Masterstudent i medier, kommunikasjon og IKT ved NTNU. Har tidligere studert filmvitenskap, medievitenskap og industriell design. Aalen har også jobbet som journalist i VG Nett, E24.no og Radio Revolt.
PFU demonstrerer i sin avfeiing av klagen på valgtestene at nettet stadig blir sett på som annenrangs. Men valgtestene har et potensial som går langt utover tidsfordriv.
Valgtestene blir mer avanserte for hvert år som går, men fortsatt finnes det en holdning om at valgtestene (også kjent som valgulatorer eller valgomater) først og fremst er for moro skyld.
Selv når testene ved første øyekast tas seriøst som journalistiske produkter, som når ABCNyheter gjør en test av de ulike valgtestene, er det i bunn og grunn for “moro skyld”. For de som tester valgtestene, lurer ikke på hva de skal stemme. De tester om valgtesten klarer å “avsløre” hvilket parti de selv vil stemme på.
Å stille spørsmålet: «Hvilket parti mener du selv du ligger nærmest?» før testen i det hele tatt starter kan vel mildt sagt karakteriseres som valgtestfusk. Heldigvis er et av alternativene: «Usikker». Et alternativ som burde skifte navn til «Hadde jeg visst det hadde jeg ikke brukt tid på denne X&¤§#%& testen».
Hva er vitsen med å ta en valgtest hvis man ikke vet hva man skal stemme, er plutselig påstanden her? Helt motsatt fra overskriftene som går igjen overalt: “Usikker på hva du skal stemme?”
Men valgulatorene har et enormt potensial som journalistisk produkt og folkeopplysning.
PFU-sekretariatet konkluderte denne uka med at det ikke var noe brudd på god presseskikk at valgtestene kun inkluderte de partiene som var representert på Stortinget:
Slik sekretariatet ser det, kan det ikke være noen presseetisk forpliktelse for mediene til å inkludere samtlige partier som stiller liste til stortingsvalget i den uhøytidlige nettbaserte valgtesten. Verken trykt presse, nettmedier eller etermedier kan gi alle lister eller partier som stiller til valg, den dekning de selv ønsker seg
Er du nettavisredaktør og veldig fornøyd med denne avgjørelsen? Synes du er godt å få støtte i at dette er sutring fra småpartiene? Da får du lese igjennom en gang til. Man skal ikke ta for lett på at Pressens Faglige Utvalg omtaler valgtestene som “uhøytidelige” og poengterer at de er “nettbaserte”. Se for eksempel videoen som introduserer Aftenpostens valgtest.
Kan du med hånden på hjertet si at det er noe som helst ved den testen som slår deg som uhøytidelig?
Men hvordan kan noen forvente at noe “nettbasert” skal tas seriøst? Den nettbaserte, og ikke minst den programmeringsbaserte journalistikken, sliter med å bli anerkjent som seriøs journalistikk. (Dette har dels programmerer og dels journalist Adrian Holovaty forklart godt både i intervju med Vox Publica og i foredrag på Nordiske Mediedager.)
Det fleste sakene som publiseres i nettavisene i forbindelse med stortingsvalget, har blitt laget i løpet av en dag. Gjerne noen timer. Det ligger utallige timer med utvelgelse av problemstillinger, formulering av spørsmål, vekting av spørsmål og testing av valgtestene. (Så hva slags tester finnes da som ikke er uhøytidelige? Blodprøvene du får hos legen?)
Hva som er gode journalistiske produkter kan selvsagt ikke måles i timetall. Det egentlige problemet her er den sirkulære argumentasjonen til PFU. De Grønne klaget inn valgtestene til PFU fordi de mener at de ikke gir et godt nok bilde av hva den enkelte velger faktisk burde stemme.
Det er greit at valgtesten ikke gir et riktig svar, sier PFU, fordi den er uhøytidelig. At den er uhøytidelig har åpenbart ikke noe med formen og språkbruken å gjøre (den er nøktern), heller ikke arbeidsinnsatsen (flerfoldige timer) eller det journalistiske arbeidet som også ligger bak (det er aktuelle politiske spørsmål som er formulert og valgt ut). Jeg sitter ikke igjen med annen forklaring enn at valgtestene er “uhøytidelige” fordi de ikke gir riktige nok svar.
Svaret fra PFU kan parafraseres til at “det er greit at valgtesten ikke gir et godt nok svar, siden den ikke gir et godt nok svar”.
Argumentene mot er ofte at det vil være for dyrt (les: fullstendig gjennomførbart, men tar for mye tid i forhold til nettavisenes budsjetter og prioriteringer). Men De Grønnes minstekrav til valgtestene er ikke akkurat store sakene: (min utheving)
— Vi mener at man misleder velgerne når man sier at dette er en test man kan ta for å finne hvilket parti som er nærmest deg, men ikke sier at ikke alle partiene er inkludert i testene. Vi tenker at alle landsdekkende partier burde vært inkludert i testene, men et minstekrav må være at man opplyser om at de finnes
Det siste kravet koster ikke akkurat store summene. Men neste stortingsvalg er om fire år. Om fire år er det også billigere og lettere å lage ting. I diskusjonen om valgtestene bør man derfor legge bort argumenter om økonomi og gjennomførbarhet. Det er, utrolig nok, verdt å minne om hvor utrolig fort utviklingen går.
I stedet bør man diskutere hvordan en ideell valgtest er. Hva skal man synes om at også LO har en valgtest? Bør det være et journalistisk produkt? Eller er det en interesseorganisasjon som bør ta det på seg? Bør det være mer åpent? Kanskje man kan gjøre utviklingen mer wiki-basert? Hva skjer hvis partiene selv får komme med sine synspunkter om hvilke saker som bør med?
Eller burde akademia involveres? Det gjøres så mye forskning på velgervandring og avgjørelsene om å stemme. Kunne ikke denne forskningen i større grad informert valgtestene?
Men viktigst av alt, en god valgtest lærer også brukeren noe. Jeg har en kamerat som ikke visste hva han skulle stemme, så jeg foreslo at han skulle ta en valgtest. Det tredje spørsmålet handlet om kontantstøtte, og kameraten stopper opp.
— Hva er det?
— Jeg vet ikke hva jeg skal svare.
— Tja, hva synes du om kontantstøtten da?
— Jeg vet ikke hva det er.
— Hva?
— Nei. Ikke hørt om det en gang.
Her ligger partitestenes virkelige potensial, tror jeg. Hva om partitesten på et sted hadde hatt en tekst som forklarte hva kontantstøtten var, som jeg kunne få frem hvis jeg lurte? Journalistisk utformet, og ikke politisk farget? Kanskje som dette, delvis sakset fra Wikipedia:
Kontantstøtte er en kontantytelse som gis til foreldre til barn mellom ett år og tre år som ikke eller bare delvis benytter barnehage med statlig driftstilskudd. Kontantstøtten ble innført 1. august 1998. Full støtte er per 2007 kr 3303 pr mnd. Støtten graderes ned dersom barnet er delvis i barnehage med statlig driftstilskudd. For å få støtte må man søke til NAV-kontoret. I 2004 ble det utbetalt kontantstøtte for gjennomsnittlig 75 000 barn pr mnd.
Egentlig burde den vært enda kortere. Aftenpostens valgtest har lange utredninger om hvert av spørsmålene i testen (en knapp jeg forøvrig ikke oppdaget før tredje gjennomgang), men de som orker å lese de redegjørelsene er vel uansett rimelig oppdatert når det gjelder politiske og samfunnsmessige forhold.
Utfordringen tror jeg er disse som er som min kamerat: oppegående, men ikke så oppdatert.
Noen innfall jeg fikk til hva en partitest i 2013 kunne gjort:
Hva synes du?
Jeg svarer i kommentarfeltet, men enda raskere om du følger meg på Twitter! Her: @idaAa
Takk for en reflektert artikkel med gode poenger, Ida.
Jeg er som deg av den oppfatningen at de *gode* valgomatene rent faktisk er mer enn bare lettbeint underholdning – og at de sågar kan bidra til både folkeopplysning (og dermed underbygge – for å bruke et stort ord – demokratiet). Er de perfekte? Langt derifra. Har de tatt ut sitt potensial? Overhodet ikke. Men det er ikke dermed sagt at de ikke har verdi på det nivået de har nå – fordi det mener jeg bestemt at de har.
Som ansvarlig for drøye 50 valgomater i norske nettaviser – som på BA.no, Nordlys.no og RB.no (for å nevne noen) kan jeg imidlertid antakelig supplere litt med de vurderingene som ligger bak utviklingen av vår tjeneste.
Først vil jeg si at det er feil å kalle dem lettbent, fordi selv om presentasjonen er lettfattelig, er ikke den redaksjonelle jobben med å lage dem på noen måte venstrehåndsarbeid. Det tipper jeg kan bekreftes av hvemsomhelst av de som har vært med å lage norske avisers valgomater.
Det vi ønsket mest av alt var å informere, dernest å belyse de reelle forskjellene mellom partiene. Utgangspunktet for begge var både den kompetansen som finnes hos veteranen Kjell Werner, politisk journalist hos Avisenes nyhetsbyrå – og partienes programmer (med supplerende artikler og annet materiale på deres nettsider).
I vårt tilfelle startet jobben med spørsmålene – som alle skulle belyse partienes hjertesaker samtidig som de skulle skille mellom partiene – uten at det ble så mange og detaljerte spørsmål at folk faktisk ramlet av underveis. Dette er ikke enkelt. Vi endte opp med 28 spørsmål – med en regional variant for de nordligste avisene våre (valgomaten på Nordlys.no er altså i noen grad ulik den du finner på feks BA.no). I tillegg gjorde vi en vurdering av hvert partis hjertesaker – for å gi en ytterligere dimensjon til testen.
Jeg tror vi har truffet ganske godt, fordi selv om vi ber om synspunkter på 28 spørsmål + hjertesaker, har vi en 90% kompletteringsrate på testen i samtlige aviser (89,98%, for å være pinlig nøyaktig). Det er vi svært fornøyde med.
Dine forslag til hva en partitest i 2013 bør inneholde er faktisk ganske tett på det vi forsøkte å oppnå:
* At jeg kan se hvorfor jeg fikk et parti — hvilke områder var jeg enig i, hvilke var jeg uenig i?
Vi valgte å informere om hvilke partier du var enig i løpende – dette var det sentrale poenget da vi skulle lage testen.
* At jeg kan se hvordan mitt svar på et spørsmål påvirker hvilket parti jeg burde stemme (mer dynamisk)
Igjen – et viktig poeng for oss. Ditt svar på et spørsmål gir deg informasjon om hvem du er enig i – for hvert eneste spørsmål. Vi valgte bevisst å ikke fortelle hvilket parti du skulle stemme på – men opplyser snarere hvem du er mest enig med, både løpende, og til slutt.
* At jeg kan lære mer om et spørsmål. Lenking til siste saker skrevet om problemstillingen, og en kort beskrivelse av de faktiske forhold (om jeg ønsket det).
Som er poenget med at vi lenker til de relevante nettsidene på *hvert enkelt spørsmål, for hvert enkelt parti*. Lenke til saker kunne vi gjort automatisk dersom vi hadde videreutviklet algoritmene vi laget for å identifisere relevante saker i fotballseksjonene våre – men i denne runden var det umulig for oss å prioritere det. Det kan være en mulighet for 2013. Beskrivelse av temaet burde vi hatt med – det lar jeg på vegne av A-pressen gjerne oss kritisere for.
Jeg registrerte at du i vår lille meningsutveksling på Twitter tidligere i dag mente at det å lenke til partienes partiprogrammer var lettvint. Det var det faktisk overhodet ikke, fordi det var her vi fikk den store jobben. Det tok i snitt 15 minutter å finne frem til de relevante delene av et partis nettsider. Per parti. Per spørsmål. Som det altså var 28 av. 15 minutter * 28 spørsmål * 8 partier = 3360 minutter, eller 56 timer.
Sett i ettertid ville det ikke i dette bildet vært rare jobben å gjøre som du foreslår – å for eksempel forklart hva kontantstøtten er. Testen hadde blitt bedre dersom vi hadde gjort det.
Imidlertid ville det, slik vi valgte å løse testen, blitt svært dyrt, kanskje til og med formidabelt dyrt, å gi småpartiene det de aller helst ville hatt – en representasjon i testen. Vi hadde trengt flere spørsmål for å skille mellom flere partier, og vi hadde altså måttet grave opp lenker til nettsider hvor de beskriver sitt ståsted på det relevante spørsmålet. Kompleksiteten hadde økt, spørsmålsmengden hadde antakelig økt – og jeg tipper kompletteringsgraden hadde falt.
De grønnes minstekrav har vi imidlertid tatt høyde for – det står på åpningssiden, med lenke til regjeringens side med navn på alle valglister og kandidater.
Selv om vi hadde gjennomført testen uten å lenke til de relevante delene av partienes nettsteder, så eksisterer dessverre ikke valgtester utenfor argumenter om økonomi og gjennomførbarhet. Som du skriver, “[d]et er, utrolig nok, verdt å minne om hvor utrolig fort utviklingen går”, men det må i samme åndedrag sies at denne utviklingen overhodet ikke er gratis – i flere betydninger enn en. En ting er at det koster penger å lønne dyktige folk som kan lage gode løsninger som automatiserer og belyser komplekse problemstillinger – en helt annen ting er at enhver som lager nettaviser i dag antakelig kan underskrive på at det er en evig kamp om ressursene. Det er ikke minst tilfelle i dagens økonomiske klima. Fordi dersom vi prioriterer store mengder ressurser på å utvikle verdens beste valgomat, vil dette skje på bekostning av noe annet. Det er den virkeligheten valgomatene lages i.
Vennlig hilsen,
Pål Nedregotten,
Kanalsjef nettavis,
A-pressen interaktiv
Et argument til for verdien av valgtestene: De gjør det veldig tydelig for meg at et rasjonelt partivalg er et spørsmål om avveininger. Testene forteller meg at det ikke finnes ett parti som jeg er enig med i ett og alt, og at jeg må tenke gjennom hvilke saker som er viktigst for meg. Dette er nok avveininger de fleste gjør seg uansett, men valgtestene kan bidra til mer bevisste og grundige vurderinger.
[...] posten Valgomater er ikke for «moro skyld» kan leses hos Vox [...]
Det ser ut til at valgtestene er svært populære som beslutningsstøtte rett før man marsjerer inn i avlukket.
[...] Nettbaserte valgtester, som for eksempel Aftenpostens ”Valgomat”, er ifølge Diakopoulos et tilgrensende fenomen til nyhetsspill, og som også har den egenskapen at det kan øke bevistheten omkring et gitt tema. Det som skiller nettbaserte valgtester fra konseptet nyhetsspill er at valgtestene mangler et tydelig spillelement. [...]
Valgbaromerer kan få usikre velgere til og
finne fram til sitt parti.
JILL