Den norske debatten om integrering preges av de dominerende motpolenes felles hang til å betrakte innvandrerne som en enhetlig gruppe. For å skape et mer tolerant diskusjonsklima, og dermed større grad av tillit og trygghet, er det viktig at også mer moderate og liberale aktører kommer på banen.

Da jeg kom til Norge som flyktning fra Kosovo i begynnelsen av 1990-tallet handlet mye av integreringsdebatten om norskopplæring og sysselsetting, kriminalitet og diskriminering. Debattens motpoler var også den gang på den ene siden Fremskrittspartiet, som fokuserte på kriminalitet og arbeidsledighet blant innvandrere, og på den andre siden innvandrertalsmenn som klaget på mangelen på gode opplæringstilbud i norsk samt diskriminering. I dag handler debatten mye om muslimer og islams plass i et sekulært samfunn. Frp advarer mot ”snikislamisering” og en demografisk utvikling som går i etniske nordmenns disfavør, mens gruppen av innvandrertalsmenn, der muslimske tradisjonalister fortsatt er i flertall, stadig krever større anerkjennelse for islamske verdier og tradisjoner, og særordninger for å kunne utfolde og uttrykke disse på offentlige arenaer.

Krisemaksimering om integrering og diskriminering må møtes med fakta, skriver Sylo Taraku (foto: Noas).

Felles for de to gruppene er generaliseringer og konfliktorientert retorikk. I det siste har Frp beskyldt radikale muslimer for konspirasjoner mot det norske demokratiet, mens talspersonene for innvandrere har sammenlignet Frp med nazistene i mellomkrigstiden. Frp legger skylden for problemene med integrering på innvandrerne selv eller på venstresidens naivisme, mens talspersonene fokuserer på storsamfunnets rasisme og diskriminering av minoriteter. Begge parter framstiller i stor grad norske muslimer som en ensartet gruppe, og henholdsvis som en trussel eller som ofre. Om det nå er tilsiktet eller ikke, vil begge disse gruppene kunne tjene på en slik polarisering: Økt islamofobi vil gi Frp flere stemmer og større politisk makt, mens en status som offer kan styrke de radikales posisjon som ”forsvarere av muslimer og islam”.

Flertallet vil ha bedre integrering

Det er en universell utfordring for moderate personer å motvirke tendensen til at ens egen ”klan” forvalter sin identitet ved å fremme mistillit og hat mot andre grupper. Det er de moderate og liberalt innstilte som må ta jobben med å være motvekt når ytterliggående på begge sider søker å fastslå situasjonen og sette premissene for den offentlige samtalen. I integreringsdebatten dreier det seg blant annet om å utvide rommet mellom naivisme og islamofobi, og mellom ”fundamentalister” og ”kokosnøtter” — en etter hvert vanlig betegnelse på innvandrere som ”svikter sine egne”; mørk utenpå, men hvit inni. (Skribent Iffit Qureshi brukte denne betegnelsen i en kronikk i Aftenposten i 2006 for å karakterisere Shakil Rehman og andre moderate innvandrere som misbruker ”sin kulturelle bakgrunn og storsamfunnets fordommer for å fremme sin egen posisjon blant majoriteten”. Ifølge henne manglet Rehman ”innsikt i minoritetenes hverdag, som er preget av rasisme og diskriminering”).

De som krisemaksimerer problemer knyttet til integrering og diskriminering bør konfronteres med fakta. Undersøkelser om rasisme i staten og om nordmenns holdninger til innvandrere slår hull på myten om en utbredt norsk rasisme. Innvandrere er ikke så misfornøyde som enkelte talspersoner liker å gi inntrykk av. International Comparative Study of Ethnocultural Youth viste at ungdom i Norge med innvandrerbakgrunn føler de har det minst like bra og har like godt selvbilde som de med norske foreldre. Norsk innvandrerungdom kom best ut i samtlige vesteuropeiske land i undersøkelsen. De fleste innvandrere med muslimsk bakgrunn er positivt innstilt til integrering og liberale verdier. De er ikke så religiøse, setter pris på det norske demokratiet og synes slett ikke at Norge er ”umoralsk”. Talspersoner som har en tendens til å legge skylden på storsamfunnet for alt som er galt med integreringen, bør merke seg at 94 prosent av norske muslimer mener at innvandrere bør gjøre mer for å bedre forholdet mellom seg selv og etniske nordmenn. Alt dette bekreftes av en undersøkelse foretatt av TNS Gallup på oppdrag fra Liberalt Laboratorium i 2007 (se hele undersøkelsen i pdf-format). Konklusjonen er at den norske befolkningen tar dramatisk feil i sine oppfatninger av norske muslimers holdninger i ulike spørsmål.

Men er det så rart at muslimene blir oppfattet som noe helt annet enn det de er? Et eksempel på innvandrertalsmenns vridning av debatten i retning av gruppekonsolidering og steile fronter fikk vi nylig fra Fakhra Salimi, leder for ”Ressurssenter for innvandrer- og flyktningkvinner” (Mira-senteret), som i avisen Utrop 4/2009 hevder at norske feminister og storsamfunnet utsetter etniske minoritetskvinner for ”rasistisk kjønnsdiskriminering”. Mira-senteret forsvarer for øvrig skoleelevers bruk av niqab, et slør som dekker hele kroppen bortsett fra øynene, og tar til orde for å motarbeide all likestilling ”på vestlige premisser”.

Et av de mer ekstreme uttrykkene for blind tradisjonalisme har vi fått fra Asghar Ali i Islamsk Råd og Basim Ghozlan i Det Islamske Forbundet, som ikke vil ta avstad fra drap på homofile så lenge det skjer i et land der muslimer er i flertall. Islamsk Råd har ennå ikke inntatt et offisielt standpunkt i forhold til dette spørsmålet, i påvente av en vurdering fra Det europeiske fatwarådet. Et råd som ledes av ekstremisten Yusuf al-Qaradawi, som nylig har applaudert folkemordet på jøder.

Snever elite definerer identitet

I en kronikk i Aftenposten oppfordret sosialantropolog Anne Ellingsen ”den tause majoritet blant våre muslimer til å gå sammen med andre nordmenn til forsvar for felles menneskelige verdier. Slik vil vi forhåpentlig også i fremtiden kunne leve side om side i et fritt land.” Dette er et budskap jeg vil slutte meg til. En grunn til at liberale muslimer har vært ganske fraværende i debatten, kan være at de er en uensartet gruppe uten særinteresser som forener dem, i motsetning til de religiøse muslimene.

Det er en tendens til at en minoritets ”identitet” og “interesser” vis-à-vis storsamfunnet blir definert og båret frem av en snever elite innad i gruppen. En så uensartet gruppe som innvandrerbefolkningen trenger å få sine forskjellige perspektiver uttrykt av en mer variert og vidsynt forsamling enn gjengen med profilerte forkjempere for særinteresser som dominerer offentligheten i dag.

Det hviler her også et ansvar på mediene, når det gjelder å besinne seg på den tabloide trangen til å framheve konflikter, som blant annet viser seg ved promoteringen av debattdeltakere med ekstreme synspunkter. Men vi har alle en jobb å gjøre når det gjelder å la de mer moderate og liberale holdningene som finnes blant store grupper av innvandrere få komme sterkere til uttrykk. Diskusjonen om integrering og delaktighet er for viktig til å overlates til aktører som driver med skyttergravsdebatt og stadig understreker skillene mellom ”oss” og ”dem”.

Skap spillerom for individet

Tradisjonalister ønsker å dyrke det etablerte, opprettholde gruppeidentitet og holde fast på sosiale grenser. Mot dette trekker den liberale bevegelse i retning av å nedbetone det kollektive og skape spillerom for individuell utfoldelse og grenseoverskridelser. I en liberal tankegang bejaes et samfunn som kan fungere som en åpen møteplass, der individer med forskjellig bakgrunn kommer hverandre i møte og får hverandre i tale.

Mot dette kan tradisjonalisters krav om grupperettigheter på kunstig vis opprettholde kulturelle blokker og sementere skiller. Den liberale utfordring blir å la sammensattheten innad i minoritetsmiljøer anerkjennes, og gi innvandrere muligheten til å framstå som individuelle borgere i det norske samfunnet. Retten til å bli betraktet som individ er grunnleggende.

De fleste av oss går inn for et samfunn der det legges til rette for inkludering og deltakelse. Samtidig må det være legitimt å forvente en vilje til en viss kulturell og verdimessig tilpasning av innvandrere som kommer fra samfunn sterkere preget av tradisjoner og konservatisme. Enkelte gruppedifferensierte rettigheter og tiltak kan for all del være legitime og hensiktsmessige, men generelt bør enhver liberal og moderat sinnet person, innvandrer eller ”norsking”, holde øynene åpne og være forberedt på kamp hvis det tas til orde for prosjekter som går på bekostning av retten til individuell frihet og utfoldelse.