Emmanuel Macron og de franske splittelsene om Europa

Forholdet til EU er en av de store sakene i det franske presidentvalget. Både høyre- og venstresiden er splittet i synet på unionen – og splittelsen har dype historiske røtter.

Emma­nu­el Macron, som 23. april tok ledel­sen etter førs­te run­de i det frans­ke pre­si­dent­val­get, er uten tvil kan­di­da­ten som stil­ler seg mest posi­tiv til dagens EU. Men Macrons pro­euro­pe­is­ke hold­ning kan ikke til­slø­re split­tel­se­ne som man fin­ner i de tra­di­sjo­nel­le regje­rings­par­ti­ene når det gjel­der for­hol­det mel­lom Frank­ri­ke og Den euro­pe­is­ke union. En uenig­het som strek­ker seg mer enn 30 år til­ba­ke i tid…

«On peut sau­ter sur sa chai­se com­me un cabri en disant, ‘l’Europe !’, ‘l’Europe !’, ‘l’Europe !’, mais cela n’aboutit à rien et cela ne sig­ni­fie rien.» («Man kan hop­pe opp og ned, og rope Euro­pa! Euro­pa! Euro­pa! så mye man vil, men det bidrar ikke til noe og har ingen betydning»). 

Orde­ne kom fra Char­les de Gaul­le for 52 år siden, under et tv-inter­vju 14. desem­ber 1965, men er ikke desto mind­re skri­ken­de aktu­el­le. For i til­legg til spørs­må­le­ne omkring sik­ker­het og øko­no­mi, utgjør Den euro­pe­is­ke unio­nens sty­rings­form én av de sto­re sake­ne i det frans­ke presidentvalget.

Macrons Europa-løfter – mest klipp og lim?

Kvel­den 23. april tok den unge lede­ren av den poli­tis­ke beve­gel­sen En Mar­che!, Emma­nu­el Macron, ledel­sen i pre­si­dent­val­get med 24,01 pro­sent av stem­me­ne i førs­te valg­om­gang. Og helt siden star­ten av valg­kam­pen, ser han ut til å være den av kan­di­da­te­ne som har tatt på seg rol­len som det euro­pe­is­ke tem­pel­ets vok­ter. Enkel­te av for­sla­ge­ne hans kan vir­ke nyska­pen­de, men de er bare en videre­fø­ring av den poli­tik­ken som er blitt ført i løpet av både Nico­las Sar­ko­zy og François Hol­lan­de sine femårsperioder.

Emma­nu­el Macron: Den pro­euro­pe­is­ke sen­trum­s­kan­di­da­ten møter høyre­ra­di­ka­le Mari­ne Le Pen i and­re valg­om­gang i det frans­ke presidentvalget.

Den sosia­lis­tis­ke pre­si­den­tens tid­li­ge­re øko­nomi­mi­nis­ter lover, blant annet, en utvi­del­se av det ind­re mar­ke­det innen ener­gi og digi­ta­le tje­nes­ter. Han frem­stil­ler seg selv som den frems­te for­kjem­pe­ren for ide­en om en «Buy Euro­pean Act» – et for­slag til en ny han­dels­lov som i sin tid fikk støt­te av tid­li­ge­re pre­si­dent Sar­ko­zy, der offent­li­ge kon­trak­ter bare skal gå til sel­ska­per med minst halv­par­ten av sin virk­som­het i Euro­pa. Macron går også inn for et euro­pe­isk for­svars­fond som skal finan­siere fel­les mili­tært utstyr, en idé frem­met under kri­gen i Mali i 2012 da Frank­ri­ke ble klar over i hvil­ken grad de lå på etter­skudd når det gjaldt dro­ner. Emma­nu­el Macron stil­ler seg dess­uten posi­tiv til opp­ret­tel­sen av et eget bud­sjett for euro­so­nen, ved­tatt av et par­la­ment og iverk­satt av en egen finans­mi­nis­ter for eurolandene. 

Men for å gi en helt kon­kret ny giv til det euro­pe­is­ke pro­sjek­tet, støt­ter han seg til det han kal­ler demo­kra­tis­ke kon­gres­ser (con­ven­tions citoyen­nes) som skal lan­se­res innen utgan­gen av 2017. 

Kort sagt, de uli­ke spare­po­li­tik­ke­ne som har blitt ført i Euro­pa siden finans­kri­sen i 2008, Den euro­pe­is­ke sen­tral­ban­kens uav­hen­gig­het, bud­sjett­reg­le­ne i de euro­pe­is­ke trak­ta­te­ne og spørs­må­let om Frank­ri­kes inte­gra­sjon i en stor over­na­sjo­nal sam­men­slut­ning, tas ikke opp. Det­te er imid­ler­tid tema­er som gir næring til hef­ti­ge debat­ter rundt om i lan­det. I en artik­kel 10. mars kun­ne nett­ste­det Mediapart (som dri­ver under­sø­ken­de jour­na­lis­tikk) vise til noe mer når det gjaldt Emma­nu­el Macrons «euro­pe­is­ke lin­je». For iføl­ge nett­avi­sen er pre­si­dent­kan­di­da­tens for­slag et til­fel­le av «klipp og lim», ord for ord, av «alle struk­tur­re­for­mer som Det euro­pe­is­ke råd i fle­re år har bedt Frank­ri­ke om å iverksette».

Serie: Pre­si­dent­val­get i Frankrike

  • Frank­ri­ke vel­ger pre­si­dent i vår. Førs­te valg­om­gang ble avholdt 23. april. I and­re valg­om­gang 7. mai møtes sen­trum­s­kan­di­da­ten Emma­nu­el Macron og Mari­ne Le Pen fra det høyre­ra­di­ka­le Nasjo­nal Front .
  • I en serie dybde­ar­tik­ler pre­sen­te­rer Vox Pub­li­ca de vik­tigs­te kan­di­da­te­ne og aktu­el­le poli­tis­ke temaene.
  • Pre­si­dent­val­get blir sett som et euro­pe­isk skjebne­valg: Mari­ne Le Pen har lovet å føre Frank­ri­ke ut av euro­en, noe man­ge mener kan få hele EU til å rakne.

Fra Rothschild til Elysée-palasset

For­uten hans per­son­li­ge enga­sje­ment, er kan­skje én av for­kla­rin­ge­ne på Emma­nu­el Macrons for­kjær­lig­het for Euro­pa å fin­ne i bak­grun­nen hans. Han ble født i 1977 i byen Ami­ens, i Picar­die, og ble utek­sa­mi­nert i 2004 ved ENA (red.anm.: Eco­le Natio­na­le d’Administration, en sko­le grunn­lagt i 1945 som utdan­ner en stor del av Frank­ri­kes poli­tis­ke eli­te og høy­ere embets­menn) med tit­te­len finans­in­spek­tør, for så å bli ansatt av ban­ken Roth­schild i 2008.

Fra 2006 til 2009 er han med­lem av det frans­ke sosia­list­par­ti­et (PS — Par­ti socia­lis­te). Han blir lagt mer­ke til av Jac­ques Atta­li, tid­li­ge­re råd­gi­ver for den sosia­lis­tis­ke pre­si­den­ten François Mit­ter­rand, og blir i 2012 assis­te­ren­de regje­rings­råd under François Hol­lan­de, der­et­ter øko­nomi­mi­nis­ter i sam­me regje­ring i 2014. Emma­nu­el Macron har der­med blitt sko­lert i de øko­no­mis­ke og poli­tis­ke makt­kor­ri­do­rer, og kjen­ner den euro­pe­is­ke pro­gram­va­ren til punkt og prikke.

En Marche!-lederens euro­pe­is­ke stå­sted, som på man­ge måter min­ner om det til François Hol­lan­de, dek­ker imid­ler­tid ikke over det som er en sær­egen fransk rea­li­tet. For om Mari­ne Le Pen og Nasjo­nal Front rik­tig­nok er fiendt­lig inn­stilt til alt som hand­ler om EU, så er de tra­di­sjo­nel­le par­ti­ene på sin side dypt split­tet når det gjel­der EUs sty­rings­form og hva slags for­hold Frank­ri­ke skal ha til unio­nen. Her er det bare å lese valg­pro­gram­me­ne til pre­si­dent­kan­di­da­te­ne som har en eller annen form for til­knyt­ning til de to par­ti­ene som har styrt lan­det siden inn­fø­rin­gen av den Den fem­te repub­likk i 1958. Det vil si sosia­lis­te­ne, Par­ti socia­lis­te, på venstre­si­den, og de kon­ser­va­ti­ve, Les Répub­li­cains, på høyresiden. 

Mellom stram finanspolitikk og nasjonal selvråderett

Venstre­si­den kri­ti­se­rer de euro­pe­is­ke trak­ta­te­ne for å gå for langt i å tek­kes finans­po­li­tik­kens stram­me reg­ler og for blindt å aksep­te­re den frie mar­keds­kon­kur­ran­sen. Mens pre­si­dent Hol­lan­de gjor­de over­hol­del­se av unio­nens bud­sjett­krav til et mål (under­skudd på stats­bud­sjet­tet under 3 pro­sent av BNP og stats­gjeld under 60 pro­sent av BNP), fore­slo sosia­list­par­ti­ets offi­si­el­le pre­si­dent­kan­di­dat, Benoît Hamon, å trek­ke Frank­ri­kes for­svars­ut­gif­ter ut av under­skudds­be­reg­nin­gen, og gikk inn for å bekjem­pe spare­po­li­tik­ke­ne ved hjelp av en demo­kra­tisk debatt i nytt par­la­ment innen euro­so­nen (hvor­på han nær­mer seg Emma­nu­el Macron, med mind­re det er Macron som nær­mer seg Hamon). I førs­te valg­om­gang fikk Hamon kun 6,36 pro­sent av stemmene.

Jean-Luc Mélen­chon, lede­ren av beve­gel­sen La Fran­ce insou­mi­se og alli­ert med kom­mu­nis­te­ne, var på sin side med­lem av sosia­list­par­ti­et fra 1976 til 2008. I valg­pro­gram­met gikk han inn for å fri­ta Frank­ri­ke fra de euro­pe­is­ke bud­sjett­kra­ve­ne, stop­pe pri­va­ti­se­rin­gen av offent­li­ge tje­nes­ter og å regu­le­re beve­gel­sen av kapi­tal. Det hand­let sær­lig om én avta­le: Trak­ta­ten om sta­bi­li­tet, sam­ord­ning og sty­ring i Den øko­no­mis­ke og mone­tæ­re unio­nen (fis­kal­pak­ten) som ble under­teg­net i 2012 av François Hol­lan­de og alle and­re med­lems­sta­ter med unn­tak av Stor­bri­tan­nia og Tsjekkia. 

Venstre­si­den kri­ti­se­rer de euro­pe­is­ke trak­ta­te­ne for å gå for langt i å tek­kes finans­po­li­tik­kens stram­me regler

Den­ne trak­ta­ten inn­be­fat­ter kra­ve­ne til med­lems­sta­ters bud­sjett­un­der­skudd og gjeld (de berøm­te 3 pro­sent og 60 pro­sent av BNP), men leg­ger til en kon­troll av over­hol­del­sen av dis­se som EU-kom­mi­sjo­nen og EU-dom­sto­len skal stå for. Jean-Luc Mélen­chons uttal­te mål var å end­re de euro­pe­is­ke trak­ta­te­ne og øko­no­mis­ke reg­ler fra inn­si­den – reg­ler ansett som å favo­ri­se­re tys­ke inter­es­ser. Han ute­luk­ket imid­ler­tid ikke en fransk utmel­ding av EU hvis det­te skul­le mis­lyk­kes, og der­ved unio­nens ende­likt. I og med at Mélen­chon fikk 19,58 pro­sent av stem­me­ne, slår den slags utta­lel­ser slår tyde­lig­vis an i Frank­ri­ke. Og det­te på tross av at lan­det er én av EUs grunn­leg­ge­re… Et tyde­lig tegn på en dyp krise…

På høyre­si­den er det del­te menin­ger når det gjel­der øko­no­mi og euro­pe­is­ke bud­sjett­reg­ler, men det mest sen­tra­le drei­er seg om noe annet, nem­lig prin­sip­pet om nasjo­nal selv­råde­rett. Så selv om François Fil­lon – Les Répub­li­cains’ fane­bæ­rer og tid­li­ge­re stats­mi­nis­ter under Nico­las Sar­ko­zy – gikk inn for å opp­rett­hol­de euro­so­nens nåvæ­ren­de gren­ser, øns­ket han sam­ti­dig å gi den en noe mer for­bunds­lik­nen­de karak­ter ved å utsty­re den med et poli­tisk råd bestå­en­de av regje­rings­le­de­re som møt­tes hver tred­je måned. 

Mot­stan­den var mye tyde­li­ge­re hos Nico­las Dupont-Aig­nan, pre­si­dent­kan­di­da­ten for par­ti­et Debout la Fran­ce og tid­li­ge­re med­lem i par­ti­ene som Les Répub­li­cains sprin­ger ut fra (Union pour le Mouvement Popu­lai­re (UMP) og Ras­sem­ble­ment pour la Répub­li­que (RPR) før det) fra 1979 til 2007. Han øns­ket helt enkelt å fjer­ne både euro­en og unio­nen slik de frem­står i dag, og erstat­te dem med et for­bund av nasjonalstater. 

Fil­lon gikk på et stort neder­lag i førs­te run­de med 20,01 pro­sent stem­mer. Nico­las Dupont-Aig­nan over­be­vis­te på sin side kun 4,7 pro­sent av fransk­men­ne­ne. Mari­ne Le Pen annon­ser­te sist helg at Dupont-Aig­nan vil bli hen­nes stats­mi­nis­ter hvis hun vin­ner val­get 7. mai.

Innstrammingens vendepunkt i 1983

De «euro­pe­is­ke split­tel­se­ne» mel­lom de uli­ke kan­di­da­te­ne, også dem fra sam­me poli­tis­ke fami­lie, er kun en liten del av sprekk­dan­nel­se­ne som har dan­net seg i de to sto­re tra­di­sjo­nel­le par­ti­ene, Sosia­list­par­ti­et og Republikanerne. 

Når det gjel­der sosia­lis­te­ne, må man gå til­ba­ke til 1960-tal­let for å fin­ne utgangs­punk­tet for split­tel­sen. Som Geor­ges Sau­ni­er, første­ama­nu­en­sis ved Uni­ver­si­te­tet i Cer­gy-Pon­toi­se, skri­ver i en artik­kel fra 2011 («De la Com­mu­nauté à l’Union euro­pé­en­ne. L’action euro­pé­en­ne de François Mit­ter­rand (1981–1995)») var det fra den tiden av slik at «det tid­li­ge­re SFIO (Sec­tion françai­se de l’Internationale ouvriè­re) fak­tisk inklu­der­te en nok­så sterk pro­euro­pe­isk ret­ning som føl­ge av en mind­re marx­is­tisk sam­funns­vi­sjon og en mer refor­mis­tisk til­nær­ming til makt­ap­pa­ra­tet. Den­ne tenden­sen ved­var­te i par­ti­et gjen­nom 1970-tal­let. Men fra slut­ten av 1960-åre­ne fikk en poli­tisk mer radi­kal, og tred­je ver­den-ideo­lo­gisk ret­ning, stør­re plass. Det­te poli­tis­ke synet mot­sat­te seg direk­te en fel­les­skaps­pro­sess som ble ansett som for libe­ral og for USA-vennlig.»

«Det er en sterk mot­si­gel­se mel­lom det å vel­ge et libe­ralt Euro­pa og det å gå for en vel­ferds­stat i fransk drakt»

Men det var i 1983 at kløf­ten inn­ad i sosia­list­par­ti­et vir­ke­lig opp­stod. Etter to år i pre­si­dent­ver­vet, inn­ser François Mit­ter­rand snart at venstre­si­dens poli­tikk vans­ke­lig lar seg gjen­nom­føre i en sta­dig mer libe­ral verden. 

«I 1983 blir den­ne sosia­lis­men «à la françai­se» kon­fron­tert med og bry­ter sam­men av de har­de kra­ve­ne om rea­lis­me når det gjaldt det å være en del av den euro­pe­is­ke øko­no­mi­en,» for­kla­rer Franck Orban, første­ama­nu­en­sis ved Høg­sko­len i Øst­fold og spe­sia­li­sert innen euro­pastu­di­er. «Den ind­re split­tel­sen som da opp­står i PS, deler med­lem­me­ne inn i de som er for fokus på nasjo­na­le anlig­gen­der for ikke å bry­te med løf­te­ne fra 1981, med utmel­ding av det euro­pe­is­ke mone­tæ­re sam­ar­bei­det som resul­tat, og de som mener at å for­la­te sam­ar­bei­det vil være gal­skap og det sam­me som å skri­ve under på en uopp­ret­te­lig øko­no­misk ned­gang for Frankrike.»

Mit­ter­rand leg­ger en stor del av sine sosia­le valg­løf­ter på hyl­len (øko­no­misk vekst via økt for­bruk, lønns­øk­nin­ger,…) og vier seg til bekjem­pel­sen av infla­sjon og til å fort­set­te det euro­pe­is­ke mone­tæ­re sam­ar­bei­det. «I PS opp­står det et sær­de­les spent for­hold mel­lom til­hen­ger­ne av drøm­men og til­hen­ger­ne av rea­lis­men, vel viten­de om at det ene nød­ven­dig­vis eks­klu­de­rer det and­re. Tret­ti år sene­re står man på akku­rat sam­me sted. Det er en sterk mot­si­gel­se mel­lom det å vel­ge et libe­ralt Euro­pa og det å gå for en vel­ferds­stat i fransk drakt,» sier Orban.

Philippe Séguin og Maastricht

I 1992, mens sosia­lis­te­ne alle­re­de er gjort sår­ba­re, stri­des høyre­si­den (da kalt Ras­sem­ble­ment pour la Fran­ce, RPR) om god­kjen­nin­gen av Maast­richt-trak­ta­ten. I 1986 had­de Enhets­ak­ten blitt inn­gått med målet om å for­be­re­de over­gan­gen til det euro­pe­is­ke ind­re mar­ke­det innen utgan­gen av 1993. 

Maast­richt-trak­ta­ten går imid­ler­tid mye len­ger. Mens hen­sik­ten var å skul­le kun­ne hånd­te­re den tys­ke gjen­for­enin­gen og å gi Euro­pa stør­re tyng­de i møte med USA og Japan, blir nå Det euro­pe­is­ke fel­les­ska­pe­ts kom­pe­tan­ser utvi­det (til miljø­spørs­mål, ener­gi og forsk­ning), unions­bor­ger­ska­pet inn­fø­res og Den øko­no­mis­ke og mone­tæ­re unio­nen plan­leg­ges. Fel­les­va­lu­ta­en, euro, ser dagens lys i 1999, fri beve­gel­se av kapi­tal sik­res, Den euro­pe­is­ke sen­tral­ban­ken opp­ret­tes og garan­te­res uav­hen­gig­het (en kon­se­sjon til Tysk­land), og «kon­ver­gens­kri­te­ri­ene» mel­lom med­lems­sta­te­ne inn­fø­res (de nevn­te kra­ve­ne til stats­bud­sjett og -gjeld).

«Nasjo­nal Front er nasjo­na­lis­tisk og øns­ker å trek­ke Frank­ri­ke ut av EU og eurosamarbeidet»

Jac­ques Chi­rac, den frem­ti­di­ge frans­ke pre­si­den­ten (fra 1995 til 2007), er på den­ne tiden parti­le­der for RPR og gir sin støt­te til trak­ta­ten. Men en stor del av akti­vis­te­ne og nes­ten halv­par­ten av de folke­valg­te fra høyre­si­den er mot, med den karis­ma­tis­ke repre­sen­tan­ten fra Vos­ges, Phi­lip­pe Séguin, i spis­sen. I omgangs­kret­sen til Séguin fin­ner man den unge par­la­men­ta­ri­ke­ren François Fil­lon som tar avstand fra Frank­ri­kes over­fø­ring av selv­råde­rett til det som skal bli Den euro­pe­is­ke union. De gaul­lis­tis­ke idé­ene står ennå sterkt, og det er ikke snakk om å kom­pro­mis­se med lan­dets selv­sten­dig­het. For Frank­ri­ke er i ferd med å over­fø­re en god del av sin øko­no­mis­ke og mone­tæ­re selv­råde­rett til det som frem­de­les er Det euro­pe­is­ke fellesskapet.

Den 5. mai 1992 hol­der Phi­lip­pe Séguin en tale i nasjo­nal­for­sam­lin­gen, «Dis­cours pour la Fran­ce» («Tale for Frank­ri­ke») som skal etter­late et varig inn­trykk. I en artik­kel fra 2014 («Le RPR face au trai­té de Maast­richt : divi­sions, recom­po­sitions et rémi­ni­scen­ces autour de la dia­lecti­que sou­verai­nis­te»), byr his­to­ri­ke­ren Jérô­me Pozzi på et utdrag som opp­sum­me­rer hoved­tan­ken i deler av den frans­ke høyre­si­den i 1992: 

«Logik­ken om en øko­no­misk og poli­tisk gjen­si­dig avhen­gig­het som ble utar­bei­det i Maast­richt, er en bil­lig­kjøpt logikk som er grunn­leg­gen­de anti­de­mo­kra­tisk, libe­ral kun i skin­net og full­sten­dig teknokratisk.»

I kam­pan­jen før folke­av­stem­min­gen om trak­ta­tens god­kjen­ning, blir Phi­lip­pe Séguin lede­ren for nei-siden og står der­med mot pre­si­dent François Mit­ter­rand. Den 20. sep­tem­ber 1992 sei­rer ja-siden, men kun med 51,04 pro­sent av stemmene. 

Har høyre­si­den egent­lig kom­met seg helt etter det­te dilem­ma­et mel­lom det å styr­ke nasjo­nal selv­råde­rett og det å bidra til en vide­re euro­pe­isk utvik­ling? Nico­las Sar­ko­zy fore­trakk det sist­nevn­te mel­lom 2007 og 2012, mens François Fil­lon lot til å hel­le mot først­nevn­te i valg­kam­pen nå sist.

Om artik­ke­len
Artik­ke­len er over­satt fra fransk av Camil­la Skog­seth Clausen.

«Det vil være vans­ke­lig for høyre­si­den å for­sva­re til­hø­rig­het til Euro­pa og sam­ti­dig en styr­king av nasjo­nal selv­sten­dig­het,» mener Franck Orban. «Men jeg anser i bunn og grunn Fil­lons høyre­stand­punkt som suve­re­nis­tisk, med en mel­lom­stat­lig for­bunds­mo­dell av EU. Mens Nasjo­nal front ikke er suve­re­nis­tisk, men nasjo­na­lis­tisk og øns­ker å trek­ke Frank­ri­ke ut av EU og eurosamarbeidet.»

2005 og den endelige splittelsen – og dommen i 2017

Den ende­li­ge split­tel­sen om Euro­pa har de ennå i ven­te. Den kom­mer i 2005 og tref­fer sosia­lis­te­ne hardt. 

Det­te året øns­ker davæ­ren­de pre­si­dent Jac­ques Chi­rac å få god­kjent trak­ta­ten om en euro­pe­isk grunn­lov ved folke­av­stem­ming. Grunn­lo­ven er ment å iva­re­ta og der­med erstat­te alle tid­li­ge­re trak­ta­ter, og støt­tes av deler av PS med parti­le­der François Hol­lan­de i spis­sen, mens and­re er imot for­di den opp­fat­tes som for libe­ral. Jean-Luc Mélen­chon, som på den tiden frem­de­les er med­lem av par­ti­et, støt­ter nei-siden. Det er også den som går sei­ren­de ut av folke­av­stem­min­gen 29. mai 2005 med 54,68 pro­sent av stem­me­ne. Mye av inn­hol­det i trak­ta­ten blir imid­ler­tid like­vel god­kjent, via en liten omvei. For i 2007 god­kjen­nes Lis­boa-trak­ta­ten – en avta­le som Nico­las Sar­ko­zy gikk inn for og som inn­be­fat­ter største­par­ten av bestem­mel­se­ne fra grunn­lov­stra­ka­ten fra 2005 – i en par­la­men­ta­risk beslutningsprosess.

Figur: Wiki­me­dia Com­monscba

Menings­må­lin­ger før det frans­ke pre­si­dent­val­get, Macron mot Le Pen. Gra­fik­ken viser gjen­nom­snitt over en 14-dagersperiode.

23. april ga 24,01 pro­sent av vel­ger­ne sin støt­te til Emma­nu­el Macron. De and­re kan­di­da­te­ne med til­knyt­ning til de to tra­di­sjo­nel­le par­ti­ene og som tap­te i førs­te valg­run­de (Benoît Hamon og Jean-Luc Mélen­chon knyt­tet til PS, François Fil­lon og Nico­las Dupont-Aig­nan knyt­tet til LR), fikk til sam­men 50,65 pro­sent av stem­me­ne. De har alle en opp­ga­ve foran seg: Å få slutt på 30 års vag­het rundt EU-spørs­mål, klar­leg­ge og opp­da­te­re både unio­nens sty­rings­struk­tur og hvor­dan Frank­ri­ke skal for­hol­de seg til den­ne i for­hold til dagens behov. 

Å hop­pe opp og ned og rope «Euro­pa!» har ald­ri ført til noe. Kan­skje bort­sett fra å bidra til Nasjo­nal Fronts ve og vel. Mari­ne Le Pen fikk 21,3 pro­sent av stem­me­ne 23. april. Hvor man­ge blir det i sis­te runde?

TEMA

F

rankrik
e

14 ARTIKLER FRA VOX PUBLICA

FLERE KILDER - FAKTA - KONTEKST

1 KOMMENTAR

KOMMENTÉR
  1. […] Emma­nu­el Macron og de frans­ke split­tel­se­ne om Euro­pa – artik­kel i Vox Pub­li­ca skre­vet av den frans­ke jour­na­lis­ten Simon Font­vie­il­le: «For­hol­det til EU er en av de sto­re sake­ne i det frans­ke pre­si­dent­val­get. Både høy­re- og venstre­si­den er split­tet i synet på unio­nen – og split­tel­sen har dype his­to­ris­ke røtter». […]

til toppen