Historier fra en folkemorder

Hva slags samfunn får en dersom overgriperne vinner, og slipper unna med det?

Jos­hua Oppen­hei­mer vil­le lage film om fryk­ten over­le­ven­de etter et folke­mord føler i sitt eget land. I ste­det end­te han opp med å lage film om over­gri­per­ne selv, og deres for­hold til det som had­de skjedd.

I 1965 ble Indo­ne­sias aller førs­te pre­si­dent, Sukar­no, styr­tet i et mili­tær­kupp ledet av hæren, som i utstrakt grad bruk­te loka­le gang­ste­re og para­mi­li­tæ­re grup­per som fot­sol­da­ter. Et folke­mord fulg­te. Mel­lom 500.000 og en mil­lion men­nes­ker ble drept i tiden etter kup­pet. Hoved­må­let for de sys­te­ma­tis­ke utryd­del­se­ne var «kom­mu­nis­ter» – alt­så de som var orga­ni­sert i fag­for­enin­ger eller til­hør­te den poli­tis­ke venstre­si­den. Også etnis­ke kine­se­re og and­re mino­ri­te­ter ble ram­met.

Skryt fra drapsmenn

Jos­hua Oppen­hei­mer vil­le lage en film om de som over­lev­de den­ne mas­sa­kren. Han fulg­te en grup­pe arbei­de­re, som gjer­ne vil­le fag­or­ga­ni­se­re seg, men ikke tur­te å gjø­re det­te på grunn av en lam­men­de frykt knyt­tet til min­net om hva som skjed­de sist gang. De som utfør­te folke­mor­det mot deres slekt­nin­ger var nem­lig der ennå, og regjer­te fort­satt.

Omtalt film: The Act of Kil­ling: Uncut ver­sion.
Vist på nasjo­nalt doku­men­tar­se­mi­nar under Ber­gen Inter­na­sjo­na­le Film­fes­ti­val. Fil­men har nor­ges­pre­miere 15. novem­ber 2013.

En slik film ble umu­lig å lage. Hæren fikk nyss om at Oppen­hei­mer var inter­es­sert i 1965, og duk­ket raskt opp på inn­spil­lings­ste­det for å stan­se pro­duk­sjo­nen. De over­le­ven­de ba så Oppen­hei­mer om å fil­me nabo­ene. De had­de nem­lig i sin tid vært lede­re for døds­skvad­ro­ner – alt­så på den and­re siden av kon­flik­ten. Kan­skje kun­ne de kas­te nytt lys over hva som skjed­de med slekt­nin­ge­ne til de over­le­ven­de?

Oppen­hei­mer sat­te i gang med fil­min­gen, og opp­da­get raskt at de tid­li­ge­re over­gri­per­ne had­de et svært stolt, nær skry­ten­de for­hold til sine for­ti­di­ge ugjer­nin­ger. De had­de sei­ret i den opp­rin­ne­li­ge kon­flik­ten, og had­de selv defi­ni­sjons­mak­ten. De fles­te av dem var av den opp­fat­ning at det de had­de gjort var nød­ven­dig og greit, og de fles­te vir­ket gans­ke stol­te av det. De var i alle fall ikke bekym­ret for å dele dis­se his­to­rie­ne med sine barn, barne­barn eller besø­ken­de film­ska­pe­re.

Anwar Congo demonstrerer hans favorittmetode for henrettelse: en ståltråd. Han sier selv at metoden var inspirert av gangsterfilmer.

Anwar Con­go demon­stre­rer sin favo­ritt­me­to­de for hen­ret­tel­se: en stål­tråd. Han sier selv at meto­den var inspi­rert av gang­s­ter­fil­mer.

Vanskelig å se på

Fil­men er struk­tu­rert rundt Anwar Con­go og hans man­ge for­søk på å gjen­ska­pe for­skjel­li­ge drap, tor­tur­se­an­ser og stør­re mas­sa­krer, ved bruk av sta­dig mer avan­ser­te kulis­ser, kosty­mer og film­a­tis­ke grep. Det er ikke en lett film å se, og den til­byr ald­ri en enkel til­skuer­po­si­sjon for den som ser på. Det­te skyl­des først og fremst at Oppen­hei­mer går så nær masse­mor­der­ne som han gjør, uten å stil­le dem til veggs for det de har gjort. Det er kan­skje det man for­ven­ter av en slik film, men det skjer ikke:

– Det vil­le vært utro­lig lett, nes­ten lett­vint, å gå inn, peke på skyl­di­ge, peke på ofre, og for­sø­ke å stil­le dis­se over­gri­per­ne til veggs, sier Oppen­hei­mer til sitt pub­li­kum på Ber­gen Inter­na­sjo­na­le Film­fes­ti­val:

– Men hvem vil­le brydd seg da? Vi har pro­ble­mer med å få folk til å bry seg om det som skjer i Syria… Jeg vil­le hel­ler lage en film om moral og men­nes­ke­lig­het – og om hvor­dan så mye ond­skap fak­tisk utgår fra vår moral og men­nes­ke­lig­het.

Fiksjon og brutal virkelighet

På den­ne måten føl­ger man Anwars sta­di­ge flukt fra sin egen sam­vit­tig­het. I løpet av fil­men kom­mer hans behov for å bear­bei­de for­ti­den sta­dig mer til syne, først og fremst gjen­nom et sta­dig stør­re øns­ke om å lage stør­re, bed­re og mer pre­si­se rekon­struk­sjo­ner av for­ti­den for Oppen­hei­mer. Anwar har selv sett mye film, og blan­der der­for inn ele­men­ter fra gang­s­ter­film, film noir og western inn i sine for­tids­fan­ta­si­er. Det­te gir en del sur­rea­lis­tis­ke utslag, som på sett og vis for­ster­ker gru­som­he­te­ne som gjen­ska­pes. Seer­en vet hele tiden at det som gjen­ska­pes slett ikke er fik­sjon, men kon­kre­te min­ner om kon­kre­te liv som ble tatt.

Rekonstruksjonene blir stadig mer avanserte. Her  sminkes Anwar (t.h.) for å spille et offer for tortur og mishandling

Rekon­struk­sjo­ne­ne blir sta­dig mer avan­ser­te. Her smin­kes Anwar (t.h.) for å spil­le et offer for tor­tur og mis­hand­ling.

The Act of Kil­ling frem­stil­ler et sam­funn som ikke har tatt et opp­gjør med sin blo­di­ge for­tid. Men det er også et sam­funn som glo­ri­fi­se­rer den sam­me for­ti­den:

– Det var som å kom­me til Tysk­land, bare for å fin­ne ut at nazis­te­ne ennå var der, og at de had­de vun­net, sier Oppen­hei­mer.

Et av de tyde­ligs­te utsla­ge­ne av det­te i fil­men er en sce­ne hvor hoved­per­sonen og gjen­gen hans blir inter­vju­et på stats­ka­na­len. I en hyg­ge­lig talk­show-situa­sjon hyl­ler pro­gram­le­de­ren Anwar for at de klar­te å ska­pe en mer effek­tiv måte å hen­ret­te kom­mu­nis­ter på, som ikke var unø­dig bru­tal. Pub­li­kum applau­de­rer ivrig.

Glorifisering av grusomheter

Fil­men til­byr som nevnt tid­li­ge­re ald­ri en «oss mot dem»-posisjon. Kan­skje er det akku­rat det­te som gjør den­ne fil­men unik i sin behand­ling av en uhy­re vans­ke­lig mate­rie. Ved å ikke set­te opp en bar­rie­re mel­lom seer og over­gri­per, tvin­ges en til å reflek­te­re over det men­nes­ke­li­ge og morals­ke aspek­tet i gru­som­he­ter, iste­den­for bare å dve­le over selve gru­som­he­ten i seg selv. Etter­hvert trer det en annen dimen­sjon frem i det gro­tes­ke skry­tet. Kan det­te være et slags behov for å pak­ke de for­fer­de­li­ge hen­del­se­ne og hand­lin­ge­ne inn i herois­ke ter­mer for i det hele tatt å kun­ne leve med seg selv?

TEMA

F

ilm

15 ARTIKLER FRA VOX PUBLICA

FLERE KILDER - FAKTA - KONTEKST

INGEN KOMMENTARER

KOMMENTÉR

Comments are closed.

til toppen