Álvaro Ramírez Ospina er førsteamanuensis ved Institutt for informasjons- og medievitenskap, Universitetet i Bergen. I flere år har han fulgt og bidratt til den spanskspråklige verdens raskt voksende fellesskap av bloggere på Ojo al Texto. (You can also read an English version of this article.)
BlogsMéxico, PeruBlogs og BlogsChapines er tre av flere latinamerikanske portaler som legger til rette for en myriade av småskala, upretensiøse “offentlige sfærer” på internett i dag. De er ikke så synlige som kjendiser, politikere eller etablerte medier, men de samler en ung generasjon av spansktalende bloggere som utmerker seg med energisk uavhengighet og en sterk lokal identitet.
Før og etter presidentvalget i Venezuela denne måneden, dukket det siste eksemplet på fornyelsen av offentligheten i Latin-Amerika opp. Bloggere i Venezuela slo seg sammen for å rapportere om og diskutere valgkampen på sine egne blogger og samleportaler.
Globalt fenomen, regionale dialekter
I sommer uttalte Storbritannias visestatsminister John Prescott følgende: “Jeg tror det heter internett eller noe sånt – blogger, heter det det? Jeg vet ikke, jeg er akkurat blitt vant til brev.” Bemerkningen er typisk for samfunnstopper som dette, og ikke noe enkeltstående tilfelle. Politikere generelt ignorerer blogger, av mange grunner.
Fenomenet er i rivende utvikling, særlig blant middelklasse-
ungdommer
Omtrent 100.000 mennesker oppretter nye blogger hver eneste dag, og lærer seg å bruke dem gjennom egen publiseringspraksis. Dette har gjort det mulig for David Sifry å publisere sine “alerts”, som er kvartalsvise rapporter om internetts blogger – bloggsfæren. Rapportene er basert på data fra Technorati, en søkemotor som i desember 2006 fulgte over 62 millioner blogger verden over.
Selv om få mennesker på gaten i en av Latin-Amerikas storbyer har hørt om blogger, er realiteten at fenomenet er i rivende utvikling, særlig blant middelklasseungdommer, i den enorme geografiske regionen som strekker seg fra sør for Rio Grande i USA til den siste biten av Patagonia i Argentina.
Skjermbilde av bloggportalen BlogsMujer, som samler kvinnelige bloggeres bidrag.
Latinamerikanske blogger minner mye om sine motstykker i resten av verden, men har et spesielt særtrekk som fortjener oppmerksomhet. De har en tendens til å samle seg rundt nettsteder som fungerer som en slags telefonkataloger, der den enkelte blogger kan finne sine egne bidrag og andre bloggeres under kategorier som land, regioner og til og med kjønn (BlogsMujer). Majoriteten av disse katalogene oppmuntrer til oppbygging av nasjonale bloggsfærer som samtidig er bruddstykker av den store internasjonale sfæren som Technorati kontinuerlig gjennomsøker.
Nasjonale bloggsfærer som små samfunn
Disse nasjonale katalogene fungerer som virtuelle samlingsplasser der spanskspråklige bloggere kan oppdatere seg på nye blogger, de siste blogginnleggene og et ukentlig utvalg av skribenter som presenteres i en spesialseksjon på nettstedet, som “anbefalt” eller “ukens blogg”. Ikke alle bloggene som fremheves slik tar nødvendigvis opp tunge, debattorienterte temaer; mange er personlige dagbøker (hyppigst skrevet av kvinner) som i en åpen stil publiserer historier om egne opplevelser.
Disse katalogene kan man orientere seg og søke i ved hjelp av nøye utvalgte kategorier. På de fleste nettstedene er innholdet delt i 15 kategorier. De mest populære er personlig, meninger og kultur. Andre populære kategorier er kunst, teknologi og internett, fotoblogger, humor, musikk, litteratur og politikk.
Ecuablogs har kjappe nyheter om sine medlemmer og aktiviteter, mens BlogsColombia gir bloggere muligheten til å chatte og planlegge årlige møter i den fysiske verden. Veneblogs fungerte i en periode som “fadder” og referanse for andre bloggfellesskap, men gründerne har i det siste vist tegn på stagnasjon etter å ha drevet nettstedet i fire år. Et mye ferskere initiativ BlogsDominicanos organiserer med hjelp fra noen av dets mest aktive og entusiastiske medlemmer jevnlige møter (Coroblogs). Men for alle er den viktigste funksjonen muligheten de gir for å finne likesinnede, utveksle lenker og “pinge” serveren hver gang noen publiserer et nytt innlegg på sin blogg. Ved å sende et kodet ping aktiverer hver blogger den kontinuerlig oppdaterte listen over blogger. På den måten kan hun eller han i korte perioder gjennom dagen eller uken bli “siste nytt” innen sitt fellesskap.
Navnene de har fått — Ticoblogs, Ecuablogs, BlogsPanama, BlogsPerú, BlogsChile – er ganske like, og ved å se nærmere på dem kan en oppsummere likhetene og motivasjonen bak. Nettstedene forsøker å konstruere en form for interessefellesskap rundt kombinasjonen av å lese andres tekster og synspunkter og bidra med egne. To av dem, La Union de Bloggers Hispanos og Blogalaxia ignorerer nasjonsgrensene og forsøker å samle hele spekteret av spanskspråklige bloggerfaringer.
Når nettformater favoriserer horisontale relasjoner
Et trekk ved god medieforskning har alltid vært analysen og forståelsen av “medieringene” som massemediene sørger for. Dette er ikke studier av “teknologier” som sådan, men av hvordan folk bruker dem og hvordan publikum skaper mening ut av budskapene, bildene og kommunikasjonsstrategiene som medieres gjennom slike teknologiske kanaler.
Til tross for at massemediene har en veldig vertikal, enveis måte å kommunisere på, har resepsjonsstudier vist at publikum motsetter seg og tolker på sin egen måte mye av det som kringkastes eller presenteres for dem via film, radio, TV og pressen. Publikum er ikke så passive som mange teoretikere trodde at de ville være.
Nettet synes å utvide muligheten for et stort mangfold av “offentlige sfærer”
Men med internett har nye og mindre vertikale tilnærminger til kommunikasjon vokst frem. World wide web ble født, og i begynnelsen ble en lignende vertikal kommunikasjonsmodell brukt som imiterte tradisjonelle massemediers forhold til publikum. Men nye kanaler, formater og genrer blir skapt, og med dem en ny trend mot en på mange måter mer horisontal tilnærming til måten bilder, budskaper og kommunikasjonsstrategier medieres. Faktum er at millioner av mennesker tar i bruk formater som blogger og wikier, fordi de synes det er morsomt. I fellesskap filtrerer de nettets innhold og forbedrer sine muligheter og evner til å bli synlige og meningssterke konsumenter, og noen ganger borgere også.
I Latin-Amerika er blogging i ferd med å vokse fram for alvor, og latinamerikanerne er særlig opptatt av de sosiale og lokale aspektene ved disse publiseringsverktøyene, i et forsøk på å svømme i det enorme globale havet som kalles internett.
Som nye og unike formater på webben, skaper wikier og blogger nye muligheter for dialogbasert, toveis kommunikasjon. I wikier kan i teorien alle delta og bidra med sin kunnskap til beskrivelsen av et aktuelt tema i et leksikon, en ordliste eller arkiv. I blogger, podkaster og vlogger eller videoblogger, har millioner av mennesker funnet en måte å uttrykke seg selv samtidig som de gir andre – som oftest deres egne lesere eller publikum – muligheten til å svare, kommentere eller bestride det som hevdes eller vises.
Dette nye perspektivet utfordrer etablerte medier verden over såvel som de tradisjonelle mediemonopolistene i Latin-Amerika.
Noen av dem, inkludert aviser og TVs nyhetssendinger, har kastet seg på og forsøker å henge med i den nye dialogbaserte måten å kommunisere på. De har laget programmer hvor publikum kan ringe inn med sine spørsmål eller meninger eller sende tekstmeldinger som blir vist på TV-skjermen. Men tradisjonelle medier henger etter fordi det de først og fremst ønsker er å bli hørt, som mobiltelefonprodusenten Ericsson pleide å si i sitt gamle slagord: “make yourself heard”. På den andre siden har Nokias slagord, som Eirik Solheim har skrevet om, alltid vært i tråd med nettets innovative mediering: “Connecting people”.
I Latin-Amerika er de fleste bloggere, vloggere og podkastere mer opptatt av kommunikasjon, deling og bygging av fellesskap, istedenfor bare av å bli hørt. De hjelper hverandre med å filtrere mengden av informasjon som kommer fra hele verden, mens de utvikler nye former for kritikk og dialog mellom skribenter og publikum i det Cluetrain Manifesto kalte samtaler.
Det dialogiske samfunnet
Eksistensen av disse fremvoksende nasjonale katalogene er et godt eksempel på en fortsatt begrenset, men interessant utvikling av små fellesskap med egne regler og normer, som minner om et tidligere format, nyhetsgruppene. Det var der at folk utviklet det som senere ble til internetts nettikette, bare for noen få år siden. I noen nasjonale bloggsfærer er det vanlig å finne diskusjoner om normer, hvordan å takle fornærmelser, vandaler, søppel-epost og andre former for uønsket atferd, mens man deler tanker, dikt eller hverdagserfaringer. Noen bloggfellesskap er interessert i etisk atferd, mens andre bloggere med stor kraft forsvarer egen frihet, uavhengighet og autonomi.
Den rause bruken av lenker, ikke bare til andre blogger, aviser, video og andre medieressurser på nettet, gjør bloggere i stand til å engasjere seg i en større vev av komplekse relasjoner. Dette er relevant ikke bare som underholdning og sosial interaksjon, men som et kulturelt og dannende fenomen i seg selv. Det har til og med begynt å vise seg hvor relevante de kan bli på den politiske arenaen, særlig i forbindelse med nasjonale valg.
I et nylig publisert intervju med Financial Times sa Eric Schmidt, styreformann og toppsjef i Google: “Mange politikere forstår ikke fenomenet internett særlig godt. Det er dels på grunn av alderen… ofte lærer de det kan om internett av sine medarbeidere og barn.”
Politikere som er gode til å kommunisere via radio og fjernsyn har nå fått en utfordring med å tilpasse seg de nye stammene av “innfødte” på internett. Bloggere og bloggsfærer er et veldig ungt fenomen. Det forandrer seg hurtig, og det er umulig og forutsi hvor og hvordan det vil bli utnyttet av folk som tar i bruk disse verktøyene. Som med alle teknologier vil de bli brukt til gode og ikke fullt så edle formål. Men en ting virker klar: hvis Gutenberg-æraen var sentral i å spre kunnskap og deling av nye ideer, politisk handling og fornyelse av tenkning, ser internett i dag ut som en ny arena som kan forsterke effekten av nettverksdistribuert kunnskap og debatt i samfunn som trenger bredere deltakelse og engasjement. Det er fordi nettet synes å utvide muligheten for et stort mangfold av “offentlige sfærer”.
Når mange nye felt for diskusjon, handling og dialog dukker opp i samhandlingen mellom blogger og nyhetsmedier, styrkes håpet om mer demokratiske samfunn. I hvert fall i Latin-Amerika, der mektige eliter fortsatt dominerer alle arenaer for politisk debatt, og få kan ta sjansen på eller har viljen til å delta. Om disse håpene blir innfridd eller ikke, vil avhenge av tiden, tilfeldigheter og maktrelasjoner, og om internettaktivistene når kritisk masse.
Jill Walker og andre forskere har observert, analysert og reflektert over bloggfellesskap verden over. Noen studier er blitt skrevet om den livskraftige og energiske dialogen som har vokst frem særlig i de engelskspråklige bloggfellesskapene de siste to-tre årene. Andre prosjekter som Global Voices har begynt å ta for seg andre dynamiske fellesskap rundt om i verden, på ulike språk. Ting er i rask endring, og det engelskspråklige hegemoniet innen blogging vil snart være en saga blott på grunn av den massive eksplosjonen av blogger på andre språk, særlig japansk, kinesisk og spansk.
For egen del planlegger jeg å fortsette med å observere og studere måten blogger tas i bruk på i spanskspråklige samfunn, hovedsakelig bestående av folk fra det gamle spanske imperiet, dets gamle kolonier i Latin-Amerika og diasporaene av mennesker som har emigrert fra sine hjemland, men fortsetter å bruke morsmålet i blogger. Mye er i ferd med å skje, og å holde oversikt over den raske utviklingen er ikke lett. Belønningen kan bli stor på mange samfunnsfelt, særlig innen utdanning, hvor disse formatene og verktøyene viser sitt dynamiske potensial.
Blogging og politikk i Venezuela
I den politiske offentligheten viste det nylig avholdte presidentvalget i Venezuela potensialet i en nasjonal bloggsfære. Den sosiale dynamikken i dette bloggfellesskapet ble satt i sving ledet av en ung journalist og blogger Luis Carlos Díaz. På sin egen blogg foreslo han å organisere et nettverk av bloggere for å følge, rapportere om og publisere på deres individuelle blogger direkte fra egne nabolag, landsbyer og byer rundt om i landet:
… la oss diskutere med naboene… stille spørsmål og også bry oss om andres stemmer. Hvis du kan gjøre dette med dine venner og naboer, gratulerer, så kan du skrive om det hvis du finner det interessant. Ingen grunn til å stikke en mikrofon opp i ansiktet deres og forberede et intervju.
En gruppe bloggere fra Venezuela samlet 29. september 2006. Luis Carlos Díaz er nr. to fra venstre, Iria Puyosa nr. 2 fra høyre. (foto: oso. Bildet er publisert med en Creative Commons-lisens).
Oppfordringen ble møtt med umiddelbar og entusiastisk respons. En gruppe bloggere fra diasporaen sluttet seg til og bestemte seg for å dekke valgdagen 3. desember fra ambassader og konsulater over hele verden. Luis Carlos’ ide var å tilføye en tredje stemme eller dimensjon til den venezolanske offentligheten. Frem mot valgdagen ble Venezuelas offentlige arena dominert av pressemeldinger fra valgmyndighetene og massemedienes dekning av hendelser. Denne gangen kunne bloggere bidra med en mer personlig tilnærming, ved å fortelle historier og forholde seg til folks erfaringer.
Det tok bare fem dager å organisere og få i gang dette. Først tilbød Iria Puyosa et gratis domene og nettsted for å samle alle blogginnleggene. En bedre løsning kom noen timer senere fra den nye venezolanske katalogen To2blogs.com. De hadde folk, søkemaskinen og de tekniske løsningene for å sette opp en automatisert tjeneste som samlet og oppdaterte alle innlegg som omhandlet valget under overskriften Elecciones 3D (valg i tre dimensjoner). Tusen blogger har sluttet seg til, og mange av dem publiserer fortsatt om etterdønningene av valget. Nettstedet fikk mer enn ti tusen treff på valgdagen. Denne enestående hendelsen i Venezuelas valgkamp ble fulgt av Technorati og av et par av de prestisjetunge engelskspråklige bloggene.
Noen kalte det borgerjournalistikk, for meg var det også en pedagogisk erfaring.