Statsminister Jens Stoltenberg kom best fra partilederdebatten mandag kveld (12. august). Det var de fleste enige om. Blant Dagbladets lesere mente 48 prosent at Stoltenberg vant og bare 23 prosent mente at Høyres Erna Solberg klarte seg best. Dagbladets egne eksperter (Kirsten Karlsen, Martine Aurdal, Marie Simonsen) mente det samme. Under overskriften “Jens er i valgkampform” skrev de:
Styrte debatten. Er i valgkampform, offensiv, aggressiv, humørfylt. Får opp temperatur i helseduellen med Erna og får inn flere venstrehooker. Får fram forskjellen mellom de rødgrønne og de blå.
VG-kommentator Hanne Skartveit og VGs terningkastpanel mente også at Jens var best, han var den eneste som fikk 5 på terningen. Også Aftenpostens kommentator Thomas Boe Hornburg mente at Stoltenberg vant – og det «med god margin».
Det er sjeldent særlig klart hvilke kriterier vinnere vurderes etter. Som regel virker de usagte normene til å handle om effektivitet. Politikerne får karakter etter hvordan man tror de klarer å overbevise seeren. Vi ser sjeldent at noen vurderes i forhold til redelighet og etikk eller gode politiske løsninger. Det er verd å fundere på når man leser kommentatorenes terningkast og vurderinger; men jeg vil la det ligge her i denne omgangen. I stedet vil jeg se nærmere på hva det kan være i Stoltenbergs retorikk som gjør at de fleste anså ham som vinner. En lengre innlegg mot slutten av debatten illustrerer godt statsministerens styrker som debattant.
Utfordringen for Jens Stoltenberg var at mange i Norge føler at det er på tide å prøve noe nytt etter 8 år med ham som statsminister for en rød-grønn regjering. Det er ikke noen sterk motvilje mot Stoltenberg og regjeringen, men det er heller ikke noen særlig begeistring. Mange synes å føle at de har det greit. De er kanskje ikke imponert av regjeringen, men de har heller ikke riktig noe veldig alvorlig å klage over. De tenker antagelig at det ikke vil være noen særlig forskjell for landet med et regjeringsskifte og at Erna Solberg virker fornuftig og kanskje vil være en god statsminister.
Hvis Stoltenberg ønsker å bevare stemmene på venstresiden og få så mange som mulig til å stemme på Arbeiderpartiet, må han derfor vise frem på hvilke måter han og regjeringen har gjort en god jobb, samtidig med at han viser at det innebærer en risiko å skifte regjering.
Stoltenbergsk humor: “Vi er ikke helt enige om alt, vi heller. Det har jeg prøvd å skjule, men det nytter ikke.” (Ill: nrk.no)
Når man sitter i en båt hvor alt er rolig, har ingen noe imot å skifte plass eller styrmann. Men hvis noen vipper båten litt og viser hvor ustø den ellers stabile farkosten kan bli når folk begynner å flytte seg rundt, vil de usikre i båten oppfordre til at alle blir sittende hvor de allerede er. Stoltenbergs innlegg – som kom bare 5–10 minutter før debatten sluttet – rugget båten slik at mange usikre må ha lagt en hånd på relingen og tenkt det kanskje er best bare å la alle bli sittende. Selv om Stoltenberg i dette innlegget ikke gir noen konkrete beskrivelser av regjeringens resultater eller noen utdypende argumentasjon for at regjeringen bør bli sittende (det gjør han ellers ofte), illustrerer innlegget mange av hans styrker som debattant. Innlegget begynner med at programlederen, Jarle Roheim Håkonsen, sier:
Stoltenberg, dere ligger altså langt, langt bak disse på meningsmålingene, det til tross for at rent objektiv sett så er det ikke 100 prosent klart hva de skal legge frem av regjeringspartier. Betyr ikke det at folk er meget fornøyd med dere (klipp til JS, som undrer seg), med de rødgrønne, selv ikke uten disse avklaringene så klarer dere å overbevise?
Da programlederen spør om ikke dette “betyr at folk er meget fornøyd med dere”, klippes det til et bilde av Stoltenberg som legger hodet på skrå og senker øyenbrynene forundret, mens han nøler forvirret og tydeligvis funderer på om dette er nordkoreansk Dagsrevy hvor journalisten roser den fremragende lederen som har bragt vår stolte land fremgang og rikdom – eller om det er en eller annen form for skjult retorisk bakholdsangrep.
Da det går opp for statsministeren at journalisten bare har snublet inn i en fomlete måte å spørre på, stiller han seg opp i båten og begynner å vippe: “Jeg håper at folk er meget fornøyd med oss”, sier han, og latteren sprer seg idet folk forstår at spørsmålet var underlig, men at statsministeren tok det på en god og humoristisk måte. Så fortsetter han med å slå fast at de rød-grønne har gjort en god jobb:
og i hvert fall er min oppgave å bruke disse ukene til å overbevise dem om at vi skal fortsette, fordi vi har vist i 8 år at vi kan ta vare på landet på en god måte, sammen med alle de fantastiske menneskene i dette landet, og kan gjøre det i fire nye år.
Etter å ha begynt med å slå fast at regjeringen har gjort det bra og vist at han anerkjenner det norske folkets innsats, setter han angrepet inn:
Men jeg er helt enig med alle de som sier at det er jo velgerne som må avgjøre. Problemet er jo bare at hvis de stemmer på et av de fire partiene der, så vet de ikke hvilken regjering de får, så du kan ikke si til velgerne “dere skal bestemme, men det er hemmelig hva som skjer hvis du stemmer på meg” [latter].
Gjennom karikert, simulert tale som om han var en av partilederne på høyre-siden (Erna Solberg, for eksempel) får han på samme tid tydeliggjort utfordringer for disse partiene og appellert gjennom humor slik at angrepet virker mer morsomt enn surt eller hånlig. Så blir han alvorlig igjen og trekker tydelig opp den usikkerheten velgerne står overfor med disse partiene:
For det eneste vi vet det er at Høyre og FrP vil være de to dominerende partier i regjering. Det er i og for seg nyttig; jeg mener det er noe negativt, men det er i hvert fall klart. Men resten vet vi ikke. Vi vet for eksempel ikke om det kommer til å være flere andre partier i regjering og i tilfelle hvilke. Og det er ganske stor forskjell på en regjering med Høyre og Fremskrittspartiet eller en regjering der også Venstre og Kristelig Folkeparti er med. Det får vi ikke noe svar på. Hvordan kan velgerne da bestemme, når dere ikke kan fortelle dem klart hva som er alternativet på denne siden.
Han fornemmer antagelig nå at han allerede har hatt ordet lenge. Men han er ikke ferdig, og som en av de beste i norsk politikk til å holde ordet i debatter inntil resonnementet er ferdig, holder han fingeren opp i været og angir samtidig med ord at dette var bare første punkt:
Det er det ene. Det andre er at dere har holdt på i 8 år. For 8 år siden sa dere at dere skulle bygge stein for stein et borgerlig alternativ, og nå har dere bygget i 8 år, og det er fortsatt helt uklart. Altså, det er jo et ufattelig mislykket prosjekt når man må bruke så lang tid …
Allerede her begynner applausen, statsministeren har meldt overraskende klart og nådeløst ut om de andres manglende kompetanse: «et ufattelig mislykket prosjekt», og sympatisørene i salen føler seg oppløftet. Stoltenberg fortsetter utsagnet og avslutter det med en klar kontrast:
… på å lage noe som er så uklart.
Så lang tid, på noe så uklart! Mens han gjør ferdig setningen stiger applausen og bruser frem, mens han rider den som en bølge. Produsenten merker utvilsomt dramaet og klipper til et bilde av de ukomfortable og anstrengt smilende ansiktene til Erna Solberg og Siv Jensen. Programleder Ingunn Solheim fornemmer at Stoltenberg har talt lenge, hun forsøker å gi ordet til Høyre-lederen med ordene “Erna Solberg”, men statsministeren holder fast på ordet i tradisjonell Stoltenberg-stil ved insisterende å gjenta begynnelsen av sin setning for å signalere at hans resonnement bare mangler en kort avslutning:
Og da…, og da… sier jeg: det ene er at det er uklart hvem som skal være med i denne regjering, men det er også uklart hva som er de fundamentale rammene. Og det er ikke slik at vi forventer at dere skal være helt enige om alt. Vi er ikke helt enige om alt, vi heller. Det har jeg prøvd å skjule, men det nytter ikke, så det er litt til å leve med.
Avslutningen ble antagelig lengre enn programlederne hadde forventet, og motdebattanter hadde håpet, men med en innskutt selvironisk morsomhet holder han oppmerksomheten og ordet. Latter og applaus sprer seg igjen. Liv Signe Navarsete smiler og klapper Stoltenberg bekreftende på skulderen. Stemningen er tilbake til avslappet, men igjen blir statsministeren alvorlig og setter det siste angrepet inn. Denne gangen blir han mer konkret – og personlig:
Men sånne fundamentale ting som at hvem som skal være med i regjeringen blir avklart, hva som er de økonomiske rammene blir avklart; det synes jeg er en lederoppgave å avklare før et valg. Vi gjorde det: Hvem som skulle delta og rammene for politikken ble avklart. Det tok vi ansvaret for. Det har ikke dere greid og det mener jeg at Erna Solberg er ansvarlig for: At Høyre ikke engang forsøker. De sier bare: Etter valget, etter valget.
Kontrasten er åpenbar: Allerede før valgkampen i 2005 satte Stoltenberg seg ned sammen med partilederne i SV og Sp og ble enig om kjøreregler og politikk for en kommende regjering. Etter det har han som statsminister holdt sammen regjeringen og gjennomført den lovede politikken i 8 år. Slik gjør en god leder. I de samme åtte år har Erna Solberg forsøkt å skape felles fotslag for en borgerlig regjering, men fremdeles er det fullt kaos der, så hvem vil du helst ha som styrmann? Selv om Knut Arild Hareide forsikret om at «det ikke blir ellevilt med Erna», var det likevel det inntrykk debatten etterlot – eller, om ikke ellevilt så i hvert fall usikkert. Siv Jensen holdt seg ikke tilbake for å angripe Høyre, Venstre er bestemt ikke enige i alt hva de andre borgerlige mener, gjorde Trine Skei Grande det klart, og gudene må vite hva KrF egentlig vil med Fremskrittspartiet. Båten vipper.
Vel, dette betyr jo langt fra at Arbeiderpartiet vinner valget og den sittende regjering fortsetter. I noen situasjoner kan god retorikk ikke skaffe det ønskete utfallet. Men statsministerens lange, korte innlegg i Arendal illustrerte tydelig hvorfor han ofte klarer seg så godt i debatter: Han har et energisk og dynamisk kroppsspråk fylt med positiv energi. Hans argumentasjon er presis, påholden og fokusert. Hans timing gjør ham i stand til å si det rette på det rette tidspunktet. Hans språkbruk er variert, velformulert og levende, og få andre evner så elegant og ubemerket som ham å holde på ordet inntil argumentet er ferdig. Han er klar og konfronterende uten å bli for aggressiv. Han kan være alvorlig, men også morsom og selv-ironisk. Dette er typisk Stoltenberg i begynnelsen av en valgkamp, men slikt går opp og ned. Man må være i form på dagen, og statsministeren har til tider virket tom og tam i debatter når valgkampen går mot slutten. Men hvis han klarer å holde fast i sin overbevisende begynnelse – og hvis de borgerlige partier ikke klare å mønstre en mer sammenhengende front — så er det slett ikke gitt at vi må skifte styrmann etter 9. september.
Fordi jeg i en kort periode i 2006 fungerte som retorisk rådgiver for Arbeiderpartiet har har jeg fått en del mail som okker seg over at mitt blogginnlegg er for positivt overfor statsministeren og Ap. Vel, jeg var ikke opptatt av å fordele ros og ris like, bare av å beskrive retorikken til den som mediene mente klarte seg best. Den som har bruk for ros til fx Erna Solberg kan lese her: https://voxpublica.no/2009/09/erna-solberg-overbeviser-retorisk/