NRKs datajournalistguru Espen Andersen gav nylig ut boken Datastøttet journalistikk på IJ/Cappelen Damm med støtte fra pressens faglitteraturfond. Boken tilbyr 200 sider lettlest stoff om databruk i norske redaksjoner mellom to myke permer. Andersen er inkluderende og skremmer formodentlig ikke bort sine lesere med kompliserte formler og avansert notasjon, slik an del teknologibøker kan gjøre. Boken passer fint for pressefolk i arbeid, så vel som medier og kommunikasjon-studenter og lavere grads universitets- og høyskolestudenter. Det er en introduksjonsbok, og den forventer ikke at du kan noe om databehandling fra før. Andersen forklarer teknologiske begrep og viser fram metoder og teknologier, men slipper aldri målet ut av synet: de gode historiene i datasamlingene.
Martin Eide skriver i bloggposten om boken Hva er journalistikk at:
Det mangler begrunnete forslag til en journalistisk kanon. Det syvende bud er dette: Du skal velge dine forbilder med omhu. Et godt forbilde er et fyrtårn, ikke en havn.
Innledningsvis er det omrisset av just dette Andersen tegner, caser å strekke seg etter — caser som har strukket journalistikken, ved bruk av teknologi. Slik guides vi trygt og kyndig inn i stoffet med et håp om engang å avdekke og avsløre med hjelp av datajournalistikk.
Ingenting i boken står uten kontekst. Når vi lærer om normalisering av databaser og maskinlesbare formater er det fordi vi skal lære hvordan man finner de beste skolene eller branner i verneverdige hus. Casene driver boken framover. Det er ikke bare teknikker og resultater, det er spennende historier og eksempler som viser hvorfor programmering som journalistisk metode har gullalderen foran seg.
Som skoleverk inneholder boken mer enn kun “slik gjør du det”-stoff, men går også gjennom temaer som etikk, offentlighetsloven og problemstillinger rundt tilgang og avslag på innsynsbegjæringer. Journalistikk er både teknisk og sosialt, og prosessen slik den forklares tar høyde for både mennesker og maskiner.
I bokens innledning leser vi at Andersen heller vil gå rett på sak og ikke forenkle, for så å forvente at de som føler for det heller googler seg fram til mer kunnskap underveis. De bitene vi ikke trenger å google er lettfattelig tilgjengelig, og viser de overordnede linjene. Som med datajournalistikkhåndboken spares det på de aller mest tekniske detaljene. Dette har Andersen løst ved å legge til avanserte temaer mot slutten av boken. Der lærer vi om datatyper, å skrive en skjermskraper og å “intervjue” et datasett med SQL. To helt sentrale metoder som kan brukes i utallige prosjekter og fagområder.
Det finnes ingen konkurrenter til denne boken akkurat nå. Både Digital sporhund av de Lange Kofoed & Selmer-Nedrelid og Vagthund i vidensamfundet av Mulvad, Swithun og Svith er utdaterte. Denne typen bøker har kort levetid, men i de kommende årene antar jeg denne vil være å finne i mange skolesekker og pressebagger i Norge. Dette er datajournalistikk i 2013, men nok også noen år inn i framtiden.
Selv om Andersen har mange caser å vise til, og lærer oss noe viktig ved hver eneste én, så er boken plutselig slutt. En teknolog leser denne boken på få timer. Forhåpentligvis vil journalister og studenter kose seg med den lenger og grave dypere i metoder og muligheter – for her blir vi presentert for framtidens gravende journalists levebrød.