I de første to delene av denne korte serien om forskerbloggen beskrev jeg først trekk ved bloggen som gjør den til antitesen til forskning, men som samtidig gir en god mulighet til formidlende tenkeskrivning. Dertil kommer at bloggen er ikke bare et godt medium for å formidle forskning. Den er også enestående til å justere det bildet mediene gir av vår forskning eller offentlige kommentarer. Her kan vi kommunisere uten mellommann. Når jeg har uttalt meg til avisene, blir det ikke alltid helt som jeg hadde tenkt meg. Som regel går det bra, men det hender at journalister misforstår det jeg sier. Man må huske på at minimum 80 prosent av det forskere sier til mediene, er utelatt. Slik må det være, og det er ikke min mening å klage over journalistene, langt derifra. Ikke sjelden virker man som forsker både klokere, klarere og mer konsis i avisartikkelen enn man måtte ha hørt ut for journalisten i telefonen. På den annen side oppstår det uunngåelig misforståelser og vridninger i intervju.
Slike problemer kan man rette opp med et blogginnlegg. Når jeg har blitt intervjuet — særlig hvis jeg er urolig over formidlingen og fortolkningen av det jeg sa til journalisten — skriver jeg derfor noen ganger et blogginnlegg. Her får jeg sagt det jeg ikke fikk med som intervjuoffer: nyanseringene som forsvant, eksemplene det ikke ble plass til, dokumentasjonen som ble for tung, og resonnementene som virket for langtekkelige. Hvis noen skulle kritisere meg for det jeg (faktisk ikke) sa i et intervju, kan jeg alltid henvise til bloggen, hvor jeg med egne ord har skrevet det jeg mener.
Enda en fordel med bloggen er at man uten store vanskeligheter kan benytte andre uttrykksmåter enn skrift. Det er enkelt å legge til bilder, noe som i trykte tekster alltid byr på problemer med teknikk, rettigheter og trykkekvalitet. Og man kan enkelt lenke til andre sider og informasjoner, man kan legge inn videoer, grafikk og interaktive moduler. Alt dette gir oss forskere helt nye muligheter for forskningsformidling.
En blogg behøver ikke være en blogg
Det foregående inneholder tilsynelatende en selvmotsigelse. På den ene siden problematiserer jeg verdien av bloggstilen for forskeren, på den andre anerkjenner jeg potensialet i denne skrivemåten. Svaret er naturligvis at begge deler er tilfellet. Og at vi som er forskere — og andre i samme situasjon — må forsøke å utnytte fordelene samtidig som vi unngår problemene.
Men først og fremst bør vi kanskje revurdere hva en (forsker)blogg er, bør og kan være. I begynnelsen var jeg som sagt opptatt av at jeg skulle skrive en riktig blogg; det vil si skrive hyppige innlegg som var forskjellige fra andre medier, teksttyper og genrer jeg skrev eller formidlet i: den vitenskapelige artikkelen, kronikken i avisen, boken. Men tanken om at jeg burde følge bloggens konvensjoner, førte ikke til så mye annet enn en sær form for dårlig samvittighet fordi jeg skrev for sjelden, for langt og for upersonlig.
Jeg var — og er — som Martin Grüner Larsen skrev i artikkelen jeg tidligere omtalte, en “periodeblogger”. Jeg kan publisere med noen dagers intervall, men noen ganger kan det gå måneder uten en lyd. Det er ikke særlig blogg-aktig. “Periodeblogger” er en faktuell konstatering, men utvilsomt også en vurderende beskrivelse av at jeg ikke er en helt riktig blogger. Som en god kollega lot meg forstå: Din blogg er vel egentlig ikke en blogg. Begge deler er kanskje korrekt, men jeg føler ikke lenger noe ubehag ved dette. Ikke fordi jeg nå har lært meg blogg-genren og endelig blogger “riktig”, men fordi jeg ganske enkelt ikke bryr meg om hvorvidt min blogg er en blogg eller ikke — så lenge den hjelper meg med å skrive om mine faglige interesser og forhåpentlig gir interessante og nyttige innsikter til de som leser det jeg skriver.
Mine blogginnlegg er rettet mot dem i den brede offentligheten som er interessert i kommunikasjon og retorikk — inklusiv mine studenter. Jeg skriver ikke særlig personlig, selv om jeg til tider bruker meg selv i tekstene. Jeg skriver ofte lengre og mer utdypende enn bloggere vanligvis gjør. Som regel minner mine innlegg mer om artikler enn om blogginnlegg. Noen ganger blir de så lange at jeg deler dem opp i del en og del to; noen ganger til og med i tre deler. Kort sagt gjør jeg nærmest det motsatte av det Even Williams definerer som blogging: Jeg skriver sjelden, langt og upersonlig.
Det viktige for oss som er forskere, vil jeg mene, er at vi ikke uten videre aksepterer hva en (forsker)blogg er eller skal være. Vi bør frigjøre oss fra genreforventningenes tvangstrøye og i stedet se på teknologiens muligheter. Selv er jeg ikke spesielt interessert i de korte, jevnlige og aktuelle oppdateringene på min egen blogg. I begynnelsen skrev jeg ofte om aktuelle saker som opptok de fleste. Jeg utdypet og kommenterte saker som allerede ble kommentert i nyhetene. Men trangen til å være aktuell har minsket. Da jeg fulgte valgkampen i USA i høst, berørte jeg som regel det mediene var opptatt av, for eksempel presidentdebattene mellom Barack Obama og Mitt Romney. Men egentlig skrev jeg mer om debatter som ble avholdt for mer enn 20 og 30 år siden: om debatten mellom Ronald Reagan og Walter Mondale eller mellom Jimmy Carter og Gerald Ford. Med det håpet jeg å gi en historisk ramme til det vi så på fjernsynet, heller enn bare å kommentere aktuelle hendelser. Samtidig er disse tekstene tenkt som tidlige utkast til et kapittel om amerikanske presidentdebatter. Men det beste med bloggen er antagelig at jeg kan vise bilder og videoklipp fra debatter og taler, slik at leseren selv kan se og høre nøyaktig hva kandidatene sa, og hvordan de sa det. Det gir en helt annen nærhet til eksempler og empirisk materiale enn den verbale beskrivelsen.
Du må ikke ha en blogg hvis du er forsker, men kanskje du skulle prøve likevel …
Det er altså ingen naturlov som bestemmer hvordan en forsker skal utforme og skrive sin blogg. Men det er viktig at man har et mål med bloggen sin. Hvis man i det hele tatt skal ha en blogg. Det er et systematisk press på forskere, politikere, virksomheter og organisasjoner som sier at man må være på*. Du må være på Facebook, du må være på Twitter, og du må ha en blogg. Men det må du ikke. Og hvis du likevel skal være på, bør du vite hvorfor du er på. Hvorfor har du en blogg? Hva vil du med den? Hva er formålet?
Det avgjørende spørsmålet er om bloggen er det rette redskapet for å nå dine mål. Forskerens mål er fastsatt ved lov: Det er å forske, undervise og formidle. Bloggen kan benyttes til alle tre. Og hvis du som forsker skulle velge å lage en blogg, er det nyttig å huske på at den slett ikke behøver å være en riktig blogg. Det viktigste er at den gjør det du ønsker at den skal gjøre.
(Forskere som (ikke) blogger. Del 3 av 3)
En annen versjon av denne teksten har tidligere vært publisert i Prosa 6/2012