Offentlig rom

Begrepet offentlig rom er tema for den andre etappen i Vox Publicas Wikipedia-stafett.

Et offent­lig rom er rent juri­disk et fysisk ter­ri­to­ri­um som alle har til­gang til. Et abso­lutt offent­lig rom er et rom som ikke eks­klu­de­rer noen, som er åpent for alle som måt­te øns­ke det. 

Begre­pet offent­lig rom bru­kes imid­ler­tid også som meta­for, og betyr da gjer­ne det sam­me som offent­lig­het, ord­skif­te eller debatt. Brukt på den­ne måten refe­re­rer ikke offent­lig rom nød­ven­dig­vis til en fysisk ramme.

Rom for allmennheten

Offent­lig stam­mer i lik­het med offent­lig­het fra det tys­ke «offen», alt­så åpen. Den ety­mo­lo­gis­ke sub­stan­sen i begre­pet teg­ner der­for et avriss som er gans­ke kon­kret. I den juri­dis­ke betyd­nin­gen av offent­lig rom – et rom eller ter­ri­to­ri­um som alle har til­gang til – skal «alle» for­stås bok­sta­ve­lig. I sin mest idea­lis­tis­ke for­stand er et offent­lig rom også til­pas­set bru­ke­re som nor­malt sett vil­le vært for­hind­ret fra å bru­ke det, det være seg av fysis­ke, men­ta­le, sosia­le, kul­tu­rel­le eller poli­tis­ke årsa­ker. I den­ne for­stand er for eksem­pel Har­dan­ger­vid­da et rom med stor grad av offent­lig­het – alle­manns­ret­ten sik­rer at all­menn­he­ten har adgang. Typis­ke rom som er svært offent­li­ge vil der­for være par­ker, torg og stren­der som er åpne for all­menn­he­ten. Den rent juri­dis­ke for­stå­el­sen av offent­lig­het ute­luk­ker like­vel sen­tra­le aspek­ter av hva et offent­lig rom kan være.

Begre­pet offent­lig rom bærer preg av å være en instruk­sjon om noe som gir plass til men­nes­ker – even­tu­elt and­re løse og beve­ge­li­ge struk­tu­rer – og da gjer­ne med et for­mål som er knyt­tet til sivil­sam­fun­nets sysler.

Har­dan­ger­vid­da er for eksem­pel for de aller fles­tes ved­kom­men­de et rom der det ikke fore­går deli­be­ra­ti­ve prak­si­ser, det er sjel­den en are­na for dis­ku­sjon og sosi­alt sam­vær. Et offent­lig rom slik det frem­trer i sam­funns­vi­ten­ska­pen er for det aller mes­te et fysisk rom der dis­ku­sjo­ner og sam­ta­ler kon­sti­tu­e­rer del­ta­ger­ne som del­ta­ge­re i noe stør­re enn den­ne fysis­ke avgren­se­de enhe­ten. Et offent­lig rom er i den­ne tra­di­sjo­nen for­stått som en sam­funns­byg­gen­de enhet, som en are­na for sivilsamfunnet.

Historisk bakgrunn

En vesent­lig inspi­ra­sjon for begre­pet offent­lig rom kom­mer fra Jür­gen Haber­mas. I hans avhand­ling Bor­ger­lig offent­lig­het frem­mes påstan­den om at det har eksis­tert tre typer offent­lig­het, eller i alle fall tre typer ide­ell offent­lig­het. Den førs­te var den før­mo­der­ne offent­lig­he­ten i antik­ken, i bysta­ten – i polis. Her dis­ku­ter­te bor­ger­ne saker av inter­es­se på tor­get – ago­ra­en – og avgjor­de dem i folke­for­sam­lin­gen der de repre­sen­ter­te seg selv, og ingen and­re. Det­te var en form for direkte­de­mo­kra­ti. Den and­re var den føy­da­le offent­lig­he­ten, som var pre­get av at det ikke var noen for­skjell mel­lom pri­vat og offent­lig sfæ­re. Kon­gen holdt mak­ten og repre­sen­ter­te den. Han ver­ken ytret seg eller styr­te gjen­nom et makt­de­lings­prin­sipp. Han var all­tid pri­vat og all­tid offent­lig. Det tred­je offent­lig­hets-idea­let var en bor­ger­lig-kri­tisk offent­lig­het som voks­te fram på 1700-tal­let som en dyna­misk sfæ­re for det eks­pan­de­ren­de bor­ger­ska­pet. Den­ne typen offent­lig­het var ikke ori­en­tert mot repre­sen­ta­ti­vi­tet, men mot en type debatt som var pre­get av opp­lys­nings­ti­dens idea­ler der målet var den for­nuf­ti­ge løs­nin­gen. Den­ne for­stå­el­sen av at det fin­nes noe som er fel­les, som er stør­re, bed­re og san­ne­re enn enkelt­men­nes­kers inter­es­ser, ska­per gro­bunn for det moder­ne demo­kra­ti­et, og en slik bor­ger­lig-kri­tisk offent­lig­het medi­e­rer mel­lom den pri­va­te sonen og sam­fun­nets poli­tis­ke over­byg­gen­de institusjoner.

I sin beskri­vel­se av 1700-tal­let bru­ker Haber­mas kaffe­hu­se­nes frem­vekst i Lon­don som et eksem­pel på at en bor­ger­lig offent­lig­het ble født og fun­ger­te. Det­te var ste­der der men­nes­ker måt­te leg­ge igjen sin rang og sta­tus ved inn­gangs­dø­ren. Enkel­te av kaffe­hu­se­ne had­de til og med for­ma­li­sert den­ne idea­lis­men, og had­de et sett av reg­ler som instru­er­te gjes­te­ne til å all­tid enga­sje­re seg i debat­ter, og som klar­gjor­de at and­re momen­ter enn argu­men­ter ikke kun­ne aksep­te­res. Rent empi­risk stem­mer det at en rek­ke kaffe­hus ble vik­ti­ge i utvik­lin­gen mot et mer demo­kra­tisk sam­funn og at debatt­kul­tu­ren i dem var av en slik at art at begre­pet om en bor­ger­lig-kri­tisk offent­lig­het lar seg bru­ke også som beskri­vel­se av en fak­tisk til­stand. Blant annet ble fle­re av dem omdan­net til mer for­mel­le insti­tu­sjo­ner. For eksem­pel ble The Oxford Coffee Club etter hvert The Bri­tish Royal Socie­ty. Kaffe­hu­set Lloyd’s – der skip­pe­re sam­let seg – ble med tiden skips­farts­avi­sen Lloyd’s List og for­sik­rings­sel­ska­pet Lloyd’s. Haber­mas’ fore­stil­ling om at «herre­døm­me­frie dia­lo­ger» ble gjøds­let i dis­se omgi­vel­se­ne stem­mer, men det han unn­går å bemer­ke er at fler­tal­let av dis­se kaffe­hu­se­ne ikke had­de det­te bumer­ket og var rens­ket for en så ele­vert debatt­form. Imid­ler­tid er det slik at de his­to­ris­ke eksemp­le­ne til Jür­gen Haber­mas har vært vesent­li­ge for utvik­lin­gen av teori­er omkring offent­li­ge rom. Hos ham blir ikke sjel­den offent­lig­het noe som utspil­ler seg i et offent­lig rom.

Hos Haber­mas er betyd­nin­gen av nøy­tral mark ikke uve­sent­lig. Et ter­ri­to­ri­um der ingen har noen vesent­li­ge for­trinn gjør at tan­ken og talen får frie kår for­di «alle» blir like­ver­di­ge her. Det offent­li­ge rom­met gir den­ne mulig­he­ten gjen­nom å være insti­tu­sjo­na­li­sert som nøy­tral mark, «ingen» (med unn­tak av sta­ten eller det offent­li­ge) – alt­så alle – eier et slikt rom. Den­ne kom­bi­na­sjo­nen av at det er alles, men også ingens, er dets for­trinn, og kjer­nen i hva det vil si å være et offent­lig rom. Nå betyr ikke det at et slikt rom er ran­ge­rings­fritt og at sosia­le dis­tink­sjo­ner for­svin­ner i et slikt ter­ri­to­ri­um. Imid­ler­tid er det­te det bes­te av alle muli­ge ste­der for en herre­døm­me­fri dia­log, og slik blir hos Haber­mas den sosia­le uto­pi­en om et ran­ge­rings­fritt rom mate­ria­li­sert nett­opp i dis­se offent­li­ge rom­li­ge struk­tu­re­ne – som for eksem­pel kaffe­hu­set utgjør.

Teaterscene og intimitetstyranni

I boka The Fall of Pub­lic Man (1974) pre­sen­te­rer Richard Sen­nett en teori om at utvik­lin­gen av det offent­li­ge rom er et resul­tat av det offent­li­ge livet som opp­står gjen­nom trans­for­ma­sjo­nen av det øko­no­mis­ke sys­te­met på 1800-tallet. 

Etter Sen­netts syn var offent­lig­he­ten i opp­lys­nin­gens tids­al­der pre­get av en balan­se mel­lom det pri­va­te og det offent­li­ge. Det var en form for orden der det offent­li­ge livet had­de en avsond­ret, men også kon­kret opp­ga­ve. Det er slik at i det offent­li­ge kan per­sonen omgåes frem­me­de og for­skjel­lig­het med en form for pro­fe­sjo­na­li­tet, det er som om det offent­li­ge rom­met hos Sen­nett er et rom­lig fel­les­skap der alle del­ta­ger­ne er klar over at de er skue­spil­le­re på en sce­ne. De skal ikke være auten­tis­ke og opp­rin­ne­li­ge, de skal ikke si akku­rat hva de mener. De skal del­ta i en sam­funns­hand­ling der målet er pro­ses­sen, der det ikke lig­ger et øns­ke til grunn om å være den man «er», rett og slett for­di den­ne sosia­le kon­struk­sjo­nen ikke aner­kjen­ner det som et gyl­dig prin­sipp uten­for den pri­va­te sfæ­re. Det er mas­ke­ra­den og tea­te­ret som blir den sosia­le koden ute i det ter­ri­to­ri­et som er åpent – offentlig.

Frem­veks­ten av en indu­stri­ell kapi­ta­lis­me, av en gry­en­de seku­la­ri­se­ring, end­rer på det­te. Det er selve moder­ni­te­tens inn­pass i byli­vet som ska­per end­ring. Det er den nye tids krav til enhet og auten­ti­si­tet som øde­leg­ger det mer frie og tea­trals­ke byli­vet som 1700-tal­let var pre­get av. Den nye øko­no­mis­ke orde­nen bry­ter ned de klas­sis­ke para­me­ter­ne for atferd. Den nye tiden er pre­get av at de øko­no­mis­ke struk­tu­re­ne til­la­ter klasse­vand­rin­ger, og der­for blir det para­dok­salt nok vik­ti­ge­re å vise hvil­ke klas­se man til­hø­rer, eller i det mins­te stre­ber etter å til­hø­re. Når gra­den av fly­ten­de sosia­le posi­sjo­ner øker, blir beho­vet for å etab­le­re en ekt­het og tro­ver­dig­het i for­hold til sin egen posi­sjon vik­ti­ge­re for den enkel­te. Den nye fri­he­ten til å end­re livs­løp reder grun­nen for et mer stiv­net sosi­alt liv, der indi­vi­de­ne får sin offent­li­ge rol­le ut fra øko­no­mis­ke posi­sjo­ner, og der de offent­li­ge rom­me­ne blir mer luk­ket. Sen­nett inn­fø­rer begre­pet «inti­mi­tets­ty­ran­ni» for å beskri­ve den­ne utvik­lin­gen. Her er det å «by på seg selv» og å «stå fram» stra­te­gi­er som blir kon­ven­sjo­nel­le. Det er men­nes­kets krav om inder­lig­het som smel­ter sam­men med øns­ket om å pre­di­ke­re sann­het, som bidrar til at det pri­va­te får en rol­le i det offentlige. 

Modernistisk arkitektur og konsekvenser for offentlig rom

Et tiår før Sen­nett pro­ble­ma­ti­ser­te det fysis­ke offent­li­ge rom­met, lan­ser­te Jane Jacobs sin ana­ly­se av de ame­ri­kans­ke byene og byli­vet. I boka The Death and Life of Great Ame­ri­can Cities fra 1961, trek­ker hun opp en debatt om moder­nis­men som arki­tek­tur og som byplan­leg­gings­ideal. Jacobs er enty­dig neg­a­tiv til de end­rin­ge­ne som moder­nis­men med­fø­rer for byut­vik­lin­gen gjen­nom 1900-tal­let. I den­ne sam­men­hen­gen er det spe­si­elt rele­vant å hen­vi­se til hen­nes kri­tikk av hvor­dan nye pla­n­idea­ler og arki­tek­tur øde­leg­ger de offent­li­ge rommene. 

Jacobs’ syn på hva offent­lig rom er lig­ger svært nært Sen­netts. Hun fryk­ter også at inti­mi­tets­ty­ran­ni­et øde­leg­ger hva et offent­lig rom kan være. Det til­bake­ven­den­de kra­vet om har­mo­ni og sam­vær, om gle­de og hyg­ge i det offent­li­ge rom­met er etter hen­nes syn destruk­tivt. Et offent­lig rom må iva­re­ta hen­sy­net til for­skjel­lig­het i så vel uttrykk som øko­no­misk og kul­tu­rell bak­grunn. Etter hen­nes syn er et offent­lig rom som ikke åpner opp for for­skjel­lig­het i rea­li­te­ten ikke offent­lig. Kra­vet om å være ens­ar­tet vil resul­te­re i til­bake­ven­ding til det pri­va­te og til en opp­gi­vel­se av den for­skjel­lig­he­ten som en gate­stump eller et torg kan opp­vise. Jacobs er hel­ler ikke blind for at de baken­for­lig­gen­de øko­no­mis­ke struk­tu­re­ne har end­ret det offent­li­ge rom­mets karak­ter. Hen­nes refe­ran­ser er først og fremst USA, og det som skjer når byene blir øko­no­misk og tek­nisk rasjo­nelt segre­gert og soneinndelt.

Etter Jacobs’ syn er det den ufor­mel­le over­våk­nin­gen av en gate – gjen­nom det sosia­le livet i til­knyt­ning til den og i den – som ska­per et godt byrom, og slik sett gjør den til et offent­lig rom. Hen­nes påstan­der har en form for selv­inn­ly­sen­de begrun­nel­ser. Hun hev­der at for at et byrom skal være et vel­fun­ge­ren­de offent­lig rom, må det til­freds­stil­le krav: a) det fore­går en form for kon­ti­nu­er­lig akti­vi­tet der, b) det er «eyes upon the stre­et, eyes belon­ging to those we might call the natu­ral pro­prie­tors of the stre­et» og c) et klart skil­le mel­lom hva som er offent­lig og hva som er pri­vat rom, og det må være en selv­inn­ly­sen­de grense­drag­ning, en som ingen som er i det offent­li­ge rom­met er usik­ker på.

Shoppingsentre og kollektivknutepunkter

Nyere teo­re­ti­ke­re på fel­tet har for­søkt å etab­le­re sterkt nor­ma­ti­ve teori­er – i Jacobs’ tra­di­sjon –, men har åpnet for at offent­lig­he­ter også kan opp­stå i rom som er skapt av and­re rom­li­ge kon­struk­sjo­ner enn de som fin­nes i de klas­sis­ke byfor­me­ne fra 1800-tal­let. Eksem­pel­vis har Maar­ten Hajer og Arnold Reijn­dorp i boka In Search of the New Pub­lic Domain utgitt i 2001 frem­met påstan­den om at offent­li­ge rom i øken­de grad er ste­der der men­nes­ker er i tran­sitt – kol­lek­tiv­knute­punk­ter, shop­ping­sent­re etc. Etter deres syn er det her for­skjel­lig­he­ten og det mel­lom­men­nes­ke­li­ge i dag­li­ge møter åpen­ba­rer seg. Ergo er det den fysis­ke utfor­min­gen av dis­se rom­me­ne som avgjør om det vir­ke­lig blir offent­lig­het ut av dem og ikke bare sto­re menneskemengder.

TEMA

O

ffentli
ghet

73 ARTIKLER FRA VOX PUBLICA

FLERE KILDER - FAKTA - KONTEKST

INGEN KOMMENTARER

KOMMENTÉR

Comments are closed.

til toppen