Ytring.cn

Reportere Uten Grenser offentliggjorde nylig en liste over 13 land organisasjonen karakteriserer som internetts sorte hull. Kina er et av de sorteste. Det må nettgigantene ta noe av skylda for.

Helt siden inter­nett ble intro­dusert i Kina i 1994 har kine­siske myn­digheter forsøkt å kon­trollere innhold­et og sen­surere infor­masjon de anser som uforde­lak­tig og sen­si­tiv. Tross for­mi­da­bel økonomisk vekst og vestlig tilnærm­ing, er det poli­tiske kli­maet fremde­les under­trykkende når det gjelder fun­da­men­tale men­neskerettigheter som ytrings­fri­het. Ifølge presse­fri­het­sor­gan­isas­jo­nen Reportere Uten Grenser som overvåk­er brudd på ytrings­fri­heten ver­den over fra sin base i Frankrike, har to kine­siske jour­nal­is­ter blitt drept hit­til i år. 31 sit­ter fengslet. Det samme gjør 50 dis­si­den­ter som følge av å ha ytret det myn­dighetene opp­fat­ter som sys­temkri­tikk eller spred­ning av sen­si­tiv informasjon.

- Sjokkerende
— Forhold­ene når det gjelder ytrings­fri­het i Kina er sjokkerende, posisjo­nen lan­det har inter­nasjon­alt tatt i betrak­t­ning, sier Øys­tein Alme. Han er daglig led­er av radiokanalen Voice of Tibet, og har selv ti års erfar­ing med å omgå støy­sendinger på Kinas kort­bøl­genett. Å sende radio via inter­nett er umulig. Alme utgav tidligere i år boka “Silenced – China’s Great Wall of Cen­sor­ship” om sitt engas­je­ment i den kine­siske provin­sen Tibet. At ver­den still­tiende god­tar det som skjer, skyldes utelukkende økonomiske hen­syn, men­er han.

— Kina har vært veldig aggres­sive og tydelige på at kri­tikk får kon­sekvenser. Det har de også vist i prak­sis. Både stater og sel­skaper med økonomiske inter­ess­er i lan­det tenker der­for at kon­sekvensene av å kri­tis­ere blir at de mis­ter marked­sandel­er og noen andre får en større del av kaka, sier han.

Fil­tre i søkemotorene
Folk­ere­pub­likken Kina er en av ver­dens rask­est vok­sende økonomi­er, og med 1,3 mil­liarder innbyg­gere er lan­det et stadig mer fris­tende marked. Kinas brut­tonasjon­al­pro­dukt har de siste årene økt med over 10 pros­ent årlig.

Skyskrapere i Shanghai (foto: nigejones)


Sky­line i Shang­hai, fotografert 24. sep­tem­ber 2006. (foto: nige­jones. Bildet er pub­lis­ert med en Cre­ative Com­mons-lisens).

I takt med den økte leve­s­tandar­d­en, har til­gan­gen til inter­nett blitt stadig bedre. Rundt hver tiende kineser bruk­er inter­nett jevn­lig. Men par­al­lelt med at net­tbruken øker, set­ter myn­dighetene inn stadig større ressurs­er på å fil­trere infor­masjon og på den måten hin­dre fri infor­masjons­flyt. Blog­ger stenges, nettsider fjernes og ord som “men­neskerettigheter”, “Dalai Lama”, “Falun Gong”, og “Den him­melske freds plass” gir ingen tre­ff i kine­siske søke­mo­tor­er, eller søk­ere­sul­tatene fil­tr­eres. Til­gan­gen på uten­landske nyheter er begrenset, og stoff fra uten­landske medi­er som omhan­dler Kina, sen­sur­eres systematisk.

Effek­tivt system
— Lan­det har ver­dens mest avanserte teknolo­gi for inter­nettsen­sur. I til­legg job­ber flere titalls tusen embets­menn med kon­tin­uerlig overvåkn­ing av net­tak­tiviteten i lan­det, sier Ger­ald Folkvord, fagkon­sulent i Amnesty Inter­na­tion­al Norge. Folkvord anser det som sikkert at Kina også eksporter­er teknolo­gi til andre land, som Nepal og Burma.

I sep­tem­ber 2005 ved­tok kine­siske myn­digheter “the Rules on the Admin­is­tra­tion of Inter­net News Infor­ma­tion Ser­vices”, som påleg­ger alle indi­vider og organ­isas­jon­er som vil pub­lis­ere nyheter på net­tet at de må god­kjennes av det offentlige. Begrun­nelsen for ved­taket var blant annet at det skulle “led­sage folket til kor­rek­te opp­fat­ninger”. Det gjen­nom­gripende fil­treringssys­temet er effek­tivt først og fremst for­di pros­essen ikke gjøres kjent for brukerne.

Sys­temets slagkraft lig­ger også i at over­tramp ikke går upåak­tet hen. Jour­nal­is­ten Shi Tao videre­sendte en e‑post han hadde mot­tatt fra kine­siske myn­digheter til redak­tøren av en nett­side i New York. E‑posten inneholdt instrukser om å tone ned mediedeknin­gen av 15-års­mark­erin­gen for opprøret på Den him­melske freds plass i 1989. For det fikk Shi Tao ti år i fengsel.

— Så lenge de klar­er å kon­trollere og straffe alle som ikke går i takt, skrem­mer det andre til å holde seg unna, sier Øys­tein Alme. Han er av dem som ikke har latt seg skremme, men som i dag ikke får visum til landet.

Alme beskriv­er det som skjer i Kina som den per­fek­te pro­pa­gan­daopp­skrift: — Du må selv stå for en kon­tin­uerlig strøm av infor­masjon til folket. Sam­tidig må du hin­dre andre i å slippe til. Ele­mentene for å skape din virke­lighet er da på plass. Det er akku­rat det kine­siske myn­digheter lykkes med, sier han. Han men­er myn­dighetenes frykt for at befolknin­gen skal få til­gang til usen­sur­ert infor­masjon, kan tilskrives bevis­s­theten om man­gel på egen tro­verdighet og legitimitet.

— Hvis folk ved hjelp av ny teknolo­gi blir ekspon­ert for infor­masjon som ikke stem­mer med den myn­dighetene gir, blir kom­mu­nist­par­ti­et svært sårbart.

Yahoo! – angiveri
Det er sju år siden Yahoo! som et av de første store uten­landske nettsel­skapene etablerte seg på det kine­siske markedet. ”Som en ledende leverandør av inter­net­tbaserte tjen­ester, er Yahoo! for­p­lik­tet til å gjøre infor­masjon og kom­mu­nikasjon­s­mu­ligheter tilgjen­gelig på glob­al basis”, skriv­er sel­skapet på sine nettsider. “Økt til­gang til kom­mu­nikasjon og uavhengige infor­masjon­skilder er til gagn for men­nesker over hele kloden.”

I 2002 sign­erte Yahoo! allikev­el friv­il­lig “the Pub­lic Pledge on Self-dis­ci­pline for the Chi­nese Inter­net Indus­try” som for­p­lik­ter sel­skapet til å avstå fra å “pro­dusere, slå opp eller spre farlig infor­masjon som kan sette statens sikker­het på spill, oppheve den sosiale orden, bryte lover og reg­u­leringer eller spre overtro og obskønitet”. Yahoo! forsvarte under­teg­nin­gen med at avtal­en ikke påleg­ger sel­skapet større for­p­lik­telser enn det som allerede eksis­ter­er gjen­nom lokal lov­givn­ing. Amnesty Inter­na­tion­al men­er imi­dler­tid at lokal lov ikke er et hold­bart argu­ment når denne ikke er foren­lig med grunn­leggende menneskerettigheter.

— Det er bred inter­nasjon­al enighet om at bedrifter som engas­jer­er seg i land med men­neskerettsprob­le­mer, har ans­var for i det min­ste ikke å bidra til at brudd blir begått, sier Folkvord. Han men­er sel­skapene har konkrete muligheter til å motvirke sen­sur, men ser per dags dato liten vil­je til pos­i­tive bidrag.

Yahoo! har også proklamert at de respek­ter­er sine kun­ders rett til pri­vatliv og at data sel­skapet kom­mer i besit­telse av, skal hem­me­ligholdes. Dette til tross, Yahoo! har flere ganger blitt beskyldt for å bistå kine­siske myn­digheter i jak­ten på dis­si­den­ter. I minst to til­feller har sel­skapet avs­lørt sine kun­ders iden­titet. Den ene av dem var Shi Tao. Han sendte e‑posten han ble fengslet for fra sin Yahoo!-e-postkonto. Sel­skapet har i etter­tid innrøm­met at Shi Tao-sak­en “reis­er dype og vanske­lige spørsmål om grunn­leggende men­neskerettigheter”, men de har dis­tansert seg fra ans­var i saken.

— Shi Tao er åpen­bart en samvit­tighets­fange, sier Ger­ald Folkvord i Amnesty.

Microsoft – skreddersøm
I dag er også nettgi­gan­tene Microsoft og Google tungt inne på det kine­siske markedet. På lin­je med Yahoo!, har Microsoft blitt beskyldt for å skred­der­sy sine pro­duk­ter etter det off­isielle Kinas ønsker.

“Microsoft arbei­der for å hjelpe land rund omkring i ver­den med å gjøre pro­gram­vare, infor­masjons- og kom­mu­nikasjon­ste­knolo­gi tilgjen­gelig til bruk på en måte som bedr­er den sosiale og økonomiske velferd for den lokale befolknin­gen”, skriv­er sel­skapet i en rap­port fra 2004 (pdf-doku­ment). Men i land som Kina hvor sen­sur er et høyst tilst­ede­værende fenomen, havn­er visjonene i annen rekke. Sel­skapet har blant annet god­tatt myn­dighetenes krav om restrik­sjon­er på tillat­te ord og ter­mer i titler og navn for MSN-brukere. Forsøk på bruk av et ord som “demokrati” gir bruk­eren beskjed om “vennligst å benytte en annen tit­tel”. Øvrig blog­ginnhold fil­tr­eres ifølge sel­skapet ikke. I desem­ber i fjor fikk allikev­el jour­nal­ist og blog­ger Zhao Jing bloggen sin stengt av Microsoft for å ha tatt til mot­mæle mot kine­sisk sen­sur­poli­tikk. Det skjed­de etter anmod­ning fra myndighetene.

Microsoft oppl­yser at sel­skapet i etterkant av hen­delsen etablerte nye ret­ningslin­jer for behan­dling av slike saker.

— Microsoft vil bare fjerne til­gang til blog­ginnhold når sel­skapet mot­tar et rettslig bindende doku­ment som vis­er at det aktuelle innhold­et krenker lokal lov­givn­ing, eller når innhold­et er i strid med MSNs bruker­betingelser, sier Eirik Lae Sol­berg, kom­mu­nikasjons­di­rek­tør i Microsoft Norge. Ifølge Sol­berg vil det nye sys­temet også sikre glob­al til­gang: — Vi vil bare fjerne til­gan­gen for brukere i det lan­det som utst­ed­er pålegget. Hvis blog­ginnhold blir blokkert i ett land på grunn av nasjon­al lov­givn­ing, vil resten av ver­den fort­satt ha til­gang til innholdet.

- Hva om lokal lov­givn­ing strid­er mot grunn­leggende menneskerettigheter?

— Vi har val­gt å være til stede i flere land der ytrings­fri­heten har dårligere kår enn vi lik­er. Der må vi forholde oss til lokal lov, uansett hva man måtte mene om den, sier Sol­berg. Han men­er nettgi­gan­tene gjen­nom sin tilst­ede­værelse i Kina tross alt bidrar til å styrke inter­net­tbruk­eres muligheter til å ytre seg og mot­ta informasjon.

— Microsoft leg­ger ikke til rette for sen­sur, sier han.

I rap­porten Under­min­ing Free­dom of Expres­sion in Chi­na (pdf-doku­ment) hevder Amnesty Inter­na­tion­al at Microsoft skiller mel­lom begrepene “blokker­ing” og “fil­trering”, og at de med det forsøk­er å vri seg unna det fak­tum at Microsofts kin­abaserte søke­mo­tor, MSN Chi­na, sen­sur­erer søk på poli­tisk sen­si­tive emn­er. Ifølge under­søkelser Amnesty gjorde i juni i år, blir et stort antall poten­sielle tre­ff fil­tr­ert bort av søke­mo­toren. I søk­ere­sul­tatet vis­es der­for med stor overvekt off­isielle sider og andre sider myn­dighetene har god­kjent. Sol­berg forsvar­er også dette med hen­synet til lokal lov og sier: — I til­feller der vi fjern­er webadress­er fra resul­tat­si­den etter pålegg, leg­ger vi ut en lenke som varsler bruk­erne om det. Vi blokker­er ikke hele søk.

Amnestys Folkvord står fast ved sitt: — Fil­trering er også sensur.

Google – en mørk dag
Googles admin­istr­erende direk­tør Eric Schmidt skrev i en kom­men­tar i Finan­cial Times i mai 2006 at myn­digheter ver­den over, ist­e­den­for å fokusere på hvor­dan net­tet kan kon­trolleres, burde kon­sen­trere seg om hvor­dan man kan gi inter­net­til­gang til enda flere. “Gevin­sten er en ver­den hvor ethvert men­neske fødes til den samme til­gan­gen til infor­masjon, de samme mulighetene til å lære og den samme evne til å kom­mu­nis­ere. Det men­er jeg det er verdt å kjempe for.”

Da Google fire måned­er tidligere lanserte den kine­siske ver­sjo­nen av sin søke­mo­tor, Google.cn, omtalte Reportere Uten Grenser det imi­dler­tid som “en mørk dag for ytrings­fri­heten i Kina”. Søke­mo­toren er selvsen­sur­erende på lin­je med Yahoo!s og Microsofts. Google.cn ble lansert som et alter­na­tiv til den ikke-sen­sur­erende Google.com som fremde­les er tilgjen­gelig for kine­siske brukere. Søk i denne må imi­dler­tid passere gjen­nom myn­dighetenes “wall of cen­sor­ship” som både forsinker pros­essen og fil­tr­erer resultatene.

Google mente der­for at den nye ver­sjo­nen ville være et bedre tilbud. “Det å fil­trere våre søk­ere­sul­tater går klart på akko­rd med hva vi står for (…) Dette var ikke noe enkelt valg, men på sikt tror vi den ret­nin­gen vi har val­gt vil vise seg å være den rette”, skrev Google-råd­giv­er Andrew McLaugh­lin på Googles egen blogg i forbindelse med lanserin­gen. Øys­tein Alme men­er imi­dler­tid at alle de tre sel­skapene har vist sitt sanne ansikt:

— Jeg har til gode å se at sel­skapene utøver noen form for ide­al­is­tisk tenkn­ing. Det er ikke i nærheten av tro­verdig når de sier at de er bekym­ret for situ­asjo­nen, men at deres tilst­ede­værelse allikev­el er til det beste, sier han.

I mot­set­ning til Yahoo!, som kon­sekvent føl­ger Kinas lov­givn­ing om sen­sur, informer­er Google sine brukere hvis et søk er blitt sen­sur­ert. Google har inntil videre også val­gt å ikke lansere Gmail og andre per­son­lige tjen­ester i Kina. Grun­nen er at de ikke føler seg sikre på at sel­skapet vil kunne gi kine­siske brukere den beskyt­telse de har rett på mot innbland­ing i pri­vate anliggender.

— Det er et vik­tig skritt i rik­tig ret­ning, sier Ger­ald Folkvord. Men Amnesty etterl­yser enda større åpen­het, som for eksem­pel en offentlig­gjøring av en liste over alle søke­ord og ter­mer søke­mo­toren ikke godtar.

Google har ikke vil­let kom­mentere sitt engas­je­ment i Kina i denne artikke­len. — Vi kan ikke komme med noen uttalelse i denne forbindelse, da vi dessverre ikke har de ressurs­er som trengs for å gi slike fore­spørsler den opp­merk­somhet de fort­jen­er, skrev sel­skapet i en e‑post. Folkvord er ikke over­ras­ket over svaret:
— Sak­en er ekstremt betent. Sel­skapene har veldig gode penger å tjene i Kina, men når kun­dene i Vesten stiller kri­tiske spørsmål, står inntek­ts­grunnlaget deres her på spill. De hevder at de ikke gjør noe galt, men har aldri våget å diskutere saken.

Amnesty har gjen­nom kam­pan­jen “Irre­press­ible” nylig sam­let inn nærmere 60.000 under­skrifter mot internettsensur.

Wikipedia – gir ikke etter
I novem­ber 2006 ble det mulig for kine­sere å søke i Wikipedia på sitt eget morsmål. Den kine­siske ver­sjo­nen av det pop­ulære net­tlek­sikonet ble blokkert av kine­siske myn­digheter for et år siden da Wikipedia nek­tet å føye seg etter myn­dighetenes sensurkrav.

Andrew Lih, mangeårig forsker i nye medi­er og jour­nal­is­tikk ved Colum­bia-uni­ver­sitetet i New York og uni­ver­sitetet i Hong Kong, skrev på sin blogg at myn­dighetene har innsett at Wikipedia har en grunn­leggende nøy­tral hold­ning – også til spørsmål kine­siske myn­digheter betrak­ter som sen­si­tive. “Jeg tror kon­sen­sus blant kine­siske myn­digheter nå er at forde­lene ved Wikipedia langt overgår ulem­pene, og at dette sig­nalis­er­er deres gryende forståelse av den fram­vok­sende les/skriv-weben som noe gagn­lig”, skrev Lih.

Ting tydet alt­så på at det sorte hul­let kan­skje ikke er helt uut­grun­nelig. Noen uker senere ble imi­dler­tid den kine­siske utgaven av net­tlek­sikonet igjen blokkert.

— Vi har ikke fått noen konkret begrun­nelse, sier Chris Nyborg, norsk pressekon­takt i Wikipedia. Han tror til­gan­gen til en rekke artik­ler om Kina, og ikke minst det kor­rek­tivet til den kine­siske omtal­en av omver­de­nen Wikipedia rep­re­sen­ter­er, ble for mye for kine­siske myndigheter.

En sen­sur­ert utgave av Wikipedia på kine­sisk er imi­dler­tid fremde­les uaktuelt.

— Det er helt klart at det ikke er aktuelt med noen Wiki­me­dia-støt­tet sen­sur­ert utgave av Wikipedia; ei heller utleveres infor­masjon om bruk­erne til kine­siske myn­digheter, oppl­yser Nyborg. Wiki­me­dia er stif­telsen som eier Wikipedia.

I lys av historien
Det foregår et kon­tin­uerlig teknologikap­pløp i Kina. De som vil uttrykke seg fritt, finner smut­thull. Når hul­lene oppdages, tettes de og dis­si­den­tene må finne nye veier. For­fat­ter og tidligere uten­riksmedar­bei­der i NTB og NRK Tor­b­jørn Færøvik, har vært i Kina over 50 ganger og kjen­ner både det kine­siske folk og det poli­tiske sys­temet godt. Han sam­men­likn­er inter­nettsen­sorenes opp­gave med å drepe mygg på Finnmarksvidda.

— Myggen kom­mer hele tida tilbake, og det vil den alltid gjøre. På sikt vil ikke den strenge sen­suren være prak­tisk gjen­nom­før­bar, sier han. Det ser han på som svært pos­i­tivt. Færøvik under­strek­er imi­dler­tid at det er vik­tig å huske at Kina har tre til fire tusen år med demokratiløs his­to­rie bak seg.

— Kine­sere flest måler situ­asjo­nen sin i forhold til det de har opplevd tidligere. Under Mao måtte folket forholde seg pos­i­tive og aktive til regimet. I dag kan du gjerne være slapp og lik­egyldig, men når du formi­dler din mis­nøye via inter­nett, opp­fattes det som knyt­tede nev­er og det aksepteres ikke. Men generelt sett kan kine­sere ytre seg mer fritt, og de fleste har det materielt sett bedre enn noen gang, sier han.

Trafikk i Beijing (foto: Dan Sloane)


Vel­stand­søknin­gen har med­ført en vold­som vekst i bil­trafikken, her fra Bei­jing 11. novem­ber 2006. (foto: Dan Sloane. Bildet er pub­lis­ert med en Cre­ative Com­mons-lisens).

Færøvik leg­ger også vekt på at kine­siske ledere går i et spor ingen andre har gått før dem.

— Med sine 1,3 mil­liarder innbyg­gere har de ingen andre å skjele til. De må tråkke sin egen løype. Hvis ting skjær­er seg i Kina, får det store føl­ger for hele men­neske­heten. Det er der­for i alles inter­esse at Kina lykkes med det de gjør. Kinas prob­le­mer må løs­es i Kina, ikke andre sted­er, sier Kina-kjenneren.

— Det er også vik­tig å ha i bakhodet at ikke all form for sen­sur nød­vendigvis er av det onde. Kine­siske myn­digheter bek­jem­per også krim­i­nalitet og pornografi gjen­nom sitt sen­sur­regime, infor­masjon mange også i den vestlige ver­den anser det som legit­imt å sensurere.

Han støt­ter nettgi­gan­tene i at sen­sur­ert infor­masjon på inter­nett er bedre enn at kine­serne ikke får til­gang på infor­masjon i det hele tatt.

— Det er ingen tvil om at sel­skapene dri­ves av utsik­ten til kjem­pe­fort­jen­este, og når det gjelder Kina, har det sin pris. Det er høyst betenke­lig at sel­skapene inngår slike kom­pro­miss­er. Men kine­serne har vært stengt helt inne, der­for er det fan­tastisk at de får adgang til infor­masjon av enhver art. Det er i ferd med å åpne seg en ny ver­den for dem. Det de får i dag, kan være en spore til å gå videre og komme lengre i mor­gen, sier Færøvik.

TEMA

Y

tringsf
rihet

64 ARTIKLER FRA VOX PUBLICA

FLERE KILDER - FAKTA - KONTEKST

2 KOMMENTARER

  1. Grundig researchet artikkel som sum­mer­er opp stan­dard­ver­sjo­nen av hvor­dan medi­a­situ­asjo­nen og sen­suren i Kina. Den kan­skje vik­tig­ste kilden som man­glet er menin­gene til en hvilken som helst av Kinas 125+ mil­lion­er inter­net­tbrukere. Så alle kildene i artik­lene var per­son­er som mente noe om sen­suren, men ingen av per­son­ene som er omfat­tet av sen­suren var spurt. 

    De fleste kine­siske inter­net­tbruk­erne støter ikke på prob­le­mer med sen­sursys­temet “The Great Fire­wall of Chi­na” under van­lig inter­nettsurf­ing, selv om de fleste er klar over at det finnes. Dette for­di de fær­reste har som inter­esse å lese om emnene som myn­dighetene reg­n­er som sen­si­tive. Når en “404 siden kan ikke bli fun­net”-dukker opp, vil de enten skylde på at inter­nett er treigt, eller på myn­dighetssen­suren (det kan være vanske­lig å vite hvor­for en net­tlenke ikke før­er frem). Så sen­sursys­temet møter liten mot­stand siden nesten ingen bryr seg, og så få merk­er noe til sen­suren til daglig. De som merk­er mest til sen­suren, er uten­landske aktivis­ter og jour­nal­is­ter som ofte er satt til å arbei­de med eller gi pressedekn­ing til akku­rat de emnene som kom­mu­nist­par­ti­et finner irriterende. 

    Analo­gien om mygg på Finn­marksvid­da pass­er dårlig, siden myn­dighetene ikke har som mål å utestenge all ukon­trollert infor­masjon fra omver­de­nen (som i Nord-Korea). Hen­sik­ten med sen­suren er ikke full infor­masjons­blokker­ing, men der­i­mot opin­ions­dan­ning. Det er tilstrekke­lig at intern media under­leg­ger seg selvsen­sur (av frykt for avsteng­ing) og at de uten­landske nettsi­dene myn­dighetene mis­lik­er mest avstenges. Spør du “man­nen på gata” i Shang­hai eller Bei­jing om hva de men­er om uavhengighet for Tai­wan, Tibet eller Xin­jiang, eller Japans eller USAs uten­rik­spoli­tikk vil en finne at opin­io­nen er mas­siv i hen­hold til den off­isielle ver­sjo­nen myn­dighetene sprer gjen­nom media. Kom­bi­nasjo­nen sensur+nasjonalisme har hatt den ønskede effekt for å skape stor opp­slut­ning om regimets poli­tikk, selv om regimet selv ikke nyter godt av like godt omdømme. Når folk mis­lik­er regimet, er det først og fremst pga. kor­rup­sjon, ikke på grunn av mediasensuren.

  2. Hvor­for fort­set­ter Færøvik å unskylde kom­mu­nistregimet i Kina? Noen bør stille seg selv noen spørsmål om denne man­nens agen­da og hans relasjon­er til kom­mu­nist­par­ti­et i Kina!

    Erik

til toppen