Helt siden internett ble introdusert i Kina i 1994 har kinesiske myndigheter forsøkt å kontrollere innholdet og sensurere informasjon de anser som ufordelaktig og sensitiv. Tross formidabel økonomisk vekst og vestlig tilnærming, er det politiske klimaet fremdeles undertrykkende når det gjelder fundamentale menneskerettigheter som ytringsfrihet. Ifølge pressefrihetsorganisasjonen Reportere Uten Grenser som overvåker brudd på ytringsfriheten verden over fra sin base i Frankrike, har to kinesiske journalister blitt drept hittil i år. 31 sitter fengslet. Det samme gjør 50 dissidenter som følge av å ha ytret det myndighetene oppfatter som systemkritikk eller spredning av sensitiv informasjon.
- Sjokkerende
— Forholdene når det gjelder ytringsfrihet i Kina er sjokkerende, posisjonen landet har internasjonalt tatt i betraktning, sier Øystein Alme. Han er daglig leder av radiokanalen Voice of Tibet, og har selv ti års erfaring med å omgå støysendinger på Kinas kortbølgenett. Å sende radio via internett er umulig. Alme utgav tidligere i år boka “Silenced – China’s Great Wall of Censorship” om sitt engasjement i den kinesiske provinsen Tibet. At verden stilltiende godtar det som skjer, skyldes utelukkende økonomiske hensyn, mener han.
— Kina har vært veldig aggressive og tydelige på at kritikk får konsekvenser. Det har de også vist i praksis. Både stater og selskaper med økonomiske interesser i landet tenker derfor at konsekvensene av å kritisere blir at de mister markedsandeler og noen andre får en større del av kaka, sier han.
Filtre i søkemotorene
Folkerepublikken Kina er en av verdens raskest voksende økonomier, og med 1,3 milliarder innbyggere er landet et stadig mer fristende marked. Kinas bruttonasjonalprodukt har de siste årene økt med over 10 prosent årlig.
Skyline i Shanghai, fotografert 24. september 2006. (foto: nigejones. Bildet er publisert med en Creative Commons-lisens).
I takt med den økte levestandarden, har tilgangen til internett blitt stadig bedre. Rundt hver tiende kineser bruker internett jevnlig. Men parallelt med at nettbruken øker, setter myndighetene inn stadig større ressurser på å filtrere informasjon og på den måten hindre fri informasjonsflyt. Blogger stenges, nettsider fjernes og ord som “menneskerettigheter”, “Dalai Lama”, “Falun Gong”, og “Den himmelske freds plass” gir ingen treff i kinesiske søkemotorer, eller søkeresultatene filtreres. Tilgangen på utenlandske nyheter er begrenset, og stoff fra utenlandske medier som omhandler Kina, sensureres systematisk.
Effektivt system
— Landet har verdens mest avanserte teknologi for internettsensur. I tillegg jobber flere titalls tusen embetsmenn med kontinuerlig overvåkning av nettaktiviteten i landet, sier Gerald Folkvord, fagkonsulent i Amnesty International Norge. Folkvord anser det som sikkert at Kina også eksporterer teknologi til andre land, som Nepal og Burma.
I september 2005 vedtok kinesiske myndigheter “the Rules on the Administration of Internet News Information Services”, som pålegger alle individer og organisasjoner som vil publisere nyheter på nettet at de må godkjennes av det offentlige. Begrunnelsen for vedtaket var blant annet at det skulle “ledsage folket til korrekte oppfatninger”. Det gjennomgripende filtreringssystemet er effektivt først og fremst fordi prosessen ikke gjøres kjent for brukerne.
Systemets slagkraft ligger også i at overtramp ikke går upåaktet hen. Journalisten Shi Tao videresendte en e‑post han hadde mottatt fra kinesiske myndigheter til redaktøren av en nettside i New York. E‑posten inneholdt instrukser om å tone ned mediedekningen av 15-årsmarkeringen for opprøret på Den himmelske freds plass i 1989. For det fikk Shi Tao ti år i fengsel.
— Så lenge de klarer å kontrollere og straffe alle som ikke går i takt, skremmer det andre til å holde seg unna, sier Øystein Alme. Han er av dem som ikke har latt seg skremme, men som i dag ikke får visum til landet.
Alme beskriver det som skjer i Kina som den perfekte propagandaoppskrift: — Du må selv stå for en kontinuerlig strøm av informasjon til folket. Samtidig må du hindre andre i å slippe til. Elementene for å skape din virkelighet er da på plass. Det er akkurat det kinesiske myndigheter lykkes med, sier han. Han mener myndighetenes frykt for at befolkningen skal få tilgang til usensurert informasjon, kan tilskrives bevisstheten om mangel på egen troverdighet og legitimitet.
— Hvis folk ved hjelp av ny teknologi blir eksponert for informasjon som ikke stemmer med den myndighetene gir, blir kommunistpartiet svært sårbart.
Yahoo! – angiveri
Det er sju år siden Yahoo! som et av de første store utenlandske nettselskapene etablerte seg på det kinesiske markedet. ”Som en ledende leverandør av internettbaserte tjenester, er Yahoo! forpliktet til å gjøre informasjon og kommunikasjonsmuligheter tilgjengelig på global basis”, skriver selskapet på sine nettsider. “Økt tilgang til kommunikasjon og uavhengige informasjonskilder er til gagn for mennesker over hele kloden.”
I 2002 signerte Yahoo! allikevel frivillig “the Public Pledge on Self-discipline for the Chinese Internet Industry” som forplikter selskapet til å avstå fra å “produsere, slå opp eller spre farlig informasjon som kan sette statens sikkerhet på spill, oppheve den sosiale orden, bryte lover og reguleringer eller spre overtro og obskønitet”. Yahoo! forsvarte undertegningen med at avtalen ikke pålegger selskapet større forpliktelser enn det som allerede eksisterer gjennom lokal lovgivning. Amnesty International mener imidlertid at lokal lov ikke er et holdbart argument når denne ikke er forenlig med grunnleggende menneskerettigheter.
— Det er bred internasjonal enighet om at bedrifter som engasjerer seg i land med menneskerettsproblemer, har ansvar for i det minste ikke å bidra til at brudd blir begått, sier Folkvord. Han mener selskapene har konkrete muligheter til å motvirke sensur, men ser per dags dato liten vilje til positive bidrag.
Yahoo! har også proklamert at de respekterer sine kunders rett til privatliv og at data selskapet kommer i besittelse av, skal hemmeligholdes. Dette til tross, Yahoo! har flere ganger blitt beskyldt for å bistå kinesiske myndigheter i jakten på dissidenter. I minst to tilfeller har selskapet avslørt sine kunders identitet. Den ene av dem var Shi Tao. Han sendte e‑posten han ble fengslet for fra sin Yahoo!-e-postkonto. Selskapet har i ettertid innrømmet at Shi Tao-saken “reiser dype og vanskelige spørsmål om grunnleggende menneskerettigheter”, men de har distansert seg fra ansvar i saken.
— Shi Tao er åpenbart en samvittighetsfange, sier Gerald Folkvord i Amnesty.
Microsoft – skreddersøm
I dag er også nettgigantene Microsoft og Google tungt inne på det kinesiske markedet. På linje med Yahoo!, har Microsoft blitt beskyldt for å skreddersy sine produkter etter det offisielle Kinas ønsker.
“Microsoft arbeider for å hjelpe land rund omkring i verden med å gjøre programvare, informasjons- og kommunikasjonsteknologi tilgjengelig til bruk på en måte som bedrer den sosiale og økonomiske velferd for den lokale befolkningen”, skriver selskapet i en rapport fra 2004 (pdf-dokument). Men i land som Kina hvor sensur er et høyst tilstedeværende fenomen, havner visjonene i annen rekke. Selskapet har blant annet godtatt myndighetenes krav om restriksjoner på tillatte ord og termer i titler og navn for MSN-brukere. Forsøk på bruk av et ord som “demokrati” gir brukeren beskjed om “vennligst å benytte en annen tittel”. Øvrig blogginnhold filtreres ifølge selskapet ikke. I desember i fjor fikk allikevel journalist og blogger Zhao Jing bloggen sin stengt av Microsoft for å ha tatt til motmæle mot kinesisk sensurpolitikk. Det skjedde etter anmodning fra myndighetene.
Microsoft opplyser at selskapet i etterkant av hendelsen etablerte nye retningslinjer for behandling av slike saker.
— Microsoft vil bare fjerne tilgang til blogginnhold når selskapet mottar et rettslig bindende dokument som viser at det aktuelle innholdet krenker lokal lovgivning, eller når innholdet er i strid med MSNs brukerbetingelser, sier Eirik Lae Solberg, kommunikasjonsdirektør i Microsoft Norge. Ifølge Solberg vil det nye systemet også sikre global tilgang: — Vi vil bare fjerne tilgangen for brukere i det landet som utsteder pålegget. Hvis blogginnhold blir blokkert i ett land på grunn av nasjonal lovgivning, vil resten av verden fortsatt ha tilgang til innholdet.
- Hva om lokal lovgivning strider mot grunnleggende menneskerettigheter?
— Vi har valgt å være til stede i flere land der ytringsfriheten har dårligere kår enn vi liker. Der må vi forholde oss til lokal lov, uansett hva man måtte mene om den, sier Solberg. Han mener nettgigantene gjennom sin tilstedeværelse i Kina tross alt bidrar til å styrke internettbrukeres muligheter til å ytre seg og motta informasjon.
— Microsoft legger ikke til rette for sensur, sier han.
I rapporten Undermining Freedom of Expression in China (pdf-dokument) hevder Amnesty International at Microsoft skiller mellom begrepene “blokkering” og “filtrering”, og at de med det forsøker å vri seg unna det faktum at Microsofts kinabaserte søkemotor, MSN China, sensurerer søk på politisk sensitive emner. Ifølge undersøkelser Amnesty gjorde i juni i år, blir et stort antall potensielle treff filtrert bort av søkemotoren. I søkeresultatet vises derfor med stor overvekt offisielle sider og andre sider myndighetene har godkjent. Solberg forsvarer også dette med hensynet til lokal lov og sier: — I tilfeller der vi fjerner webadresser fra resultatsiden etter pålegg, legger vi ut en lenke som varsler brukerne om det. Vi blokkerer ikke hele søk.
Amnestys Folkvord står fast ved sitt: — Filtrering er også sensur.
Google – en mørk dag
Googles administrerende direktør Eric Schmidt skrev i en kommentar i Financial Times i mai 2006 at myndigheter verden over, istedenfor å fokusere på hvordan nettet kan kontrolleres, burde konsentrere seg om hvordan man kan gi internettilgang til enda flere. “Gevinsten er en verden hvor ethvert menneske fødes til den samme tilgangen til informasjon, de samme mulighetene til å lære og den samme evne til å kommunisere. Det mener jeg det er verdt å kjempe for.”
Da Google fire måneder tidligere lanserte den kinesiske versjonen av sin søkemotor, Google.cn, omtalte Reportere Uten Grenser det imidlertid som “en mørk dag for ytringsfriheten i Kina”. Søkemotoren er selvsensurerende på linje med Yahoo!s og Microsofts. Google.cn ble lansert som et alternativ til den ikke-sensurerende Google.com som fremdeles er tilgjengelig for kinesiske brukere. Søk i denne må imidlertid passere gjennom myndighetenes “wall of censorship” som både forsinker prosessen og filtrerer resultatene.
Google mente derfor at den nye versjonen ville være et bedre tilbud. “Det å filtrere våre søkeresultater går klart på akkord med hva vi står for (…) Dette var ikke noe enkelt valg, men på sikt tror vi den retningen vi har valgt vil vise seg å være den rette”, skrev Google-rådgiver Andrew McLaughlin på Googles egen blogg i forbindelse med lanseringen. Øystein Alme mener imidlertid at alle de tre selskapene har vist sitt sanne ansikt:
— Jeg har til gode å se at selskapene utøver noen form for idealistisk tenkning. Det er ikke i nærheten av troverdig når de sier at de er bekymret for situasjonen, men at deres tilstedeværelse allikevel er til det beste, sier han.
I motsetning til Yahoo!, som konsekvent følger Kinas lovgivning om sensur, informerer Google sine brukere hvis et søk er blitt sensurert. Google har inntil videre også valgt å ikke lansere Gmail og andre personlige tjenester i Kina. Grunnen er at de ikke føler seg sikre på at selskapet vil kunne gi kinesiske brukere den beskyttelse de har rett på mot innblanding i private anliggender.
— Det er et viktig skritt i riktig retning, sier Gerald Folkvord. Men Amnesty etterlyser enda større åpenhet, som for eksempel en offentliggjøring av en liste over alle søkeord og termer søkemotoren ikke godtar.
Google har ikke villet kommentere sitt engasjement i Kina i denne artikkelen. — Vi kan ikke komme med noen uttalelse i denne forbindelse, da vi dessverre ikke har de ressurser som trengs for å gi slike forespørsler den oppmerksomhet de fortjener, skrev selskapet i en e‑post. Folkvord er ikke overrasket over svaret:
— Saken er ekstremt betent. Selskapene har veldig gode penger å tjene i Kina, men når kundene i Vesten stiller kritiske spørsmål, står inntektsgrunnlaget deres her på spill. De hevder at de ikke gjør noe galt, men har aldri våget å diskutere saken.
Amnesty har gjennom kampanjen “Irrepressible” nylig samlet inn nærmere 60.000 underskrifter mot internettsensur.
Wikipedia – gir ikke etter
I november 2006 ble det mulig for kinesere å søke i Wikipedia på sitt eget morsmål. Den kinesiske versjonen av det populære nettleksikonet ble blokkert av kinesiske myndigheter for et år siden da Wikipedia nektet å føye seg etter myndighetenes sensurkrav.
Andrew Lih, mangeårig forsker i nye medier og journalistikk ved Columbia-universitetet i New York og universitetet i Hong Kong, skrev på sin blogg at myndighetene har innsett at Wikipedia har en grunnleggende nøytral holdning – også til spørsmål kinesiske myndigheter betrakter som sensitive. “Jeg tror konsensus blant kinesiske myndigheter nå er at fordelene ved Wikipedia langt overgår ulempene, og at dette signaliserer deres gryende forståelse av den framvoksende les/skriv-weben som noe gagnlig”, skrev Lih.
Ting tydet altså på at det sorte hullet kanskje ikke er helt uutgrunnelig. Noen uker senere ble imidlertid den kinesiske utgaven av nettleksikonet igjen blokkert.
— Vi har ikke fått noen konkret begrunnelse, sier Chris Nyborg, norsk pressekontakt i Wikipedia. Han tror tilgangen til en rekke artikler om Kina, og ikke minst det korrektivet til den kinesiske omtalen av omverdenen Wikipedia representerer, ble for mye for kinesiske myndigheter.
En sensurert utgave av Wikipedia på kinesisk er imidlertid fremdeles uaktuelt.
— Det er helt klart at det ikke er aktuelt med noen Wikimedia-støttet sensurert utgave av Wikipedia; ei heller utleveres informasjon om brukerne til kinesiske myndigheter, opplyser Nyborg. Wikimedia er stiftelsen som eier Wikipedia.
I lys av historien
Det foregår et kontinuerlig teknologikappløp i Kina. De som vil uttrykke seg fritt, finner smutthull. Når hullene oppdages, tettes de og dissidentene må finne nye veier. Forfatter og tidligere utenriksmedarbeider i NTB og NRK Torbjørn Færøvik, har vært i Kina over 50 ganger og kjenner både det kinesiske folk og det politiske systemet godt. Han sammenlikner internettsensorenes oppgave med å drepe mygg på Finnmarksvidda.
— Myggen kommer hele tida tilbake, og det vil den alltid gjøre. På sikt vil ikke den strenge sensuren være praktisk gjennomførbar, sier han. Det ser han på som svært positivt. Færøvik understreker imidlertid at det er viktig å huske at Kina har tre til fire tusen år med demokratiløs historie bak seg.
— Kinesere flest måler situasjonen sin i forhold til det de har opplevd tidligere. Under Mao måtte folket forholde seg positive og aktive til regimet. I dag kan du gjerne være slapp og likegyldig, men når du formidler din misnøye via internett, oppfattes det som knyttede never og det aksepteres ikke. Men generelt sett kan kinesere ytre seg mer fritt, og de fleste har det materielt sett bedre enn noen gang, sier han.
Velstandsøkningen har medført en voldsom vekst i biltrafikken, her fra Beijing 11. november 2006. (foto: Dan Sloane. Bildet er publisert med en Creative Commons-lisens).
Færøvik legger også vekt på at kinesiske ledere går i et spor ingen andre har gått før dem.
— Med sine 1,3 milliarder innbyggere har de ingen andre å skjele til. De må tråkke sin egen løype. Hvis ting skjærer seg i Kina, får det store følger for hele menneskeheten. Det er derfor i alles interesse at Kina lykkes med det de gjør. Kinas problemer må løses i Kina, ikke andre steder, sier Kina-kjenneren.
— Det er også viktig å ha i bakhodet at ikke all form for sensur nødvendigvis er av det onde. Kinesiske myndigheter bekjemper også kriminalitet og pornografi gjennom sitt sensurregime, informasjon mange også i den vestlige verden anser det som legitimt å sensurere.
Han støtter nettgigantene i at sensurert informasjon på internett er bedre enn at kineserne ikke får tilgang på informasjon i det hele tatt.
— Det er ingen tvil om at selskapene drives av utsikten til kjempefortjeneste, og når det gjelder Kina, har det sin pris. Det er høyst betenkelig at selskapene inngår slike kompromisser. Men kineserne har vært stengt helt inne, derfor er det fantastisk at de får adgang til informasjon av enhver art. Det er i ferd med å åpne seg en ny verden for dem. Det de får i dag, kan være en spore til å gå videre og komme lengre i morgen, sier Færøvik.
Grundig researchet artikkel som summerer opp standardversjonen av hvordan mediasituasjonen og sensuren i Kina. Den kanskje viktigste kilden som manglet er meningene til en hvilken som helst av Kinas 125+ millioner internettbrukere. Så alle kildene i artiklene var personer som mente noe om sensuren, men ingen av personene som er omfattet av sensuren var spurt.
De fleste kinesiske internettbrukerne støter ikke på problemer med sensursystemet “The Great Firewall of China” under vanlig internettsurfing, selv om de fleste er klar over at det finnes. Dette fordi de færreste har som interesse å lese om emnene som myndighetene regner som sensitive. Når en “404 siden kan ikke bli funnet”-dukker opp, vil de enten skylde på at internett er treigt, eller på myndighetssensuren (det kan være vanskelig å vite hvorfor en nettlenke ikke fører frem). Så sensursystemet møter liten motstand siden nesten ingen bryr seg, og så få merker noe til sensuren til daglig. De som merker mest til sensuren, er utenlandske aktivister og journalister som ofte er satt til å arbeide med eller gi pressedekning til akkurat de emnene som kommunistpartiet finner irriterende.
Analogien om mygg på Finnmarksvidda passer dårlig, siden myndighetene ikke har som mål å utestenge all ukontrollert informasjon fra omverdenen (som i Nord-Korea). Hensikten med sensuren er ikke full informasjonsblokkering, men derimot opinionsdanning. Det er tilstrekkelig at intern media underlegger seg selvsensur (av frykt for avstenging) og at de utenlandske nettsidene myndighetene misliker mest avstenges. Spør du “mannen på gata” i Shanghai eller Beijing om hva de mener om uavhengighet for Taiwan, Tibet eller Xinjiang, eller Japans eller USAs utenrikspolitikk vil en finne at opinionen er massiv i henhold til den offisielle versjonen myndighetene sprer gjennom media. Kombinasjonen sensur+nasjonalisme har hatt den ønskede effekt for å skape stor oppslutning om regimets politikk, selv om regimet selv ikke nyter godt av like godt omdømme. Når folk misliker regimet, er det først og fremst pga. korrupsjon, ikke på grunn av mediasensuren.