Spørsmålet om NRKs rolle i det norske medielandskapet er for tiden oppe til debatt. I forbindelse med Kulturdepartementets arbeid med ny stortingsmelding om NRK, har statskanalens plakat vært ute på høring. Et av de sentrale spørsmålene i så måte er glidende konkurranseflater – særlig NRKs tilstedeværelse på nye medieplattformer. Argumentet som gjerne fremmes er at NRKs dominans utkonkurrerer de kommersielle aktørene, og truer deres inntjeningsgrunnlag, særlig når det gjelder nyhetsformidling på nett.
Blant annet har VGs redaktør Torry Pedersen anklaget NRKs tekstlige nyhetstjeneste på internett for å virke konkurransevridende – noe som forhindrer de kommersielle aktørene fra å ta betalt for innhold på nettet. Samtidig har Mediebedriftenes Landsforening hevdet at NRKs innholdsmessige profil er for lik andre, kommersielle aktørers profil, og bedt om at staten begrenser NRKs “presselignende tilbud”, altså kanalens “nettavis”.
Så, hvor lik eller ulik er nrk.no de øvrige, kommersielle aktørene i det norske nettavis-landskapet?
Bakgrunn og metode
En gruppe forskere ved Institutt for informasjons- og medievitenskap har studert NRKs tekstbaserte nyhetstilbud på nrk.no under prosjektet Measuring Online News Content (MONC). Studien er finansiert av Rådet for anvendt medieforskning og sammenligner NRKs nyhetstilbud på nett i 2009 og 2013.
Alt om NRK-debatten
NRKs og allmennkringkastingens framtid i et digitalt mediesamfunn debatteres aktivt. På en egen temaside samler Vox Publica fortløpende rapporter, debattinnlegg, nyhetsoppslag og annet bakgrunnsmateriale.
En delstudie har i den forbindelse sammenlignet innholdet på nrk.no (i oktober 2013) med noen av de viktigste kommersielle aktørene i nyhetsmarkedet. Utvalget representerer både de nasjonale populæravisene (VG og Dagbladet), en riksdekkende abonnementsavis (Aftenposten), kommersiell allmennkringkasting (TV 2), og store regionaviser (Bergens Tidende, Stavanger Aftenblad og Fædrelandsvennen). Studien sammenligner altså NRK med den andre kringkasteren i markedet, de to populære riksavisene, og Schibsteds regionaviser. Hovedformålet for denne studien har vært å undersøke i hvilken grad NRKs kan sies å “ligne på” de kommersielle aktørene, og hva forholdet er mellom tilbyderne generelt sett (se metodebeskrivelse nederst i artikkelen). Her har vi først og fremst forsøkt å etablere hvor de åtte nyhetstilbyderne befinner seg på skalaen mellom harde og myke nyheter, hva slags innholdsprofil sidene har, hvilken henvendelsesform de benytter og hvor mye livsstils- og tabloidstoff sidene inneholder.
I Norge leser direktøren og taxisjåføren den samme avisen
Det kan være verdt å nevne innledningsvis at studier av avisers mer eller mindre myke eller populære karakter alltid er problematiske. I dette tilfellet har studien vært designet på bakgrunn av en omfattende litteraturgjennomgang av norsk og internasjonal forskning (se litteraturliste nederst i artikkelen). Analysen har altså operasjonalisert betydningen av livsstilsjournalistikk, klientalisme (en journalistikk som henvender seg til leseren som klient eller konsument heller enn som borger), tabloidjournalisitkk, og harde og myke nyheter, basert på etablerte definisjoner og metoder i forskningslitteraturen.
Det man må ha i mente i så måte, er at det norske medielandskapet er mye mer homogent i sin innretting mot allmennpublikumet enn si det tyske eller det britiske, hvor forskjellen på aviser og avistyper og deres lesere er en god del større enn i Norge. I Norge leser direktøren og taxisjåføren den samme avisen. Dette er ikke tilfelle i andre land hvor mange av disse studiene har vært foretatt. Denne særegenheten ved norske medier gjenspeiles også i funnene i analysen.
Små forskjeller i et homogent landskap
Overordnet sett viser studien at det ikke er så store forskjeller mellom de norske nettavisene. Vi har en relativt homogen nettsfære i dette landet, med en relativt lik dagsorden, og en særpreget omnibus-profil på tvers av publikasjonene. Det vil si at norske nettaviser inneholder en blanding av seriøs og lettere journalistikk – akkurat på samme måte som de tradisjonelle papiravisene. Norske aviser er altså primært allmennmedier som forsøker å kapre et allment publikum, også på nettet.
Likevel finner vi i analysen at de utvalgte titlene fordeler seg mer eller mindre forutsigbart langs en hard/myk-akse, selv om man må huske på at det langs denne aksen er relativt kort avstand mellom ytterpunktene sammenlignet med andre markeder. Nrk.no befinner seg mer eller mindre på midten av denne aksen. I det følgende skal vi altså se på hvordan NRKs nettside forholder seg til de øvrige titlene når det gjelder harde og myke nyheter, henvendelsesformen, tabloiditet og livsstil, videobruk og innholdsprofil.
Hard/myk nyhetsprofil
Selv om den norske nettnyhetsfloraen har en utbredt allmennprofil, viser funnene fra denne analysen at det foreligger forskjeller som er synlige på tvers av alle målingene. Slik sett kan vi gjenkjenne den mer eller mindre forutsigbare distribusjon langs den harde/myke nyhetsaksen (figur 1) også i de øvrige funnene. Analysen viser at de tradisjonelle bredformatavisene (Schibsteds regionaviser) representerer de hardest nyhetsorienterte utgavene i dette utvalget, mens populæravisene VG og Dagbladet samt TV 2 ligger nærmere den myke enden av nyhetsskalaen. Det foreligger med andre ord fremdeles en distinksjon blant nettavisene som gjenspeiler det skillet som før forelå mellom de tabloide og de brede avisformatene.
Aftenposten har den høyest registrerte andelen harde nyheter, mens Dagbladet og TV 2 har minst av dette stoffet
Her har vi klassifisert nyhetsinnholdet i henhold til etablerte kategorier i forskningslitteraturen, hvor definisjonen av “harde nyheter” er den som oppnår høyest grad av enighet på tvers av undersøkelser (se litteraturlisten). Harde nyheter er politikk, utenrikspolitikk, forvaltning, økonomi og viktige krimsaker. Harde nyheter verdsettes gjerne i slike analyser fordi de setter søkelys på viktige og vesentlige tema med potensielt store politiske, sosiale og økonomiske konsekvenser. Innen disse kategoriene finner vi også de høyest ansette journalistiske sjangrene – politisk journalistikk, krigsrapportering, økonomisk journalistikk og dekning av rettsstaten. Aviser som inneholder mye av dette stoffet anses tradisjonelt sett – både normativt og i den profesjonelle praksis – å være såkalte kvalitetsaviser. Aftenposten har den høyest registrerte andelen harde nyheter, mens Dagbladet og TV 2 har minst av dette stoffet. Samtidig har Dagbladet og TV 2s nettsider størst andel såkalte myke nyheter.
Myke nyheter er et relativt diffust konsept som det er problematisk å klassifisere, særlig i forhold til at denne kategorien gjerne inneholder også kultur, sport og krim i tillegg til underholdning, sensasjoner og sladder. For å forhindre at nyheter av en viss vesentlighet havner under den myke samlebetegnelsen, har vi derfor også registrert saker som kan sies å være generelle nyheter. Her havner gjerne saker som er viktige for mange, men som ikke krever umiddelbar publisering – gjerne nyheter som omhandler ny forskning, sosiale forhold og kultursektoren. I tillegg har vi forsøkt å redusere analysens polariserende karakter ved å kode saker som ikke egentlig tilhører noen av disse kategoriene som “verken eller”. Krim, særlig krimsaker uten en sjokkerende vinkling, havner gjerne her. Slik sett bør denne aksen utgjøre en relativt fornuftig beregning av hard/myk-distinksjonen i norske nettaviser. Som vi ser av figur 1 ligger NRK et sted på midten av denne aksen, tett opp til VG når det gjelder den harde profilen, men relativt langt unna VG når det gjelder myk profil.
Et funn som kan bidra til å støtte opp om dette bildet av hvor avisene befinner seg på hard/myk-aksen, ligger i nettstedenes innholdsprofil. Her har vi foretatt en relativt standard innholdsanalyse og kategorisert sakene på de åtte nettstedene i henhold til saksområdene politikk, økonomi, samfunnsspørsmål (som helse, arbeid og utdanning), kultur, hverdagsliv (som familie, hobby og trafikk), krim, sport, ulykker og annet (figur 2).
Dersom vi lager en skala av denne inndelingen fra det harde (representert av politikk og økonomi), via det generelle (samfunnsspørsmål og til dels kultur) og til de myke nyhetene (populærkultur, hverdagsliv, sport, krim og ulykker), finner vi altså mer eller mindre samme profil som i hard/myk-analysen. Schibsted-avisene har de nettutgavene som publiserer mest harde nyheter i form av politikk og økonomi (hvor Aftenposten og Bergens Tidende har mest politikk, og Stavanger Aftenblad mest økonomi), med NRK et hakk bak, noe foran VG, og med Dagbladet og TV 2 som de nettsidene med mykest innholdsprofil.
Selv om vi her ikke befinner oss på detaljnivå, viser figur 1 og figur 2 de samme tendensene, nemlig en fordeling langs en akse hvor de tidligere bredformatene har en hardere profil, populæravisene har en mykere profil, og nrk.no befinner seg et sted på midten. NRK og VG har omtrent like mengder harde nyheter – med ulik vekting på politikk og økonomi – mens VG er betraktelig mykere i andre enden.
Der man kan si at NRK og VG “ligner” hverandre ifølge denne analysen, er i det midterste segmentet som utgjør kultur- og hverdagslivsstoff. Går vi videre og differensierer innen disse segmentene, vil vi allikevel se at det er forskjell på hva slags kultur og hverdagsliv disse to nettstedene prioriterer, særlig hva gjelder livsstilsjournalistikk og tabloidisering, men også i forhold til henvendelsesform og intendert målgruppe.
Klientalisme
En viss forutsigbarhet når det gjelder denne typen differensiering i nettavismarkedet finner vi altså både langs hard/myk-aksen og når det gjelder henvendelsesform (figur 3). Her har vi sett på i hvilken grad sakene på nett henvender seg til leseren som borger – altså med informasjon som skal bistå borgeren i å delta i samfunnet og utføre sine sivile plikter, som å stemme ved valg – eller leseren som klient, altså en rettighetshaver.
Her ser vi at regionavisene – Aftenposten, Bergens Tidende, Stavanger Aftenblad og Fædrelandsvennen – henvender seg i større grad til leseren som borger enn som klient, mens tilfellet er motsatt hos den kommersielle kringkasteren TV 2, og populæravisene Dagbladet og VG, hvor henvendelsesformen i større grad tiltaler leseren som klient enn borger. Dette kan sies å være et utslag av den særnorske formen for journalisme (se Eide 2004), et særlig kjennetegn ved den norske populærpresse, som plasserer journalisten i posisjon mellom makten (eller kildene) og enkeltmennesket (eller publikum) – her som en forkjemper for enkeltmenneskets rettigheter i møte med et kritikkverdig politisk og økonomisk system.
De fleste sakene publisert på nrk.no henvender seg til et generelt publikum
Problemet som gjerne trekkes frem i forbindelse med klientalisme i journalistikken er at leseren gjøres til “kunde” i alle henseender. Ikke bare i forhold til forbruk, rettigheter og statsapparatet, men også i sin rolle som velger, hvor politisk journalistikk blir mer individualistisk – hvilket parti er best for deg og dine behov? – fremfor å fokusere på hva som er best for det kollektive samfunn.
Det faktum at det i denne analysen foreligger et betydelig utslag av “verken eller” (saker som verken kan karakteriseres som borger-henvendte eller som klientalisme), illustrerer i hvilken grad borger/klient-distinksjonen i norsk presse kun må anses som tilstedeværende, ikke som dominerende. Her må det altså understrekes at klientalisme er å anse som et trekk ved enkelte nettaviser i norsk medieoffentlighet, men ikke nødvendigvis det dominerende trekket.
NRK befinner seg igjen et sted på midten, som i hard/myk-kategoriseringen, mellom klientalisme og borgerhenvendelsen. NRK ligger her mellom populæravisene og Schibsted-nettstedene, om enn noe nærmere VG enn Stavanger Aftenblad. Dette kan komme av at nrk.no også fungerer som en portal til allmennkringkasterens audiovisuelle profil. Allmennkringkasterstatusen gjenspeiles også i analysen av henvendelsesform (figur 4), hvor NRKs nettnyheter kan sies å ha det mest generelle publikumet som sin målgruppe. De fleste sakene publisert på nrk.no henvender seg til et generelt publikum – i motsetning til et tabloidpublikum eller et elitepublikum – og i større grad enn både populæravisene og regionavisene.
Operasjonaliseringen av disse kategoriene kan være noe problematisk, men handler i stor grad om tilgjengelighet. Ser man på de øvrige kategoriene så fremstår igjen Aftenposten og Stavanger Aftenblad med den “hardeste” profilen, i den grad de har størst andel saker som henvender seg til et elitepublikum – her definert som høyt utdannede, spesialiserte yrkesgrupper, særlig innen politikk, finans og forskning. Saker med en distinkt tabloid henvendelsesform er rene underholdnings‑, sjokk- og kuriosasaker, mens saker som henvender seg til sportsfans har en viss terskel når det gjelder umiddelbar forståelse av sakens “vesentlighet” som utelukker publikum med liten eller ingen sportsinteresse.
Forutsigbart nok har regionavisene den mest lokale henvendelsesformen, her mest i Fædrelandsvennen, som er den minste og mest lokalt orienterte av Schibsted-avisene. Fraværet av lokalhenvendelsen i TV 2, VG og Dagbladet gjenspeiler slik sett deres karakter som riksmedier. I kategorien “annet” finner vi blant annet saker som har en klar kjønns- eller aldersmessig målgruppe.
Langs markedsdifferensieringsdimensjonen er det for øvrig lite problematisk at ulike nettaviser henvender seg til ulike målgrupper. Dagbladet, TV 2 og VG har den mest “tabloide” henvendelsesformen, noe som gjenspeiler medienes kommersielle og populære karakter – og deres konkurransesituasjon – mens denne er mindre til stede i Schibsteds regionaviser.
Slik sett kan man si at Schibsted-avisenes lokale henvendelsesform er med på å oppfylle redaksjonenes samfunnsoppdrag. Det samme resonnementet skulle også tilsi at NRK oppfyller sin rolle som allmennkringkaster – med et format som er ment å skulle nå flest mulig, uten å virke ekskluderende.
Tabloid og livsstil
Så langt ser vi altså konturene av et medielandskap hvor Dagbladet og TV 2 ligger i den myke enden av skalaen, med Aftenposten og Stavanger Aftenblad i den harde enden, og NRK et sted på midten. Ser vi på hvordan dette gjenspeiles i andelen tabloid- og livsstilsstoff vi finner på disse nettsidene, bekrefter igjen analysen hvordan mediene differensieres langs den harde/myke nyhetsaksen, i den grad tabloid og livsstil må sies å tilhøre det myke nyhetsspekteret.
Dagbladet og VG har klart størst utslag av livsstilsjournalistikk, med NRK, TV 2 og regionavisene et stykke bak (figur 5). Livsstilsstoff handler ifølge forskningslitteraturen om koblingen mellom personlig identitet og forbrukerkultur. Denne typen journalistikk plasserer seg godt utenfor den politiske sfære henimot oppfatninger om “det gode liv”. Som denne undersøkelsen viser, består livsstilsstoffet i ledende norske nettmedier for det meste av saker fra kultursektoren og fritidssfæren, med særlig fokus på film, musikk og litteratur, og ikke minst dekning av fjernsynsflatene. Sportsstoffet som er registrert her under “sportsfan” er stoff som er vinklet på sport som en slags hobby eller et interessefelt – et saksområde alle nettstedene har relativt mye av. Analysen viser at nettsidene i dette utvalget har relativt lik profil på sitt livsstilsstoff, hvor nrk.no er representativ i så måte, men med en god del mindre livsstilsorientering enn VG og Dagbladet.
Når tabloidprofilen som helhet er målt i denne analysen, har vi tillatt koding av mer enn én vinkling per sak (figur 5). Dette for å få frem et bilde av “intensiteten” i nettavisenes tabloidprofil. Slik sett har vi ikke talt antall tabloide saker i utvalget, men heller registrert antall ganger “tabloid-sensoren” slår ut. Saker som handler om kjendiser vil nemlig gjerne også inneholde elementer av humor, melodrama eller avsløring, for eksempel.
Som figur 5 illustrerer, er det for det første kjendisstoff, underholdning og human interest-vinklingen som karakteriserer norsk tabloidjournalistikk. Den type karakteristikker vi gjerne assosierer med tabloidsaker – som sjokk og traumer, melodrama, sex, sladder og skandaler, er det egentlig relativt lite av i disse norske nettavisene. Langs de målte innholdskategoriene finner vi de vanligste karakteristikkene av tabloidjournalistikken som er å finne i norsk og internasjonal forskningslitteratur, samt en det særnorske formatet vi har døpt “drøyt” – ment å beskrive saker som gjerne hever noen øyenbryn, samt reaksjonen “det der var jammen drøyt”. Her kan det igjen være verdt å poengtere at den norske tabloiditeten ikke har samme kurven som tabloidsjangeren i andre land, for eksempel Storbritannia og Tyskland. Blant annet ser vi det ut i fra hvor få saker som eksplisitt spiller på sex i dette utvalget.
I målingen av intensitetsnivået i den norske tabloidjournalistikken havner NRKs utslag i tabloiditet nest sist, før Fædrelandsvennen – utgaven med den minst tabloide profilen av nettavisene i dette utvalget. Dagbladet og VG leder klart an i feltet, med TV 2 som en god nummer tre. Noe overraskende er muligens at Aftenpostens nettsaker slår ut på tabloid-meteret før rikskringkasteren, men her er det også god spredning i nedslaget.
Differensiering
Alt i alt viser analysen at norsk nettjournalistikk er relativt homogen. Det foreligger ikke veldig store utslag henimot de harde og myke nyhetssjangrene i noen av utgivelsene, og det er lite som skiller norske redaksjoner sammenlignet med andre, mer polariserte mediemarkeder i Europa og USA. Allikevel er det små forskjeller som kan bidra til å differensiere disse ulike nettavisene. Dagbladet er den mykeste avisen i utvalget. Dagbladets nettutgave har mest tabloidjournalistikk, størst utslag av tabloide vinklinger, størst grad av klientalisme og mest myke nyheter. TV 2 ligger tett bak på en god andreplass, mens VG plasserer seg et godt hakk bak disse to ledende populærnettstedene.
Påstanden om at NRK til forveksling «ligner på» de ledende kommersielle nettavisene, må sies å ha begrenset empirisk holdbarhet
Langs denne relativt trange differensieringsaksen ligger altså NRK et sted på midten – mellom populæravisene og de kommersielle allmennkringkasteren på den myke siden, og de forhenværende bredformatavisene på den harde siden. Sammenlignet med den andre allmennkringkasteren i markedet, TV 2, er altså NRK betraktelig mindre myk i draget. Også i forhold til landets ledende nettavis, vg.no, ligger NRKs profil et stykke unna. VG har for øvrig hakket høyere innslag av video på sin forside vg.no enn NRK har på sin forside nrk.no i perioden (figur 7), noe som også burde dempe bekymringen for at NRK skal dominere nettmarkedet med sin audiovisuelle produksjon.
Å “ligne på” andre nettaviser
Påstanden om at NRK til forveksling “ligner på” de ledende kommersielle nettavisene, må altså sies å ha begrenset empirisk holdbarhet. NRKs nettside er ingen knallhard aktualitetsportal, ei heller er den en sensasjonell populæravis. Den kan bedre beskrives som en stabil og variert nyhetsformidler med allmenn henvendelsesform, som har et økende fokus på sin kringkastingsprofil (se sak om øvrige funn fra analysen).
VG er fremdeles mer tabloid og livsstilsorientert enn NRK
Hva som ligger i “å ligne på” i dette tilfellet, er for øvrig et interessant spørsmål. VG-redaktørens påstand om at nrk.no ligner mer og mer på vg.no innebærer også en oppfordring med negativt fortegn. VG vil naturlig nok beskytte sin posisjon i markedet, og frykter at NRK skal bli så lik vg.no at det til slutt vil utgjøre en substitutt – noe som vil forhindre VG å ta betalt for sitt nettinnhold. Ut i fra denne analysen kan vi imidlertid berolige VGs redaktør med at NRK ikke er mer lik VG enn andre. Begge nettstedene har den allmenne nyhetsprofilen som er vanlig i norske redaksjoner med nasjonalt publikum, og begge har en høy andel audiovisuelt innhold, men det er ikke nødvendigvis dette aspektet som differensierer en utgiver i markedet. VG er fremdeles mer tabloid og livsstilsorientert enn NRK, med en mer uttalt klientalisme i henvendelsesformen. Dersom det er den populære profilen avisen vil beskytte, bør redaksjonen heller se nærmere på hva Dagbladet og TV 2 bedriver på sine nettsteder. Det er nemlig disse to kommersielle nyhetstilbyderne som ligger nærmest VGs profil på nettet, og som i så henseende utgjør den største trusselen som substitutt.
Dersom det derimot er den harde nyhetsprofilen VG ønsker å beskytte, så viser undersøkelsen at det er en viss likhet mellom nrk.no og vg.no. De to nettstedene har omtrent like mye harde nyheter i form av politikk og økonomi. Den nettavisen som ligner mest på NRK og VGs “hardhetsprofiler” er Fædrelandsvennen (se figur 1 og figur 2), en avis som har satt opp en digital betalingsløsning som krever betaling for om lag 50–60 prosent av nettinnholdet. Dersom VG-redaktørens argumentasjon holder vann, og det er umulig for kommersielle aktører å ta betalt i et marked hvor nrk.no utgjør en ”gratis” substitutt, burde det tilsi at Fædrelandsvennen ikke ville være i stand til å få sine kunder til å abonnere på digitalt innhold. Dette er ikke tilfelle. Schibsted selv omtaler i så måte Fevennens betalingsmurløsning med forsiktig optimisme hva gjelder fremtidig forretningsmodell, og resten av Schibsteds regionaviser har etablert lignende løsninger i kjølvannet. Fevennen er riktignok en regionalt distribuert avis med lokalt monopol, og har dertil en eksklusiv posisjon i sitt marked som VG ikke har. Men det er ikke på den harde nyhetsprofilen fvn.no konkurrerer med nrk.no – det et nettopp avisens særegne lokale profil som utgjør konkurransefortrinnet. Dette burde altså tilsi at også vg.no bør kunne konkurrere med NRK på sin særegenhet – et etablert og utpreget populærformat med bred dekning innen en allmenn nyhetsprofil. Innenfor dette populærformatet har VG en klart større tilstedeværelse enn NRKs nettsider, men sterk konkurranse fra Dagbladet og TV 2.
Det er nettopp innenfor allmenn-nyheter at befolkningens informasjonsbehov tjener på bred konkurranse
Dersom allmenn-nyhetsprofilen er området hvor VG frykter nettkonkurranse fra NRK, så kan man være fristet til å påpeke at akkurat her må nesten landet største nettavis tåle konkurranse. Det er nettopp innenfor allmenn-nyheter at befolkningens informasjonsbehov tjener på bred konkurranse mellom ulike redaksjonelle miljøer. Allmenn-nyheter er nettopp det – de er allmenne, og det skulle bare mangle at ikke de to største redaksjonelle miljøene i landet, med størst geografisk dekning, også konkurrerer på dette feltet.
For begge redaksjoner vil denne konkurransen potensielt være skjerpende for det journalistiske virket. Ikke minst vil det tjene leserne, som holdes oppdatert av konkurrerende redaksjonelle virksomheter, noe som også er hensikten bak mediereguleringen. Hvis det er slik at VG ønsker å være alene i dette markedet, og ber staten begrense konkurransen på et område der de, uten NRK, vil være ledende, så foreligger det en misforståelse om hva mediemangfold betyr.
Metode
Sammenligning av nettsidene til NRK, TV 2, Dagbladet, VG, Aftenposten, Bergens Tidende, Stavanger Aftenblad og Fædrelandsvennen. Utvalget er gjort for å kunne sammenligne på et nasjonalt plan, på tvers av publiseringsidentiteter (kringkasting versus papiravis), og nasjonalt med regional (og lokalt). Datainnsamling (n=2658) ble foretatt ved hjelp av automatisk datainnhenting (scraping) av nrk.no samt systematisk innsamling av resterende forsider (ved hjelp av app’en Web2Pdf). Utvalget var planlagt å bestå av en hel uke, men på grunn av tekniske problemer på NRKs servere ble innsamlingen av nrk.no mangelfull. Analysen består av forsider f.om mandag morgen 23. september 2013 til ca. kl. 10.40 torsdag 26. september 2013.
Kodeboken består av 10 hovedvariabler som registrerer 1. Innhold (53 verdier langs kategoriene politikk (inkludert krig og terror), krim (inkludert politisaker og jus), økonomi, samfunnsspørsmål (som arbeid, helse og sosialsektoren), hverdagsliv (inkludert hobby og fritid, familieliv, trafikk og infrastruktursaker), kultur (inkludert kongehus og kuriosa), sport, ulykker og annet); 2. Sted (lokal, regional, nasjonal/riks og utenriks); 3. Livsstil (inkludert trening og helse, mote og trender, mat og vin, reise og fritid, hus, hjem, båt, hage, hytte og bil, film og tv, teknologi, musikk, litteratur, økonomi, karriere og utdanning, familie og oppvekst, humor og sportsfan-relaterte saker); 4. Tabloid (kjendis og sensasjon, humor, underholdning og kuriosa, sjokk og katastrofer, kongehus, sex, sladder, straff, tårer og traumer, eksotisk, dramatikk, skandale, liv og lære, trivialiteter, avsløring, human interest, mord og vold, melodrama og “drøye” saker); 5. Veilednings- og servicejournalistikk; 6. Kampanje- og rettighetsjournalistikk; 7. Publikumshenvendelse (eliter, allmennpublikum, lokalt publikum, menn, kvinner, tabloid publikum og sportsfans); 8. Borger eller klient; 9. Umiddelbarhet (hvorvidt saken krever umiddelbar publisering); og 10. Harde/myke/generelle nyheter (hvor harde nyheter er politikk, internasjonal politikk, nasjonal sikkerhet, økonomi, finans, krig, terror, offentlig administrasjon, viktig krim; myke nyheter er kultur, sport, kjendis, kongehus, trafikkulykker, katastrofer og krim, forbruk, livsstil, underholdning, tabloid, human interest; og generelle nyheter er vesentlige økonomiske, sosiale eller kulturelle saker som kan publiseres når som helst. I tillegg er det kodet for geografi, sjanger og videobruk. Alle kategoriene består av gjensidig utelukkende kategorier, bortsett fra Tabloid-kategorien, hvor saker kan kodes på flere verdier.
Reliabilitet ble testet på alle kategoriene, og oppnådde en Cohen’s kappa for innhold 0.84/88% (n=176), livsstilsjournalistikk 0.82/87% (n=123), og harde/myke nyheter (0.60/77%). Enkel enighet ble regnet ut på binære verdier: servicejournalistikk 91%, tabloidjournalistikk 77% (n=128), klientalisme 59%, og henvendelsesform 67% (n=116).
Litteratur
Brekken, Tove; Thorbjørnsrud, Kjersti & Aalberg, Toril (2012) “News Substance: The Relative Importance of Soft and De-Contextualized News”, i Aalberg, Toril & Curran, James (reds) (2012) How Media Inform Democracy: A Comparative Approach, Routledge: New York, s. 64–80.
Dahlgren, Peter (1992) “Introduction”, i Dahlgren, Peter & Sparks, Colin (red.) Journalism and Popular Culture, Sage: London, s. 1–23.
Eide, Martin & Knight, Graham (1999) “Public/Private Service: Service Journalism and the Problems of Everyday Life”, European Journal of Communication, 14 (4), s. 525–547.
Eide, Martin (2004) Hodet på blokken: Essays om journalistikk, Oslo: Gyldendal.
Hanusch, Folker (2012) “Broadening the Focus: The Case for Lifestyle Journalism as a Field of Scholarly Enquiry”, Journalism Practice, 6 (1), s. 2–11.
Lehman-Wilzig, Sam N. & Seletzky, Michael (2010) “Hard News, Soft News, ‘General’ News: The Necessity and Utility of an Intermediate Classification”, Journalism, 11 (1), s. 37–56.
Meijer, Irene Costera (2001) “The Public Quality of Popular Journalism: Developing a Normative Framework”, Journalism Studies, 2 (2), s. 189–205.
Nguyen, An (2012) “The Effect of Soft News on Public Attachment to the News: Is “Infotainment” Good for Democracy?”, Journalism Studies, 13 (5–6), s. 706–717.
Rasmussen, Terje (2012) Veiledningsjournalistikk: Om å lede vei og å gå seg vill (Consumer journalism: On guiding the way and loosing its path), i Eide, Martin; Larsen, Leif Ove & Sjøvaag, Helle (red.) Nytt på nett og brett: Journalistikk i forandring, Oslo: Universitetsforlaget, s. 215–230.
Reinemann, Carsten; Stanyer, James; Scherr, Sebastian & Legnante, Guido (2012) “Hard and Soft News: A Review of Concepts, Operationalizations and Key Findings”, Journalism, 13 (2), s. 221–239.
Van Aelst, Peter & de Swert, Knut (2009) “Politics in the News: Do Campaigns Matter? A Comparison of Political News during Election Periods and Routine Periods in Flanders (Belgium)”, Communications, 34 (2), s. 149–168.
[…] NRK.no i dag ikke er nære konkurrenter til for eksempel VG.no, men det kan skyldes metodevalget. Annen forskning fra Universitetet i Bergen, som har lest og kategorisert tusenvis av enkeltartikler, sier noe […]