Språk for sorg

Cecilie Skog og Roland Barthes, Antarktis og Paris: To dagbokstekster om sorg og savn.

Hver dag rammes men­nesker av en rys­telse som riv­er grun­nen bort under føt­tene. I Norge har det blitt offentlig og tydelig etter ter­roren 22.juli 2011. De kjæreste dør, noen blir syke, noen tar sitt eget liv og gru­somme ulykker inntr­e­f­fer. Igjen sit­ter pårørende. Måned­er og år med sorg og ubesvarte spørsmål føl­ger. Det er katas­tro­fer som finner sted. Og noen vil skrive. Sorgmemo­ar­er kan vi kalle denne meng­den med bøk­er, bøkene gjør godt for de som skriv­er, og ikke minst, de får mange lesere. Kan grun­nen være at vi ikke har lært oss språk for sorg?

Det finnes et stort rom for sorgmemo­ar­er. Bøk­er som på en eller annen måte omtaler sorg og tap av nære. De kom­mer i mange for­mer, som lyrikk, som biografi­er, som roman­er og som sakprosa. Jeg har val­gt ut to bøk­er, begge kretser rundt savn og sorg årene rett etter hen­delsen – døden. For Cecilie Skog er det man­nen Rolf som hun mis­tet i en alder av rundt 30 år, for Roland Barthes er det hans mor som han har levd sam­men med i mer enn 60 år, hun dør nærmere 90 år gam­mel. Jeg oppdager raskt under lesnin­gen at jeg beveg­er meg inn i tek­ster som lig­ger i spen­nings­fel­tet mel­lom lit­ter­atur, det vil si kun­st, og levd liv.

Den næreste teksten finner du i dagbøkene

De to bøkene jeg har val­gt, er selvbi­ografiske tek­ster som bruk­er dag­bo­ken som «verk­tøy» for å sette ord på savnet etter den aller nærmeste. Dag­bo­ken kan sies å være en frag­ment­form, bare frag­menter av en dags tanker og han­dlinger får plass. Begge dag­bøkene har det til felles at det er i årene rett etter døds­fal­l­et at skrivin­gen kom­mer til uttrykk. Begge er sirlige, ordentlige og sys­tem­a­tiske i sine nedteg­nelser. Men der slut­ter også den ytre likheten. Den indre likheten finnes i hvor­dan tankene på den som er død kom­mer til uttrykk. Begge vet at det de skriv­er skal leses av andre, de har val­gt for­men dag­bok, men vet de har lesere. Dag­bo­kens hem­melige karak­ter kom­bineres med at som bok blir den offentlig. Begge er tydelige fortellere. De er begge fullt opp­tatt med å leve videre, og å finne ut hvor­dan det skal gjøres. For­fat­terne er forskjel­lige, den ene ung, 34 år når dag­bo­ken skrives, den andre er nesten dobbelt så gam­mel, 62 år. Cecilie Skog er en kjent per­son fra media, syke­pleier av utdan­nelse og even­tyr­er av yrke, mens Roland Barthes er en inter­nasjon­alt anerk­jent intellek­tuell, språk­forsker og filosof. Er det uær­bødig å sam­men­ligne deres dag­bøk­er om sor­gen? Eller mot­satt, er det vik­tig å se hvor­dan sorg uttrykkes og mot­tas, uavhengig av smaksdommerne?

Cecilie Skog: Antark­tis — bokomslag

Cecilie Skog mis­tet man­nen Rolf under en eks­pedis­jon i Himalaya 2008. Dag­bo­ken hennes er en turdag­bok fra en ny eks­pedis­jon ett og et halvt år etter, en første kryssing av kon­ti­nen­tet over Syd­polen uten støtte og etter­forsyninger – 1800 kilo­me­ter på 71 dager. Net­topp dette er vik­tig – «uten støtte» innebær­er ingen drah­jelp i form av ski­seil eller hun­der, og «uten etter­forsyninger» innebær­er ingen hjelp uten­fra, verken medisin­sk hjelp eller dropp av mat under­veis. De er to som går, Cecilie selv og Ryan Waters, en amerikan­er både hun og Rolf kjente fra flere eks­pedis­jon­er. Han var ikke ved K2 da ulykken skjed­de, men ful­gte med fra USA.

Hun har gått her før, men bare til Syd­polpunk­tet, Rolf der­i­mot, krys­set hele Antark­tis i 2000, 3800 kilo­me­ter, og overv­in­tret. Han har for­t­alt henne detal­jert om turen. Hun vil dit. Hun vil streve, slite, tenke og skrive. Selv kaller hun det hun gjør for hard terapi:

Nå får det være nok. Der­for skriv­er jeg at mange tanker er fer­digtenkt. Blir så sliten av at de samme tankene kom­mer tilbake hele tiden (Skog: 136)

Dag­bo­ken Antark­tis, er nøyak­tig med nedteg­n­ing av bred­de­grad­er og meter over havet, angivelser om hvor langt de går hver dag på hvor mange timer, været er vik­tig, og land­skapet skil­dres nøye. Men hva gjør tek­sten lit­terær? Hva gjør tek­sten estetisk? Det er følelses­livet der i skisporet dag etter dag, like ustadig som under­laget de går på, like usta­bilt som været. Tankene fra dagen klort ned i tel­tet hver bidi­ge kveld. Skog er en ærlig skriv­er, så ærlig at det er vanske­lig å begripe. Den store sor­gen og det veldige savnet etter Rolf, sam­tidig som livet er vesentlig å leve videre, fylles mer og mer på, der med­skiløperen Ryan får en større plass gjen­nom boka. Humørsv­ingninger sam­men med land­skapets store svingninger er et grep jeg som leser kan fornemme, kulden ute og var­men inne i tel­tet likeså. Språket er vakkert hele veien, og jeg kobler det sam­men med den andre dag­bo­ken. Roland Barthes: Sor­gens dag­bok. Det er sant – her er de to i et felles språk. Roland Barthes har skrevet dag­bok mer eller min­dre regelmes­sig gjen­nom ett og et halvt år etter sin mors død. Mam dør i 1977, de to har tilbrakt hele livet sam­men. I denne tiden med dag­bo­ken er Barthes også i en svært kreativ peri­ode av sitt faglige for­fat­ter­skap , han hold­er sem­i­nar­er, han er aktiv faglig. Han fork­lar­er selv noe av hen­sik­ten med dag­bok­sno­tatene slik:

Ved å gjøre disse notatene hen­gir jeg meg til banaliteten som fins i meg (29.oktober 1977)

Sier han her noe om at her, i sor­gen, er alle like? Det å skrive mens man sørg­er er en måte å gjen­nom­føre et sor­gar­beid på for begge for­fat­terne. Dag­bo­ken har van­ligvis ingen annen leser, men begge disse for­fat­terne har tenkt at noen skal lese det de skriv­er. Skog har et opp­drag fra for­laget sitt, og jeg tror Barthes også hen­ven­der seg til en leser slik han bruk­er fot­not­er og angir kilder ustanselig. Er for­lagets tanke at hans lesere er mer skol­erte enn Skogs? Kan hende, for­di han er Roland Barthes, men er det en kul­turell kon­ven­sjon som sier at sor­gen beskrives bedre gjen­nom hen­vis­ning til filosofi, lit­ter­atur og kul­tur, enn gjen­nom natur­fenomen som vind, snø og kulde?

Barthes drar også ut på «eks­pedis­jon» i tiden etter morens død. Han drar til stedet der han vok­ste opp, der de to alltid var sam­men, lands­byen Urt i Nor­mandie, og han drar til ven­ner i Marokko, et sted han ofte var tidligere. Men i mot­set­ning til Skog, finner han ingen glede i å reise lenger. 3.august 1978 nesten ett år etter morens død, skriv­er han: «Vil bare fore­ta reis­er hvor jeg ikke rekker å si: Jeg vil hjem!» Paris og hjem­met de hadde sam­men, blir hans sted for sor­gen og bedrøvelsen.

Intens konsentrasjon om ordene

Begge har korte følelses­ladete dag­bok­sno­tater. Korte tek­ster i kro­nol­o­gisk rekke­følge, nøye fylt med fak­ta om vær og vin­d­forhold – som Cecilie Skogs notater. De bruk­er dag­boks­for­men for å uttrykke savnet av den som ikke lever lenger. Begge tenker i par­al­lelle liv, hva hvis og om og at… Begge men­er de må gjen­nom sor­gen via slitet, strevet og skriften. De har begge laget seg begren­sninger i skrivin­gen. Barthes lager et kar­totek der hvert ark i A4-for­mat deles i fire som utgjør hver dags «skrive­flate». Skog har kun en skrive­bok for 71 dager – hun kom­menter­er midtveis at nå må ordene begrenses.

Roland Barthes: Sor­gens dag­bok — bokomslag

Hva er det med dag­bo­ken? Den gir innsikt i tanke­pros­ess­er og gir en direk­te lenke mel­lom for­fat­ter og leser, skriv­er Midge Gillies i sin bok Writ­ing lives; Lit­er­ary Biog­ra­phy (2009), og da er det vel der­for det veldige fysiske strevet Skog er i, og det helt stille­sit­tende strevet Barthes er i, fasciner­er meg – begge trenger å skrive om sor­gen og savnet, i det uttrykket som pass­er best for dem – anorakk, ull og kulde for den ene, og borg­erlig byliv og frakk for den andre. Skog kom­menter­er slik: «..tok av meg alle ull­skjortene for første gang og fikk nesten sjokk. Er blitt så tynn.» (Dag 59, 10 .jan­u­ar 2009), mens Barthes kom­menter­er slik: «Frakken min er så trist» (10. april 1978)

Jeg kjen­ner ikke slitet som det må være å dra en 136 kg tung pulk gjen­nom Antark­tis, men gjen­nom dag­bo­ken får jeg en fornem­melse av en styrke som er enorm både fysisk og men­talt, hun er klok og munter i til­legg, har et svært kunnskaps­felt som må tas i bruk hver dag, hvert min­utt, der ute i ekstrem natur. Hennes kunnskap er av et annet slags enn Roland Barthes’, men begge bruk­er kunnskapen i tek­sten sin slik at leseren får innsikt i noe uten­for per­so­n­en. Sas­tru­gi er ett av flere ord fra is- og snø­vok­ab­u­laret jeg har fått et nært forhold til etter lesin­gen av Skogs dagbok.

Jeg er leseren, jeg har fokus på savnet de uttrykker og vek­t­leg­ger min­dre at den ene er på eks­pedis­jon og den andre i en lei­lighet i Paris, slik gjør dag­bøkene meg til en aktiv deltak­er i det jeg leser. Skog uttrykker noe vesentlig:

Blir rar og trist når jeg tenker skrul­lete tanker som at naturen ikke skal få oppleve Rolf mer – og hans veldig spe­sielle måte å glede seg ute på. Hans ekte gen­uine og glade måte å være i naturen på (Skog: 156)

Det er dette per­spek­tivet hun har gjen­nom hele dag­bo­ken som berør­er meg. Hun set­ter seg aldri fremst og forteller hvem hun er, hun bare vis­er det. Og det er det samme per­spek­tivet vi får når Barthes skriv­er om moren: «Mam er ikke lenger her, og det idi­o­tiske livet fort­set­ter». Han forteller hvor­dan hun aldri noensinne bebrei­det han og hvor­dan det preger hans livsinnstill­ing. Når det gjelder forhold­et til naturen skriv­er han: «Hun følte seg vel i litt over­lessede hager…»(s.258)

Natur­følelsen her står i skarp kon­trast til hveran­dre. Men den spiller en sterk rolle for dem begge i minnet.

Estetikk og utforming

Dag­bøk­er utgis ofte i en spe­siell utform­ing. Begge disse utgis som bear­bei­dete bøk­er, her er ingen overstrykninger eller notater i mar­gen – og da blir de på et vis ikke helt en direk­te lin­je mel­lom for­fat­teren og meg som leser. For Cecilie Skog er det til og med en navn­gitt og avbildet per­son som oppgis som samar­bei­dspart­ner i fer­digstill­in­gen av boken. Og denne boken har inns­mett av fak­tastoff om Roald Amund­sens ferd til Syd­polen og andre eks­pedis­jon­er til samme sted, samt utstyrslis­ter på de siste sidene – som til en fag­bok om eks­pedis­jon­s­plan­leg­ging. Boken er utstyrt med lyse farg­er og et nær­bilde av Cecilie som smil­er preger forsiden.

I boken til Roland Barthes har for­laget lagt vekt på lay­out og fargevalg (sort) som skal gi leseren den rette tonen, melankoli er assosi­asjo­nen min. Skulle du til­feldigvis plukke opp Skogs bok fra bokhan­dler­hyllen vil du se det mot­sat­te, alle de flotte bildene og bokens utstyr for øvrig sig­nalis­er­er glede. I til­legg er for­laget tydelig spon­sor, med merke­lap­per påsy­dd anorakkene, og du vil skjønne at dag­bo­ken er et opp­drag. For­laget har allikev­el fått en alvorlig og verdi­full bok. Men de har gitt den et uttrykk som gir innhold­et en uven­tet innpakn­ing etter min mening – mens den andre kan kri­tis­eres for det mot­sat­te: Hvor­for skal savnet og sor­gen være sort? Konvensjoner.

I dag­bo­ken til Roland Barthes spiller også over­set­teren og bear­bei­deren en sen­tral rolle. Heller ikke her får dag­bo­ken komme til orde alene. Knut Stene-Johansen, pro­fes­sor i lit­ter­aturviten­skap ved Uni­ver­sitetet i Oslo har både en innle­dende fork­lar­ing til dag­bo­ken, set­ter den inn i en kon­tekst der Barthes’ for­fat­ter­skap for øvrig omtales kort, og ikke minst så har han skrevet et per­son­lig essay om sorg som etterord til boken.

Må en dagbok som utgis ha et etterord, en forklaring?

Både Skog og Barthes får hjelp til å fork­lare hva de har gjort. Det kunne begge ha vært foruten, det ville rørt leseren mer, eller hvis det ikke er rørt leseren skal bli – så vil jeg si at det hadde gitt leseren stoff til reflek­sjon. For­fat­terne hadde for­blitt der med sin tekst, som i en skjønnlit­terær bok. Men dette er sannhet og fak­ta. Fork­lar­ing trengs.

Roland Barthes’ bok har fot­not­er som vit­ner om en stor par­al­lell lesning i sor­gen. Det er særlig fra Mar­cel Proust han hen­ter trøst, han kom­menter­er På sporet av den tapte tid opp mot sin egen sorg. «At jeg ikke kan lese uten smerte», skriv­er han om lesin­gen sin dette året. I til­legg følges selve dag­bo­ken av et svært per­son­lig essay av lit­ter­atur­pro­fes­soren Stene-Johansen. Han har over­satt og gjendik­tet, men er også berørt per­son­lig ved at han har mis­tet sin far. Dermed blir denne tek­sten en slags metatekst i dobbel for­stand – Barthes er dag­bok­skriv­eren, han leser Proust som bak­teppe for å sørge over Mam, Knut Stene-Johansen leser (og gjendik­ter) Barthes som bak­teppe for sin sorg over faren.

Etterordet til Cecilie Skog han­dler om at hun er på vei ut på nye tokt. Sor­gen er ikke lenger så present. Men hun er klar på at den aldri blir borte. Hun knyt­ter ikke lenger sin iden­titet opp mot sivil­sta­tusen enke. Hun forteller hva turen over Syd­polen gjorde for å komme videre. Det behøvde hun ikke, men­er jeg. Vi kunne lese det selv i dag­bo­ken. Den er sterk nok, den vis­er pros­essen, og som hun selv fork­lar­er i etter­tid, den «er skrevet uten fil­ter». Net­topp det er styrken siden hun er så lite opp­tatt av bek­jen­nelser om sitt savn.

Men både fot­notene til Barthes og etterordet til Skog riv­er meg som leser ut av følelsene og inn i nøy­trale sak­sop­plysninger. Det er sakprosa jeg leser.

Sluttord

Jeg startet med å undre meg over om vi ikke har lært språket for sorg og savn, at det er der­for det er godt både for for­fat­teren og for leseren å få tak i ordene. Jeg tror ikke døden er noe tabuemne lenger. Det er svært mange som skriv­er om temaet både i sakprosa og i skjønnlit­ter­a­turen. Men jeg må si meg enig med Anders Johansen som i boken Etter oss; sam­tale på det siste (2010) men­er at så mange skriv­er om at døden ikke er så ille. Det som er tabu er selve sak­ens alvor: «Jeg tror ikke vakre ord bør få glat­te over. Spørsmålet er nå hvor­dan vi, mens vi vokser i alder og vis­dom, kan verne det umodne alvor» (side 27), skriv­er han. Jeg slut­ter meg til det og ser på de to bøkene fra Skog og Barthes som to vesentlige uttrykk for nakent, umod­ent savn. De utlev­er­er seg ikke, de blir ikke pri­vate til tross for en sjanger i sorgmemo­ar­lit­ter­a­turen som lett kunne bli for selvopp­tatt og for bek­jen­nende. Dag­bok­for­men gir ingen tilsløring, og begge utvider hva det vil si å bear­bei­de og uttrykke sorg i språket.

Dag­bøkene kan allikev­el være fler­ty­di­ge, det kan være flere lags betyd­ninger både i fak­ta og obser­vasjon­er og i det de begge har skrevet. Det fler­ty­di­ge er ikke for­be­holdt den intellek­tuelle dag­bok­skriben­ten, men det er han som får omta­l­ene i lit­ter­atur­tidsskriftene og i media. Mens Roland Barthes er gjen­stand for analyser i både Klassekam­p­ens Bok­ma­gasin og Mor­gen­bladet og selvføl­gelig i andre avis­ers kul­tur­avdel­ing, har ingen av disse tatt for seg Skogs dag­bok. Den eneste jeg finner som omtaler Skogs bok er en blog­ger som vek­t­leg­ger det å sprenge grenser og strekke seg lenger enn man tror man klar­er. Sorg er ikke denne blog­geren opp­tatt av. Hva sier det om oss som fortolkere?

Jeg øns­ket å sette to bøk­er sam­men som en kan tro har lite til felles. De to bøkene hen­ven­der seg til et forskjel­lig pub­likum, men vi som lesere skal ikke la oss lure, det kan være Amund­sen og Proust på samme tid, vi bør ha flere sanser åpne sam­tidig og ikke leve i faste «kul­tur­bokser». Roland Barthes’ bok er fylt med intertek­stu­alitet, det speil­er hans liv som intellek­tuell. Men på samme vis speil­er Cecilie Skogs dag­bok kunnskap om ekstrem natur og sam­spillet med den. Vi har å gjøre med forskjel­lige fagfelt, med forskjel­lige kunnskaps­felt, og med det et ulikt språk for sorg.

Dagbøkene

Barthes, Roland (2011): Sor­gens dag­bok; 26.oktober 1977- 15.september 1979. Gjendik­t­ning og essay ved Knut Stene-Johansen. Oslo, Spar­ta­cus For­lag AS
Skog, Cecilie (2011): Antark­tis; 71 dager, 1800 kilo­me­ter og en mil­lion tanker. Skrevet i samar­beid med Sigri Sand­berg Meløy. Oslo, Gyldendal

Referanser

Gillies, M. (2009): “Approach­ing the texts”, i: Writ­ing lives: Lit­er­ary Biog­ra­phy. Cam­bridge, Cam­bridge Uni­ver­si­ty Press
Johansen, Anders (2010): Etter oss; sam­tale på det siste. Oslo, Spar­ta­cus for­lag AS

Artikke­len ble først pub­lis­ert i Bok og Bib­liotek nr. 6, 2012.

TEMA

L

itterat
ur

13 ARTIKLER FRA VOX PUBLICA

FLERE KILDER - FAKTA - KONTEKST

INGEN KOMMENTARER

Kommentarfeltet til denne artikkelen er nå stengt. Ta kontakt med redaksjonen dersom du har synspunkter på artikkelen.

til toppen