The Siv Scream

USA har lenge hatt «the Dean Scream», nå har Fremskrittspartiets leder gitt oss «The Siv Scream»

Da den ame­ri­kans­ke demo­kra­ten Howard Dean til et valg­møte i 2004 for­søk­te å opp­ild­ne sine støtte­spil­le­re og valg­kamp­med­ar­bei­de­re, pres­set han sin hese, anstreng­te stem­me til en høy­lytt appell: «we’re going to Wash­ing­ton, D.C., to take back the Whi­te House! Yeeeaaaah!!»

Det avslut­ten­de Yeea­ah-skri­ket fore­kom så vold­somt og umo­ti­vert for seer­en på TV og Yout­ube at det ble kjent som «The Dean Scream» ((les mer om Dean og ame­ri­kansk valg­kamp).

Valg­kvel­den 2013 gav Nor­ge «The Siv Scream». Til høy musikk og enda høy­ere stem­ning går Siv Jen­sen på sce­nen til Frem­skritts­par­ti­ets valg­vake. Trampe­klapp og jubel­rop run­ger ut i salen, mens Jen­sen går frem og til­ba­ke på sce­nen i ame­ri­kansk valg­kamp­stil. Hun vin­ker til sine støt­ter, hil­ser med utstrakt arm og utpe­ker kjen­te ansik­ter i for­sam­lin­gen med vink, smil og nik­ken med hodet.

Foto: NRK

Foto: NRK

Det er en iscene­set­tel­se av lede­ren vi kjen­ner fra ame­ri­kans­ke kon­ven­ter (lands­mø­ter) hvor poli­ti­ke­ren beve­ger seg frem og til­ba­ke over de enor­me sce­ner for å tyde­lig­gjø­re og frem­vise hyl­les­ten til lede­ren. Bil­de­ne av til­hø­rer­ne som en enhet i takt­fast applaus viser fel­les­ska­pe­ts enig­het og til­slut­ning, og er sam­ti­dig en påstand om lede­rens kva­li­te­ter og par­ti­ets suk­sess. Lede­rens gjen­kjen­nel­se, utpe­king og aner­kjen­nel­se av enkelt­per­soner i grup­pen viser at hun ikke bare har grup­pen i sin makt, men også kjen­ner til indi­vi­de­ne som utgjør gruppen.

Etter noen turer fra side til side på sce­nen hvor hun tar inn over seg jube­len, stop­per Siv Jen­sen midt på sce­nen og ser ut mot til­hø­rer­ne. Hun bøy­er knær­ne litt, lener seg frem­over, sprer arme­ne ener­gisk ut til hver side, som om hun løf­ter hele salen opp, mens hun roper ut i salen:

«Er det bra»?
«Jaaa»!, sva­rer tilhørerne
«Er dere glad»?
«Jaaa»!
«Er det fest»?
«Jaaa»!
«Blir det regjeringsskifte»?
«Jaaa»

Da hun går til venst­re og lener seg mot bor­det som står på sce­nen, får man en for­nem­mel­se av at den ener­gis­ke, emo­sjo­nel­le delen av talen vil gå over i en mer nøk­tern rede­gjø­rel­se for vei­en vide­re. Men det er her vi får «The Siv Scream». Hun sier:

«Det­te har jeg ven­tet lee­e­en­ge på å si. Og jeg har gle­det meg lee­e­en­ge til å si det jeg skal si nå».

Så tar hun et dypt inn­pust og skri­ker ut i rommet:

«Mor­naaa, Jee­e­ens»!, hvor­et­ter hun smi­ler til de jub­len­de tilhørere.

I sin tale på Høy­res valg­vake sa Erna Solberg:

«Det å sty­re et land er kre­ven­de. Det å ha ansvar i man­ge år er kre­ven­de, og alle de som tar på seg den type opp­ga­ver for­tje­ner respekt. Selv om vi er poli­tisk uenig om ret­nin­gen, så for­tje­ner de respekt for den job­ben de har gjort. Og de tren­ger vår takk­nem­lig­het for at de fak­tisk har tatt på seg den­ne typen folke­valg­te verv».

Til­hø­rer­ne på Høy­res valg­vake svar­te med applaus.

Siv Jen­sen sa: «Mor­naaa, Jee­e­ens». Og til­hø­rer­ne på Frem­skritts­par­ti­ets valg­vake svar­te med eufo­risk begeistring.

Slik var det ikke alle som svar­te. Nett­avi­sen for­tel­ler at folk på Face­bo­ok «raser mot Siv» og karak­te­ri­se­rer utbrud­det som «Respekt­løs tale», «smak­løs og vul­gær», «barns­lig» og «usma­ke­lig».

Dis­se karak­te­ris­tik­ker kom­mer ikke bare for­di Siv Jen­sen sa det hun sa, men også, kan­skje især, for­di hun sa det på den måten hun sa det.

Ja, hele frem­fø­rin­gen i den­ne førs­te del av talen frem­stod over­dre­ven vold­som. Det min­net om gam­mel­dags, tra­di­sjo­nell tale­kunst foran sto­re meng­der, hvor stem­men er høy­lytt og vold­som, kropps­språ­ket er ener­gisk og fylt av beve­gel­se. Slikt ser vi ikke så ofte mer – slett ikke på TV. Med god grunn.

Fjern­syns­skjer­men og data­skjer­me­ne vi ser dis­se tale­ne på i dag, ram­mer inn sli­ke beve­gel­ser og for­ster­ker dem. Det som gir en elekt­risk stem­ning i salen og river til­hø­rer­ne med seg, frem­står under­lig over­spent for oss som sit­ter hjem­me i stu­ene og drik­ker kaf­fe og spi­ser kake.

Avstan­den til skjer­men er kort og kame­ra­et plas­se­rer oss tet­te­re på tale­ren enn de fles­te av dem som er til ste­de i salen. Hvis en poli­ti­ker skri­ker slik på fjern­sy­net, føles det som om hun skri­ker oss rett i ansik­tet. Det er ikke sær­lig beha­ge­lig. Det vir­ker som om tale­ren er så gre­pet av sine egne følel­ser at hun ikke len­ger har kon­troll. Hun er i følel­se­nes makt. Det er inn­tryk­ket fjern­syns­bil­der gir av sli­ke tale­re, som før i tiden kun­ne ha fått folke­meng­den med seg på sto­re plasser.

Mor­na-skri­ket, «The Siv Scream», var bare en del av en tale som var mer bemer­kel­ses­ver­dig for måten den ble frem­ført, enn for det som ble sagt. Bed­re enn ord til å ska­pe for­stå­el­se for effek­ten av vold­som, utad­vendt emo­sjo­nell frem­fø­ring på fjern­sy­net er å se det selv. Hvor­dan synes du for eksem­pel at Siv Jen­sen frem­står i bil­de­ne nett­avi­se­ne pub­li­ser­te dagen etter?

Foto: Gorm Kallestad, NTB Scanpix.

Foto: Gorm Kalle­stad, NTB Scanpix.

Foto: Paul Weawer (Mediehuset Nettavisen)

Foto: Paul Wea­wer (Medie­hu­set Nettavisen)

Foto: Helge Rønning Birkelund, ANB

Foto: Hel­ge Røn­ning Birke­lund, ANB

Foto: NRK

Foto: NRK

TEMA

R

etorikk

101 ARTIKLER FRA VOX PUBLICA

FLERE KILDER - FAKTA - KONTEKST

22 KOMMENTARER

KOMMENTÉR
  1. Hmm, vel­dig unorsk.

    Dess­uten (en avspo­ring her muli­gens) litt pus­sig i og med at Frp er val­gets taper i form av dra­ma­tisk til­bake­gang i stem­mer og mandat.

  2. Jens Kjeldsen says:

    Ja, Kon­rad, det er gans­ke inter­es­sant at langt de fles­te valg­vake­ta­ler frem­stod som vin­ner­ta­ler, når det egent­lig bare er Høy­re som er en reell vin­ner. De fikk både man­dat-frem­gang (og en stor slik) og regjeringsmakt. 

    Fle­re av taler­ne var nok pre­get av let­tel­se over at det ikke gikk mye verre.

  3. […] E. Kjeld­sen har sett TV-klip­pet av Siv Jen­sens tale fle­re gan­ger. Han skrev tirs­dag en egen blogg, «Siv-scream» om den opp­sikts­vek­ken­de opp­tre­de­nen. Han mener Siv Jen­sen gjor­de to vesentlige […]

  4. Det er under­lig med poli­ti­ke­re gene­relt. Man skul­le tro at de had­de et bren­nen­de øns­ke om å brin­ge lan­det fram­over, knall­hard job­bing, flik­king på detal­jer, inne­ha evnen til å end­re på et opplegg/oppsett når man ser at noe ikke fun­ge­rer. Det er man­ge ana­lo­ger å trek­ke til både topp­idrett og god forsk­ning her. Men det vir­ker som om evnen til å være kri­tisk til seg sjøl og å mot­ta kon­struk­tiv kri­tikk er fraværende.
    Og hove­ring over de som har tapt? Det er ikke man­ge sei­ers­van­te som dri­ver med slikt (unn­tatt Petter Nordtug).
    Er posi­sjon vik­ti­ge­re enn prestasjon?

  5. Tore Grundstrøm says:

    Bra opp­sum­mert om en sei­ers­tale som sålangt mang­ler side­styk­ke i norsk poli­tikk. Jeg satt med totalt hake­slepp etter hen­nes inn­tre­den på sce­nen, og und­ret meg len­ge over om det­te kun­ne væe en paro­di — og satt nes­ten å håpet at kame­ra­et skul­le zoo­me inn på en Rig­mor Gal­tung utkledd som Siv Jen­sen, og at stand-up show­et snart skul­le begynne..
    Den gang ei, og jeg synes du tref­fer meget godt i din sam­men­lig­ning med «the Dean scream».
    Regi­en på talen pas­ser best for en fersk komi­ker på Latter.

  6. Bjørn Hjertås says:

    Her var det langt til stats­mann­stak­ter og det må nok mer enn den tiden Siv har igjen til å få fram en slik fra det­te materialet.

  7. Haha, for en gang skyld man­ge vet­tu­ge kom­men­ta­rer. Rig­mor Galtung :)

    Er så hjer­tens enig med deg, Mor­ten! På alle and­re are­na­er ser man selv­kri­tikk og kon­struk­tiv kri­tikk som en del av gamet, mens i poli­tikk ses det på som et svak­hets­tegn at man kan for­bed­res. Eller hvis man gud­hjelpe­meg inn­røm­mer feil!

    Jeg synes The Dean Scream var mer entu­si­as­tisk og kna­pt så smak­løst som det tri­um­fe­ren­de Siv Scream, men helt sik­kert en god sam­men­lig­ning. Hun els­ker å si det bare litt for mye. Og det blir bare umo­dent og kleint. For å si det sånn, så er nok ikke Siv en man har lyst til å tape for i kortspill.

    • Ja, det er en fun­da­men­tal for­skjell i utgangs­punk­ten for de to ytrin­ge­ne. Howard Dean skrek opp­stemt for­di han var på vei mot Det hvi­te huset (håpet han), Siv skrek for­di Stol­ten­berg må for­la­te statsministerposten

  8. «Anti­blog­ge­ren» Mathil­de har også noen inter­es­san­te tan­ker om The Siv Scream (og lebe­stift-kjo­len) som mål­ret­tet PR-stra­te­gi for­di de neg­a­ti­ve reak­sjo­ne­ne kun vil kom­me fra folk som «Frps vel­ge­re ikke liker»: http://www.antibloggeren.com/2013/09/11/ei-realitetsorientering-om-kjolen-til-siv/

  9. «MORNA JENS» Damen er barnslig,personlig, skamløs,uproff og hevn­gjer­rig. En per­son­lig­het pas­ser ikke til å lede Nor­ge. Smak­løs på klær, usport­lig og respekt­løs. Man håner, spyt­ter ikke per­soner som lig­ger nede eller taper. Men men, det er per­son­lig­het til den­ne dama. Hun liker å spar­ke og angri­pe de sva­ke i sam­fun­net. Damen er skamløst.

  10. Nei, det skul­le tatt seg ut om en had­de skre­vet sak­lig om poli­tik­ken til FrP. Enten så er det twit­ter­mel­din­ge­ne til Hagen eller så fin­ner man noe så inter­es­sant som kjo­ler og for­holds­vis nok­så natur­li­ge gledesutbrudd.

    • Ja, Sebe­os, du har rett det er inter­es­sant at det skri­ves så mye om dis­se tin­ge­ne, men det gjel­der ikke bare FrP, men alle poli­ti­ke­re. Når jeg skri­ver om det i den­ne blog­gen er det nett­opp for­di det er inter­es­sant i for­hold til forsk­ning i reto­rikk og medie­vi­ten­skap. Hvor­for er det­te så opp­sikts­vek­ken­de? Og en del av for­kla­rin­gen, som er den jeg gir, er for­skjel­len mel­lom hvor­dan en frem­tre­den opp­fat­tes i en kon­kret situa­sjon i en stor sal med til­hen­ge­re og så hvil­ket inn­trykk den sam­me frem­tre­den gir på fjern­sy­net og i foto­gra­fi­er hvor ikke alle er tilhengere.

  11. Hei!
    Når voks­ne fot­ball­spil­le­re gjør noe som kan opp­fat­tes som bra, kan de gjer­ne hyle som stuk­ne gri­ser, trek­ke trøya over hodet og sprin­ge rundt med arme­ne rett ut som hode­løse høns, før de «styr­ter» og sklir bort­over mat­ta til de stop­per av at et helt lag i pur gle­de har kas­ta seg oppå de. Eller de kan rive av seg skjor­ta, hyle og gjø­re «jokke­be­ve­gel­ser» mot pub­li­kum. Ja, de kan fak­tisk gjø­re nær­mest hva som helst uten at en eller annen med gam­mel­mo­dig språk­fø­ring sier et knyst om ver­dig­het, eller at «nøk­ter­ne» obser­va­tø­rer til­bake­lent hev­der det er tull å jub­le for sei­e­ren etter en angi­ve­lig dår­lig kamp.
    Jeg er ingen til­hen­ger av Siv Jensen/Frp, men jeg tror det kan bli en hyg­ge­lig avveks­ling at noen av posi­sjo­ne­ne i lan­dets ledel­se inne­has av genui­ne men­nes­ker som ikke til enhver tid sier hva som for­ven­tes, men hva de mener.

    • Hei Karl, ja det er et godt poeng at vi ikke bemer­ker, men sna­rere hyl­ler, utage­rende fysisk beve­gelse i noen situa­sjo­ner, men ikke i andre.
      Du har også rett i, hvis jeg for­står deg rett, at det har reto­risk appell å være ærlig og ikke si hva som for­ven­tes, men i ste­det være klar på hva man mener; selv om det går imot det and­re mener. Slikt kan både skrem­me noen folk vekk og styr­ke tro­ver­dig­he­ten hos andre.
      Ut over det, så lurer jeg på hvor­for det var vik­tigt for deg å skri­ve at jeg har «gam­mel­mo­dig språk­fø­ring», for jeg antar at du skri­ver om meg?
      Hva er egent­lig funk­sjo­nen av den utta­lel­sen? Hva øns­ker du å opp­nå med det?

  12. aleksander rise says:

    Retorikkforsker,du skriver«Når jeg skri­ver om det i den­ne blog­gen er det nett­opp for­di det er inter­es­sant i for­hold til forsk­ning i reto­rikk og medie­vi­ten­skap. Hvor­for er det­te så opp­sikts­vek­kende?» Det er feil bruk av «i for­hold til»!

    • Ja, det kan du ha rett i. Men hvis vi er man­ge nok som skri­ver det­te slik, så hol­der det opp med å være feil, og ender med å bli prak­sis, alt­så ikke-feil.

      • For­så­vidt. Rett språk er jo egent­lig bare en inn­ar­bei­det prak­sis. Like­vel er det utbred­te uttryk­ket «i for­hold til» tve­ty­dig for­di det egent­lig betyr «rela­tivt til», det uttryk­ker alt­så en slags brøk eller sam­men­lig­ning. Men her bru­ker Kjeld­sen «i for­hold til» i betyd­nin­gen «innen­for» eller «i for­bin­del­se med». Kor­rekt språk er ikke nød­ven­dig­vis godt språk. :)

  13. Det er inter­es­sant at du vel­ger «The Dean Scream» som eksem­pel og sam­men­lig­ner med «The Siv Scream». Som nevnt over er jeg også enig i at ropet til Dean er mye mer aksep­ta­belt etter­som det ikke går på per­son. Det som også er verdt å nev­ne og se litt nær­me­re på er for­skjel­len på reto­rikk bru­ken i Nor­ge og nes­ten res­ten av verden.

    For i utlan­det er det mye mer aksep­tert at man roper og er føle­ses­mes­sig enga­sjert enn i Nor­ge. I norsk poli­tikk er det­te et tegn på svak­het og lite kunn­skap. Det vi kan se her er at både rett etter 1814 og i stor­tin­gets forre­tings­or­den para­graf 56 nev­nes det at det ikke er lov å gi støy­en­de utrykk for mis­nøye eller bifall under for­hand­lin­ger. Det vil si at i behand­ling av en sak og om du blir vel­dig for­ban­net har du ikke lov til å rope det­te ut i for­sam­lin­gen. Det­te kan vi jo se blant annet Eng­land at er helt nor­mal prak­sis, i alle fall var. 

    Det vil si at å gjø­re det­te i Nor­ge er langt vær­re enn å gjø­re det i USA, for vi har ingen tra­di­sjon for at poli­ti­ke­re roper. FrP bru­ker vel­dig mye reto­rikk fra USA, og mye av det fun­ge­rer vel­dig bra og kan også ann­ven­des i Nor­ge, men selv­føl­ge­lig ikke alt. «The Siv Scream» kan være et godt eksem­pel på det­te, eller tror du at Siv rett og slett ikke tenk­te på hvor­dan det­te kom til å se ut på tv? At hun glem­te et øye­blikk at det var and­re mot­ta­ke­re enn de hun stod å tal­te for?

    • Jens Kjeldsen says:

      Ja, det er rik­tig, Jakob, at man i Nor­ge — og i skan­di­na­visk poli­tikk gene­relt ikke kan kom­me med mis­hags­yt­rin­ger og utrop i par­la­men­tet. Men det er først i nyere tid at vold­som, emo­sjo­nell og ges­ti­ku­le­ren­de reto­rikk er blitt uøns­ket og opp­fat­tet som in-auten­tisk. På Eids­voll var det vold­som­me utrop og emo­sjo­ner, Bjørn­son var like ges­ti­ku­le­ren­de og ener­gisk som Cice­ro og Mar­tin Tran­mæl for­me­lig skrek på taler­sto­len og var kjent for sin «vul­kans­ke» og «erup­ti­ve» reto­rikk. Med radio­en og fjern­sy­net og kul­tu­rel­le end­rin­ger end­ret alt det­te seg og vi fikk den behers­ke­te, hver­dags­li­ge, auten­tis­ke sti­len vi frem­de­les har. Det­te har Anders Johan­sen skre­vet om i Tale­rens tro­ver­dig­het, og sam­men med Johan­sen har jeg skre­vet om utvik­lin­gen i taler­stil i boken Virk­som­me ord.

      • Jakob Verpe says:

        Takk for et godt svar, og jeg skal lese bøke­ne du anbefaler.
        Du har jo helt rett i at det var nett­opp slik på Eids­voll. Det er jo nettop der­for para­graf 66 i grunn­lo­ven kom, som fast­slår at det skal ved­tas en for­ret­nings­or­den. De mer­ket nem­lig hva slags effekt det­te had­de på folk, og de vil­le ikke ha det slik. Det­te mener jeg er essen­si­elt for at «The Siv Scream» var en så stor skan­da­le som det var, at vi ikke har tra­di­sjo­ner for det. En ting er hvis du kun er med folk som er eni­ge med deg og støt­ter din sak, men det­te var jo sendt nasjonalt.

        Jeg tror at hvor­dan de tal­te på Eids­voll som resul­ter­te i para­graf 66 i grunn­lo­ven har ført til at det tra­di­sjo­nelt­sett ikke er tak­høy­de for det­te i Norge.
        Har du noen tan­ker rundt det­te så øns­ker jeg gjer­ne å høre de. Det er jo selv­sagt både posi­ti­ve og neg­a­ti­ve utfall av stor­tin­gets for­ret­nings­or­den, men det er hoved­sak­lig da i for­hold til para­graf 56 jeg lurer. Da lurer jeg for eksem­pel på om det­te er ska­de­lig i for­hold til ytt­rings­fri­he­ten, eller er det posi­tivt? Gjør det­te det vans­ke­li­ge­re for poli­ti­ke­re å bru­ke reto­rikk som virkemiddel? 

        Takk på forhånd!

  14. Jens Kjeldsen says:

    Vel, jeg tror ikke dis­se para­gra­fer gjør det vans­ke­li­ge­re å bru­ke reto­rikk, for reto­rik­ken unn­slip­per man ikke, men det kan tvin­ge tale­ren til å bru­ke en annen reto­rikk. Men det er jo en viss sann­syn­lig­het for at det blir mind­re under­hol­den­de for oss som lytter.

til toppen