The Siv Scream

USA har lenge hatt «the Dean Scream», nå har Fremskrittspartiets leder gitt oss «The Siv Scream»

Da den amerikanske demokraten Howard Dean til et valgmøte i 2004 forsøkte å oppildne sine støttespillere og valgkampmedarbeidere, presset han sin hese, anstrengte stemme til en høylytt appell: «we’re going to Washington, D.C., to take back the White House! Yeeeaaaah!!»

Det avsluttende Yeeaah-skriket forekom så voldsomt og umotivert for seeren på TV og Youtube at det ble kjent som «The Dean Scream» ((les mer om Dean og amerikansk valgkamp).

Valgkvelden 2013 gav Norge «The Siv Scream». Til høy musikk og enda høyere stemning går Siv Jensen på scenen til Fremskrittspartiets valgvake. Trampeklapp og jubelrop runger ut i salen, mens Jensen går frem og tilbake på scenen i amerikansk valgkampstil. Hun vinker til sine støtter, hilser med utstrakt arm og utpeker kjente ansikter i forsamlingen med vink, smil og nikken med hodet.

Foto: NRK

Det er en iscenesettelse av lederen vi kjenner fra amerikanske konventer (landsmøter) hvor politikeren beveger seg frem og tilbake over de enorme scener for å tydeliggjøre og fremvise hyllesten til lederen. Bildene av tilhørerne som en enhet i taktfast applaus viser fellesskapets enighet og tilslutning, og er samtidig en påstand om lederens kvaliteter og partiets suksess. Lederens gjenkjennelse, utpeking og anerkjennelse av enkeltpersoner i gruppen viser at hun ikke bare har gruppen i sin makt, men også kjenner til individene som utgjør gruppen.

Etter noen turer fra side til side på scenen hvor hun tar inn over seg jubelen, stopper Siv Jensen midt på scenen og ser ut mot tilhørerne. Hun bøyer knærne litt, lener seg fremover, sprer armene energisk ut til hver side, som om hun løfter hele salen opp, mens hun roper ut i salen:

“Er det bra”?
«Jaaa»!, svarer tilhørerne
«Er dere glad»?
«Jaaa»!
«Er det fest»?
«Jaaa»!
«Blir det regjeringsskifte»?
«Jaaa»

Da hun går til venstre og lener seg mot bordet som står på scenen, får man en fornemmelse av at den energiske, emosjonelle delen av talen vil gå over i en mer nøktern redegjørelse for veien videre. Men det er her vi får «The Siv Scream». Hun sier:

«Dette har jeg ventet leeeenge på å si. Og jeg har gledet meg leeeenge til å si det jeg skal si nå».

Så tar hun et dypt innpust og skriker ut i rommet:

«Mornaaa, Jeeeens»!, hvoretter hun smiler til de jublende tilhørere.

I sin tale på Høyres valgvake sa Erna Solberg:

«Det å styre et land er krevende. Det å ha ansvar i mange år er krevende, og alle de som tar på seg den type oppgaver fortjener respekt. Selv om vi er politisk uenig om retningen, så fortjener de respekt for den jobben de har gjort. Og de trenger vår takknemlighet for at de faktisk har tatt på seg denne typen folkevalgte verv».

Tilhørerne på Høyres valgvake svarte med applaus.

Siv Jensen sa: «Mornaaa, Jeeeens». Og tilhørerne på Fremskrittspartiets valgvake svarte med euforisk begeistring.

Slik var det ikke alle som svarte. Nettavisen forteller at folk på Facebook «raser mot Siv» og karakteriserer utbruddet som «Respektløs tale», «smakløs og vulgær», «barnslig» og «usmakelig».

Disse karakteristikker kommer ikke bare fordi Siv Jensen sa det hun sa, men også, kanskje især, fordi hun sa det på den måten hun sa det.

Ja, hele fremføringen i denne første del av talen fremstod overdreven voldsom. Det minnet om gammeldags, tradisjonell talekunst foran store mengder, hvor stemmen er høylytt og voldsom, kroppsspråket er energisk og fylt av bevegelse. Slikt ser vi ikke så ofte mer – slett ikke på TV. Med god grunn.

Fjernsynsskjermen og dataskjermene vi ser disse talene på i dag, rammer inn slike bevegelser og forsterker dem. Det som gir en elektrisk stemning i salen og river tilhørerne med seg, fremstår underlig overspent for oss som sitter hjemme i stuene og drikker kaffe og spiser kake.

Avstanden til skjermen er kort og kameraet plasserer oss tettere på taleren enn de fleste av dem som er til stede i salen. Hvis en politiker skriker slik på fjernsynet, føles det som om hun skriker oss rett i ansiktet. Det er ikke særlig behagelig. Det virker som om taleren er så grepet av sine egne følelser at hun ikke lenger har kontroll. Hun er i følelsenes makt. Det er inntrykket fjernsynsbilder gir av slike talere, som før i tiden kunne ha fått folkemengden med seg på store plasser.

Morna-skriket, “The Siv Scream”, var bare en del av en tale som var mer bemerkelsesverdig for måten den ble fremført, enn for det som ble sagt. Bedre enn ord til å skape forståelse for effekten av voldsom, utadvendt emosjonell fremføring på fjernsynet er å se det selv. Hvordan synes du for eksempel at Siv Jensen fremstår i bildene nettavisene publiserte dagen etter?

Foto: Gorm Kallestad, NTB Scanpix.

Foto: Paul Weawer (Mediehuset Nettavisen)

Foto: Helge Rønning Birkelund, ANB

Foto: NRK

22 KOMMENTARER

Konrad says:
10. september 2013, kl. 17:06

Hmm, veldig unorsk.

Dessuten (en avsporing her muligens) litt pussig i og med at Frp er valgets taper i form av dramatisk tilbakegang i stemmer og mandat.
Jens Kjeldsen says:
10. september 2013, kl. 19:29

Ja, Konrad, det er ganske interessant at langt de fleste valgvaketaler fremstod som vinnertaler, når det egentlig bare er Høyre som er en reell vinner. De fikk både mandat-fremgang (og en stor slik) og regjeringsmakt.

Flere av talerne var nok preget av lettelse over at det ikke gikk mye verre.
Folkets dom: Helt natta, Jensen! | LiMiT says:
11. september 2013, kl. 7:40

[…] E. Kjeldsen har sett TV-klippet av Siv Jensens tale flere ganger. Han skrev tirsdag en egen blogg, «Siv-scream» om den oppsiktsvekkende opptredenen. Han mener Siv Jensen gjorde to vesentlige […]
Morten says:
11. september 2013, kl. 8:09

Det er underlig med politikere generelt. Man skulle tro at de hadde et brennende ønske om å bringe landet framover, knallhard jobbing, flikking på detaljer, inneha evnen til å endre på et opplegg/oppsett når man ser at noe ikke fungerer. Det er mange analoger å trekke til både toppidrett og god forskning her. Men det virker som om evnen til å være kritisk til seg sjøl og å motta konstruktiv kritikk er fraværende.
Og hovering over de som har tapt? Det er ikke mange seiersvante som driver med slikt (unntatt Petter Nordtug).
Er posisjon viktigere enn prestasjon?
- Konrad says:
  11. september 2013, kl. 11:04
  
  Hovering over taper er uvanlig. Men kanskje reflekterer det holdningen man har hatt til motparten?
Tore Grundstrøm says:
11. september 2013, kl. 8:29

Bra oppsummert om en seierstale som sålangt mangler sidestykke i norsk politikk. Jeg satt med totalt hakeslepp etter hennes inntreden på scenen, og undret meg lenge over om dette kunne væe en parodi — og satt nesten å håpet at kameraet skulle zoome inn på en Rigmor Galtung utkledd som Siv Jensen, og at stand-up showet snart skulle begynne..
Den gang ei, og jeg synes du treffer meget godt i din sammenligning med “the Dean scream”.
Regien på talen passer best for en fersk komiker på Latter.
Bjørn Hjertås says:
11. september 2013, kl. 13:39

Her var det langt til statsmannstakter og det må nok mer enn den tiden Siv har igjen til å få fram en slik fra dette materialet.
Nina says:
11. september 2013, kl. 16:23

Haha, for en gang skyld mange vettuge kommentarer. Rigmor Galtung :)

Er så hjertens enig med deg, Morten! På alle andre arenaer ser man selvkritikk og konstruktiv kritikk som en del av gamet, mens i politikk ses det på som et svakhetstegn at man kan forbedres. Eller hvis man gudhjelpemeg innrømmer feil!

Jeg synes The Dean Scream var mer entusiastisk og knapt så smakløst som det triumferende Siv Scream, men helt sikkert en god sammenligning. Hun elsker å si det bare litt for mye. Og det blir bare umodent og kleint. For å si det sånn, så er nok ikke Siv en man har lyst til å tape for i kortspill.
- Jens Elmelund Kjeldsen says:
  11. september 2013, kl. 16:30
  
  Ja, det er en fundamental forskjell i utgangspunkten for de to ytringene. Howard Dean skrek oppstemt fordi han var på vei mot Det hvite huset (håpet han), Siv skrek fordi Stoltenberg må forlate statsministerposten
Ida says:
11. september 2013, kl. 17:57

«Antibloggeren» Mathilde har også noen interessante tanker om The Siv Scream (og lebestift-kjolen) som målrettet PR-strategi fordi de negative reaksjonene kun vil komme fra folk som «Frps velgere ikke liker»: http://www.antibloggeren.com/2013/09/11/ei-realitetsorientering-om-kjolen-til-siv/
bordtea says:
11. september 2013, kl. 22:21

“MORNA JENS” Damen er barnslig,personlig, skamløs,uproff og hevngjerrig. En personlighet passer ikke til å lede Norge. Smakløs på klær, usportlig og respektløs. Man håner, spytter ikke personer som ligger nede eller taper. Men men, det er personlighet til denne dama. Hun liker å sparke og angripe de svake i samfunnet. Damen er skamløst.
Sebeos says:
12. september 2013, kl. 9:15

Nei, det skulle tatt seg ut om en hadde skrevet saklig om politikken til FrP. Enten så er det twittermeldingene til Hagen eller så finner man noe så interessant som kjoler og forholdsvis nokså naturlige gledesutbrudd.
- Jens Elmelund Kjeldsen says:
  12. september 2013, kl. 10:17
  
  Ja, Sebeos, du har rett det er interessant at det skrives så mye om disse tingene, men det gjelder ikke bare FrP, men alle politikere. Når jeg skriver om det i denne bloggen er det nettopp fordi det er interessant i forhold til forskning i retorikk og medievitenskap. Hvorfor er dette så oppsiktsvekkende? Og en del av forklaringen, som er den jeg gir, er forskjellen mellom hvordan en fremtreden oppfattes i en konkret situasjon i en stor sal med tilhengere og så hvilket inntrykk den samme fremtreden gir på fjernsynet og i fotografier hvor ikke alle er tilhengere.
Karl says:
12. september 2013, kl. 9:47

Hei!
Når voksne fotballspillere gjør noe som kan oppfattes som bra, kan de gjerne hyle som stukne griser, trekke trøya over hodet og springe rundt med armene rett ut som hodeløse høns, før de “styrter” og sklir bortover matta til de stopper av at et helt lag i pur glede har kasta seg oppå de. Eller de kan rive av seg skjorta, hyle og gjøre “jokkebevegelser” mot publikum. Ja, de kan faktisk gjøre nærmest hva som helst uten at en eller annen med gammelmodig språkføring sier et knyst om verdighet, eller at “nøkterne” observatører tilbakelent hevder det er tull å juble for seieren etter en angivelig dårlig kamp.
Jeg er ingen tilhenger av Siv Jensen/Frp, men jeg tror det kan bli en hyggelig avveksling at noen av posisjonene i landets ledelse innehas av genuine mennesker som ikke til enhver tid sier hva som forventes, men hva de mener.
- Jens Elmelund Kjeldsen says:
  12. september 2013, kl. 10:28
  
  Hei Karl, ja det er et godt poeng at vi ikke bemerker, men snarere hyller, utagerende fysisk bevegelse i noen situasjoner, men ikke i andre.
  Du har også rett i, hvis jeg forstår deg rett, at det har retorisk appell å være ærlig og ikke si hva som forventes, men i stedet være klar på hva man mener; selv om det går imot det andre mener. Slikt kan både skremme noen folk vekk og styrke troverdigheten hos andre.
  Ut over det, så lurer jeg på hvorfor det var viktigt for deg å skrive at jeg har «gammelmodig språkføring», for jeg antar at du skriver om meg?
  Hva er egentlig funksjonen av den uttalelsen? Hva ønsker du å oppnå med det?
aleksander rise says:
9. desember 2013, kl. 16:17

Retorikkforsker,du skriver“Når jeg skriver om det i denne bloggen er det nettopp fordi det er interessant i forhold til forskning i retorikk og medievitenskap. Hvorfor er dette så oppsiktsvekkende?” Det er feil bruk av “i forhold til”!
- Jens Elmelund Kjeldsen says:
  9. desember 2013, kl. 16:19
  
  Ja, det kan du ha rett i. Men hvis vi er mange nok som skriver dette slik, så holder det opp med å være feil, og ender med å bli praksis, altså ikke-feil.
  - Konrad says:
    14. januar 2014, kl. 11:51
    
    Forsåvidt. Rett språk er jo egentlig bare en innarbeidet praksis. Likevel er det utbredte uttrykket “i forhold til” tvetydig fordi det egentlig betyr “relativt til”, det uttrykker altså en slags brøk eller sammenligning. Men her bruker Kjeldsen “i forhold til” i betydningen “innenfor” eller “i forbindelse med”. Korrekt språk er ikke nødvendigvis godt språk. :)
Jakob says:
29. september 2014, kl. 16:41

Det er interessant at du velger “The Dean Scream” som eksempel og sammenligner med “The Siv Scream”. Som nevnt over er jeg også enig i at ropet til Dean er mye mer akseptabelt ettersom det ikke går på person. Det som også er verdt å nevne og se litt nærmere på er forskjellen på retorikk bruken i Norge og nesten resten av verden.

For i utlandet er det mye mer akseptert at man roper og er følesesmessig engasjert enn i Norge. I norsk politikk er dette et tegn på svakhet og lite kunnskap. Det vi kan se her er at både rett etter 1814 og i stortingets forretingsorden paragraf 56 nevnes det at det ikke er lov å gi støyende utrykk for misnøye eller bifall under forhandlinger. Det vil si at i behandling av en sak og om du blir veldig forbannet har du ikke lov til å rope dette ut i forsamlingen. Dette kan vi jo se blant annet England at er helt normal praksis, i alle fall var.

Det vil si at å gjøre dette i Norge er langt værre enn å gjøre det i USA, for vi har ingen tradisjon for at politikere roper. FrP bruker veldig mye retorikk fra USA, og mye av det fungerer veldig bra og kan også annvendes i Norge, men selvfølgelig ikke alt. “The Siv Scream” kan være et godt eksempel på dette, eller tror du at Siv rett og slett ikke tenkte på hvordan dette kom til å se ut på tv? At hun glemte et øyeblikk at det var andre mottakere enn de hun stod å talte for?
- Jens Kjeldsen says:
  29. september 2014, kl. 21:50
  
  Ja, det er riktig, Jakob, at man i Norge — og i skandinavisk politikk generelt ikke kan komme med mishagsytringer og utrop i parlamentet. Men det er først i nyere tid at voldsom, emosjonell og gestikulerende retorikk er blitt uønsket og oppfattet som in-autentisk. På Eidsvoll var det voldsomme utrop og emosjoner, Bjørnson var like gestikulerende og energisk som Cicero og Martin Tranmæl formelig skrek på talerstolen og var kjent for sin “vulkanske” og “eruptive” retorikk. Med radioen og fjernsynet og kulturelle endringer endret alt dette seg og vi fikk den beherskete, hverdagslige, autentiske stilen vi fremdeles har. Dette har Anders Johansen skrevet om i Talerens troverdighet, og sammen med Johansen har jeg skrevet om utviklingen i talerstil i boken Virksomme ord.
  - Jakob Verpe says:
    1. oktober 2014, kl. 23:16
    
    Takk for et godt svar, og jeg skal lese bøkene du anbefaler.
    Du har jo helt rett i at det var nettopp slik på Eidsvoll. Det er jo nettop derfor paragraf 66 i grunnloven kom, som fastslår at det skal vedtas en forretningsorden. De merket nemlig hva slags effekt dette hadde på folk, og de ville ikke ha det slik. Dette mener jeg er essensielt for at “The Siv Scream” var en så stor skandale som det var, at vi ikke har tradisjoner for det. En ting er hvis du kun er med folk som er enige med deg og støtter din sak, men dette var jo sendt nasjonalt.
    
    Jeg tror at hvordan de talte på Eidsvoll som resulterte i paragraf 66 i grunnloven har ført til at det tradisjoneltsett ikke er takhøyde for dette i Norge.
    Har du noen tanker rundt dette så ønsker jeg gjerne å høre de. Det er jo selvsagt både positive og negative utfall av stortingets forretningsorden, men det er hovedsaklig da i forhold til paragraf 56 jeg lurer. Da lurer jeg for eksempel på om dette er skadelig i forhold til yttringsfriheten, eller er det positivt? Gjør dette det vanskeligere for politikere å bruke retorikk som virkemiddel?
    
    Takk på forhånd!
Jens Kjeldsen says:
2. oktober 2014, kl. 16:01

Vel, jeg tror ikke disse paragrafer gjør det vanskeligere å bruke retorikk, for retorikken unnslipper man ikke, men det kan tvinge taleren til å bruke en annen retorikk. Men det er jo en viss sannsynlighet for at det blir mindre underholdende for oss som lytter.

til toppen

Nyhetsbrev

22 KOMMENTARER