Hvorfor er det så lett å tro at remikskulturen ble skapt av nettet? Hvor kommer idealet om å «dele» og «delta» fra?

Det er en feilslutning at delekultur er noe som vokste frem sammen med internett. Det er bare distribusjonen som er blitt bedre.

Net­tet, og kan­skje sær­lig de såkalt sosiale mediene, knyt­tes gjerne opp mot ver­dier som å «dele» og «delta». Ord som åpen­het, enga­sje­ment, dia­log og gjen­nom­sik­tig­het. Jeg har lirt av meg lig­nende fra­ser i min kro­nikk om hva Twit­ter er og hvor­for folk gid­der å bruke det.

Ingen respekt for økonomien?

Det fin­nes en fore­stil­ling om at den yngre gene­ra­sjo­nen, på grunn av net­tet, i større grad enn tid­li­gere har mindre respekt for opp­havs­ret­ten. At de for­ven­ter å kunne delta, og endre på det de møter.

The values […] are radi­cally dif­fe­rent form those embed­ded wit­hin the for­mal eco­nomy; they are values of recip­rocity and inter­de­pen­dence as oppo­sed to self-inte­rest, col­lecti­vism as oppo­sed to indi­vi­dua­lism, the impor­tance of loyalty and a sense of ‘iden­tity’ or ‘belon­ging’ as oppo­sed to the prin­ciple of for­ming ties on the basis of cal­cu­la­tion, mone­tary or other­wise.

Høres kjent ut, eller hva? Men dette er ikke en beskri­velse av remiks­kul­tur på nett. Det er slik Jeff Bis­hop og Paul Hog­get i 1986 beskrev sub­kul­tu­relle fel­les­skap orga­ni­sert rundt fel­les inter­es­ser (side 53, sitert i Jen­kins, 1992: 280).

Distribusjonen lurer oss

Det er ikke så rart at det fin­nes en fore­stil­ling om at den opp­vok­s­ende gene­ra­sjo­nen i større grad for­ven­ter å delta i dis­ku­sjo­nen. For dis­tri­bu­sjo­nen av de «remiksede» bidra­gene er blitt betrak­te­lig enk­lere tak­ket være net­tets sosiale medier og sider for bru­ker­ge­ne­rert inn­hold, og det blir sta­dig enk­lere å lage noe som ser bra og pro­fe­sjo­nelt ut.

Illust­ra­sjon: Flickr-bru­ker Sté­fan (by-nc-sa lisens) 

Men å tro at dette var noe som kom på grunn av net­tet er både feil rent his­to­risk, og en tek­no­logi­de­ter­mi­nis­tisk til­nær­ming som sjel­dent gir sær­lig mat­nyt­tig ana­lyse. (Digre­sjon som jeg vil utdype i en senere blog­post: Jeg har pen­su­met fult av aka­de­miske ana­ly­ser av net­tet som er bare 3–5 år gamle, og like­vel er de så smerte­fullt på jor­det i sine frem­tids­spå­dom­mer at det gjør helt vondt.)

Det høres så kjent ut!

Uan­sett. Poen­get er at de som skri­ker høy­est om at»dagens ung­dom har ingen respekt for opp­havs­rett» kan­skje må fjerne ordene «dagens» og «ung­dom». (Når jeg ten­ker meg om, så kom­mer jeg ikke egent­lig på noen eksemp­ler på hvem som lik­som skal ha sagt det – så om jeg bare inn­bil­ler meg at noen går rundt å mener dette, så rett på meg, og om du har noen eksemp­ler, så kom gjerne med det i kom­men­tar­fel­tet!)

Jeg tyr til Henry Jen­kins, som inn­til nylig var pro­fes­sor ved MIT. I 1992 kom han med boka Tex­tual Poa­chers: Tele­vi­sion Fans & Par­ti­ci­pa­tory Cul­ture. I det avslut­tende kapit­te­let, Recon­si­de­ring Fan­dom, ser Jen­kins på hva som kjenne­teg­ner fan­kul­tu­ren, og han peker på fem nivåer av enga­sje­ment.

Jeg skip­pet over­set­tin­gen og har hel­ler klip­pet og limet. Dele­kul­tu­ren på nett kan sees i en litt større kon­tekst når beskri­vel­sene av hva en gjeng med serie­ner­der drev med på 80-tal­let pas­ser så påfal­lende godt på mye av det som i dag nett­opp omta­les som remiks­kul­tur:

  1. Recep­tion (s. 278)

    They view them mul­tiple times […] to scu­ri­ti­nize meaning­ful details and to bring more and more of the series nar­ra­tive under their con­trol. They trans­late the recep­tion process into social inte­rac­tion with other fans. […] Making meaning involves sha­ring, enun­cia­ting, and deba­ting meanings. For the fan, watch­ing the series is the begin­ning, not the end, of the process of media con­sump­tion.

  2. Inter­pre­tive prac­tices (s. 278)

    Fan cri­tics work to resolve gaps, to explore excess details and undevel­o­ped poten­ti­als. This mode of inter­pre­ta­tion draws them far beyond the infor­ma­tion expli­citly pre­sent and toward the con­struc­tion of a meta-text that is lar­ger, richer, more com­plex and inter­e­s­ting than the ori­gi­nal series. The meta-text is a col­la­bo­ra­tive enter­prise; its con­struc­tion effaces the dis­tinc­tion between rea­der and wri­ter, ope­ning the pro­gram to appro­pria­tion by its audience.

  3. Con­su­mer acti­vism (s. 278–279)

    Fans are viewers who speak back to the networks and the pro­du­cers, who assert their right to make judgments and to express opi­nions about the devel­op­ment of favo­rite pro­grams. […] Fan response is assu­med to be unre­pre­sen­ta­tive of gene­ral pub­lic sen­ti­ment and the­re­fore unre­li­able a a basis for deci­sions. The media con­glo­me­rates do not want fans who make demands […] they want regu­lar viewers who accept what they are given and buy what they are sold.

  4. Cul­tural pro­duc­tion (s. 279–280)

    Their works appro­priate raw mate­rials from the com­mer­cial cul­ture but use them as the basis for the crea­tion of a con­tem­po­rary folk cul­ture. Fan­dom gene­rates its own gen­res and devel­ops alter­na­tive insti­tu­tions of pro­duc­tion, dis­tri­bu­tion, exhi­bition, and con­sump­tion.

    […] fan crea­tion chal­lenges the media industry’s claims to hold copy­rights on popu­lar nar­ra­ti­ves. […] Fan art as well stands as a stark con­trast to the self-inte­rested moti­va­tions of main­stream cul­tural pro­duc­tion; fan artists create artworks to share with other fan fri­ends. […] Fan­dom gene­rates sys­tems of dis­tri­bu­tion that reject pro­fit and broa­den access to its crea­tive works.

    Fan­dom rec­og­nizes no clear-cut line between artists and con­su­mers; all fans are poten­tial wri­ters whose talents need to be dis­covered, nur­tu­red, and pro­moted and who may be able to make a con­tri­bu­tion, how­ever modest, to the cul­tural wealth of the lar­ger com­mu­nity.

  5. Alter­na­tive social com­mu­nity (s 280–283)

    Fans are often people […] whose intel­lec­tual skills are not chal­len­ged by their pro­fes­sio­nal lives. […] try­ing to estab­lish a «week­end-only world» more open to crea­ti­vity and accepting of dif­fe­ren­ces, more con­cerned with human wel­fare than with eco­no­mic advance. Non­com­mu­nal beha­vior is read neg­a­tively, as a vio­la­tion of the social con­tract that binds fans together and often becomes the focus of col­lective out­rage. […] Fandom’s very exist­ence repre­sents a cri­ti­que of con­ven­tio­nal forms of con­su­mer cul­ture.

Noen eksempler

Det er ikke vans­ke­lig å finne eksemp­ler på at fan­kul­tu­ren blomst­rer også på nett, og dét er det vel hel­ler ingen som lar seg over­raske av, men vi kan jo nevne at du kan lage din egen ver­sjon av Star Wars, at ihuga fans lager et paral­lelt Twit­ter-uni­vers av Mad­Men-karak­te­rene, eller et bitte­litt eldre eksem­pel med all den krea­ti­vi­te­ten som kom til syne rundt Sna­kes on A Plane. Eller hva med The Hunt for Gol­lum, der fans rett og slett har laget en hel novelle­film med svært høy kva­li­tet, basert på Tol­ki­ens uni­vers?

Mer påfal­lende er det jo hvor mange lik­hets­trekk det er her til så mye av den kom­mu­ni­ka­sjo­nen som fore­går på de (sukk, såkalte) sosiale mediene, slik som blog­ger og Twit­ter. Eller er jeg på jor­det?

For ikke å glemme…

Når paral­lel­len til fan­kul­tu­ren er truk­ket, så må jeg jo nevne Manuel Cas­tells’ for­kla­ring på åpen­hets­kul­tu­ren på nett. I The Inter­net Galaxy, ser Cas­tells på kul­tu­rene på Inter­nett. Han ser fire kul­tu­rer som har vært med å forme net­tet:

  • den tekno-meri­to­kra­tiske
  • hack­erne
  • the vir­tual com­mu­ni­ta­rian cul­ture (hva i all ver­den skal man over­sette det til?)
  • entre­pre­nø­rene

Ifølge Cas­tells (og slik David Bell sam­men­fat­ter det i Cyber­cul­ture Theorists (2007: 85–86)) så må man, for å få sin kunn­skap aner­kjent, ha en vilje til å dele ideer og en åpen til­nær­ming. Det ser han som en arv fra Inter­netts kob­ling både til aka­de­mia (gjen­nom­sik­tig­het av resul­ta­ter, refe­re­ring) og til hack­er­kul­tu­ren (åpen kilde­kode, ‘infor­ma­tion wants to be free’ osv).

Og hva så?

Poen­get er bare at det er så lett å trekke kon­klu­sjo­nen om at ting man selv ikke har lagt merke til før, må være helt nytt. Og da blir det lett å trekke kon­klu­sjo­nen om at det er tek­no­lo­gien som har gjort at disse tin­gene opp­sto.

Hvis du leser for eksem­pel And­rew Keen sin har­se­le­ring med net­tet, som er så ny som fra 2006, så føles den alle­rede skrek­ke­lig utda­tert. Og mye av grun­nen til det er nok at han har hengt seg opp i tek­no­lo­gien.

Faren med dette er det gir ana­ly­ser som har utro­lig kort varig­het, og de spå­dom­mene som måtte komme om frem­ti­den blir lite mat­nyt­tige. For (og dette kan man jo også dis­ku­tere vel­dig, vel­dig lenge) det er slik at det er folk som for­mer tek­no­lo­gien, og ikke omvendt.

Følg meg på Twit­ter som @idaAa, eller sjekk ut min per­son­lige blogg.

TEMA

S

osiale
medier

33 ARTIKLER FRA VOX PUBLICA

FLERE KILDER - FAKTA - KONTEKST

8 KOMMENTARER

KOMMENTÉR
  1. Du har jo rett, sam­ti­dig som det ER en stor end­ring når til­gan­gen til remixer og remixing blir så eks­tremt mye høy­ere. Da Jen­kins skrev Tex­tual Poa­chers var det fort­satt en rela­tivt sær greie – du skulle enten delta på StarT­rek con­ven­tions eller være godt inne i nett­ver­ket som sendte VHS-tei­per til hver­andre for å i det hele tatt vite om at remix videoer av favo­ritt­se­rien din fan­tes, langt mindre lage dine egne.

    Net­tet og digi­tale medier har gjort remixer så mye mer til­gjen­ge­lige (ALLE har sett en på YouT­ube) og langt let­tere å lage selv, og det er klart at det betyr noe for kul­tu­ren vår. Når 26% av ame­ri­kanske ten­årin­ger har pub­li­sert en remix de selv har laget (Pew Inter­net, 2007) så har det en ganske annen påvirk­ning på vår kul­tur enn at noen få StarT­rek fans remixer videoer, selv om selve remixen kan­skje lig­ner. I en helt nypub­li­sert artik­kel om poli­tiske remixer av Richard Edwards og Chuck Tryon skri­ver de at nett­opp det at remixer så ofte inspi­re­rer til videre remixer (av samme inn­hold, av lig­nende inn­hold – som svar til remixen) er det som kan­skje er mest «empo­we­ring» for folk flest. Og der­som 26% av ten­årin­ger har pub­li­sert remixer så er det etter­hvert ikke evnen det står på len­ger.

    Så ja, du har rett i at ver­ken remix eller dele­kul­tur er nytt, men det hjel­per kan­skje ikke like­vel – for det har ikke hatt en like stor inn­fly­telse på sam­fun­net vårt før det ble alle­mannseie. Og *det* var det ikke før.

  2. Hei Jill!

    Helt og full­sten­dig enig med deg. (Selv om jeg lurer på hvor­dan spørs­må­let er blitt stilt når de får så høye tall som at 26% har laget en remiks – hvor­dan defi­ne­rer de det?)

    Og det er klart at nett­opp det at det blir mer syn­lig også end­rer inn­fly­tel­sen.

  3. Gode inn­spill. Det er ikke mer enn 20 år siden vi kjøpte opp­taks­kas­set­ter i utlan­det, fordi de norske var så dyre – fordi det var kas­sett­av­gift på dem. Avgift lagt på for å for­dele til opp­havs­menn som ikke fikk betalt pga pirat­ko­pie­ring.

    «The art of Mixed Tapes» er jo udø­de­lig­gjort i Nick Horn­bys ‘High Fide­lity’.

    Men en liten ting: Du går rett fra «dele og delta» til å kon­sta­tere at «dele» dreier seg om å dele opp­havs­retts­be­skyt­tet verk (i remix). Men mye av delin­gen går jo i form av lin­ker – mao at man peker til ori­gi­nale verk. 

    Jeff Jar­vis kom­men­terte i This Week in Google (twit.tv) for noen uker siden at Bit.ly nå dis­tri­bu­erer flere lin­ker enn Google news. Meste­par­ten av dette for­mo­der jeg går til ori­gi­nalt stoff.

    Denne delin­gen fan­tes nok før også i form av vann­kjø­ler­dis­ku­sjo­ner mm – men defi­ni­tivt ikke i den grad vi i dag ser gjen­nom sosiale medier.

  4. Ida, jeg fin­ner ikke nøy­ak­tig spørs­mål stilt om remix i den under­sø­kel­sen, men de skri­ver «Remixing has grown in popu­larity since our last sur­vey such that 26% of online teens now say they take mate­rial they find online – like songs, text, or images – and remix it into their own arti­s­tic crea­tion, up from 19% in 2004. Adults lag behind teens in this crea­tive arena; 17% of online images reported remixing con­tent.» Kan­skje det inklu­de­rer det å f.eks. sette tekst på et bilde man har fun­net eller andre rela­tivt enkle opp­ga­ver? Jeg tvi­ler på at 26% lager kom­pil­serte remix videoer – men kikk på YouT­ube så ser du at MANGE har lagt ut videoer med bil­der tatt fra ynd­lings­fil­men sin og musikk til – det er jo remixing det også, selv om det ikke er spe­si­elt este­tisk inter­es­sant.

  5. Carsten:»Du går rett fra “dele og delta” til å kon­sta­tere at “dele” dreier seg om å dele opp­havs­retts­be­skyt­tet verk (i remix).», skri­ver du.

    Hm, ja, det var nå ikke egent­lig helt det jeg mente, så her har jeg uttrykt meg klø­nete. I bunn og grunn så følte jeg bare det var på sin plass å minne om at et visst tanke­sett som gjerne for­bin­des med net­tet – åpen­het; gjen­nom­sik­tig­het osv – har man jo hatt lenge før net­tet.

    «Denne delin­gen fan­tes nok før også i form av vann­kjø­ler­dis­ku­sjo­ner mm – men defi­ni­tivt ikke i den grad vi i dag ser gjen­nom sosiale medier.»

    Ja nett­opp – det er et spørs­mål om dis­tri­bu­sjon, eller hva?

    Jill: Takk, det hør­tes rik­tig ut!

  6. Eg gjetta på at Jen­kins måtte ha bruka Trek­kies som case, ja. Takk, Jill.

    Eg tyk­kjer Cas­tells også ute­let dei ikkje-tek­niske fansa som først bruka Use­net, epost­lis­ter og IRC til fan­ak­ti­vi­te­tar, og der­igjen­nom var med på å forme nett­kul­tu­ren. Med mindre det er det han mei­ner med «vir­tual com­mu­ni­ta­rian cul­ture». Full­sten­dig kast­bart omgrep e.m.m.

    Men det eg hadde å meine om delings- og remiks­kul­tur i dag, var å påpeike kor sjel­dan munn­lege over­le­ve­rin­gar av folk­lore blir trekt fram som før-opp­havs­retts­lege suk­ses­sar.

  7. Du er sjølv­sagt inne på noko inter­es­sant her, men som folk­lo­rist så stus­sar eg all­tid litt når eg les om remix og dele­kul­tur, der folk bru­kar kul­tur­pro­dukt på sine eigne pre­miss. For enten det no gjeld skild­rin­gar av nymo­tens idear som sosiale idear, eller eldre ana­ly­ser frå medie­vit­ska­pen, så er det eit ele­ment som for­svinn totalt.

    Det er det fak­tum at dette langti­frå er noko nytt. Dette er det men­neske all­tid har gjort. Dette er sta­tus quo. Kon­sept som opp­havs­rett og lik­nande er rela­tivt nye ting, i for­hold til kor­leis men­neske all­tid har brukt og omforma kul­tu­relle uttrykk og til­passa dei sine behov.

    For ein folk­lo­rist, så er dette eit av kjenn­teikna ved men­nes­ke­leg akti­vi­tet.

    På den andre sida så er vi folk­lo­ris­tar snart ein utdøydd rase *sukk*

Skriv en kommentar

Bidra til god debatt - skriv under fullt navn. Se våre kommentarregler.

Abonner på kommentarer
til toppen