom skrivning. Ved å tilby en umiddelbar og upretensiøs inngang til skrivningen kan blogging bidra til at forskeren — og studenten — enklere kommer i gang med tekstarbeid som senere kan utvikle seg til forskningstekster. Denne høsten har jeg selv blogget om retorikken i den amerikanske valgkampen. I forhold til min vanlige skrivning har jeg senket kravene til dokumentasjon, presisjon og faglige referanser — alt det som gjør forskning til en omstendelig affære, og som betyr at skrivningen tar lang tid. Som forsker må man hele tiden sjekke informasjon, forholde seg til tidligere forskning, stoppe behandlingen av empirien for å gå tilbake og konsultere ny — eller gammel — forskning. Og når man sjekker forskningen, oppdager man nye elementer av usikkerhet, kontroverser og mangler, og tvinges til å utforske andre studier som forholder seg til usikkerhetene, kontroversene og manglene. Ikke sjelden strekker disse forholdene seg langt tilbake i tid — i noen tilfeller hundrevis av år. Hvis man som forsker gjør dette arbeidet grundig, kan det gjerne ta flere dager å skrive noen få setninger. Det er slik man kommer i dybden som forsker; men man får noen ganger opplevelsen av ikke å komme videre, av å mangle flyt, av ikke å få skrevet tekst og derigjennom testet egne tanker. Å unngå dette var et av formålene med mine blogginnlegg om valgkampen. Jeg planlegger å skrive en bok om retorikk i amerikansk valgkamp og bruker bloggen til å komme i gang. Denne form for skrivning er ikke som det tradisjonelle, personlige blogginnlegget; men den er heller ikke den langsommelige utvikling av tradisjonelle forskningstekster. Innleggene ligger et sted mellom det vi i skriveforskningen kjenner som henholdsvis tenketekster og formidlende tekster.
Mellom to ytterpunkter
På universitetene er dette skillet særlig relevant for studentene. Som regel møter studenter nemlig bare ferdige tekster, lærebøker, forskningspublikasjoner og vitenskapelige artikler. Selv om universiteter har begynt med såkalt mappeevaluering, hvor studentene blant annet kan skrive korte, resonnerende tekster fremfor helt ferdige oppgaver eller essays, synes mange fremdeles det er vanskelig å skrive lengre tekster. Noen har vanskelig for å skrive noe som helst, fordi det aldri blir godt nok. De synes å tro at det de skriver, skal være perfekt første gang. Men det blir tekster nesten aldri, og jo mer de ser sin egen utilstrekkelighet på dataskjermen, desto mer ender de med å skrolle ned og opp, ned og opp — innen de til slutt ser passivt og oppgitt på cursoren som blinker utålmodig.
Andre har lært at man må skrive tenketekster, det vil si hurtigskrivning uten opphold, slik at man får alt man har i hodet, ned i tastene, uten å la seg stoppe eller begrense av kritisk ettertanke. Disse studentene går freidig i gang med å taste alt som faller dem inn. De får produsert en masse ord, men dessverre ligger setningene ofte så langt fra en formidlende tekst at man som underviser og veileder har vanskelig for å forholde seg konstruktivt til de fragmenterte bruddstykkene.
Bloggen gir en mulighet for tekstproduksjon som ligger mellom disse to ytterpunktene, både for forskeren og studenten. Den gjør det mulig å publisere noe som ikke har den ferdige forskningstekstens livrem og seler: tekster som er åpne og inviterer til motspill og tilbakemeldinger. Men fordi en blogg er offentlig, må tekstene ikke desto mindre være mer enn personlige tanketekster. De må ha sammenhengende argumentasjon og må nødvendigvis fungere som formidlende tekster bevisst rettet mot et publikum. Vi kan kalle det for formidlende tenkeskrivning. Det er en skrivning som både har muntlighetens personlige og direkte språk og skriftlighetens gjennomarbeidete struktur, argumentasjon og form.
En blogg som på denne måten retter seg mot et ikke-faglig publikum, hjelper forskere til å tenke i hverdagsspråk og henvende seg til mennesker som ikke har fagfellenes innforståtte kunnskap. Det tvinger oss til å tenke annerledes og klarere om våre forskningsobjekter og metoder. Det er nemlig sammenheng mellom måten vi uttrykker oss på, og erkjennelsen vi får. Slik tilbyr bloggen et erkjennelsespotensial både for personen som leser, og forskeren som blogger. Som forskere har vi noen ganger en tendens — tror jeg — til å anta at forskningsspråket er prototypisk for menneskelig tenkning, og hverdagsspråket blott en avledning: Den formelle logikken er det universelle utgangspunktet, den retoriske samtalen en blek etterlikning. Men i virkeligheten er det omvendt. Som et retorisk motto lyder: Det klart sagte er det klart tenkte.
Bak de fleste komprimerte, kompliserte og nyanserte redegjørelser ligger det — hvis redegjørelsen da er gjennomtenkt og har substans — et klart argument som kan uttrykkes i vanlig språk. Slikt er passende for en blogg, og det er en god måte for forskeren å oppfylle sin formidlingsplikt og utbre kunnskapen om faget og dets resultater på. Samtidig kan slik forskningsblogging bidra til å gjøre det tydelig at det er mennesker som skaper forskning. Bloggen viser at forskning er et resultat av individer som treffer beslutninger og har synspunkter, men som prøver — forhåpentlig — å argumentere så objektivt og overbevisende som mulig.
(Forskere som (ikke) blogger. Del 2 av 3)
En annen versjon av denne teksten har tidligere vært publisert i Prosa 6/2012
[…] noen timer senere: Morsomt at vox Publica snakker om blogging som et mellomstadium mellom kladd og publisering, i hverdagsspråk. Det er nettopp det som er poenget.) Share […]