Emmanuel Macron og de franske splittelsene om Europa

Forholdet til EU er en av de store sakene i det franske presidentvalget. Både høyre- og venstresiden er splittet i synet på unionen – og splittelsen har dype historiske røtter.

Emmanuel Macron, som 23. april tok ledelsen etter første runde i det franske pres­i­dent­val­get, er uten tvil kan­di­dat­en som stiller seg mest pos­i­tiv til dagens EU. Men Macrons proeu­ropeiske hold­ning kan ikke tilsløre split­telsene som man finner i de tradis­jonelle reg­jer­ingspar­tiene når det gjelder forhold­et mel­lom Frankrike og Den europeiske union. En uenighet som strekker seg mer enn 30 år tilbake i tid…

“On peut sauter sur sa chaise comme un cabri en dis­ant, ‘l’Europe !’, ‘l’Europe !’, ‘l’Europe !’, mais cela n’aboutit à rien et cela ne sig­ni­fie rien.” («Man kan hoppe opp og ned, og rope Europa! Europa! Europa! så mye man vil, men det bidrar ikke til noe og har ingen betydning»). 

Ordene kom fra Charles de Gaulle for 52 år siden, under et tv-inter­vju 14. desem­ber 1965, men er ikke desto min­dre skrik­ende aktuelle. For i til­legg til spørsmå­lene omkring sikker­het og økono­mi, utgjør Den europeiske unio­nens styrings­form én av de store sak­ene i det franske presidentvalget.

Macrons Europa-løfter – mest klipp og lim?

Kvelden 23. april tok den unge led­eren av den poli­tiske beveg­elsen En Marche!, Emmanuel Macron, ledelsen i pres­i­dent­val­get med 24,01 pros­ent av stemmene i første val­go­m­gang. Og helt siden starten av val­gkam­p­en, ser han ut til å være den av kan­di­datene som har tatt på seg rollen som det europeiske tem­pelets vok­ter. Enkelte av forsla­gene hans kan virke nyskapende, men de er bare en videre­føring av den poli­tikken som er blitt ført i løpet av både Nico­las Sarkozy og François Hol­lan­des femårsperioder.

Emmanuel Macron: Den proeu­ropeiske sen­trum­skan­di­dat­en møter høyr­eradikale Marine Le Pen i andre val­go­m­gang i det franske presidentvalget.

Den sosial­is­tiske pres­i­den­tens tidligere økonomi­min­is­ter lover, blant annet, en utvidelse av det indre markedet innen ener­gi og dig­i­tale tjen­ester. Han frem­stiller seg selv som den frem­ste fork­jem­peren for ideen om en “Buy Euro­pean Act” – et forslag til en ny han­del­slov som i sin tid fikk støtte av tidligere pres­i­dent Sarkozy, der offentlige kon­trak­ter bare skal gå til sel­skaper med minst halv­parten av sin virk­somhet i Europa. Macron går også inn for et europeisk forsvars­fond som skal finan­siere felles mil­itært utstyr, en idé frem­met under kri­gen i Mali i 2012 da Frankrike ble klar over i hvilken grad de lå på etter­skudd når det gjaldt droner. Emmanuel Macron stiller seg dessuten pos­i­tiv til oppret­telsen av et eget bud­sjett for euroso­nen, ved­tatt av et par­la­ment og iverk­satt av en egen finans­min­is­ter for eurolandene. 

Men for å gi en helt konkret ny giv til det europeiske pros­jek­tet, støt­ter han seg til det han kaller demokratiske kon­gress­er (con­ven­tions citoyennes) som skal lanseres innen utgan­gen av 2017. 

Kort sagt, de ulike spare­poli­tikkene som har blitt ført i Europa siden finan­skrisen i 2008, Den europeiske sen­tral­bankens uavhengighet, bud­sjet­tre­g­lene i de europeiske trak­tatene og spørsmålet om Frankrikes inte­grasjon i en stor over­nasjon­al sam­menslut­ning, tas ikke opp. Dette er imi­dler­tid temaer som gir næring til heftige debat­ter rundt om i lan­det. I en artikkel 10. mars kunne nettst­edet Medi­a­part (som dri­ver under­søk­ende jour­nal­is­tikk) vise til noe mer når det gjaldt Emmanuel Macrons “europeiske lin­je”. For ifølge net­tavisen er pres­i­den­tkan­di­datens forslag et til­felle av “klipp og lim”, ord for ord, av “alle struk­tur­reformer som Det europeiske råd i flere år har bedt Frankrike om å iverksette».

Serie: Pres­i­dent­val­get i Frankrike

  • Frankrike vel­ger pres­i­dent i vår. Første val­go­m­gang ble avholdt 23. april. I andre val­go­m­gang 7. mai møtes sen­trum­skan­di­dat­en Emmanuel Macron og Marine Le Pen fra det høyr­eradikale Nasjon­al Front .
  • I en serie dyb­deartik­ler pre­sen­ter­er Vox Pub­li­ca de vik­tig­ste kan­di­datene og aktuelle poli­tiske temaene.
  • Pres­i­dent­val­get blir sett som et europeisk skjeb­nevalg: Marine Le Pen har lovet å føre Frankrike ut av euroen, noe mange men­er kan få hele EU til å rakne.

Fra Rothschild til Elysée-palasset

Foruten hans per­son­lige engas­je­ment, er kan­skje én av fork­larin­gene på Emmanuel Macrons forkjærlighet for Europa å finne i bak­grun­nen hans. Han ble født i 1977 i byen Amiens, i Picardie, og ble utek­samin­ert i 2004 ved ENA (red.anm.: Ecole Nationale d’Administration, en skole grunnlagt i 1945 som utdan­ner en stor del av Frankrikes poli­tiske elite og høyere embets­menn) med tit­te­len finansin­spek­tør, for så å bli ansatt av banken Roth­schild i 2008.

Fra 2006 til 2009 er han medlem av det franske sosial­ist­par­ti­et (PS — Par­ti social­iste). Han blir lagt merke til av Jacques Attali, tidligere råd­giv­er for den sosial­is­tiske pres­i­den­ten François Mit­ter­rand, og blir i 2012 assis­terende reg­jer­ingsråd under François Hol­lande, deretter økonomi­min­is­ter i samme reg­jer­ing i 2014. Emmanuel Macron har dermed blitt skol­ert i de økonomiske og poli­tiske mak­tko­r­ri­dor­er, og kjen­ner den europeiske pro­gram­varen til punkt og prikke.

En Marche!-lederens europeiske ståst­ed, som på mange måter min­ner om det til François Hol­lande, dekker imi­dler­tid ikke over det som er en sære­gen fran­sk realitet. For om Marine Le Pen og Nasjon­al Front rik­tig­nok er fiendtlig innstilt til alt som han­dler om EU, så er de tradis­jonelle par­tiene på sin side dypt split­tet når det gjelder EUs styrings­form og hva slags forhold Frankrike skal ha til unio­nen. Her er det bare å lese val­gpro­grammene til pres­i­den­tkan­di­datene som har en eller annen form for tilknyt­ning til de to par­tiene som har styrt lan­det siden inn­førin­gen av den Den femte repub­likk i 1958. Det vil si sosial­is­tene, Par­ti social­iste, på ven­stres­i­den, og de kon­ser­v­a­tive, Les Répub­li­cains, på høyresiden. 

Mellom stram finanspolitikk og nasjonal selvråderett

Ven­stres­i­den kri­tis­er­er de europeiske trak­tatene for å gå for langt i å tekkes finans­poli­tikkens stramme regler og for blindt å akseptere den frie marked­skonkur­ransen. Mens pres­i­dent Hol­lande gjorde over­hold­else av unio­nens bud­sjet­tkrav til et mål (under­skudd på stats­bud­sjet­tet under 3 pros­ent av BNP og stats­g­jeld under 60 pros­ent av BNP), fores­lo sosial­ist­par­ti­ets off­isielle pres­i­den­tkan­di­dat, Benoît Hamon, å trekke Frankrikes forsvar­sut­gifter ut av under­skud­ds­bereg­nin­gen, og gikk inn for å bek­jempe spare­poli­tikkene ved hjelp av en demokratisk debatt i nytt par­la­ment innen euroso­nen (hvor­på han nærmer seg Emmanuel Macron, med min­dre det er Macron som nærmer seg Hamon). I første val­go­m­gang fikk Hamon kun 6,36 pros­ent av stemmene.

Jean-Luc Mélen­chon, led­eren av beveg­elsen La France insoumise og alliert med kom­mu­nis­tene, var på sin side medlem av sosial­ist­par­ti­et fra 1976 til 2008. I val­gpro­gram­met gikk han inn for å fri­ta Frankrike fra de europeiske bud­sjet­tkravene, stoppe pri­va­tis­erin­gen av offentlige tjen­ester og å reg­ulere beveg­elsen av kap­i­tal. Det han­dlet særlig om én avtale: Trak­tat­en om sta­bilitet, samord­ning og styring i Den økonomiske og mon­etære unio­nen (fiskalpak­ten) som ble under­teg­net i 2012 av François Hol­lande og alle andre medlemsstater med unntak av Storbri­tan­nia og Tsjekkia. 

Ven­stres­i­den kri­tis­er­er de europeiske trak­tatene for å gå for langt i å tekkes finans­poli­tikkens stramme regler

Denne trak­tat­en innbe­fat­ter kravene til medlemsstaters bud­sjet­tun­der­skudd og gjeld (de berømte 3 pros­ent og 60 pros­ent av BNP), men leg­ger til en kon­troll av over­hold­elsen av disse som EU-kom­misjo­nen og EU-dom­stolen skal stå for. Jean-Luc Mélen­chons uttalte mål var å endre de europeiske trak­tatene og økonomiske regler fra innsi­d­en – regler ansett som å favoris­ere tyske inter­ess­er. Han utelukket imi­dler­tid ikke en fran­sk utmeld­ing av EU hvis dette skulle mis­lykkes, og derved unio­nens ende­likt. I og med at Mélen­chon fikk 19,58 pros­ent av stemmene, slår den slags uttalelser slår tydeligvis an i Frankrike. Og dette på tross av at lan­det er én av EUs grunn­leg­gere… Et tydelig tegn på en dyp krise…

På høyres­i­den er det delte meninger når det gjelder økono­mi og europeiske bud­sjet­tre­gler, men det mest sen­trale dreier seg om noe annet, nem­lig prin­sip­pet om nasjon­al selvråderett. Så selv om François Fil­lon – Les Répub­li­cains’ fanebær­er og tidligere statsmin­is­ter under Nico­las Sarkozy – gikk inn for å oppret­tholde euroso­nens nåværende grenser, øns­ket han sam­tidig å gi den en noe mer for­bund­s­lik­nende karak­ter ved å utstyre den med et poli­tisk råd bestående av reg­jer­ingsledere som møttes hver tred­je måned. 

Mot­standen var mye tydeligere hos Nico­las Dupont-Aig­nan, pres­i­den­tkan­di­dat­en for par­ti­et Debout la France og tidligere medlem i par­tiene som Les Répub­li­cains springer ut fra (Union pour le Mou­ve­ment Pop­u­laire (UMP) og Rassem­ble­ment pour la République (RPR) før det) fra 1979 til 2007. Han øns­ket helt enkelt å fjerne både euroen og unio­nen slik de frem­står i dag, og erstat­te dem med et for­bund av nasjonalstater. 

Fil­lon gikk på et stort ned­er­lag i første runde med 20,01 pros­ent stem­mer. Nico­las Dupont-Aig­nan over­be­viste på sin side kun 4,7 pros­ent av fran­skmennene. Marine Le Pen annon­serte sist helg at Dupont-Aig­nan vil bli hennes statsmin­is­ter hvis hun vin­ner val­get 7. mai.

Innstrammingens vendepunkt i 1983

De «europeiske split­telsene» mel­lom de ulike kan­di­datene, også dem fra samme poli­tiske fam­i­lie, er kun en liten del av sprekkdan­nelsene som har dan­net seg i de to store tradis­jonelle par­tiene, Sosial­ist­par­ti­et og Republikanerne. 

Når det gjelder sosial­is­tene, må man gå tilbake til 1960-tal­let for å finne utgangspunk­tet for split­telsen. Som Georges Saunier, førstea­manu­en­sis ved Uni­ver­sitetet i Cer­gy-Pon­toise, skriv­er i en artikkel fra 2011 (“De la Com­mu­nauté à l’Union européenne. L’action européenne de François Mit­ter­rand (1981–1995)”) var det fra den tiden av slik at “det tidligere SFIO (Sec­tion française de l’Internationale ouvrière) fak­tisk inklud­erte en nok­så sterk proeu­ropeisk ret­ning som følge av en min­dre marx­is­tisk sam­funnsvisjon og en mer reformistisk tilnærm­ing til mak­tap­pa­ratet. Denne ten­densen ved­varte i par­ti­et gjen­nom 1970-tal­let. Men fra slut­ten av 1960-årene fikk en poli­tisk mer radikal, og tred­je ver­den-ide­ol­o­gisk ret­ning, større plass. Dette poli­tiske synet mot­sat­te seg direk­te en fel­lesskap­spros­ess som ble ansett som for lib­er­al og for USA-vennlig.”

“Det er en sterk mot­sigelse mel­lom det å velge et lib­er­alt Europa og det å gå for en velferds­stat i fran­sk drakt”

Men det var i 1983 at kløften innad i sosial­ist­par­ti­et virke­lig opp­stod. Etter to år i pres­i­dentvervet, innser François Mit­ter­rand snart at ven­stres­i­dens poli­tikk vanske­lig lar seg gjen­nom­føre i en stadig mer lib­er­al verden. 

“I 1983 blir denne sosial­is­men «à la française» kon­fron­tert med og bry­ter sam­men av de harde kravene om real­isme når det gjaldt det å være en del av den europeiske økonomien,” fork­lar­er Franck Orban, førstea­manu­en­sis ved Høgskolen i Øst­fold og spe­sialis­ert innen europas­tudi­er. “Den indre split­telsen som da opp­står i PS, del­er medlemmene inn i de som er for fokus på nasjonale anliggen­der for ikke å bryte med løftene fra 1981, med utmeld­ing av det europeiske mon­etære samar­bei­det som resul­tat, og de som men­er at å for­late samar­bei­det vil være gal­skap og det samme som å skrive under på en uop­pret­telig økonomisk nedgang for Frankrike.”

Mit­ter­rand leg­ger en stor del av sine sosiale val­gløfter på hyllen (økonomisk vekst via økt for­bruk, lønnsøkninger,…) og vier seg til bek­jem­pelsen av inflasjon og til å fort­sette det europeiske mon­etære samar­bei­det. “I PS opp­står det et særde­les spent forhold mel­lom tilhengerne av drøm­men og tilhengerne av real­is­men, vel vitende om at det ene nød­vendigvis eksklud­er­er det andre. Tret­ti år senere står man på akku­rat samme sted. Det er en sterk mot­sigelse mel­lom det å velge et lib­er­alt Europa og det å gå for en velferds­stat i fran­sk drakt,” sier Orban.

Philippe Séguin og Maastricht

I 1992, mens sosial­is­tene allerede er gjort sår­bare, strides høyres­i­den (da kalt Rassem­ble­ment pour la France, RPR) om god­kjen­nin­gen av Maas­tricht-trak­tat­en. I 1986 hadde Enhet­sak­ten blitt inngått med målet om å for­berede over­gan­gen til det europeiske indre markedet innen utgan­gen av 1993. 

Maas­tricht-trak­tat­en går imi­dler­tid mye lenger. Mens hen­sik­ten var å skulle kunne håndtere den tyske gjen­forenin­gen og å gi Europa større tyn­gde i møte med USA og Japan, blir nå Det europeiske fel­lesskapets kom­petanser utvidet (til miljøspørsmål, ener­gi og forskn­ing), unions­borg­er­skapet inn­føres og Den økonomiske og mon­etære unio­nen plan­legges. Fellesva­l­u­taen, euro, ser dagens lys i 1999, fri beveg­else av kap­i­tal sikres, Den europeiske sen­tral­banken opprettes og garan­teres uavhengighet (en kons­esjon til Tysk­land), og “kon­ver­gen­skri­te­riene” mel­lom medlemsstatene inn­føres (de nevnte kravene til stats­bud­sjett og ‑gjeld).

“Nasjon­al Front er nasjon­al­is­tisk og ønsker å trekke Frankrike ut av EU og eurosamarbeidet”

Jacques Chirac, den frem­tidi­ge franske pres­i­den­ten (fra 1995 til 2007), er på denne tiden par­tiled­er for RPR og gir sin støtte til trak­tat­en. Men en stor del av aktivis­tene og nesten halv­parten av de folke­val­gte fra høyres­i­den er mot, med den karis­ma­tiske rep­re­sen­tan­ten fra Vos­ges, Philippe Séguin, i spis­sen. I omgangskret­sen til Séguin finner man den unge par­la­men­tarik­eren François Fil­lon som tar avs­tand fra Frankrikes over­føring av selvråderett til det som skal bli Den europeiske union. De gaullis­tiske idéene står ennå sterkt, og det er ikke snakk om å kom­pro­misse med lan­dets selvs­tendighet. For Frankrike er i ferd med å over­føre en god del av sin økonomiske og mon­etære selvråderett til det som fremde­les er Det europeiske fellesskapet.

Den 5. mai 1992 hold­er Philippe Séguin en tale i nasjon­al­for­sam­lin­gen, “Dis­cours pour la France” («Tale for Frankrike») som skal etter­late et varig inntrykk. I en artikkel fra 2014 («Le RPR face au traité de Maas­tricht : divi­sions, recom­po­si­tions et réminis­cences autour de la dialec­tique sou­verain­iste»), byr his­torik­eren Jérôme Pozzi på et utdrag som opp­sum­mer­er hov­ed­tanken i del­er av den franske høyres­i­den i 1992: 

“Logikken om en økonomisk og poli­tisk gjen­sidig avhengighet som ble utar­bei­det i Maas­tricht, er en bil­ligkjøpt logikk som er grunn­leggende anti­demokratisk, lib­er­al kun i skin­net og full­s­tendig teknokratisk.”

I kam­pan­jen før folkeavstem­min­gen om trak­tatens god­kjen­ning, blir Philippe Séguin led­eren for nei-siden og står dermed mot pres­i­dent François Mit­ter­rand. Den 20. sep­tem­ber 1992 seir­er ja-siden, men kun med 51,04 pros­ent av stemmene. 

Har høyres­i­den egentlig kom­met seg helt etter dette dilem­maet mel­lom det å styrke nasjon­al selvråderett og det å bidra til en videre europeisk utvikling? Nico­las Sarkozy fore­trakk det sist­nevnte mel­lom 2007 og 2012, mens François Fil­lon lot til å helle mot først­nevnte i val­gkam­p­en nå sist.

Om artikke­len
Artikke­len er over­satt fra fran­sk av Camil­la Skogseth Clausen.

“Det vil være vanske­lig for høyres­i­den å forsvare tilhørighet til Europa og sam­tidig en styrk­ing av nasjon­al selvs­tendighet,” men­er Franck Orban. “Men jeg anser i bunn og grunn Fil­lons høyre­stand­punkt som suv­erenis­tisk, med en mel­lom­statlig for­bundsmod­ell av EU. Mens Nasjon­al front ikke er suv­erenis­tisk, men nasjon­al­is­tisk og ønsker å trekke Frankrike ut av EU og eurosamarbeidet.”

2005 og den endelige splittelsen – og dommen i 2017

Den endelige split­telsen om Europa har de ennå i vente. Den kom­mer i 2005 og tre­f­fer sosial­is­tene hardt. 

Dette året ønsker daværende pres­i­dent Jacques Chirac å få god­kjent trak­tat­en om en europeisk grunnlov ved folkeavstem­ming. Grunnloven er ment å ivare­ta og dermed erstat­te alle tidligere trak­tater, og støttes av del­er av PS med par­tiled­er François Hol­lande i spis­sen, mens andre er imot for­di den opp­fattes som for lib­er­al. Jean-Luc Mélen­chon, som på den tiden fremde­les er medlem av par­ti­et, støt­ter nei-siden. Det er også den som går seirende ut av folkeavstem­min­gen 29. mai 2005 med 54,68 pros­ent av stemmene. Mye av innhold­et i trak­tat­en blir imi­dler­tid likev­el god­kjent, via en liten omvei. For i 2007 god­kjennes Lis­boa-trak­tat­en – en avtale som Nico­las Sarkozy gikk inn for og som innbe­fat­ter størsteparten av bestem­melsene fra grunnlovs­trakat­en fra 2005 – i en par­la­men­tarisk beslutningsprosess.

Fig­ur: Wiki­me­dia Com­monscba

Meningsmålinger før det franske pres­i­dent­val­get, Macron mot Le Pen. Grafikken vis­er gjen­nom­snitt over en 14-dagersperiode.

23. april ga 24,01 pros­ent av vel­gerne sin støtte til Emmanuel Macron. De andre kan­di­datene med tilknyt­ning til de to tradis­jonelle par­tiene og som tapte i første val­grunde (Benoît Hamon og Jean-Luc Mélen­chon knyt­tet til PS, François Fil­lon og Nico­las Dupont-Aig­nan knyt­tet til LR), fikk til sam­men 50,65 pros­ent av stemmene. De har alle en opp­gave foran seg: Å få slutt på 30 års vaghet rundt EU-spørsmål, klar­legge og opp­datere både unio­nens styringsstruk­tur og hvor­dan Frankrike skal forholde seg til denne i forhold til dagens behov. 

Å hoppe opp og ned og rope “Europa!” har aldri ført til noe. Kan­skje bort­sett fra å bidra til Nasjon­al Fronts ve og vel. Marine Le Pen fikk 21,3 pros­ent av stemmene 23. april. Hvor mange blir det i siste runde?

TEMA

F

rankrik
e

20 ARTIKLER FRA VOX PUBLICA

FLERE KILDER - FAKTA - KONTEKST

1 KOMMENTAR

  1. […] Emmanuel Macron og de franske split­telsene om Europa – artikkel i Vox Pub­li­ca skrevet av den franske jour­nal­is­ten Simon Fontvieille: «Forhold­et til EU er en av de store sak­ene i det franske pres­i­dent­val­get. Både høyre- og ven­stres­i­den er split­tet i synet på unio­nen – og split­telsen har dype his­toriske røtter». […]

til toppen