For tre måneder siden dukket det opp en ny ministat på Europa-kartet. Den reiste seg av ingenting i hjertet av Ukrainas hovedstad Kiev, som protest mot de ukrainske ledernes beslutning om å innstille forberedelsene til å undertegne en assosieringsavtale med EU.
Den nye staten godtok ikke vold og rabulisme, utpressing og løgn. I de tre månedene siden den dukket opp har Majdan, som denne staten kalles, trukket opp sine grenser, markert dem med barrikader og satt opp egne kontrollposter. Den har også etablert sitt eget forsvar (i praksis sin egen hær), sanitetstjeneste og forsyningslinjer.
“Majdan har vist at vi, ukrainerne, kan løse problemene våre på grunnplanet uten sterke makthavere, ved å etablere våre egne alternative strukturer,” sier den kjente ukrainske forfatteren Oksana Zabuzjko. Majdan har ikke bare vært selvberget, men har bannlyst alle politikere og utnevnt sine egne ledere. De eneste uskrevne reglene som gjelder her, er rettferdighet, ærlighet, samvittighet og sannhet.
Utfordre politikerne
Etter at nær hundre majdanister ble drept av snikskyttere 21. februar, reiste innbyggere i dette lille, men stolte landet seg i protest mot avtalen som ble inngått mellom opposisjonen og president Viktor Janukovitsj. Denne avtalen gikk ut på at den ukrainske nasjonalforsamlingen, Verkhovna Rada, skulle stemme over et forslag om å gå tilbake til konstitusjonen av 2004 (som ga forsamlingen stor makt), og at presidentvalget i februar 2015 skulle flyttes frem til en gang mellom september og desember 2014. Avtalen ble bekreftet ved at utenriksministrene i Frankrike, Tyskland og Polen – Laurent Fabius, Frank-Walter Steinmeier og Radek Sikorski – var til stede under samtalene.
“Folk trenger mekanismer til å kontrollere statsapparatet”
Men majdanistene betraktet avtalen som forræderi. Etter tre måneder med motstand, etter at flere av kameratene deres var døde og den politiske ledelsen hadde neglisjert kravene deres, kunne ikke demonstrantene godta at en tyrann med blod på hendene, som de nå anså Janukovitsj for å være, skulle bli sittende ved makten i enda ni måneder. Det var et slag i ansiktet på de døde og alvorlig sårede, og opposisjonslederne som kom ned på Majdan-plassen for å informere om avtalen, ble møtt med pipekonsert. Volodymyr Parasiuk, en 26 år gammel tidligere kadett i hæren fra Lviv, gikk opp på scenen, grep mikrofonen og erklærte at Majdans krav – at presidenten måtte trekke seg umiddelbart – fortsatt sto ved lag.
Slik den ukrainske forfatteren Andrej Kurkov så det, befinner “det ukrainske folk seg på et høyere nivå i politisk utvikling enn selv opposisjonspartiene, som tror de har vunnet en seier”. Talen hans gikk over i unisone rop fra folkemengden: “Zek get!” – Ut med Janukovitsj! (Zek er slang for straffedømt. Presidenten ble to ganger fengslet for voldsforbrytelser da han var ung.) Dette slagordet var blitt en slags mininasjonalsang for den nye staten. Parasiuk viste at Maidan ville tvinge politikerne til å lytte og ikke la seieren bli skuslet bort slik det skjedde i 2004 da oransjerevolusjonens ledere havnet i innbyrdes krangel og mistet energien til å gjennomføre store forandringer.
Majdans første offer
Etter Volodymyr Parasiuks oppildnende tale var Viktor Janukovitsjs skjebne beseglet. Han forlot Kiev allerede samme kveld, og i mange dager var det ukjent hvor han befant seg. Det ga Verkhovna Rada anledning til å vedta (med et flertall på 328) å frata ham makten med den begrunnelse at han hadde forlatt sin post. Janukovitsj ble kalt desertør og forræder, ikke bare av sine motstandere, men også av sine tidligere partikamerater. Avsettelsen av presidenten var Majdans første og viktigste seier, men det var bare et første skritt.
“Majdans oppgave er å forandre vårt land, omgjøre det fra et totalitært sovjetsystem til et demokratisk system som styres etter rettsstatens rettferdige lover. For i dag vedtar Verkhovna Rada til min store beklagelse lover som tjener og beriker dem som sitter der og ikke til beste for det ukrainske folk,” har patriarken Filaret uttalt, overhodet for Kiev-patriarkatet under den ukrainske ortodokse kirke, den grenen av den ortodokse kirken med størst tilslutning i Ukraina.
Det er grunnen til at Oksana Zabuzjko mener at Majdan så langt bare har vunnet slaget om Kiev – som et første skritt mot en omstart av hele styringssystemet som til nå har vist seg å være fullstendig inkompetent. Slik beskriver hun Majdans neste oppdrag: “Den politiske eliten sto ikke til ansvar for velgerne. Det eneste den gjorde var å manipulere dem for å få deres stemmer. Folk trenger mekanismer til å kontrollere statsapparatet, det vil ikke rense seg selv.”
Demonstrantene på plassen vet dette. Det er grunnen til at de fremdeles forsvarer sin lille stats suverenitet, til tross for at de er kvitt Janukovitsj og har begynt å reformere både den lovgivende forsamling (det er nå en ny koalisjon der) og den utøvende makt (Verkhovna Rada har bekreftet den nye regjeringen ledet av Arsenyj Jatsenjuk). “Vårt samfunn endrer seg ikke,” sier Andrej Kurkov når han oppsummerer situasjonen. “Og dessuten kommer de nye politikerne allerede med uttalelser som bare lefler med folkemeningen. Jo mer de henfaller til demagogi, jo mindre mulighet har vi til å gjøre forandringer.”
Noen demonstranter har fått makt
En stor del av Majdans befolkning kamperer fremdeles ute på den sentrale plassen i det lille landet sitt, og folk sier de vil bli værende til 25. mai, den nye datoen for presidentvalget. Det er allerede klart at den som blir valgt til nytt statsoverhode, vil måtte inspiseres og godkjennes av Majdan og komme dit og motta folkets velsignelse.
Dette er allerede skjedd med den nye regjeringen. For første gang i det selvstendige Ukraina har folk fått vite navnene på kommende ministre før de ble stemt inn av parlamentarikerne, ikke etter. Dagen før nasjonalforsamlingen skulle stemme over den nye regjeringens sammensetning, sto alle kandidatene frem på scenen på Majdan-plassen, og hver enkelt ble presentert og godkjent. Tre av de nye ministrene er faktisk tidligere demonstranter. Kulturminister Evhen Nisjtsjuk er skuespiller og godt kjent som stemmen fra Majdan. Han har de siste tre månedene vært demonstrantenes konferansier og holdt moralen oppe fra scenen. Førstehjelperen Oleh Musyj, som har koordinert Majdans sanitetstjeneste, er blitt helseminister, og Dmytro Bulatov er ungdoms- og idrettsminister. Bulatov var en av dem som organiserte bildemonstrasjonen Automajdan og som var bortført i åtte dager og ble alvorlig skadet.
Journalisten Tetjana Tsjernovol ble banket opp av voldsmenn i desember. Hun leder nå den statlige antikorrupsjonsetaten. (foto: Iryna Solomko)
Majdanistene vil også få andre embeter. Tetjana Tsjernovol, en gravejournalist som ble brutalt banket opp av ikke identifiserte overfallsmenn i desember, skal lede antikorrupsjonsetaten. Aktivisten Yehor Soboljev skal lede renselseskommisjonen som har som oppgave å fjerne restene etter det korrupte styret og muligens stille tidligere tjenestemenn for retten. Viktoria Siumar, også journalist og uoffisiell Majdan-leder, er utnevnt til nestleder for nasjonalrådet for sikkerhet og forsvar under Andrij Parubij, sjefen for Majdans “selvforsvars”- styrker som nyter stor autoritet og respekt blant demonstrantene. Hans nestkommanderende Andrej Levus er blitt nestsjef for den ukrainske sikkerhetstjenesten. Dermed har Majdan bidratt med nytt blod til det nye statsstyret.
Fra nå av vil alle med høye politiske verv måtte regne med Majdan
Men Ukrainas nye herskere har ikke villet gi lederen for Pravyj sektor (høyre sektor), en samling ultranasjonalistiske grupperinger, Dmitro Jarosj, en jobb i sikkerhetstjenesten. Denne bevegelsens innflytelse på Majdan er en kilde til stor uro og engstelse for europeiske politikere og folk fra den sørøstlige delen av Ukraina, og den blir brukt i russernes antiukrainske propaganda som bekreftelse på radikaliseringen i landet. Det var denne “spredningen av den brune pesten” som ga Vladimir Putin påskudd til å sende soldater inn på ukrainsk territorium.
Politiske eksperter er imidlertid tilbøyelig til å mene at Pravyj sektors rolle er overdrevet, og at det ville bremse radikaliseringen dersom bevegelsen ble tatt inn i varmen. Andrej Kurov deler dette synet: “Den radikale sektor har ennå ikke samlet seg i et politisk parti. Når det skjer, vil dens status bli endret og dermed også dens adferd og retorikk. En ekstremistgruppe som kommer inn i nasjonalforsamlingen eller får innpass i det offentlige, opphører å være radikal. Folk slutter å være redd for dem.”
Men det er andre der ute …
Samtidig er demonstrantene på Majdan fullt klar over at det å innsette aktivister i offisielle stillinger ikke er noen garanti for systemskifte. Det er grunnen til at de fremdeles er der og fremdeles har så stor innflytelse. Patriark Filaret tror Majdan vil bli oppløst så snart ukrainerne er tilfreds med sitt nye styre. Hvis opposisjonspolitikerne som nå sitter ved makten, skulle glemme at de er der for å tjene folket og gjennomføre reformer, og henfaller til gamle synder med korrupsjon og intern maktkamp, vil Majdan være der og minne dem om at de står i gjeld til sine landsmenn.
Vitalij Klitsjko snakker med demonstrerende studenter i Kiev i november 2013.
Vitalij Klitsjko, som er leder for UDAR-partiet og vil stille som kandidat ved presidentvalget i mai, erkjenner også at Majdan har en rolle å spille i utformingen av det nye styrets politikk i tiden etter Majdan. “Folket på Majdan er våre viktigste allierte, våre partnere, og det de sier er av største betydning. Det ville være ille dersom våre interesser kommer i konflikt med publikums interesser.”
Artikkelen er oversatt fra engelsk av Gunnar Nyquist. Opprinnelig publisert av Open Democracy.
Andrej Kurkov anser også at Majdan har en ny rolle å spille i fremtiden. Han mener at demonstrantene, og særlig de yngre, bør bli en drivkraft i lokalpolitikken når de vender tilbake til hjemstedet. Det er de også innstilt på å gjøre. Etter tre måneder på barrikadene vil de ikke tillate at politikerne kaster vrak på det de har oppnådd. Fra nå av vil alle med høye politiske verv måtte regne med Majdan.