50 år med upopulære skrifter

Siden 1948 har Norges lengstlevende bokserie gitt nordmenn innblikk i vestlig intellektuell kultur og bygget merkevare omkring smal og ”snobbet” akademisk litteratur.

Det var Cap­pe­lens berømte sjef og for­leg­ger Hen­rik Groth som på slut­ten av 40-tal­let skal ha tatt ini­tia­tivet til Cap­pe­lens upop­ulære skrifter. Serien ble lansert i 1948 med stil­rene gule omslag i et lite, ele­gant for­mat, og et navn som ble opp­fat­tet som både besnærende og jålete. Ved lanserin­gen hyl­let Carl Fredrik Engel­stad i Aften­posten Groth for hans årvåken­het, hans dristighet og hans mål­be­vis­ste vil­je til å rykke oss ut av vår alt­for halsstar­rige provinsialisme.

Gjen­nom til­gan­gen til nye uten­landske, ofte nålevende, tenkeres skrifter, gav serien nord­menn innblikk i europeisk intellek­tuell debatt på en annen måte enn tidligere. Med Cap­pe­lens upop­ulære skrifter ble tek­ster skrevet av betyd­nings­fulle tenkere fra Europa gjort tilgjen­gelig for norske lesere. Dette appellerte til lan­dets gryende intellek­tuelle og kul­turelle elite, ikke minst til den vok­sende stu­dent­grup­pen som strøm­met til uni­ver­sitetene for å stud­ere human­io­ra og sam­funnsviten­skap på 1950- og 60-tallet. 

Rik­tig­nok ble serien ned­lagt i 1972, men den gjenopp­sto i 1991 og har siden levd et stille liv i de akademiske bokhan­d­lene. Serien synes fort­satt å ha et godt ryk­te blant lesere som er opp­tatt av uten­land­sk sakprosa, og bøkene har oppar­bei­det seg et godt merke­navn og har et for­mat som tiltaler mange.

Med Cappelens upopulære skrifter ble tekster skrevet av betydningsfulle tenkere fra Europa gjort tilgjengelig for norske lesere.

Med Cap­pe­lens upop­ulære skrifter ble tek­ster skrevet av betyd­nings­fulle tenkere fra Europa gjort tilgjen­gelig for norske lesere. (Foto: Cappelen)

Seriekonseptet

Groths idé var smart på flere måter. Det var ikke bare navnet på serien, for­matet, eller innhold­et som pas­set i tiden, det var også selve seriekon­septet. Innen skjønnlit­terært for­leg­geri var det pop­ulært med bok­serier. Den mest berømte er kan­skje Gylden­dals Den gule serie som eksiterte fra 1929–1959. En bok­serie kjen­neteg­nes av å være «et kon­struert fel­lesskap som gjør at utgivelser som ikke står støtt på egne ben- dvs. for­fat­terens- holdes oppe av seriekon­septet»[1]. Den har som for­mål å skape lojalitet hos leseren; har du kjøpt og lest en bok, ønsker du flere i serien og bøkene blir garan­tis­ter for hveran­dre. Dessuten appellerer bok­seriekon­septet til sam­lere, de er ofte num­mer­erte, har vakre og enkle omslag og ser pene ut i bokhyl­la. Men innhold­et er nok det vik­tig­ste. Ingunn Økland skrev i Aften­posten for noen år siden at enkelte av hennes eldre kol­leger hadde opplevd de gule bøkene som et intellek­tuelt kraft­felt i stud­ieda­gene på 60-tallet.

Bok­serier generelt, og i dette til­felle Cap­pe­lens upop­ulære skrifter, sel­ger ikke spe­sielt godt. Og det var ikke heller aldri menin­gen. Vik­tigere var det å skaffe for­laget kul­turell kap­i­tal. Likev­el, i 1972 var det de økonomiske argu­mentene som vant over de kul­turelle og serien ble lagt ned. Per Glad, som var den gam­le seriens siste redak­tør, har for­t­alt at utgivelsen av den aller siste boken, Horkheimer og Adornos: Kul­turindus­tri ble gjort i protest mot nedleggelsen.

Cappelen-forlegger Henrik Groth på talerstolen.

For­leg­ger­legen­den: Cap­pe­len-sjef Hen­rik Groth på talerstolen.

Gjen­nom det meste av 1970-tal­let og hele 80-tal­let var serien ute av pro­duk­sjon, men de 91 gule bøkene i den gam­le serien ble pop­ulære sam­leob­jek­ter og ble revet vekk fra lan­dets antikvariater.

Relansering

I 1991 ble serien relansert, med nytt sobert utseende designet av Aud Glop­pen. Human­io­ra og sam­funnsviten­skap ved uni­ver­sitetene hadde oppsv­ing og for­laget innså at serien var en van­vit­tig sterk merke­vare. Den nye serien ble til­ført et innled­nings- eller avs­lut­ningses­say av en norsk fag­per­son som intro­duserte tek­sten og for­fat­teren for leseren. I til­legg fikk den et eksternt redak­sjon­sråd bestående av Trond Berg Erik­sen, Eivind Tjøn­neland og Håkon Harket.

Sagt om Cap­pe­lens upopulære
“Cap­pe­len For­lags utmer­kete idé, å skaffe pub­likum adgang til fremtre­dende verk­er i ver­denslit­ter­a­turen, som til van­lig ikke blir utgitt her, har vakt begeistring i vide kretser. I alle høve blant dem som ønsker mer enn anglo-amerikan­sk under­hold­ningsmurstein”. (ukjent)

“De gir oss innblikk i mod­erne ånd­sliv som de aller fleste av oss man­gler.” (Niels Chr. Brøg­ger i Nationen).

Den aller første boken i den nye rekken var den fin­landssvenske filosofen Georg Hen­rik von Wrights Viten­skapen og for­nuften. Dessuten ble Bau­drillards: I skyggen av de tause majoriteter utgitt og Horkheimer og Adornos Kul­turindus­tri ble utgitt på nytt. Pla­nen var å utgi seks bøk­er i året, fire nye og to nyut­givelser fra den gam­le serien. Relanserin­gen skjed­de med brask og bram. For­laget hadde invitert von Wright til Norge og lanserte boken hans og den nye serien med en stor pressekon­fer­anse i Viten­skap­sakademiet. Det var vis­st­nok stapp­fullt og Dagsrevyen sendte fra begiven­heten samme kveld.

Slagordet for den nye serien var: «Sen­trale tenkere innen­for den vestlige kul­turkrets, med enkelte innslag av gam­le klas­sikere». Redak­sjon­srådet fork­larte at serien skulle bidra med mer debat­to­ri­en­tert essay­is­tikk i Norge og sikre mang­fold­et i norsk lit­ter­atur. Bøkene hadde som mål å utvide den offentlige sam­tal­en: «Vi man­gler en prin­sip­iell og langsik­tig diskusjon i den norske offent­ligheten, og tidens vik­tig­ste debat­ter må ikke over­lates til ekspertene». Og «dette skal være en serie med «snob appeal», vi skal gi ut bøk­er som både er vanske­lige og irriterende».

Den nye serien fikk en varm mot­takelse. Det ble sagt i pressen at «et puste­hull blir åpnet igjen» og at serien var «et lit­terært hån mot den norske folkeligheten».

Pensumlitteratur

Men det er dyrt å over­sette bøk­er. Til tross for at serien skulle være smal og til­føre for­laget kul­turell kap­i­tal ble den i en peri­ode på 90-tal­let spon­set av olje­sel­skapet Mobil, noe som ville vært utenke­lig i dag. Redak­sjon­srådet fikk imi­dler­tid frie tøyler fra for­laget og sto selv for utval­get av titler gjen­nom det meste av 1990-tal­let. I alt utkom det et par og tret­ti gode og noen litt min­dre gode bøk­er før redak­sjon­srådet mot tusenårsskiftet trakk seg ut og over­lot ans­varet for utvel­gelsen til forlaget.

Serien ble fly­t­tet fra Cap­pe­lens fak­ta-avdel­ing til Cap­pe­len Akademisk For­lag og vek­ten ble lagt på bøk­er som kunne passe inn på pen­sum­lis­tene på human­io­ra og sam­funnsviten­skap ved uni­ver­sitetene. Likev­el har serien også alltid hatt en bredere leser­skare enn stu­den­ter. Mange intellek­tuelle, stud­erte som halvs­tud­erte, lik­er serien og trykker den fort­satt til sitt bryst. Det er ikke sjelden at vi hør­er av for­fat­tere og poten­sielle for­fat­tere at de har et spe­sielt forhold til upopse­rien, noen sier til og med at de vel­ger oss som for­lag på grunn av serien.

En av de vik­tig­ste utgivelsene på beg­yn­nelsen på 2000-tal­let var Zyg­munt Bau­mans Savnet fel­lesskap. Tek­sten ble spe­sial­skrevet for upopserien.

Flere prag­ma­tiske grep er blitt gjort i nyere tid. Vi fikk over­ført noen gam­le klas­sikere fra for­laget Grøn­dahl Drey­er, som Aris­tote­les Om dik­terkun­sten, Machi­avel­lis Fyrsten og Aure­lius Til meg selv.

I 1991 ble Cappelens upopulære relansert, med nytt sobert utseende designet av Aud Gloppen. (Foto: Cappelen)

I 1991 ble Cap­pe­lens upop­ulære relansert, med nytt sobert utseende designet av Aud Glop­pen. (Foto: Cappelen)

I 2005 fikk vi et nytt eksternt redak­sjon­sråd, da vi trengte nytt blod utenifra som hadde teft for hva som rørte seg av teo­retiske debat­ter i akademia. Unn Falkeid, Helge Jord­heim, Iver B. Neu­mann, Janike Kam­pevold Larsen, Anne Beate Maurseth og Erling Sand­mo har alle vært innom redak­sjon­srådet. På denne tiden fikk vi støtte til to til tre utgivelser årlig fra Fritt Ord, en støtte vi fort­satt har og er glade for.

I dag er det en intern redak­sjon­s­gruppe som står for utvel­gelsen. Fag­folk intro­duser­er tek­stene på norsk og over­set­ter kom­plis­ert teori og språk. Det vanske­lig­ste arbei­det er ofte å skaffe ret­tighetene til tek­stene. Smale tek­ster pri­or­iteres ned også i uten­landske for­lag og det er ofte krevende å nå frem til rik­tig per­son i store for­lagshus som skjøn­ner hva vi ber om.

Har serien en tydelig profil?

Overord­net har serien alltid bestått av over­sat­te kul­tur­filosofiske essay, og de fleste av disse har vært europeiske eller fra den vestlige kul­turkrets. Et kri­teri­um har alltid vært at bøkene skal formi­dle teori­er av et visst for­mat innen­for human­io­ra og sam­funnsviten­skapelig tradis­jon. I den gam­le serien var imi­dler­tid innslaget av aktuell debatt større enn i den nye serien, og der forekom det også rene skjønnlit­terære tek­ster. Målet for alle tek­stene har vært at de skulle bli stående lenge, men ikke alle har overlevd.

Lars Roar Langslet skrev i en artikkel om den gam­le serien på 1990-tal­let at den vidåp­ne redak­sjon­spoli­tikken var både en styrke og en svakhet. “Alt hadde inter­esse, bare det kom fra et inter­es­sant navn. Dermed ble all­slags strømninger rep­re­sen­tert”. Langslet nevnte også at et av seriens prob­le­mer var for­matet. Det var vanske­lig å finne betyd­nings­fulle men korte tek­ster. Dette er gjenkjen­nelig for oss som arbei­der med serien i dag også.

Sagt om Cap­pe­lens upopulære
“Cap­pe­lens serie med den provoserende tit­tel har hatt en fort­jent suk­sess. Den vis­er at det nyt­ter å erte folk til å lese». (Fredrik Wulfs­berg i Arbeiderbladet).

“Cap­pe­lens upop­ulære skrifter har opp gjen­nom åra gitt oss mange gled­er, mangt et tilskudd av åndelige vit­a­min­er i den nasjonale hverdagskost”. (Willy Dahl i Arbeiderbladet).

Det er lett å se at mange av utgivelsene er preget av den tiden de er skrevet i og kan­skje aldri opp­nådde sta­tusen som mod­erne klas­sik­er. Ikke så mange i dag leser for eksem­pel John Ken­neth Gal­braith: Kon­troll med det mil­itære, som ble utgitt i den gam­le serien i 1969. Carsten Jensens Fremtidsmu­se­um utgitt i den nye serien i 1996 er heller ikke mye lest. Andre igjen har hatt et større gjen­nom­slag enn for­ven­tet. Langslet hevdet at Sartres Eksis­ten­sial­isme er human­isme, som kom i 6. opplag i den gam­le serien, neppe ville bli trykket opp igjen, for­di Sartre var kom­mu­nist. Men så feil kan man ta: per i dag har Eksis­ten­sial­isme er human­isme sol­gt i hele 9, rik­tig­nok små, opplag i den nye serien. Boken er en mod­erne klas­sik­er, og er på ingen måte er utdatert til tross for for­fat­terens poli­tiske ståsted.

Da den nye serien ble lansert på beg­yn­nelsen av 1990-tal­let, rett etter berlin­murens fall, var også inter­essen for det nye Europa og europeisk kul­tur sterk. Håkon Har­ket forteller i et inter­vju at de særlig hadde fokus på å utgi tek­ster av sen­traleu­ropeiske tenkerne som for eksem­pel den ungarske for­fat­teren Györ­gy Kon­rad med boken Drøm­men om Mel­lom-Europa. De var også opp­tatt av å utgi tenkere fra andre språk enn engelsk.

I dag er vi mer opp­tatt av å utgi bøk­er fra hele ver­den, og vi ønsker også å utgi flere tek­ster av kvin­nelige tenkere. En bok som gjør begge del­er er Sey­la Ben­hab­ibs Et annet ver­dens­borg­er­skap som kom i 2010.

Konkur­ransen fra andre serier og andre for­lags utgivelser av human­io­ra og sam­funnsviten­skapelig essay­is­tikk er mye større i dag enn da serien ble lansert for 68 år siden. Men serien har en fremtid net­topp for­di den har en lang his­to­rie og høy sta­tus i intellek­tuelle kretser. Målet er fort­satt å over­sette kul­tur­filosofiske og kul­tur­poli­tiske essay som tre­f­fer og bidrar til debatt og reflek­sjon her hjemme.

Referanse

[1] Sitatet er hen­tet fra Kaja Øst­gaard Pet­tersen: Seriens forestilte fel­lesskap. En bokhis­torisk, lit­ter­atur­so­si­ol­o­gisk og tek­st­for­tolk­ende studie av bok­se­rien Marg (2000–2008). Mas­teropp­gave i lit­ter­atur­formidling. Insti­tutt for områdestudi­er og europeiske språk. Uni­ver­sitetet i Oslo, 2010.

TEMA

L

itterat
ur

13 ARTIKLER FRA VOX PUBLICA

FLERE KILDER - FAKTA - KONTEKST

2 KOMMENTARER

  1. Tore Linne Eriksen says:

    Flott serie, det mest lovende som sies i artikke­len at redak­sjo­nen nå åpn­er oppå for den dristige tanken at også kvin­ner og men­nesker uten­for Europa kan tenke (upop­ulært). Stå på, føl­ger spent med!

  2. Jeg har lagt ut en lenket liste over alle utgivelser i serien her, håper andre har glede av det. (aller helst forbedr­er lista):

    https://no.wikipedia.org/wiki/Cappelens_upopul%C3%A6re_skrifter

til toppen