Google og EU: Retten til å bli glemt mot retten til å få vite

Vil du bli glemt av Google? EU-domstolens oppsiktsvekkende dom styrker personvernet, men etterlater mange ubesvarte spørsmål.

EU-dom­sto­lens dom i Goog­le-saken har fått en svært blan­det mot­ta­kel­se. EU-kom­mi­sjo­nens vise­pre­si­dent Vivi­ane Reding hyl­ler dom­men som «a cle­ar vic­tory for the pro­tec­tion of per­so­nal data of Euro­peans» og leser den som en bekref­tel­se på Kom­mi­sjo­nens arbeid for å opp­da­te­re per­son­ver­net fra «the digi­tal sto­ne age» og til dagens digi­ta­le virkelighet.

Goog­le selv har nøyd seg med å beteg­ne dom­men som over­ras­ken­de og skuf­fen­de, men sær­lig ame­ri­kans­ke kom­men­ta­to­rer har for­dømt den som et sjok­ke­ren­de angrep på fri­he­ten til å bli infor­mert — infor­ma­sjons­fri­he­ten — og der­med på selve ide­en om et fritt Inter­nett. De fles­te reak­sjo­ne­ne fra euro­pe­is­ke kom­men­ta­to­rer er mer nyan­ser­te. Det er ingen tvil om at dom­men leg­ger kla­re førin­ger i ret­ning av styr­ket per­son­vern, men den etter­la­ter sam­ti­dig en rek­ke ube­svar­te spørs­mål som gjør at det er for tid­lig å si noe sik­kert om hvil­ke prak­tis­ke føl­ger den vil få.

Slette «irrelevante» søkeresultater

Meget kort for­talt har EU-dom­sto­len avgjort at per­son­vern­di­rek­ti­vet (direk­tiv 95/46/EF) som utgangs­punkt og hoved­re­gel gir enkelt­per­soner rett til å kre­ve at søke­mo­tor­sel­ska­per som Goog­le slet­ter søke­re­sul­ta­ter som er «ina­dequa­te», «irre­le­vant», «no lon­ger rele­vant» eller «exces­si­ve» (avsnitt 94 i dommen).

Iføl­ge EU-dom­sto­len må nem­lig bestem­mel­se­ne i EUs Char­ter om grunn­leg­gen­de ret­tig­he­ter som gjel­der respekt for pri­vat­li­vet (artik­kel 7) og vern av per­son­opp­lys­nin­ger (artik­kel 8) i prin­sip­pet gå foran offent­lig­he­tens inter­es­se i å fin­ne sli­ke opp­lys­nin­ger ved søk på den aktu­el­le per­sonens navn (avsnitt 97 i dommen).

Unn­tak fra det­te utgangs­punk­tet kre­ver sær­li­ge grun­ner («par­ti­cu­lar rea­sons»), noe som først og fremst vil være aktu­elt for offent­li­ge per­soner. Selv her kre­ver imid­ler­tid EU-dom­sto­len at det fore­lig­ger en tungt­vei­en­de offent­lig inter­es­se («[a] pre­pon­derant inte­rest of the gene­ral pub­lic») for at infor­ma­sjons­fri­he­ten skal gå foran personvernet.

Per­son­vern­di­rek­ti­vet er inn­lem­met i EØS-avta­len og det er liten grunn til å tol­ke det på noen annen måte i EØS-retts­lig sam­men­heng. Om spørs­må­let skul­le bli reist for EFTA-dom­sto­len, vil den tem­me­lig sik­kert leg­ge EU-dom­sto­lens syn til grunn. Dom­men må der­for kun­ne påbe­ro­pes også av nors­ke bor­ge­re som øns­ker å bli glemt av Goog­le eller and­re søkemotorselskaper.

Google mot Mario Costeja González

I den kon­kre­te saken mel­lom Goog­le og Mario Coste­ja Gon­zá­lez slo EU-dom­sto­len fast at Goog­le må sør­ge for at søk på Gon­zá­lez’ navn ikke len­ger viser til en 16 år gam­mel notis i en kata­lansk avis som opp­ly­ser om tvangs­auk­sjon av boli­gen hans for å dek­ke gjeld til sosial­tje­nes­ten. Den ende­li­ge avvei­nin­gen ble rik­tig­nok som van­lig over­latt til de nasjo­na­le dom­sto­le­ne, men EU-dom­sto­len karak­te­ri­ser­te de aktu­el­le opp­lys­nin­ge­ne som føl­som­me for Gon­zá­lez’ pri­vat­liv, vis­te til tids­for­lø­pet på 16 år og la til at det ikke synes å fore­lig­ge tungt­vei­en­de offent­lig inter­es­se av opplysningene.

På vei­en frem til den­ne kon­klu­sjo­nen besvar­te EU-dom­sto­len fle­re meget vik­ti­ge spørs­mål knyt­tet til rekke­vid­den av EUs personvernlovgivning.

1. Google behandler personopplysninger

For det førs­te slår dom­men fast at søke­mo­to­rer som Goog­le dri­ver en akti­vi­tet som er omfat­tet av per­son­vern­di­rek­ti­vet. Det bæren­de syns­punkt er at når søke­mo­to­rer sys­te­ma­tisk og kon­ti­nu­er­lig gjen­nom­går all infor­ma­sjon som pub­li­se­res på Inter­nett for å gjø­re den søk­bar, er det­te behand­ling av personopplysninger.

En rett til å bli glemt? Googles eget forslag til søkeord.

En rett til å bli glemt? Goog­les eget for­slag til søkeord.

Dom­sto­len lot seg ikke over­be­vi­se av Goog­les argu­ment om at søke­mo­to­rer fal­ler uten­for direk­ti­vet for­di de ikke skil­ler mel­lom per­son­opp­lys­nin­ger og annen infor­ma­sjon. Iføl­ge EU-dom­sto­len er det til­strek­ke­lig at per­son­opp­lys­nin­ger inn­går i den infor­ma­sjo­nen som behand­les. At opp­lys­nin­ge­ne alle­re­de er blitt offent­lig­gjort på Inter­nett av and­re og ikke på noe vis end­res av Goog­le, hind­rer ikke at Goog­le «behand­ler» opp­lys­nin­ge­ne i direk­ti­vets forstand.

2. Google er «registeransvarlig»

For det annet slår dom­men fast at et sel­skap som dri­ver en søke­mo­tor, er å anse som «regis­ter­an­svar­lig» i hen­hold til per­son­vern­di­rek­ti­vet. Goog­le argu­men­ter­te for­gje­ves med at sel­ska­pet ikke er regis­ter­an­svar­lig for­di det ver­ken har kjenn­skap til eller kon­troll med infor­ma­sjo­nens inn­hold. En av EU-dom­sto­lens med­lem­mer, gene­ral­ad­vo­ka­ten som i juni 2013 kom med sitt for­slag til hvor­dan saken bur­de løses, sa seg langt på vei enig med Goog­le på det­te punkt.

EU-dom­sto­lens dom­me­re la imid­ler­tid stør­re vekt på for­måls- og kon­se­kvens­be­trakt­nin­ger: Det er vik­tig at søke­mo­tor­sel­ska­per som Goog­le omfat­tes av direk­ti­vet for­di deres virk­som­het kan gri­pe inn i per­son­ver­net på et sær­lig omfat­ten­de vis. Goog­le gjør per­son­opp­lys­nin­ger til­gjen­ge­li­ge for enhver inter­nett­bru­ker, her­under inter­nett­bru­ke­re som ellers ikke vil­le fun­net frem til den nett­side hvor opp­lys­nin­ge­ne er offent­lig­gjort. På sett og vis er jo det­te hele poen­get med Goog­le. EU-dom­sto­lens reson­ne­ment er gans­ke enkelt at det nett­opp av den­ne grunn er vik­tig at søke­mo­tor­sel­ska­per aner­kjen­nes som ansvars­sub­jekt under direktivet.

3. Gjelder ikke-europeiske selskaper

For det tred­je slår dom­men fast at per­son­vern­di­rek­ti­vet gjel­der for ikke-euro­pe­is­ke søke­mo­tor­sel­ska­per der­som de har en fili­al eller et dat­ter­sel­skap i et EU-land som mar­keds­fø­rer og sel­ger reklame­plass (slik som Goog­le Spain i den kon­kre­te saken). Goog­le inn­vend­te at sel­ska­pe­ts euro­pe­is­ke dat­ter­sel­ska­per ikke behand­ler noen per­son­opp­lys­nin­ger etter­som de ikke har noe som helst med Goog­les søke­mo­tor å gjø­re – Goog­le Search dri­ves av mor­sel­ska­pet Goog­le Inc., som er hjem­me­hø­ren­de i Cali­for­nia, USA. EU-dom­sto­len vis­te imid­ler­tid til at Goog­le Spains salg av reklame­plass er ulø­se­lig for­bun­det med drif­ten av søke­mo­to­ren og at hen­sy­net til effek­tiv beskyt­tel­se av bor­ger­nes grunn­leg­gen­de ret­tig­he­ter til­si­er at per­son­vern­di­rek­ti­vet må kom­me til anven­del­se også på behand­ling av per­son­opp­lys­nin­ger som skjer i regi av Goog­le Search.

Treff kan kre­ves slet­tet selv om infor­ma­sjo­nen på den aktu­elle nett­si­den er lov­lig publisert

Det­te stand­punk­tet er vik­tig ikke bare i et per­son­vern­per­spek­tiv, men også for den euro­pe­is­ke inter­nett­in­du­stri­ens mulig­het til å kon­kur­re­re med aktø­rer fra and­re ver­dens­de­ler. En retts­til­stand hvor for eksem­pel ame­ri­kans­ke sel­ska­per kun­ne unn­slip­pe EUs per­son­vern­lov­giv­ning gjen­nom å leg­ge all behand­ling av EU-bor­ge­res per­son­opp­lys­nin­ger til dat­ter­sel­ska­per uten­for EU, vil­le være øde­leg­gen­de for euro­pe­is­ke sel­ska­pers for­søk på å ta opp kon­kur­ran­sen. EU-dom­sto­lens enk­le reson­ne­ment er at der­som man tje­ner pen­ger i EU, så kom­mer EUs per­son­vern­lov­giv­ning til anvendelse.

Med det­te har dom­sto­len i rea­li­te­ten fore­gre­pet – og der­med sam­ti­dig for­hånds­god­kjent – Kom­mi­sjo­nens for­slag om at EUs nye per­son­vern­for­ord­ning skal gjel­de også for ikke-euro­pe­is­ke sel­ska­per så len­ge dis­se til­byr varer eller tje­nes­ter i EU. Retts­po­li­tisk er stand­punk­tet vel­kom­ment, men det må være lov å karak­te­ri­se­re EU-dom­sto­lens tolk­ning av det ter­ri­to­ri­el­le anven­del­ses­om­rå­det for dagens per­son­vern­di­rek­tiv som tem­me­lig frisk.

4. Du kan kreve at Google sletter

For det fjer­de slår dom­men fast at enkelt­per­soner kan frem­set­te et krav om slet­ting direk­te over­for søke­mo­tor­sel­ska­pe­ne. Goog­le hev­det for­gje­ves at krav om slet­ting all­tid må ret­tes mot den som har pub­li­sert de aktu­el­le opp­lys­nin­ge­ne på Inter­nett. EU-dom­sto­len frem­he­vet imid­ler­tid søke­mo­tor­sel­ska­pe­nes selv­sten­di­ge ansvar for de per­son­opp­lys­nin­ger som de behand­ler. Også på det­te punkt i dom­men frem­he­ves søke­mo­to­re­nes helt sen­tra­le rol­le i sam­fun­net: Søke­mo­to­re­nes sys­te­ma­ti­se­ring av per­son­opp­lys­nin­ger som er lagt ut på net­tet repre­sen­te­rer et mer alvor­lig inn­grep i per­son­ver­net enn den opp­rin­ne­li­ge pub­li­se­rin­gen av enkelt­opp­lys­nin­ger nett­opp for­di et google­søk gjør det mulig å set­te sam­men en detal­jert pro­fil av en per­son og for­di inter­net­tets til­gjen­ge­lig­het gir infor­ma­sjo­nen et alle­steds­nær­væ­ren­de preg.

Også her leg­ger EU-dom­sto­len avgjø­ren­de vekt på for­måls- og kon­se­kvens­be­trakt­nin­ger: Når det er resul­tat­lis­ten etter et google­søk som er det størs­te pro­ble­met for bor­ge­re som øns­ker å ver­ne om sitt pri­vat­liv, er det kort og godt mest effek­tivt at krav om slet­ting kan frem­mes direk­te over­for søkemotorselskapet.

5. Ikke journalistisk unntak for søkemotorer

For det fem­te inne­bæ­rer søke­mo­tor­sel­ska­pe­nes selv­sten­di­ge ansvar for de per­son­opp­lys­nin­ger som de behand­ler at treff kan kre­ves slet­tet selv om infor­ma­sjo­nen på den aktu­el­le nett­si­den er lov­lig pub­li­sert. Det­te er en meget vik­tig avkla­ring, både prak­tisk og prinsipielt.

EU-dom­sto­len leg­ger stør­re vekt på per­son­ver­net og mind­re vekt på infor­ma­sjons­fri­he­ten enn forventet

Den kon­kre­te tvis­ten mel­lom Goog­le og Mario Coste­ja Gon­zá­lez er illust­re­ren­de. Gon­zá­lez krev­de opp­rin­ne­lig at også den kata­lans­ke avi­sen som had­de pub­li­sert noti­sen om tvangs­sal­get av boli­gen hans, skul­le fjer­ne infor­ma­sjo­nen fra net­tet. Det­te kra­vet ble imid­ler­tid avvist av det spans­ke data­til­sy­net, som vis­te til at per­son­vern­di­rek­ti­vet gjør unn­tak for offent­lig­gjø­ring av per­son­opp­lys­nin­ger som skjer i jour­na­lis­tisk øye­med. Iføl­ge EU-dom­sto­len kan ikke søke­mo­tor­sel­ska­per som Goog­le påbe­ro­pe seg det­te unn­ta­ket. Også i til­fel­ler hvor det­te unn­ta­ket ikke er aktu­elt, kan det ten­kes at Goog­le må slet­te treff selv om det ikke er grunn­lag for noe krav om slet­ting mot den som har pub­li­sert de aktu­el­le opp­lys­nin­ge­ne på Inter­nett. Både hen­sy­net til ytrings­fri­he­ten og den omsten­dig­het at offent­lig­gjø­ring av per­son­opp­lys­nin­ger på en nett­side med en begren­set leser­krets repre­sen­te­rer et mind­re inn­grep i pri­vat­li­vets fred, kan føre til at Goog­le må for­hol­de seg til stren­ge­re retts­li­ge krav enn dem som har pub­li­sert de aktu­el­le opp­lys­nin­ge­ne på nettet.

Dommerne mot røkla

Først etter å ha ryd­det av vei­en alle dis­se under­pro­blem­stil­lin­ge­ne kun­ne EU-dom­sto­len gi seg i kast med spørs­må­let om per­son­vern­di­rek­ti­vet gir bor­ger­ne rett til å kre­ve slet­tet hen­vis­nin­ger til per­son­opp­lys­nin­ger som i og for seg er rik­ti­ge, men som ved­kom­men­de øns­ker at skal «bli glemt». På det­te punkt stod Mario Coste­ja Gon­zá­lez nok­så ale­ne – ikke bare Goog­le, men også EU-kom­mi­sjo­nen og de fles­te av de EU-sta­te­ne som involver­te seg i saken men­te at direk­ti­vet ikke gir opp­hav til en slik «rett til å bli glemt».

EU-begre­per
EUs orga­ner ved­tar retts­li­ge bestem­mel­ser som med et fel­les­be­grep kal­les retts­ak­ter. To typer retts­ak­ter — direk­tiv og for­ord­ning — er omtalt i teks­ten. Her er en kort begrepsforklaring:

For­ord­ning: Bin­den­de retts­akt som skal føl­ges i alle detal­jer i hele EU, hvor den også har direk­te virk­ning. Når en for­ord­ning pub­li­se­res i EU-Tiden­de på EUs 23 offi­si­el­le språk, vil f.eks. den dans­ke utga­ven utgjø­re dansk rett.

Direk­tiv: Retts­akt som fast­set­ter mål som lan­de­ne skal opp­nå. Det er opp til hvert enkelt land å vel­ge form og utfor­me inn­hol­det i nasjo­nal rett. Direk­ti­ver er ofte mer gene­relt utfor­met enn forordninger.

Kil­de: Europalov.no: Ord­lis­te (pdf)

EU-dom­sto­lens gene­ral­ad­vo­kat var av sam­me opp­fat­ning og uttal­te at man i mot­satt fall vil­le «ofre» ytrings- og infor­ma­sjons­fri­he­ten på per­son­ver­nets alter. Han advar­te også mot en mel­lom­løs­ning hvor søke­mo­tor­sel­ska­pe­ne må avveie hen­sy­net til per­son­ver­net og hen­sy­net til ytrings- og infor­ma­sjons­fri­he­ten, for­di det­te etter hans opp­fat­ning vil­le inne­bære en form for pri­vat sen­sur av (lov­lig) offent­lig­gjort infor­ma­sjon og dess­uten kun­ne utset­te søke­mo­tor­sel­ska­pe­ne for et uhånd­ter­lig antall krav om slet­ting. Gene­ral­ad­vo­ka­ten påpek­te også faren for at søke­mo­tor­sel­ska­pe­ne vil­le kun­ne rea­ge­re med nær­mest auto­ma­tisk aksept av alle krav om slet­ting, noe som poten­si­elt vil få sto­re kon­se­kven­ser for informasjonsfriheten.

Enig­he­ten mel­lom Goog­le, EU-kom­mi­sjo­nen og gene­ral­ad­vo­ka­ten er utvil­somt mye av årsa­ken til at EU-dom­sto­lens avvi­ken­de stand­punkt kom som en bety­de­lig over­ras­kel­se. I all enkel­het viser dom­men at EU-dom­sto­len leg­ger stør­re vekt på per­son­ver­net og mind­re vekt på infor­ma­sjons­fri­he­ten enn for­ven­tet. Det er meget inter­es­sant hvor­dan gene­ral­ad­vo­ka­tens man­ge hen­vis­nin­ger til ytrings­fri­he­ten forbi­gås i still­het. Den nært beslek­te­de infor­ma­sjons­fri­he­ten nev­nes rik­tig­nok fle­re ste­der, men den klas­si­fi­se­res ikke som en grunn­leg­gen­de ret­tig­het av sam­me rang som per­son­ver­net. Tvert imot gjør EU-dom­sto­len det tem­me­lig klart at per­son­ver­net som utgangs­punkt og hoved­re­gel må gå foran offent­lig­he­tens inter­es­se i å fin­ne per­son­opp­lys­nin­ger gjen­nom google­søk – som alt nevnt må det fore­lig­ge sær­li­ge grun­ner for at infor­ma­sjons­fri­he­ten skal gå foran personvernet.

Med det­te ikke bare fore­gri­per EU-dom­sto­len for­sla­get om å inn­føre en rett til å bli glemt som en del av at EUs nye per­son­vern­for­ord­ning – ved å slå fast at den­ne ret­ten kan anfø­res også over­for søke­mo­tor­sel­ska­per som Goog­le, går dom­sto­len enda len­ger enn EU-kom­mi­sjo­nens forslag.

Uklare praktiske konsekvenser

Når det like­vel er vans­ke­lig å si noe sik­kert om hvil­ke prak­tis­ke kon­se­kven­ser dom­men vil få, skyl­des det dels at den etter­la­ter fle­re ube­svar­te spørs­mål og dels at det gjen­står å se hvor­dan Goog­le og and­re søke­mo­tor­sel­ska­per vil inn­ret­te seg for å etter­leve dommen.

Hva om Goog­le for enkel­hets skyld slet­ter mer enn påkrevd?

For å ta det sis­te først: Goog­le har på meget kort tid etab­lert en mid­ler­ti­dig løs­ning hvor per­soner som mener å ha krav på å bli glemt av søke­mo­to­ren kan hen­ven­de seg til sel­ska­pet. Iføl­ge sel­ska­pet mot­tok man mer enn 12.000 sli­ke krav alle­re­de førs­te dag. Det gjen­står imid­ler­tid å se hvor­dan Goog­le vil hånd­te­re kra­ve­ne. EU-dom­sto­len leg­ger opp til at sel­ska­pet skal fore­ta en kon­kret vur­de­ring av hver enkelt sak, men det­te vil være svært res­surs­kre­ven­de. Det vil dess­uten være belas­ten­de for Goog­le å bli eks­po­nert som en slags semi­of­fi­si­ell sen­sur­myn­dig­het. Det er nok der­for ikke uten­ke­lig at gene­ral­ad­vo­ka­ten får rett i at sel­ska­pet vel­ger å aksep­te­re nær sagt alle krav om slet­ting. Som et pri­vat sel­skap har jo ikke Goog­le noen retts­lig for­plik­tel­se til å begren­se inn­gre­pet i infor­ma­sjons­fri­he­ten til det strengt nød­ven­di­ge. Av kom­mer­si­el­le årsa­ker vil det imid­ler­tid være pro­ble­ma­tisk for Goog­le der­som and­re søke­mo­to­rer – som tro­lig vil få inn langt fær­re krav om slet­ting – tar kost­na­de­ne med grun­di­ge­re vur­de­rin­ger og der­for ender opp med fær­re «hull» i resul­tat­lis­te­ne. Det er der­for for­ståe­lig at Goog­le har vars­let at man vil ten­ke nøye gjen­nom hvor­dan man skal etter­leve EU-dom­sto­lens føringer.

Sletting kun av personens navn

I vur­de­rin­gen av dom­mens poten­si­el­le føl­ger for infor­ma­sjons­fri­he­ten er det imid­ler­tid vik­tig å være opp­merk­som på at ret­ten til å bli glemt av søke­mo­to­re­ne bare gjel­der for søk på en per­sons navn. Fle­re av de mest kri­tis­ke kom­men­ta­to­re­ne synes å ha over­sett det­te vesent­li­ge poen­get. Selv om søk på Mario Coste­ja Gon­zá­lez’ navn ikke len­ger vil vise til avis­no­ti­sen om tvangs­sal­get av boli­gen hans, så vil noti­sen fort­satt duk­ke opp om man søker etter tvangs­auk­sjo­ner i Kata­lo­nia e.l.

Blant de nye spørs­mål som dom­men gir opp­hav til, er det kan­skje sær­lig unn­ta­ket for offent­li­ge per­soner som må utdy­pes gjen­nom frem­ti­di­ge retts­av­gjø­rel­ser: Når fore­lig­ger det «[a] pre­pon­derant inte­rest of the gene­ral pub­lic» som til­si­er at infor­ma­sjons­fri­he­ten må gå foran per­son­ver­net? Og hva om Goog­le for enkel­hets skyld slet­ter mer enn påkrevd? Skal medi­er som på det­te vis blir «sen­su­rert» av Goog­le kun­ne påkla­ge det­te? Hvis ja, hvor­dan og til hvem?

Dommere setter grenser for politikk

Lis­ten over ube­svar­te spørs­mål kun­ne imid­ler­tid enkelt vært gjort leng­re. Saken er gans­ke enkelt at det nes­ten 20 år gam­le per­son­vern­di­rek­ti­vet ikke er til­pas­set søke­mo­to­re­nes virk­som­het. For­sla­get til en ny per­son­vern­for­ord­ning vil i noen grad avhjel­pe det­te, men etter dom­men fra EU-dom­sto­len bør EUs lov­gi­ven­de orga­ner klar­gjø­re hvil­ke føl­ger uli­ke bestem­mel­ser i den nye for­ord­nin­gen vil få for søkemotorselskapene.

EU-lov­gi­vers mulig­he­ter for å skred­der­sy nye per­son­vern­reg­ler for søke­mo­tor­sel­ska­per er imid­ler­tid nå begren­set av EU-dom­sto­lens syn på avvei­nin­gen mel­lom per­son­ver­net og infor­ma­sjons­fri­he­ten. Dom­sto­lens tolk­ning av artik­kel 7 og 8 i EUs Char­ter om grunn­leg­gen­de ret­tig­he­ter etab­le­rer en retts­lig ram­me som bare kan mykes opp gjen­nom end­ring av selve EU-trak­ta­ten, noe som er tem­me­lig uprak­tisk. Dom­men er av den­ne grunn et meget klart uttrykk for retts­lig­gjø­ring av det som i rea­li­te­ten er vans­ke­li­ge poli­tis­ke avvei­nin­ger: I EU er det til syv­en­de og sist opp til juris­te­ne i EU-dom­sto­len, ikke poli­ti­ker­ne i EUs lov­gi­ven­de orga­ner, å avveie per­son­ver­net mot informasjonsfriheten.

Kronglete og lite prinsipielt

Uav­hen­gig av hva man måt­te mene om den avvei­nin­gen som EU-dom­sto­len kom frem til, så er det pro­ble­ma­tisk at dom­men ikke akku­rat er lett­lest. Doms­grun­ne­ne er krong­le­te, tek­nis­ke og pos­tu­le­ren­de sna­re­re enn åpent drøf­ten­de. Gene­ral­ad­vo­ka­tens inn­ven­din­ger forbi­gås i still­het og det gis ikke egent­lig noen prin­si­pi­ell begrun­nel­se for den avvei­nin­gen av per­son­ver­net mot infor­ma­sjons­fri­he­ten som der­et­ter leg­ges til grunn for tolk­nin­gen av de uli­ke bestem­mel­se­ne i per­son­vern­di­rek­ti­vet. Rele­vant retts­prak­sis fra Men­neske­ret­tig­hets­dom­sto­len i Stras­bourg omta­les ikke med ett enes­te ord. Og for­bu­det mot offent­li­ge dis­sen­ser leder til at man ikke får vite om det var intern uenig­het i dommerkollegiet.

Kon­tras­ten er stor til de åpne og prin­si­pi­elt anlag­te vota­ene man kun­ne for­ven­tet fra for eksem­pel U.S. Supre­me Court i en til­sva­ren­de sak. Ame­ri­kans­ke kom­men­ta­to­rer har nok fått med seg at man i Euro­pa avvei­er per­son­ver­net og infor­ma­sjons­fri­he­ten på en annen måte enn i USA, men det er svært tvil­somt om EU-dom­sto­lens begrun­nel­se er egnet til å over­be­vi­se noen på den and­re siden av Atlanterhavet.

Hva så med Nor­ge? Som alt nevnt er per­son­vern­di­rek­ti­vet inn­lem­met i EØS-avta­len. I prak­sis vil der­for EU-dom­sto­lens avvei­ning av per­son­ver­net mot infor­ma­sjons­fri­he­ten være sty­ren­de også for Nor­ge. Hva nors­ke juris­ter og poli­ti­ke­re måt­te mene om spørs­må­let er der­for sør­ge­lig uin­ter­es­sant – her som ellers er vi i rea­li­te­ten hen­vist til å ta utvik­lin­gen i EU til etterretning.

TEMA

Y

tringsf
rihet

47 ARTIKLER FRA VOX PUBLICA

FLERE KILDER - FAKTA - KONTEKST

1 KOMMENTAR

KOMMENTÉR
  1. Rudi Wiers says:

    En liten aka­de­misk kjepp­hest her, Håvard: Du len­ker til den dans­ke over­set­tel­ses­ver­sjo­nen av EU-dom­sto­lens pre­ju­di­si­el­le utta­lel­se, men site­rer fra den engels­ke ver­sjo­nen. Som kjent er kun den spans­ke ver­sjo­nen auten­tisk, uten at jeg kan nok spansk til å si om det er menings­for­skjell i den dans­ke eller engels­ke ver­sjo­nen. Men sli­ke ting vet at du er opp­tatt av ellers i ditt virke! :)

til toppen