50 år med upopulære skrifter

Siden 1948 har Norges lengstlevende bokserie gitt nordmenn innblikk i vestlig intellektuell kultur og bygget merkevare omkring smal og ”snobbet” akademisk litteratur.

Det var Cap­pe­lens berøm­te sjef og for­leg­ger Hen­rik Groth som på slut­ten av 40-tal­let skal ha tatt ini­tia­ti­vet til Cap­pe­lens upo­pu­læ­re skrif­ter. Seri­en ble lan­sert i 1948 med stil­re­ne gule omslag i et lite, ele­gant for­mat, og et navn som ble opp­fat­tet som både besnæ­ren­de og jåle­te. Ved lan­se­rin­gen hyl­let Carl Fred­rik Engel­stad i Aften­pos­ten Groth for hans årvå­ken­het, hans dris­tig­het og hans mål­be­vis­ste vil­je til å ryk­ke oss ut av vår alt­for hals­star­ri­ge pro­vin­sia­lis­me.

Gjen­nom til­gan­gen til nye uten­lands­ke, ofte nåle­ven­de, ten­ke­res skrif­ter, gav seri­en nord­menn inn­blikk i euro­pe­isk intel­lek­tu­ell debatt på en annen måte enn tid­li­ge­re. Med Cap­pe­lens upo­pu­læ­re skrif­ter ble teks­ter skre­vet av betyd­nings­ful­le ten­ke­re fra Euro­pa gjort til­gjen­ge­lig for nors­ke lese­re. Det­te appel­ler­te til lan­dets gry­en­de intel­lek­tu­el­le og kul­tu­rel­le eli­te, ikke minst til den vok­sen­de stu­dent­grup­pen som strøm­met til uni­ver­si­te­te­ne for å stu­de­re huma­niora og sam­funns­vi­ten­skap på 1950- og 60-tal­let.

Rik­tig­nok ble seri­en ned­lagt i 1972, men den gjen­opp­sto i 1991 og har siden levd et stil­le liv i de aka­de­mis­ke bok­hand­le­ne. Seri­en synes fort­satt å ha et godt ryk­te blant lese­re som er opp­tatt av uten­landsk sak­pro­sa, og bøke­ne har opp­ar­bei­det seg et godt merke­navn og har et for­mat som til­ta­ler man­ge.

Med Cappelens upopulære skrifter ble tekster skrevet av betydningsfulle tenkere fra Europa gjort tilgjengelig for norske lesere.

Med Cap­pe­lens upo­pu­læ­re skrif­ter ble teks­ter skre­vet av betyd­nings­ful­le ten­ke­re fra Euro­pa gjort til­gjen­ge­lig for nors­ke lese­re. (Foto: Cap­pe­len)

Seriekonseptet

Groths idé var smart på fle­re måter. Det var ikke bare nav­net på seri­en, for­ma­tet, eller inn­hol­det som pas­set i tiden, det var også selve serie­kon­sep­tet. Innen skjønn­lit­te­rært for­leg­ge­ri var det popu­lært med bok­se­ri­er. Den mest berøm­te er kan­skje Gyl­den­dals Den gule serie som eksi­ter­te fra 1929–1959. En bok­se­rie kjenne­teg­nes av å være «et kon­stru­ert fel­les­skap som gjør at utgi­vel­ser som ikke står støtt på egne ben- dvs. for­fat­te­rens- hol­des oppe av serie­kon­sep­tet»[1]. Den har som for­mål å ska­pe loja­li­tet hos lese­ren; har du kjøpt og lest en bok, øns­ker du fle­re i seri­en og bøke­ne blir garan­tis­ter for hver­and­re. Dess­uten appel­le­rer bok­se­rie­kon­sep­tet til sam­le­re, de er ofte num­me­rer­te, har vak­re og enk­le omslag og ser pene ut i bok­hyl­la. Men inn­hol­det er nok det vik­tigs­te. Ing­unn Økland skrev i Aften­pos­ten for noen år siden at enkelte av hen­nes eldre kol­le­ger had­de opp­levd de gule bøke­ne som et intel­lek­tu­elt kraft­felt i stu­die­da­ge­ne på 60-tal­let.

Bok­se­ri­er gene­relt, og i det­te til­fel­le Cap­pe­lens upo­pu­læ­re skrif­ter, sel­ger ikke spe­si­elt godt. Og det var ikke hel­ler ald­ri menin­gen. Vik­ti­ge­re var det å skaf­fe for­la­get kul­tu­rell kapi­tal. Like­vel, i 1972 var det de øko­no­mis­ke argu­men­te­ne som vant over de kul­tu­rel­le og seri­en ble lagt ned. Per Glad, som var den gam­le seri­ens sis­te redak­tør, har for­talt at utgi­vel­sen av den aller sis­te boken, Hork­hei­mer og Adornos: Kul­tur­in­du­stri ble gjort i pro­test mot ned­leg­gel­sen.

Cappelen-forlegger Henrik Groth på talerstolen.
Foto: Leif Ørnelund/Oslo Muse­umcba

For­leg­ger­le­gen­den: Cap­pe­len-sjef Hen­rik Groth på taler­sto­len.

Gjen­nom det mes­te av 1970-tal­let og hele 80-tal­let var seri­en ute av pro­duk­sjon, men de 91 gule bøke­ne i den gam­le seri­en ble popu­læ­re sam­le­ob­jek­ter og ble revet vekk fra lan­dets antik­va­ria­ter.

Relansering

I 1991 ble seri­en relan­sert, med nytt sobert utse­en­de desig­net av Aud Glop­pen. Huma­niora og sam­funns­vi­ten­skap ved uni­ver­si­te­te­ne had­de opp­sving og for­la­get inn­så at seri­en var en van­vit­tig sterk merke­va­re. Den nye seri­en ble til­ført et inn­led­nings- eller avslut­nings­es­say av en norsk fag­per­son som intro­du­ser­te teks­ten og for­fat­te­ren for lese­ren. I til­legg fikk den et eks­ternt redak­sjons­råd bestå­en­de av Trond Berg Erik­sen, Eivind Tjøn­ne­land og Håkon Har­ket.

Sagt om Cap­pe­lens upo­pu­læ­re
«Cap­pe­len For­lags utmerke­te idé, å skaf­fe pub­li­kum adgang til frem­tre­den­de ver­ker i ver­dens­lit­te­ra­tu­ren, som til van­lig ikke blir utgitt her, har vakt begeist­ring i vide kret­s­er. I alle høve blant dem som øns­ker mer enn ang­lo-ame­ri­kansk under­hold­nings­mur­stein». (ukjent)

«De gir oss inn­blikk i moder­ne ånds­liv som de aller fles­te av oss mang­ler.» (Niels Chr. Brøg­ger i Natio­nen).

Den aller første boken i den nye rek­ken var den fin­lands­svens­ke filo­so­fen Georg Hen­rik von Wrights Viten­ska­pen og for­nuf­ten. Dess­uten ble Bau­dril­lards: I skyg­gen av de tau­se majo­ri­te­ter utgitt og Hork­hei­mer og Adornos Kul­tur­in­du­stri ble utgitt på nytt. Pla­nen var å utgi seks bøker i året, fire nye og to nyut­gi­vel­ser fra den gam­le seri­en. Relan­se­rin­gen skjed­de med brask og bram. For­la­get had­de invi­tert von Wright til Nor­ge og lan­ser­te boken hans og den nye seri­en med en stor presse­kon­fe­ran­se i Viten­skaps­aka­de­mi­et. Det var visst­nok stapp­fullt og Dags­revy­en send­te fra begi­ven­he­ten sam­me kveld.

Slag­or­det for den nye seri­en var: «Sen­tra­le ten­ke­re innen­for den vest­li­ge kul­tur­krets, med enkelte inn­slag av gam­le klas­si­ke­re». Redak­sjons­rå­det for­klar­te at seri­en skul­le bidra med mer debatt­ori­en­tert essay­is­tikk i Nor­ge og sik­re mang­fol­det i norsk lit­te­ra­tur. Bøke­ne had­de som mål å utvi­de den offent­li­ge sam­ta­len: «Vi mang­ler en prin­si­pi­ell og lang­sik­tig dis­ku­sjon i den nors­ke offent­lig­he­ten, og tidens vik­tigs­te debat­ter må ikke over­lates til eks­per­te­ne». Og «det­te skal være en serie med «snob appeal», vi skal gi ut bøker som både er vans­ke­li­ge og irri­te­ren­de».

Den nye seri­en fikk en varm mot­ta­kel­se. Det ble sagt i pres­sen at «et puste­hull blir åpnet igjen» og at seri­en var «et lit­te­rært hån mot den nors­ke fol­ke­lig­he­ten».

Pensumlitteratur

Men det er dyrt å over­set­te bøker. Til tross for at seri­en skul­le være smal og til­fø­re for­la­get kul­tu­rell kapi­tal ble den i en peri­ode på 90-tal­let spon­set av olje­sel­ska­pet Mobil, noe som vil­le vært uten­ke­lig i dag. Redak­sjons­rå­det fikk imid­ler­tid frie tøy­ler fra for­la­get og sto selv for utval­get av tit­ler gjen­nom det mes­te av 1990-tal­let. I alt utkom det et par og tret­ti gode og noen litt mindre gode bøker før redak­sjons­rå­det mot tusen­års­skif­tet trakk seg ut og over­lot ansva­ret for utvel­gel­sen til for­la­get.

Seri­en ble flyt­tet fra Cap­pe­lens fak­ta-avde­ling til Cap­pe­len Aka­de­misk For­lag og vek­ten ble lagt på bøker som kun­ne pas­se inn på pen­sum­lis­te­ne på huma­niora og sam­funns­vi­ten­skap ved uni­ver­si­te­te­ne. Like­vel har seri­en også all­tid hatt en bre­de­re leser­ska­re enn stu­den­ter. Man­ge intel­lek­tu­el­le, stu­der­te som halv­stu­der­te, liker seri­en og tryk­ker den fort­satt til sitt bryst. Det er ikke sjel­den at vi hører av for­fat­te­re og poten­si­el­le for­fat­te­re at de har et spe­si­elt for­hold til upop­se­ri­en, noen sier til og med at de vel­ger oss som for­lag på grunn av seri­en.

En av de vik­tigs­te utgi­vel­se­ne på begyn­nel­sen på 2000-tal­let var Zyg­munt Bau­mans Sav­net fel­les­skap. Teks­ten ble spe­sial­skre­vet for upop­se­ri­en.

Fle­re prag­ma­tis­ke grep er blitt gjort i nyere tid. Vi fikk over­ført noen gam­le klas­si­ke­re fra for­la­get Grøn­dahl Drey­er, som Aris­to­teles Om dik­ter­kuns­ten, Machia­vel­lis Fyrsten og Aure­li­us Til meg selv.

I 1991 ble Cappelens upopulære relansert, med nytt sobert utseende designet av Aud Gloppen. (Foto: Cappelen)

I 1991 ble Cap­pe­lens upo­pu­læ­re relan­sert, med nytt sobert utse­en­de desig­net av Aud Glop­pen. (Foto: Cap­pe­len)

I 2005 fikk vi et nytt eks­ternt redak­sjons­råd, da vi treng­te nytt blod uten­ifra som had­de teft for hva som rør­te seg av teo­re­tis­ke debat­ter i aka­de­mia. Unn Falkeid, Hel­ge Jord­heim, Iver B. Neu­mann, Jani­ke Kampe­vold Lar­sen, Anne Bea­te Maur­seth og Erling Sand­mo har alle vært inn­om redak­sjons­rå­det. På den­ne tiden fikk vi støt­te til to til tre utgi­vel­ser årlig fra Fritt Ord, en støt­te vi fort­satt har og er gla­de for.

I dag er det en intern redak­sjons­grup­pe som står for utvel­gel­sen. Fag­folk intro­du­se­rer teks­te­ne på norsk og over­set­ter kom­pli­sert teori og språk. Det vans­ke­ligs­te arbei­det er ofte å skaf­fe ret­tig­he­te­ne til teks­te­ne. Sma­le teks­ter prio­ri­te­res ned også i uten­lands­ke for­lag og det er ofte kre­ven­de å nå frem til rik­tig per­son i sto­re for­lags­hus som skjøn­ner hva vi ber om.

Har serien en tydelig profil?

Over­ord­net har seri­en all­tid bestått av over­sat­te kul­tur­fi­lo­so­fis­ke essay, og de fles­te av dis­se har vært euro­pe­is­ke eller fra den vest­li­ge kul­tur­krets. Et kri­te­ri­um har all­tid vært at bøke­ne skal for­mid­le teori­er av et vis­st for­mat innen­for huma­niora og sam­funns­vi­ten­ska­pe­lig tra­di­sjon. I den gam­le seri­en var imid­ler­tid inn­sla­get av aktu­ell debatt stør­re enn i den nye seri­en, og der fore­kom det også rene skjønn­lit­te­rære teks­ter. Målet for alle teks­te­ne har vært at de skul­le bli stå­en­de len­ge, men ikke alle har over­levd.

Lars Roar Lang­slet skrev i en artik­kel om den gam­le seri­en på 1990-tal­let at den vid­åp­ne redak­sjons­po­li­tik­ken var både en styr­ke og en svak­het. «Alt had­de inter­es­se, bare det kom fra et inter­es­sant navn. Der­med ble all­slags strøm­nin­ger repre­sen­tert». Lang­slet nevn­te også at et av seri­ens pro­ble­mer var for­ma­tet. Det var vans­ke­lig å fin­ne betyd­nings­ful­le men kor­te teks­ter. Det­te er gjen­kjen­ne­lig for oss som arbei­der med seri­en i dag også.

Sagt om Cap­pe­lens upo­pu­læ­re
«Cap­pe­lens serie med den pro­vo­se­ren­de tit­tel har hatt en for­tjent suk­sess. Den viser at det nyt­ter å erte folk til å lese». (Fred­rik Wulfs­berg i Arbei­der­bla­det).

«Cap­pe­lens upo­pu­læ­re skrif­ter har opp gjen­nom åra gitt oss man­ge gle­der, mangt et til­skudd av ånde­li­ge vita­mi­ner i den nasjo­na­le hver­dags­kost». (Wil­ly Dahl i Arbei­der­bla­det).

Det er lett å se at man­ge av utgi­vel­se­ne er pre­get av den tiden de er skre­vet i og kan­skje ald­ri opp­nåd­de sta­tu­sen som moder­ne klas­si­ker. Ikke så man­ge i dag leser for eksem­pel John Ken­neth Gal­braith: Kon­troll med det mili­tæ­re, som ble utgitt i den gam­le seri­en i 1969. Cars­ten Jen­sens Frem­tids­mu­se­um utgitt i den nye seri­en i 1996 er hel­ler ikke mye lest. Andre igjen har hatt et stør­re gjen­nom­slag enn for­ven­tet. Lang­slet hev­det at Sartres Eksis­ten­sia­lis­me er huma­nis­me, som kom i 6. opp­lag i den gam­le seri­en, nep­pe vil­le bli tryk­ket opp igjen, for­di Sar­tre var kom­mu­nist. Men så feil kan man ta: per i dag har Eksis­ten­sia­lis­me er huma­nis­me solgt i hele 9, rik­tig­nok små, opp­lag i den nye seri­en. Boken er en moder­ne klas­si­ker, og er på ingen måte er utda­tert til tross for for­fat­te­rens poli­tis­ke stå­sted.

Da den nye seri­en ble lan­sert på begyn­nel­sen av 1990-tal­let, rett etter ber­lin­mu­rens fall, var også inter­es­sen for det nye Euro­pa og euro­pe­isk kul­tur sterk. Håkon Har­ket for­tel­ler i et inter­vju at de sær­lig had­de fokus på å utgi teks­ter av sen­tral­euro­pe­is­ke ten­ker­ne som for eksem­pel den ungars­ke for­fat­te­ren Györ­gy Kon­rad med boken Drøm­men om Mel­lom-Euro­pa. De var også opp­tatt av å utgi ten­ke­re fra andre språk enn engel­sk.

I dag er vi mer opp­tatt av å utgi bøker fra hele ver­den, og vi øns­ker også å utgi fle­re teks­ter av kvin­ne­li­ge ten­ke­re. En bok som gjør beg­ge deler er Sey­la Ben­ha­bibs Et annet ver­dens­bor­ger­skap som kom i 2010.

Kon­kur­ran­sen fra andre seri­er og andre for­lags utgi­vel­ser av huma­niora og sam­funns­vi­ten­ska­pe­lig essay­is­tikk er mye stør­re i dag enn da seri­en ble lan­sert for 68 år siden. Men seri­en har en frem­tid nett­opp for­di den har en lang his­to­rie og høy sta­tus i intel­lek­tu­el­le kret­s­er. Målet er fort­satt å over­set­te kul­tur­fi­lo­so­fis­ke og kul­tur­po­li­tis­ke essay som tref­fer og bidrar til debatt og reflek­sjon her hjem­me.

Referanse

[1] Sita­tet er hen­tet fra Kaja Øst­gaard Petter­sen: Seri­ens fore­stil­te fel­les­skap. En bok­his­to­risk, lit­te­ra­tur­so­sio­lo­gisk og tekst­for­tol­ken­de stu­die av bok­se­ri­en Marg (2000–2008). Mas­ter­opp­ga­ve i lit­te­ra­tur­for­mid­ling. Insti­tutt for område­stu­di­er og euro­pe­is­ke språk. Uni­ver­si­te­tet i Oslo, 2010.

TEMA

L

itterat
ur

11 ARTIKLER FRA VOX PUBLICA

FLERE KILDER - FAKTA - KONTEKST

2 KOMMENTARER

KOMMENTÉR
  1. Tore Linne Eriksen says:

    Flott serie, det mest loven­de som sies i artik­ke­len at redak­sjo­nen nå åpner oppå for den dris­ti­ge tan­ken at også kvin­ner og men­nesker uten­for Euro­pa kan ten­ke (upo­pu­lært). Stå på, føl­ger spent med!

  2. Jeg har lagt ut en len­ket lis­te over alle utgi­vel­ser i seri­en her, håper andre har gle­de av det. (aller helst for­bed­rer lista):

    https://no.wikipedia.org/wiki/Cappelens_upopul%C3%A6re_skrifter

Skriv en kommentar

Bidra til god debatt - skriv under fullt navn. Se våre kommentarregler.

Abonner på kommentarer
til toppen