Publikums opplevelse av sakte-TV

NRK sine sakte-TV-programmer har fått høye seertall og skapt et stort engasjement hos seerne. Men hvorfor velger publikum å se på togreiser, salmesang og vedbrenning minutt for minutt, og hvilke opplevelser gir det dem?

Sak­te-TV er TV-pro­duk­sjo­ner av en rei­se, et tema eller en hen­del­se i reell tid. Uten redi­ge­ring eller annen merk­ver­dig inn­gri­pen fra pro­du­sent, fil­mer kame­ra­et det som skjer i den fak­tis­ke tiden det tar — minutt for minutt eller sekund for sekund. 

Siden 2009 har NRK pro­du­sert en rek­ke sli­ke sak­te-TV-sen­din­ger. Pub­li­kum har fått se alt fra tog­rei­ser og båt­rei­ser til lakse­fis­ke, ved­bren­ning, strik­king, salme­sang og fugle­liv. Over 2,9 mil­lio­ner seere var inn­om det mest set­te av pro­gram­me­ne, Hur­tig­ru­ten minutt for minutt, og fle­re av de and­re pro­duk­sjo­ne­ne har også hatt høye seertall. 

Spørs­må­let man­ge stil­ler er: Hvor­for vel­ger pub­li­kum å se på sak­te-TV? Det er en nok­så for­ut­sig­bar TV-sjan­ger med man­gel på spen­ning, manus og høyde­punkt. Fors­ke­re har ana­ly­sert noen av pro­gram­me­ne og gitt muli­ge for­kla­rin­ger på suk­ses­sen (Pre­vett 2015; Puijk 2015), men ingen har inter­vju­et seer­ne av pro­gram­me­ne, før nå. En nylig levert mas­ter­opp­ga­ve tar for seg erfa­rin­ge­ne og opp­le­vel­se­ne to uli­ke pub­li­kums­grup­per har med sak­te-TV på NRK (se fakta­boks). Stu­di­en består av inter­vju­er med tolv seere i to uli­ke alders­grup­per — mel­lom 18–29 år og 49+.

Hyp­no­tisk? Utsik­ten fra Hur­tig­ru­ten, minutt for minutt. Foto av Geir Bjer­ke basert på video­strøm­men fra NRKs sendinger.

En avslappende motvekt til stress

Fun­ne­ne fra under­sø­kel­sen viser at sak­te-TV har fasci­nert seer­ne for­di det er så anner­le­des enn man­ge and­re pro­gram­mer vi ser på TV i dag. Fle­re av infor­man­te­ne uttryk­te at de, til å begyn­ne med, opp­lev­de sak­te-TV som mer­ke­lig, men at det ble mer fasci­ne­ren­de jo len­ger de så på det. En av de yng­re infor­man­te­ne ga uttrykk for at det kan være såkalt «acqui­red tas­te» — noe man mis­li­ker til å begyn­ne med, men som man etter hvert begyn­ner å like. Når man kom­mer seg over «knei­ken», kan det bli inter­es­sant. Det skil­ler seg i hvert fall ut fra det han og fle­re av de and­re infor­man­te­ne plei­er å se på til vanlig.

Mas­ter­opp­ga­ve om sakte-TV
Artik­ke­len er basert på for­fat­te­rens mas­ter­opp­ga­ve: «Plut­se­lig skjed­de det…ingenting — en stu­die av pub­li­kums opp­le­vel­se av sak­te-TV».

Til sam­men ble tolv per­soner, i alders­grup­pe­ne 18–29 år og 49+, inter­vju­et om sine erfa­rin­ger og opp­le­vel­ser med sak­te-TV på NRK. Infor­man­te­ne had­de sett rela­tivt mye sak­te-TV, men de eld­re had­de sett flest og lengst på pro­gram­me­ne. Sam­let dek­ket infor­man­te­ne alle uten­om ett av de til nå send­te sakte-TV-programmene.

En eld­re infor­mant ga tyde­lig uttrykk for at det er dei­lig å se på noe som til en for­and­ring ikke går så fryk­te­lig fort. «Det er godt å slap­pe av med sak­te-TV og kob­le ut alt og alle», sa en annen eld­re infor­mant. En av de yng­re påpek­te at det all­tid er noe som skjer i liv­e­ne våre, og at det å bare se på noe helt hver­dags­lig da kan være til­freds­stil­len­de. «Inn­hol­det i sak­te-TV pre­sen­te­res så lang­somt at man får mulig­het til å kob­le av og bare ten­ke på det man ser på skjer­men», for­klar­te hun.

Enkel­te av infor­man­te­ne hev­det til og med at sak­te-TV kan være så avslap­pen­de at det nær­mest fun­ge­rer hyp­no­tisk; når man sit­ter og ser på bøl­ge­ne eller tog­skin­ne­ne kom­mer man inn i en ryt­me der man blir «tatt med inn i bil­det». Fle­re opp­da­get først den­ne «hyp­no­sen» når de ble avbrutt av noen som snak­ket til dem eller av en tele­fon som ringte.

Det som skjer, det skjer nå

En grunn til at pub­li­kum ble sit­ten­de en stund for å se på sak­te-TV, var den direkte­send­te opp­le­vel­sen. Med unn­tak av et par av sen­din­ge­ne, har sak­te-TV-pro­duk­sjo­ne­ne vært direkte­send­te. Det­te gir en spe­si­ell opp­le­vel­se hvor det som skjer, det skjer nå. Man får ikke bare se et lite utdrag av hen­del­sen, men får være vit­ne til den mens den utfol­der seg.

Fle­re av infor­man­te­ne men­te at direkte­fø­lel­sen er en essen­si­ell del av sak­te-TV. Det at man for eksem­pel ser en båt­rei­se direk­te kan gi en eks­tra spen­ning til et for­mat som i utgangs­punk­tet har man­gel på det. Mest sann­syn­lig vet man hva som kom­mer til å skje de nes­te minut­te­ne, men man vet ald­ri helt sik­kert. Fle­re av infor­man­te­ne ble der­for sit­ten­de len­ger enn de egent­lig had­de tenkt, i til­fel­le det skul­le skje noe spen­nen­de det nes­te minut­tet. Noen av de eld­re infor­man­te­ne sa at de ikke engang had­de tid til å gå på do i frykt for å gå glipp av noe! En yng­re infor­mant for­klar­te at «Ryt­men i sak­te-TV gjør at selv den mins­te ryk­ning får det til å bli fyr i spenningskurven».

Inn­hol­det i sak­te-TV pre­sen­te­res så lang­somt at man får mulig­het til å kob­le av og bare ten­ke på det man ser på skjermen

På den annen side var det et fler­tall av seer­ne som men­te at sak­te-TV fun­ge­rer godt som bak­grunns-TV. Det­te kan knyt­tes til den bri­tis­ke medie­fors­ke­ren John Ellis (1982) sitt begrep «glance TV», som vil si at man kan kas­te et blikk bort på fjern­sy­net inn­imel­lom. På grunn av det lang­som­me for­ma­tet og lite nytt inn­hold, gjør sak­te-TV det mulig å gjø­re and­re ting sam­ti­dig som å lage mat, gjø­re hus­ar­beid, være på mobi­len og lig­nen­de. Selv om det­te også lar seg gjø­re når man ser på and­re TV-pro­gram­mer, er det i langt stør­re grad mulig i sak­te-TV, iføl­ge infor­man­te­ne. Som en av dem for­klar­te: «Man tren­ger ikke å få med seg hele pro­gram­met for å få med seg inn­hol­det. Du kan på en måte se et glimt og så gjør det ikke noe at man ikke ser resten».

Tanke- og fantasifremkallende

Det lang­som­me for­ma­tet gjør det også mulig å leg­ge mer­ke til detal­jer man gjer­ne ikke had­de fått med seg ellers. Ingen pro­du­sent har klip­pet vekk de kje­de­li­ge par­ti­ene, og seer­ne må selv bestem­me hva som er verdt å få med seg, og hva de kan gå glipp av. Det­te får frem både tan­ke­ne og fan­ta­si­en. Noen opp­lev­de det som såkalt «peop­le watch­ing», der man for eksem­pel kan sit­te i et kafé­vin­du og stu­de­re men­nes­ker som går for­bi, og kan­skje fan­ta­se­re om hvor­dan liv­e­ne deres er. En av de yng­re seer­ne for­klar­te det slik: «Du begyn­ner å lage litt his­to­ri­er og ten­ker hva er det de gjør på og sånn».

Infor­man­te­ne ga uttrykk for at det er en for­skjell mel­lom sak­te-TV og and­re TV-pro­gram­mer, der sak­te-TV i langt stør­re grad får frem den­ne fan­ta­si­en. I sak­te-TV får pub­li­kum anled­ning til å leg­ge mer­ke til detal­jer man ellers tro­lig vil­le ha gått glipp av der­som man så pro­gram­met i et tra­di­sjo­nelt format.

Når du ser på ting som går sak­te, har du mer tid til å sti­mu­le­re og fin­ne på his­to­ri­er selv

En av infor­man­te­ne for­klar­te at man har blitt vant til pro­gram­mer med rask klip­ping der man slip­per å lage bil­de­ne selv. Dess­uten har man ikke tid for­di det kom­mer et nytt bil­de før man får tatt det for­ri­ge inn over seg. I sak­te-TV er det­te der­imot anner­le­des. «Når du ser på ting som går sak­te, har du mer tid til å sti­mu­le­re og fin­ne på his­to­ri­er selv», sa han.

Tar del i reisen

En fjer­de opp­le­vel­se infor­man­te­ne ga uttrykk for var at sak­te-TV ga dem en reise­opp­le­vel­se. Fle­re av pro­gram­me­ne har vært båt- og tog­rei­ser, som blant annet den­ne som­mer­ens serie Som­mer­to­get minutt for minutt. Dis­se TV-pro­gram­me­ne viser hele rei­sen fra A til B og lar seer­ne få se utsik­ten under­veis. På den­ne måten blir pub­li­kum nær­mest gra­tis­pas­sa­sje­rer som får bli med på rei­sen fra start til slutt, over like lang tid som turen fak­tisk tar i virkeligheten.

Fle­re infor­man­ter for­klar­te at det blir en følel­se av å rei­se uten å for­la­te rom­met. Spe­si­elt for dem som kan­skje ikke har anled­ning til å rei­se selv kan det være fint å se og opp­le­ve nye ste­der, og bli kjent med lan­det vi bor i. «De brin­ger oss til fjord og fjell som vi kan­skje ikke har sett», sa en av infor­man­te­ne. En annen infor­mant var pla­get med reise­syke, og var av den grunn ikke så bereist som hun skul­le øns­ke at hun var. Hun for­klar­te føl­gen­de; «Man­ge er jo vel­dig bereist i dag, og de for­tel­ler hvor flott det er. Men når jeg ser på sak­te-TV, så får jeg et lite inn­blikk i hvor fint det egent­lig er, selv om jeg ikke kan kom­me dit selv». And­re infor­man­ter satt også pris på å se ste­der de had­de vært tid­li­ge­re, hvor de kun­ne kjen­ne seg igjen.

Man­ge er jo vel­dig bereist i dag, og de for­tel­ler hvor flott det er. Men når jeg ser på sak­te-TV, så får jeg et lite inn­blikk i hvor fint det egent­lig er, selv om jeg ikke kan kom­me dit selv

Pro­gram­met tren­ger nød­ven­dig­vis ikke å være en tog- eller båt­rei­se for at seer­ne skal få en reise­opp­le­vel­se, det sen­tra­le er at man får opp­le­ve et mil­jø man ikke er kjent med fra før. Spe­si­elt i dyre­pro­gram­me­ne kom­mer man som seer tett på dyre­ne som beve­ger seg og lever liv­e­ne sine. Slik kan man nes­ten få opp­le­vel­sen av å være til ste­de med fug­le­ne i Fug­le­fjel­let minutt for minutt eller på Finn­marks­vid­den med reins­dy­re­ne i Rein­flyt­ting minutt for minutt, for­klar­te fle­re av informantene.

Sterk nasjonalfølelse

Opp­le­vel­sen flest av infor­man­te­ne nevn­te var den ster­ke nasjo­nal­fø­lel­sen sak­te-TV gir. For det førs­te er det NRK som er avsen­der, som vår nors­ke all­menn­kring­kas­ter, og bare det i seg selv ska­per en nasjo­nal­fø­lel­se, sa noen av infor­man­te­ne. Dess­uten viser pro­gram­me­ne det man gjer­ne ser på som det typisk nors­ke. Infor­man­te­ne nevn­te blant annet den vak­re natu­ren med høye fjell og dype fjord­er, samt tra­di­sjons­rike akti­vi­te­ter som strik­king, salme­sang og lakse­fis­ke, og fle­re sa at det­te vek­ket patrio­tis­ke følel­ser i dem. Ikke minst er alle flag­ge­ne et sym­bol på det nors­ke. «Det er nes­ten fle­re flagg enn på Karl Johan på nasjo­nal­da­gen, det er som et langt 17.mai-tog», sa en av informantene.

Der NRK har minutt-for-minutt-sen­din­ger, duk­ker det ofte opp folk med nors­ke flagg. Her fra Som­mer­to­gets besøk på Reime­grend sta­sjon i Horda­land 29. juli 2017. (foto: nrk.no)

I til­legg beskrev infor­man­ter en annen form for nasjo­nal­fø­lel­se ved en opp­le­vel­se av at «hele Nor­ge» så på sen­din­ge­ne. Det kun­ne i hvert fall vir­ke sånn gjen­nom pos­ter i sosia­le medi­er og nett­ar­tik­ler, samt dis­ku­sjo­ner i lun­sjen, iføl­ge infor­man­te­ne. Sær­lig Hur­tig­ru­ten minutt for minutt føl­tes som en nasjo­nal medie­be­gi­ven­het som «alle» i Nor­ge fikk med seg. Enten satt de hjem­me foran fjern­syns­skjer­men, eller så stil­te de opp langs kys­ten i ekte dug­nads­ånd med nors­ke flagg og hjem­me­sne­kre­de pla­ka­ter. En av de eld­re infor­man­te­ne ga uttrykk for at det var en nasjo­nal fel­les­skaps­fø­lel­se. Hun for­klar­te det slik: «Vi var sam­men om et fel­les pro­sjekt, og det ster­ke var at vi var én nasjon. Du føl­te deg vel­dig norsk».

Vi var sam­men om et fel­les pro­sjekt, og det ster­ke var at vi var én nasjon. Du føl­te deg vel­dig norsk

Slår best an hos eldre

Selv om opp­le­vel­se­ne av å se sak­te-TV er noen­lun­de de sam­me for de yng­re og de eld­re seer­ne, vir­ker ikke sjan­ge­ren å være like attrak­tiv for dem beg­ge. Sta­ti­stikk over seer­tall viser at sak­te-TV slår bed­re an hos de eld­re, noe også den­ne under­sø­kel­sen bekrefter.

Selv om det var noe varia­sjo­ner inn­ad i alders­grup­pe­ne, var hovedt­enden­sen at de eld­re had­de sett mest. Den eld­re alders­grup­pen had­de både sett flest pro­gram­mer og også sit­tet lengst og sett på. Der de yng­re ofte bare had­de kik­ket inn­om sen­din­ge­ne, had­de noen av de eld­re sett på i opp­til fle­re timer for­di de ble så opp­slukt at de «glem­te tid og sted», som noen av dem sa. Fle­re yng­re for­tal­te at de nok­så fort begyn­te å kje­de seg for­di tema­ene ikke inter­es­ser­te dem og for­di pro­gram­me­ne ikke under­holdt nok. Dess­uten sa enkel­te yng­re at de had­de så mye annet å gjø­re på, og at de ikke tok seg tid til å se minutt etter minutt.

Et par av dem nevn­te imid­ler­tid at de tro­lig had­de sett mer på sak­te-TV om de had­de vært pen­sjo­nis­ter. «Jeg ser for meg at jeg kun­ne sett på det litt mer om jeg var eld­re og had­de mer tid til det». Så gjen­står det å se om sak­te-TV fort­satt eksis­te­rer når den yng­re gene­ra­sjo­nen har blitt eld­re, slik at også de kan ta seg tid til å se minutt for minutt.

Referanser:

Ellis, John (1982) Visib­le Fic­tions: Cine­ma, Tele­vi­sion, Video. Lon­don, Routledge

Pre­vett, Tim (19.12.2015) That Damned Cow — Just What is Nor­we­gi­an Slow TV?, YouT­ube [27.07.2017]

Puijk, Roel (2015) Slow Tele­vi­sion: A Success­ful Inno­va­tion in Pub­lic Ser­vice Broad­cas­ting, Nor­di­com [27.07.2017]

Urdal, Eli­sa­beth (01.06.2017) Plut­se­lig skjed­de det ingen­ting — en stu­die av pub­li­kums opp­le­vel­se av sak­te-TV, UiB [27.07.2017]

TEMA

N

RK

64 ARTIKLER FRA VOX PUBLICA

FLERE KILDER - FAKTA - KONTEKST

INGEN KOMMENTARER

KOMMENTÉR

Skriv en kommentar

Bidra til god debatt - skriv under fullt navn. Se våre kommentarregler.

Abonner på kommentarer
til toppen