Hver dag rammes mennesker av en rystelse som river grunnen bort under føttene. I Norge har det blitt offentlig og tydelig etter terroren 22.juli 2011. De kjæreste dør, noen blir syke, noen tar sitt eget liv og grusomme ulykker inntreffer. Igjen sitter pårørende. Måneder og år med sorg og ubesvarte spørsmål følger. Det er katastrofer som finner sted. Og noen vil skrive. Sorgmemoarer kan vi kalle denne mengden med bøker, bøkene gjør godt for de som skriver, og ikke minst, de får mange lesere. Kan grunnen være at vi ikke har lært oss språk for sorg?
Det finnes et stort rom for sorgmemoarer. Bøker som på en eller annen måte omtaler sorg og tap av nære. De kommer i mange former, som lyrikk, som biografier, som romaner og som sakprosa. Jeg har valgt ut to bøker, begge kretser rundt savn og sorg årene rett etter hendelsen – døden. For Cecilie Skog er det mannen Rolf som hun mistet i en alder av rundt 30 år, for Roland Barthes er det hans mor som han har levd sammen med i mer enn 60 år, hun dør nærmere 90 år gammel. Jeg oppdager raskt under lesningen at jeg beveger meg inn i tekster som ligger i spenningsfeltet mellom litteratur, det vil si kunst, og levd liv.
Den næreste teksten finner du i dagbøkene
De to bøkene jeg har valgt, er selvbiografiske tekster som bruker dagboken som «verktøy» for å sette ord på savnet etter den aller nærmeste. Dagboken kan sies å være en fragmentform, bare fragmenter av en dags tanker og handlinger får plass. Begge dagbøkene har det til felles at det er i årene rett etter dødsfallet at skrivingen kommer til uttrykk. Begge er sirlige, ordentlige og systematiske i sine nedtegnelser. Men der slutter også den ytre likheten. Den indre likheten finnes i hvordan tankene på den som er død kommer til uttrykk. Begge vet at det de skriver skal leses av andre, de har valgt formen dagbok, men vet de har lesere. Dagbokens hemmelige karakter kombineres med at som bok blir den offentlig. Begge er tydelige fortellere. De er begge fullt opptatt med å leve videre, og å finne ut hvordan det skal gjøres. Forfatterne er forskjellige, den ene ung, 34 år når dagboken skrives, den andre er nesten dobbelt så gammel, 62 år. Cecilie Skog er en kjent person fra media, sykepleier av utdannelse og eventyrer av yrke, mens Roland Barthes er en internasjonalt anerkjent intellektuell, språkforsker og filosof. Er det uærbødig å sammenligne deres dagbøker om sorgen? Eller motsatt, er det viktig å se hvordan sorg uttrykkes og mottas, uavhengig av smaksdommerne?
Cecilie Skog: Antarktis — bokomslag
Cecilie Skog mistet mannen Rolf under en ekspedisjon i Himalaya 2008. Dagboken hennes er en turdagbok fra en ny ekspedisjon ett og et halvt år etter, en første kryssing av kontinentet over Sydpolen uten støtte og etterforsyninger – 1800 kilometer på 71 dager. Nettopp dette er viktig – «uten støtte» innebærer ingen drahjelp i form av skiseil eller hunder, og «uten etterforsyninger» innebærer ingen hjelp utenfra, verken medisinsk hjelp eller dropp av mat underveis. De er to som går, Cecilie selv og Ryan Waters, en amerikaner både hun og Rolf kjente fra flere ekspedisjoner. Han var ikke ved K2 da ulykken skjedde, men fulgte med fra USA.
Hun har gått her før, men bare til Sydpolpunktet, Rolf derimot, krysset hele Antarktis i 2000, 3800 kilometer, og overvintret. Han har fortalt henne detaljert om turen. Hun vil dit. Hun vil streve, slite, tenke og skrive. Selv kaller hun det hun gjør for hard terapi:
Nå får det være nok. Derfor skriver jeg at mange tanker er ferdigtenkt. Blir så sliten av at de samme tankene kommer tilbake hele tiden (Skog: 136)
Dagboken Antarktis, er nøyaktig med nedtegning av breddegrader og meter over havet, angivelser om hvor langt de går hver dag på hvor mange timer, været er viktig, og landskapet skildres nøye. Men hva gjør teksten litterær? Hva gjør teksten estetisk? Det er følelseslivet der i skisporet dag etter dag, like ustadig som underlaget de går på, like ustabilt som været. Tankene fra dagen klort ned i teltet hver bidige kveld. Skog er en ærlig skriver, så ærlig at det er vanskelig å begripe. Den store sorgen og det veldige savnet etter Rolf, samtidig som livet er vesentlig å leve videre, fylles mer og mer på, der medskiløperen Ryan får en større plass gjennom boka. Humørsvingninger sammen med landskapets store svingninger er et grep jeg som leser kan fornemme, kulden ute og varmen inne i teltet likeså. Språket er vakkert hele veien, og jeg kobler det sammen med den andre dagboken. Roland Barthes: Sorgens dagbok. Det er sant – her er de to i et felles språk. Roland Barthes har skrevet dagbok mer eller mindre regelmessig gjennom ett og et halvt år etter sin mors død. Mam dør i 1977, de to har tilbrakt hele livet sammen. I denne tiden med dagboken er Barthes også i en svært kreativ periode av sitt faglige forfatterskap , han holder seminarer, han er aktiv faglig. Han forklarer selv noe av hensikten med dagboksnotatene slik:
Ved å gjøre disse notatene hengir jeg meg til banaliteten som fins i meg (29.oktober 1977)
Sier han her noe om at her, i sorgen, er alle like? Det å skrive mens man sørger er en måte å gjennomføre et sorgarbeid på for begge forfatterne. Dagboken har vanligvis ingen annen leser, men begge disse forfatterne har tenkt at noen skal lese det de skriver. Skog har et oppdrag fra forlaget sitt, og jeg tror Barthes også henvender seg til en leser slik han bruker fotnoter og angir kilder ustanselig. Er forlagets tanke at hans lesere er mer skolerte enn Skogs? Kan hende, fordi han er Roland Barthes, men er det en kulturell konvensjon som sier at sorgen beskrives bedre gjennom henvisning til filosofi, litteratur og kultur, enn gjennom naturfenomen som vind, snø og kulde?
Barthes drar også ut på «ekspedisjon» i tiden etter morens død. Han drar til stedet der han vokste opp, der de to alltid var sammen, landsbyen Urt i Normandie, og han drar til venner i Marokko, et sted han ofte var tidligere. Men i motsetning til Skog, finner han ingen glede i å reise lenger. 3.august 1978 nesten ett år etter morens død, skriver han: «Vil bare foreta reiser hvor jeg ikke rekker å si: Jeg vil hjem!» Paris og hjemmet de hadde sammen, blir hans sted for sorgen og bedrøvelsen.
Intens konsentrasjon om ordene
Begge har korte følelsesladete dagboksnotater. Korte tekster i kronologisk rekkefølge, nøye fylt med fakta om vær og vindforhold – som Cecilie Skogs notater. De bruker dagboksformen for å uttrykke savnet av den som ikke lever lenger. Begge tenker i parallelle liv, hva hvis og om og at… Begge mener de må gjennom sorgen via slitet, strevet og skriften. De har begge laget seg begrensninger i skrivingen. Barthes lager et kartotek der hvert ark i A4-format deles i fire som utgjør hver dags «skriveflate». Skog har kun en skrivebok for 71 dager – hun kommenterer midtveis at nå må ordene begrenses.
Roland Barthes: Sorgens dagbok — bokomslag
Hva er det med dagboken? Den gir innsikt i tankeprosesser og gir en direkte lenke mellom forfatter og leser, skriver Midge Gillies i sin bok Writing lives; Literary Biography (2009), og da er det vel derfor det veldige fysiske strevet Skog er i, og det helt stillesittende strevet Barthes er i, fascinerer meg – begge trenger å skrive om sorgen og savnet, i det uttrykket som passer best for dem – anorakk, ull og kulde for den ene, og borgerlig byliv og frakk for den andre. Skog kommenterer slik: «..tok av meg alle ullskjortene for første gang og fikk nesten sjokk. Er blitt så tynn.» (Dag 59, 10 .januar 2009), mens Barthes kommenterer slik: «Frakken min er så trist» (10. april 1978)
Jeg kjenner ikke slitet som det må være å dra en 136 kg tung pulk gjennom Antarktis, men gjennom dagboken får jeg en fornemmelse av en styrke som er enorm både fysisk og mentalt, hun er klok og munter i tillegg, har et svært kunnskapsfelt som må tas i bruk hver dag, hvert minutt, der ute i ekstrem natur. Hennes kunnskap er av et annet slags enn Roland Barthes’, men begge bruker kunnskapen i teksten sin slik at leseren får innsikt i noe utenfor personen. Sastrugi er ett av flere ord fra is- og snøvokabularet jeg har fått et nært forhold til etter lesingen av Skogs dagbok.
Jeg er leseren, jeg har fokus på savnet de uttrykker og vektlegger mindre at den ene er på ekspedisjon og den andre i en leilighet i Paris, slik gjør dagbøkene meg til en aktiv deltaker i det jeg leser. Skog uttrykker noe vesentlig:
Blir rar og trist når jeg tenker skrullete tanker som at naturen ikke skal få oppleve Rolf mer – og hans veldig spesielle måte å glede seg ute på. Hans ekte genuine og glade måte å være i naturen på (Skog: 156)
Det er dette perspektivet hun har gjennom hele dagboken som berører meg. Hun setter seg aldri fremst og forteller hvem hun er, hun bare viser det. Og det er det samme perspektivet vi får når Barthes skriver om moren: «Mam er ikke lenger her, og det idiotiske livet fortsetter». Han forteller hvordan hun aldri noensinne bebreidet han og hvordan det preger hans livsinnstilling. Når det gjelder forholdet til naturen skriver han: «Hun følte seg vel i litt overlessede hager…»(s.258)
Naturfølelsen her står i skarp kontrast til hverandre. Men den spiller en sterk rolle for dem begge i minnet.
Estetikk og utforming
Dagbøker utgis ofte i en spesiell utforming. Begge disse utgis som bearbeidete bøker, her er ingen overstrykninger eller notater i margen – og da blir de på et vis ikke helt en direkte linje mellom forfatteren og meg som leser. For Cecilie Skog er det til og med en navngitt og avbildet person som oppgis som samarbeidspartner i ferdigstillingen av boken. Og denne boken har innsmett av faktastoff om Roald Amundsens ferd til Sydpolen og andre ekspedisjoner til samme sted, samt utstyrslister på de siste sidene – som til en fagbok om ekspedisjonsplanlegging. Boken er utstyrt med lyse farger og et nærbilde av Cecilie som smiler preger forsiden.
I boken til Roland Barthes har forlaget lagt vekt på layout og fargevalg (sort) som skal gi leseren den rette tonen, melankoli er assosiasjonen min. Skulle du tilfeldigvis plukke opp Skogs bok fra bokhandlerhyllen vil du se det motsatte, alle de flotte bildene og bokens utstyr for øvrig signaliserer glede. I tillegg er forlaget tydelig sponsor, med merkelapper påsydd anorakkene, og du vil skjønne at dagboken er et oppdrag. Forlaget har allikevel fått en alvorlig og verdifull bok. Men de har gitt den et uttrykk som gir innholdet en uventet innpakning etter min mening – mens den andre kan kritiseres for det motsatte: Hvorfor skal savnet og sorgen være sort? Konvensjoner.
I dagboken til Roland Barthes spiller også oversetteren og bearbeideren en sentral rolle. Heller ikke her får dagboken komme til orde alene. Knut Stene-Johansen, professor i litteraturvitenskap ved Universitetet i Oslo har både en innledende forklaring til dagboken, setter den inn i en kontekst der Barthes’ forfatterskap for øvrig omtales kort, og ikke minst så har han skrevet et personlig essay om sorg som etterord til boken.
Må en dagbok som utgis ha et etterord, en forklaring?
Både Skog og Barthes får hjelp til å forklare hva de har gjort. Det kunne begge ha vært foruten, det ville rørt leseren mer, eller hvis det ikke er rørt leseren skal bli – så vil jeg si at det hadde gitt leseren stoff til refleksjon. Forfatterne hadde forblitt der med sin tekst, som i en skjønnlitterær bok. Men dette er sannhet og fakta. Forklaring trengs.
Roland Barthes’ bok har fotnoter som vitner om en stor parallell lesning i sorgen. Det er særlig fra Marcel Proust han henter trøst, han kommenterer På sporet av den tapte tid opp mot sin egen sorg. «At jeg ikke kan lese uten smerte», skriver han om lesingen sin dette året. I tillegg følges selve dagboken av et svært personlig essay av litteraturprofessoren Stene-Johansen. Han har oversatt og gjendiktet, men er også berørt personlig ved at han har mistet sin far. Dermed blir denne teksten en slags metatekst i dobbel forstand – Barthes er dagbokskriveren, han leser Proust som bakteppe for å sørge over Mam, Knut Stene-Johansen leser (og gjendikter) Barthes som bakteppe for sin sorg over faren.
Etterordet til Cecilie Skog handler om at hun er på vei ut på nye tokt. Sorgen er ikke lenger så present. Men hun er klar på at den aldri blir borte. Hun knytter ikke lenger sin identitet opp mot sivilstatusen enke. Hun forteller hva turen over Sydpolen gjorde for å komme videre. Det behøvde hun ikke, mener jeg. Vi kunne lese det selv i dagboken. Den er sterk nok, den viser prosessen, og som hun selv forklarer i ettertid, den «er skrevet uten filter». Nettopp det er styrken siden hun er så lite opptatt av bekjennelser om sitt savn.
Men både fotnotene til Barthes og etterordet til Skog river meg som leser ut av følelsene og inn i nøytrale saksopplysninger. Det er sakprosa jeg leser.
Sluttord
Jeg startet med å undre meg over om vi ikke har lært språket for sorg og savn, at det er derfor det er godt både for forfatteren og for leseren å få tak i ordene. Jeg tror ikke døden er noe tabuemne lenger. Det er svært mange som skriver om temaet både i sakprosa og i skjønnlitteraturen. Men jeg må si meg enig med Anders Johansen som i boken Etter oss; samtale på det siste (2010) mener at så mange skriver om at døden ikke er så ille. Det som er tabu er selve sakens alvor: «Jeg tror ikke vakre ord bør få glatte over. Spørsmålet er nå hvordan vi, mens vi vokser i alder og visdom, kan verne det umodne alvor» (side 27), skriver han. Jeg slutter meg til det og ser på de to bøkene fra Skog og Barthes som to vesentlige uttrykk for nakent, umodent savn. De utleverer seg ikke, de blir ikke private til tross for en sjanger i sorgmemoarlitteraturen som lett kunne bli for selvopptatt og for bekjennende. Dagbokformen gir ingen tilsløring, og begge utvider hva det vil si å bearbeide og uttrykke sorg i språket.
Dagbøkene kan allikevel være flertydige, det kan være flere lags betydninger både i fakta og observasjoner og i det de begge har skrevet. Det flertydige er ikke forbeholdt den intellektuelle dagbokskribenten, men det er han som får omtalene i litteraturtidsskriftene og i media. Mens Roland Barthes er gjenstand for analyser i både Klassekampens Bokmagasin og Morgenbladet og selvfølgelig i andre avisers kulturavdeling, har ingen av disse tatt for seg Skogs dagbok. Den eneste jeg finner som omtaler Skogs bok er en blogger som vektlegger det å sprenge grenser og strekke seg lenger enn man tror man klarer. Sorg er ikke denne bloggeren opptatt av. Hva sier det om oss som fortolkere?
Jeg ønsket å sette to bøker sammen som en kan tro har lite til felles. De to bøkene henvender seg til et forskjellig publikum, men vi som lesere skal ikke la oss lure, det kan være Amundsen og Proust på samme tid, vi bør ha flere sanser åpne samtidig og ikke leve i faste «kulturbokser». Roland Barthes’ bok er fylt med intertekstualitet, det speiler hans liv som intellektuell. Men på samme vis speiler Cecilie Skogs dagbok kunnskap om ekstrem natur og samspillet med den. Vi har å gjøre med forskjellige fagfelt, med forskjellige kunnskapsfelt, og med det et ulikt språk for sorg.
Dagbøkene
Barthes, Roland (2011): Sorgens dagbok; 26.oktober 1977- 15.september 1979. Gjendiktning og essay ved Knut Stene-Johansen. Oslo, Spartacus Forlag AS
Skog, Cecilie (2011): Antarktis; 71 dager, 1800 kilometer og en million tanker. Skrevet i samarbeid med Sigri Sandberg Meløy. Oslo, Gyldendal
Referanser
Gillies, M. (2009): “Approaching the texts”, i: Writing lives: Literary Biography. Cambridge, Cambridge University Press
Johansen, Anders (2010): Etter oss; samtale på det siste. Oslo, Spartacus forlag AS
Artikkelen ble først publisert i Bok og Bibliotek nr. 6, 2012.