Vår ære/vår makt, Tore Vagn Lid og Cecilie Løveids adapsjon av Nordahl Griegs Vår ære og vår makt, ble satt opp på Den Nationale Scene (DNS) vinteren 2016. Da ble det støy slik det også ble i forbindelse med urpremieren i 1935, om enn av noe forskjellig årsak. Dagens støy dreide seg om én publikummers reaksjon på det som ble oppfattet som faktafeil og hans bestefars ære, og dermed hans rett til å kreve endringer i oppsetningen.
Polemikken i 1935 var atskillig heftigere og mer sammensatt, den engasjerte langt flere og den varte lenger. Debatten den gang dreide seg både om stykkets politiske innhold og styrets motstand mot oppførelsen. Den handlet dermed også om maktforholdet mellom teatersjef og styre, og grensegangen mellom dem. Konsekvensen av feiden ble at teatersjefen skulle ha råderett over repertoaret uten innblanding fra styret også i ettertid.
Maktkamp i den bergenske teaterhistorien
Maktposisjoner tilhører teaterhistoriens konfliktområder, men heftigheten i konflikten har variert, avhengig ikke minst av de til enhver tid gjeldende normer og regler samtiden forholder seg til. Også offentlighetens interesse for teaterfeider har variert, men generelt synes bergenspressens engasjement når det gjelder byens teater, å være stort.
Plakat fra urpremieren av Nordahl Griegs stykke i 1935. Kunstplakaten var ennå ikke etablert på Den Nationale Scene. Plakaten skulle formidle tid, sted og personnavn.
Den bergenske teaterhistorien avslører at alt fra første stund oppsto det rivninger mellom styret og sceneinstruktørene. Bergen fikk sin første faste scene i 1850, Det norske Theater (Ole Bulls teater). Tittel teatersjef eksisterte ikke, og verken Henrik Ibsen, sceneinstruktør fra 1851 til 1857, eller hans overordnete, Herman Laading, hadde sjefsposisjon. Den egentlige teatersjefen var, ifølge Peter Blytt som var styreformann i to perioder på 1850-tallet, styreformannen. Sammen med styret hadde han det overordnete ansvar også når det gjaldt repertoarvalg og rollebesetning, og han kunne frata en skuespiller rollen dersom utførelsen ikke falt i styreformannens smak.
Det norske Theater gikk inn etter 13 års virke og “gjenoppsto” som Den Nationale Scene i 1876. Selv om forholdene var blitt noe mer lempelige for instruktøren, fortsatte styret å fungere som høyeste myndighet også på det kunstneriske området. Den manglende handlingsfrihet for instruktøren, førte ikke sjelden til konflikter som både publikum og presse engasjerte seg i. En av dem det blåste kraftig rundt var Gunnar Heiberg, som var instruktør fra 1884 til 1888. Han klarte likevel å “trumfe” igjennom oppførelse av stykker av polemisk karakter, for eksempel av Émile Zola og Edvard Brandes. Men da styret satte foten ned for Kongen av Bjørnstjerne Bjørnson, ga Heiberg opp: “Jeg faldt på Kongen”, er hans legendariske avskjedsreplikk.
Til tross for at tittelen “teatersjef” ble innført i 1891 — som oftest var det en instruktør som innehadde posisjonen — fortsatte forholdet styret/teatersjef å være et konfliktområde og dermed et tema for dagspressen. Endring skjedde først da teaterstyrets flertall i 1935 forsøkte å hindre at Nordahl Griegs Vår ære og vår makt ble satt opp, med det til følge at teatersjefen, Hans Jacob Nilsen, satte sin stilling inn på oppførelse.
Flere trakk en parallell mellom Nilsen og Gunnar Heiberg. Begge hadde som målsetting, slik Heiberg hadde uttrykt det, “å gjøre teatret til den store tavle som samtiden skrev sin saga på”. Og begge ble møtt med kompakt motstand fra konservativt hold.
Teaterets politiske oppgave
Hans Jacob Nilsen (1897–1957), teatersjef ved DNS fra 1934 til ‑39, var utdannet ingeniør, men viet sitt liv til teatret, både som skuespiller, instruktør og teatersjef. Han var godt orientert i samtidens teaterkunst fra sine mange reiser i europeiske teaterbyer. Ikke minst fikk en teaterreise til Moskva stor betydning for hans innsats som teatersjef i Bergen. Han så teaterkunsten i lys av tidens politiske situasjon, og mente teatrets primære oppgave var å åpne tilskuernes øyne for den faren som truet Europa. I hans periode ble flere sterke politiske dramaer oppført ved DNS. Selv fremholdt han at han ikke var medlem av noe politisk parti; han var først og fremst pasifist og motstander av fascismen. Men han var, påpeker teaterhistoriker Knut Nygaard, uten tvil sterkt påvirket av sosialismens ideer og opptatt av det som foregikk i Sovjetunionen. Samarbeid med Nordahl Grieg synes derfor naturlig.
Men gjaldt feiden i 1935 egentlig selve ytringsfriheten, og betyr skifte av maktposisjon en bedring av ytringsfriheten?
Nordahl Grieg (1902–1943), en av Norges mest markante diktere i sin tid, uttrykte seg gjennom ulike litterære sjangre. I løpet av ti år, fra 1927 til 1937, forfattet han seks skuespill, som alle ble oppført i hans levetid (seks ved Nationaltheatret, fem ved DNS). Selv om stykkene varierer tematisk, er den dramatiske grunntonen gjennomgående motsetning mellom råskap og godhet, og med kampen for fred som det sentrale. Grieg reiste til Moskva i 1932, og kom tilbake etter to år som kommunist, selv om heller ikke han var partiinnmeldt. I de følgende årene kjempet han mot fascismen og nazismen. Ifølge Grieg hadde det kapitalistiske system krigen som konsekvens. I motsetning til Hans Jacob Nilsen oppfattet han imidlertid pasifisme som “forvirring inntil handlingslammelse”.
Vår ære og vår makt er det første dramatiske arbeidet Grieg skrev etter hjemkomsten. Moskva-oppholdet hadde tydelig satt sine spor både scenisk og innholdsmessig og var grunn for motstand mot oppførelse.
Nazisme og krigsseilere
Nasjonal Samling (NS) ble stiftet i 1933, og i Bergen var de politiske motsetningene sterkt markert. I en kort periode gikk Bergens Høireforening i listeforbund med NS, og selv om samarbeidet ble kortvarig, skjerpet affæren de politiske motsetningene mellom de konservative og de mer venstreorienterte kreftene i byen. Høyreavisene Bergens Aftenblad og Morgenavisen ble sett på som det Nygaard har beskrevet som nazistisk “anstrøkne” aviser, noe som deres reaksjon overfor Hans Jacob Nilsens repertoar understøttet.
I januar 1935 møttes Hans Jacob Nilsen og Nordahl Grieg i Bergen. Grieg hadde med seg det han mente var en skisse til et filmmanus, men teatersjefen fikk motivert ham til å overlate det til teatret. Teatersjef og forfatter arbeidet tett sammen de følgende månedene. Handlingen tar utgangspunkt i jobbetiden i første verdenskrig og redernes utsuging av sjøfolkene, og føres opp til nåtiden (1935), der arbeidsledige og syke krigsseilere setter kapitalismens utnyttelse representert ved rederne i relieff.
Nordahl Grieg (1902–1943)
- Bergensk lyriker, dramatiker, romanforfatter, essayist og krigsreporter.
- I 1930-årene var han den mest engasjerte norske forfatteren i kampen mot krig og fascisme.
- I 1933 reiste han til Sovjetunionen, bl.a. for å studere russisk teater.
- Dro til Storbritannia under krigen som krigskorrespondent. 2. desember 1943 ble flyet han var med i skutt ned under et bombetokt over Berlin.
- Har skrevet verk som: En ung mands kjærlighet, (skuespill 1927), Norge i våre hjerter! (dikt 1929), Vår ære og vår makt (skuespill 1935), Nederlaget (skuespill 1937), Ung må verden ennu være (roman 1938), Flagget (artikler 1945).
Kilde: Norsk biografisk leksikon
Grieg søkte i arkiv, gamle aviser, snakket med folk og gjorde sine observasjoner. Flere av karakterene bærer tydelig merke av hans lokalkunnskap. Dermed ble ikke stykket bare oppfattet som et generelt angrep på rederstanden, men også mot en rekke gjenkjennelige personer. Men selv uten denne mer eller mindre bevisste likheten med eventuelle “levende” modeller, var stykkets klare politiske brodd ikke til å misforstå. Samtidig er stykket et varsku om en kommende krig Grieg så kunne komme.
Opphavsmennenes påvirkning fra samtidig sovjetisk teaterkunst var tydelig gjennom motsetningsfylte scenebilder der kontrastene blir gjort til selve hovedsaken. Et grelt eksempel på kapitalistisk utbytting er scenen med sjøfolkene i livbåten som sitter og venter på å bli torpedert, mot neste bilde med redernes orgier på land med sjampanje og gledespiker.
Liberalistisk snikangrep eller storartet arbeid?
I teaterstyret satt det redere, og de ønsket ikke oppførelse. Med tre mot to stemmer ble det bestemt at stykket skulle stanses. En teaterstrid var igjen i gang. Ikke lenge før hadde det vært en feide angående oppsigelser ved teatret, og oppsummeringen i Bergens Tidende var en klar oppfordring til å la teatersjefen være suveren i kunstneriske spørsmål på samme måte som styret skulle ha ansvaret og myndigheten når det gjaldt økonomiske disposisjoner. Men nå hadde styret nok en gang blandet seg inn i kunstneriske spørsmål, og med den sammensetningen styret hadde, kunne ikke utfallet ha vært helt uventet. Men her var dissens. Et av styremedlemmene, skipsreder Einar Engelsen, karakteriserte stykket som et snikangrep under liberalismens maske, mens et annet medlem, professor Haakon Shetelig som tilhørte mindretallet, kalte stykket for et storartet arbeid, og beskrev det som fredspropaganda.
Prøvene ble midlertidig stoppet. Striden førte til at teatersjefen stilte ultimatum. Han ville trekke seg fra stillingen dersom stykket ikke ble satt opp i inneværende sesong. Formannen Haakon Ameln snudde, selv om han ikke skiftet mening. Ved ny avstemning ble resultatet tre mot to, nå i Hans Jacob Nilsens favør. Resultatet ble kunngjort i pressen, og engasjementet, som hadde vært heftig gjennom hele prosessen, fortsatte med en lang rekke avisinnlegg, både for og imot, både før og etter premieren. Utvilsomt vakte striden omkring oppsetningen nysgjerrighet hos publikum, og billettene til premieren ble utsolgt i løpet av en halvtime. Sivilkledd politi var plassert i salen og bråk var ventet. Imidlertid gikk alt fredelig for seg, og forestillingen ble mottatt med ovasjoner ved teppefall.
Hans Stormoen som “Vingrisen”, en av stykkets sentrale karakterer, i uroppførelsen av Vår ære og vår makt, DNS, 1935.
Kritikeroppbudet var stort med fremmøte også fra osloavisene. Pressen, også de utenbys avisene, var nesten samrøstet i sine lovord. Det var bred enighet om at oppførelsen var berettiget. Det som imponerte mest og som skapte det betydningsfulle kunstneriske resultatet, var den samlete innsatsen med en fast ledelse.
Ytringsfrihet ved teatret?
Oppsetningen av Vår ære og vår makt ble en publikumssuksess med bortimot 60 oppførelser. Forsøket på å velte forestillingen hadde mislyktes. Konsekvensen var en styrking av teatersjefens stilling på det kunstneriske området som innbefattet råderett over repertoaret.
I forbindelse med støyen rundt 2016-oppsetningen av Vår ære/vår makt uttalte teatersjefen ved Den Nationale Scene, Agnete G. Haaland, at “Den kunstneriske friheten og ytringsfriheten står sterkt i Norge” og henviser med det til publikummeren som ønsket endringer i stykket, noe teatersjefen ikke kunne ta til følge. Men gjaldt feiden i 1935 egentlig selve ytringsfriheten, og – for å sette det på spissen – hvis så, betyr skifte av maktposisjon (nødvendigvis) en bedring av ytringsfriheten?
Ingen dramatiker har krav på å få sine stykker oppført. Teatret er en mangslungen institusjon, der den viktigste forutsetning for dets eksistens finnes utenfor institusjonen, nemlig hos publikum. Uten publikum, intet teater. Dette hensynet vil alltid måtte være til stede, på godt og vondt, uansett hvem som bestemmer. Men også stykkenes spillbarhet, kvalitetsnivå og teatrets kapasitet er blant de mange faktorer teatersjefen må vurdere. Antall skuespill som slipper til på scenen er langt mindre enn alle dem som kommer til teatret, i tillegg finnes et mangfold av den eldre, anerkjente dramatikken. Mange skuespill blir for øvrig utgitt i bokform uten noen gang å komme fram på scenen.
Plakat til urpremieren av Vår ære/vår makt av Tore Vagn Lid og Cecilie Løveid DNS 2016. Forfatterne tar utgangspunkt i Nordahl Griegs stykke, men inkluderer også Griegs øvrige dikting og liv (illustrasjon: DNS).
Men det faktum at teatersjefen skyver vekk mange av de innkomne skuespillene, kan, ifølge Arnljot Strømme Svendsen, kalles for en form for sensur. En annen teatersjef kunne jo valgt annerledes. Det betyr at styrets valg av teatersjef får avgjørende betydning for teatrets repertoar. Det er ingen tvil om at teatersjefen har en overordnet posisjon i dag. Nylig erfarte vi at teatersjefen ved DNS stanset en produksjon på teatret dagen før premieren, fordi hun mente den kunstnerisk ikke holdt mål. Kommer dette i konflikt med den kunstneriske friheten og ytringsfriheten vi holder høyt i Norge? Antakelig ikke. Men eksemplet understreker teatersjefens makt. Det ville være utenkelig at et styremedlem kunne utføre en slik handling i dag.
Kilder:
Blytt, Peter, 1894. Minder fra den første norske Scene i Bergen. Bergen
Egeland, Kjølv 1975. “Mellomkrigstid”, i Edvard Beyer (red.) Norges litteraturhistorie, bd. 5
Grieg, Harald, 1963. Nordahl, min bror. Oslo
Hoem, Edvard, 1989. Til ungdommen. Nordahls Griegs liv, Oslo
Holmås, Tove Jensen, 2016. “Teatret i kamp mot mørkemaktene”. Programbladet til Vår ære/vår makt. Bergen
Nygaard, Knut 1975. Gunnar Heiberg Teatermannen. Bergen-Oslo-Trondheim
Nygaard, Knut og Eiliv Eide 1977. Den Nationale Scene 1931–1976. Oslo
Svendsen, Arnljot Strømme 2007. Teater i 25 år. Den Nationale Scene 1976–2001. Bergen
Wiers-Jenssen, Hans og Joh. Nordahl Olsen 1926. Den Nationale Scene 1876–1901. Bergen
Intervjuer og debattinnlegg i Bergens Tidende 1. mars, 2. mars, 6. mars, 12. mars, 2016.