Masterstudent i medier, kommunikasjon og IKT ved NTNU. Har tidligere studert filmvitenskap, medievitenskap og industriell design. Aalen har også jobbet som journalist i VG Nett, E24.no og Radio Revolt.
Det er en feilslutning at delekultur er noe som vokste frem sammen med internett. Det er bare distribusjonen som er blitt bedre.
Nettet, og kanskje særlig de såkalt sosiale mediene, knyttes gjerne opp mot verdier som å “dele” og “delta”. Ord som åpenhet, engasjement, dialog og gjennomsiktighet. Jeg har lirt av meg lignende fraser i min kronikk om hva Twitter er og hvorfor folk gidder å bruke det.
Det finnes en forestilling om at den yngre generasjonen, på grunn av nettet, i større grad enn tidligere har mindre respekt for opphavsretten. At de forventer å kunne delta, og endre på det de møter.
The values [...] are radically different form those embedded within the formal economy; they are values of reciprocity and interdependence as opposed to self-interest, collectivism as opposed to individualism, the importance of loyalty and a sense of ‘identity’ or ‘belonging’ as opposed to the principle of forming ties on the basis of calculation, monetary or otherwise.
Høres kjent ut, eller hva? Men dette er ikke en beskrivelse av remikskultur på nett. Det er slik Jeff Bishop og Paul Hogget i 1986 beskrev subkulturelle fellesskap organisert rundt felles interesser (side 53, sitert i Jenkins, 1992: 280).
Det er ikke så rart at det finnes en forestilling om at den oppvoksende generasjonen i større grad forventer å delta i diskusjonen. For distribusjonen av de “remiksede” bidragene er blitt betraktelig enklere takket være nettets sosiale medier og sider for brukergenerert innhold, og det blir stadig enklere å lage noe som ser bra og profesjonelt ut.
Illustrasjon: Flickr-bruker Stéfan (by-nc-sa lisens)
Men å tro at dette var noe som kom på grunn av nettet er både feil rent historisk, og en teknologideterministisk tilnærming som sjeldent gir særlig matnyttig analyse. (Digresjon som jeg vil utdype i en senere blogpost: Jeg har pensumet fult av akademiske analyser av nettet som er bare 3-5 år gamle, og likevel er de så smertefullt på jordet i sine fremtidsspådommer at det gjør helt vondt.)
Uansett. Poenget er at de som skriker høyest om at”dagens ungdom har ingen respekt for opphavsrett” kanskje må fjerne ordene “dagens” og “ungdom”. (Når jeg tenker meg om, så kommer jeg ikke egentlig på noen eksempler på hvem som liksom skal ha sagt det – så om jeg bare innbiller meg at noen går rundt å mener dette, så rett på meg, og om du har noen eksempler, så kom gjerne med det i kommentarfeltet!)
Jeg tyr til Henry Jenkins, som inntil nylig var professor ved MIT. I 1992 kom han med boka Textual Poachers: Television Fans & Participatory Culture. I det avsluttende kapittelet, Reconsidering Fandom, ser Jenkins på hva som kjennetegner fankulturen, og han peker på fem nivåer av engasjement.
Jeg skippet oversettingen og har heller klippet og limet. Delekulturen på nett kan sees i en litt større kontekst når beskrivelsene av hva en gjeng med serienerder drev med på 80-tallet passer så påfallende godt på mye av det som i dag nettopp omtales som remikskultur:
They view them multiple times [...] to scuritinize meaningful details and to bring more and more of the series narrative under their control. They translate the reception process into social interaction with other fans. [...] Making meaning involves sharing, enunciating, and debating meanings. For the fan, watching the series is the beginning, not the end, of the process of media consumption.
Fan critics work to resolve gaps, to explore excess details and undeveloped potentials. This mode of interpretation draws them far beyond the information explicitly present and toward the construction of a meta-text that is larger, richer, more complex and interesting than the original series. The meta-text is a collaborative enterprise; its construction effaces the distinction between reader and writer, opening the program to appropriation by its audience.
Fans are viewers who speak back to the networks and the producers, who assert their right to make judgments and to express opinions about the development of favorite programs. [...] Fan response is assumed to be unrepresentative of general public sentiment and therefore unreliable a a basis for decisions. The media conglomerates do not want fans who make demands [...] they want regular viewers who accept what they are given and buy what they are sold.
Their works appropriate raw materials from the commercial culture but use them as the basis for the creation of a contemporary folk culture. Fandom generates its own genres and develops alternative institutions of production, distribution, exhibition, and consumption.
[...] fan creation challenges the media industry’s claims to hold copyrights on popular narratives. [...] Fan art as well stands as a stark contrast to the self-interested motivations of mainstream cultural production; fan artists create artworks to share with other fan friends. [...] Fandom generates systems of distribution that reject profit and broaden access to its creative works.
Fandom recognizes no clear-cut line between artists and consumers; all fans are potential writers whose talents need to be discovered, nurtured, and promoted and who may be able to make a contribution, however modest, to the cultural wealth of the larger community.
Fans are often people [...] whose intellectual skills are not challenged by their professional lives. [...] trying to establish a “weekend-only world” more open to creativity and accepting of differences, more concerned with human welfare than with economic advance. Noncommunal behavior is read negatively, as a violation of the social contract that binds fans together and often becomes the focus of collective outrage. [...] Fandom’s very existence represents a critique of conventional forms of consumer culture.
Det er ikke vanskelig å finne eksempler på at fankulturen blomstrer også på nett, og dét er det vel heller ingen som lar seg overraske av, men vi kan jo nevne at du kan lage din egen versjon av Star Wars, at ihuga fans lager et parallelt Twitter-univers av MadMen-karakterene, eller et bittelitt eldre eksempel med all den kreativiteten som kom til syne rundt Snakes on A Plane. Eller hva med The Hunt for Gollum, der fans rett og slett har laget en hel novellefilm med svært høy kvalitet, basert på Tolkiens univers?
Mer påfallende er det jo hvor mange likhetstrekk det er her til så mye av den kommunikasjonen som foregår på de (sukk, såkalte) sosiale mediene, slik som blogger og Twitter. Eller er jeg på jordet?
Når parallellen til fankulturen er trukket, så må jeg jo nevne Manuel Castells’ forklaring på åpenhetskulturen på nett. I The Internet Galaxy, ser Castells på kulturene på Internett. Han ser fire kulturer som har vært med å forme nettet:
Ifølge Castells (og slik David Bell sammenfatter det i Cyberculture Theorists (2007: 85-86)) så må man, for å få sin kunnskap anerkjent, ha en vilje til å dele ideer og en åpen tilnærming. Det ser han som en arv fra Internetts kobling både til akademia (gjennomsiktighet av resultater, referering) og til hackerkulturen (åpen kildekode, ‘information wants to be free’ osv).
Poenget er bare at det er så lett å trekke konklusjonen om at ting man selv ikke har lagt merke til før, må være helt nytt. Og da blir det lett å trekke konklusjonen om at det er teknologien som har gjort at disse tingene oppsto.
Hvis du leser for eksempel Andrew Keen sin harselering med nettet, som er så ny som fra 2006, så føles den allerede skrekkelig utdatert. Og mye av grunnen til det er nok at han har hengt seg opp i teknologien.
Faren med dette er det gir analyser som har utrolig kort varighet, og de spådommene som måtte komme om fremtiden blir lite matnyttige. For (og dette kan man jo også diskutere veldig, veldig lenge) det er slik at det er folk som former teknologien, og ikke omvendt.
Følg meg på Twitter som @idaAa, eller sjekk ut min personlige blogg.
Du har jo rett, samtidig som det ER en stor endring når tilgangen til remixer og remixing blir så ekstremt mye høyere. Da Jenkins skrev Textual Poachers var det fortsatt en relativt sær greie – du skulle enten delta på StarTrek conventions eller være godt inne i nettverket som sendte VHS-teiper til hverandre for å i det hele tatt vite om at remix videoer av favorittserien din fantes, langt mindre lage dine egne.
Nettet og digitale medier har gjort remixer så mye mer tilgjengelige (ALLE har sett en på YouTube) og langt lettere å lage selv, og det er klart at det betyr noe for kulturen vår. Når 26% av amerikanske tenåringer har publisert en remix de selv har laget (Pew Internet, 2007) så har det en ganske annen påvirkning på vår kultur enn at noen få StarTrek fans remixer videoer, selv om selve remixen kanskje ligner. I en helt nypublisert artikkel om politiske remixer av Richard Edwards og Chuck Tryon skriver de at nettopp det at remixer så ofte inspirerer til videre remixer (av samme innhold, av lignende innhold – som svar til remixen) er det som kanskje er mest “empowering” for folk flest. Og dersom 26% av tenåringer har publisert remixer så er det etterhvert ikke evnen det står på lenger.
Så ja, du har rett i at verken remix eller delekultur er nytt, men det hjelper kanskje ikke likevel – for det har ikke hatt en like stor innflytelse på samfunnet vårt før det ble allemannseie. Og *det* var det ikke før.
Hei Jill!
Helt og fullstendig enig med deg. (Selv om jeg lurer på hvordan spørsmålet er blitt stilt når de får så høye tall som at 26% har laget en remiks – hvordan definerer de det?)
Og det er klart at nettopp det at det blir mer synlig også endrer innflytelsen.
Gode innspill. Det er ikke mer enn 20 år siden vi kjøpte opptakskassetter i utlandet, fordi de norske var så dyre – fordi det var kassettavgift på dem. Avgift lagt på for å fordele til opphavsmenn som ikke fikk betalt pga piratkopiering.
“The art of Mixed Tapes” er jo udødeliggjort i Nick Hornbys ‘High Fidelity’.
Men en liten ting: Du går rett fra “dele og delta” til å konstatere at “dele” dreier seg om å dele opphavsrettsbeskyttet verk (i remix). Men mye av delingen går jo i form av linker – mao at man peker til originale verk.
Jeff Jarvis kommenterte i This Week in Google (twit.tv) for noen uker siden at Bit.ly nå distribuerer flere linker enn Google news. Mesteparten av dette formoder jeg går til originalt stoff.
Denne delingen fantes nok før også i form av vannkjølerdiskusjoner mm – men definitivt ikke i den grad vi i dag ser gjennom sosiale medier.
Ida, jeg finner ikke nøyaktig spørsmål stilt om remix i den undersøkelsen, men de skriver “Remixing has grown in popularity since our last survey such that 26% of online teens now say they take material they find online – like songs, text, or images – and remix it into their own artistic creation, up from 19% in 2004. Adults lag behind teens in this creative arena; 17% of online images reported remixing content.” Kanskje det inkluderer det å f.eks. sette tekst på et bilde man har funnet eller andre relativt enkle oppgaver? Jeg tviler på at 26% lager kompilserte remix videoer – men kikk på YouTube så ser du at MANGE har lagt ut videoer med bilder tatt fra yndlingsfilmen sin og musikk til – det er jo remixing det også, selv om det ikke er spesielt estetisk interessant.
Carsten:”Du går rett fra “dele og delta” til å konstatere at “dele” dreier seg om å dele opphavsrettsbeskyttet verk (i remix).”, skriver du.
Hm, ja, det var nå ikke egentlig helt det jeg mente, så her har jeg uttrykt meg klønete. I bunn og grunn så følte jeg bare det var på sin plass å minne om at et visst tankesett som gjerne forbindes med nettet – åpenhet; gjennomsiktighet osv – har man jo hatt lenge før nettet.
“Denne delingen fantes nok før også i form av vannkjølerdiskusjoner mm – men definitivt ikke i den grad vi i dag ser gjennom sosiale medier.”
Ja nettopp – det er et spørsmål om distribusjon, eller hva?
Jill: Takk, det hørtes riktig ut!
Eg gjetta på at Jenkins måtte ha bruka Trekkies som case, ja. Takk, Jill.
Eg tykkjer Castells også utelet dei ikkje-tekniske fansa som først bruka Usenet, epostlister og IRC til fanaktivitetar, og derigjennom var med på å forme nettkulturen. Med mindre det er det han meiner med “virtual communitarian culture”. Fullstendig kastbart omgrep e.m.m.
Men det eg hadde å meine om delings- og remikskultur i dag, var å påpeike kor sjeldan munnlege overleveringar av folklore blir trekt fram som før-opphavsrettslege suksessar.
Du er sjølvsagt inne på noko interessant her, men som folklorist så stussar eg alltid litt når eg les om remix og delekultur, der folk brukar kulturprodukt på sine eigne premiss. For enten det no gjeld skildringar av nymotens idear som sosiale idear, eller eldre analyser frå medievitskapen, så er det eit element som forsvinn totalt.
Det er det faktum at dette langtifrå er noko nytt. Dette er det menneske alltid har gjort. Dette er status quo. Konsept som opphavsrett og liknande er relativt nye ting, i forhold til korleis menneske alltid har brukt og omforma kulturelle uttrykk og tilpassa dei sine behov.
For ein folklorist, så er dette eit av kjennteikna ved menneskeleg aktivitet.
På den andre sida så er vi folkloristar snart ein utdøydd rase *sukk*
[...] Les resten av innlegget hos Vox Publica. [...]