Skal samfunnet henge sammen, må også offentligheten gjøre det

«Allmenningen. Historien om norsk offentlighet», som ble lansert på Universitetsforlaget i desember 2017, er det første forsøket i Norge på å skrive en sammenhengende fortelling om den norske offentligheten.

Det fins en inter­es­sant dob­belt­het i demo­krati­be­gre­pet. «Demo­kra­ti» er både et sys­tem for poli­tisk sty­ring og dess­uten omtalt som en «livs­form». Det førs­te er grunn­be­tyd­nin­gen. Men det and­re er avgjø­ren­de for det førs­tes legi­ti­mi­tet: Sam­men med retts­sta­ten er demo­kra­tis­ke sam­funns omfat­ten­de infor­ma­sjons- og ytrings­fri­het – alle bor­ge­res prin­si­pi­elt frie valg av infor­ma­sjons- og kunn­skaps­kil­der samt kul­tu­rel­le opp­le­vel­ser og erfa­rin­ger – en nøk­kel­kva­li­tet ved det å til­brin­ge vårt ene jorde­liv i et demo­kra­tisk sam­funn fram­for i sam­funn av and­re slag.

Begre­pet som sam­ler beg­ge dimen­sjo­ne­ne, demo­kra­ti­et både som sty­rings- og livs­form, er offent­lig­he­ten. Offent­lig­he­ten er i dagens sam­funn en ytterst sam­men­satt are­na for såvel poli­tis­ke ytrin­ger som als­kens kul­tu­rell utfol­del­se – og pub­li­kums møter med dis­se. Den­ne are­na­en har lan­ge his­to­ris­ke røt­ter. En peker gjer­ne på opp­rin­nel­sen i antik­kens Hel­las, sjeld­ne­re på de nord­ger­mans­ke tin­ge­ne i mid­del­al­de­ren og sei­ne­re. Alt det­te er inter­es­sant og vik­tig, men vik­ti­ge­re her og nå er nok his­to­ri­en siden cir­ka midt på 1700-tal­let: Fram­veks­ten av en moder­ne offent­lig­het, pre­get av opp­lys­nings­tid­s­idea­ler – ikke minst fore­stil­lin­gen om det auto­no­me indi­vi­det og dets rett og plikt til å «ten­ke sjæl og mene», som Trond-Vig­go i sin tid sa det i tråd med Imma­nu­el Kant.

Om essay­et
Essay­et ble først pub­li­sert i Klasse­kam­pen 5. desem­ber 2017.

Bare nors­ke men­nes­ker (over en viss alder) vil for­stå den­ne hen­vis­nin­gen til Trond-Vig­go. Det­te er en påmin­nel­se om en annen grunn­leg­gen­de funk­sjon offent­lig­he­ten har: Den etab­le­rer et erfa­rings­fel­les­skap for et lands inn­byg­ge­re. Nasjo­nal­sta­ten har mer enn stats­ap­pa­ra­tet, sko­len og for­sva­ret å sat­se på når det skal etab­le­res og byg­ges en nasjo­nal kul­tu­rell iden­ti­tet. Det kan­skje vik­tigs­te appa­ra­tet her, er offent­lig­he­ten, i bred mening, inklu­dert både poli­tikk og kul­tur av alle slag, på alle nivå­er. Kjen­ner en seg litt uten­for på fest i nabo­land etter mid­natt, er det ikke bare for­di en ikke gikk på sko­le der og lær­te and­re sal­mer og san­ger i ens eget hjem­land. Det er ikke minst for­di en ikke kjen­ner alle poli­ti­ker­ne, «per­son­lig­he­te­ne» og «pro­fi­le­ne» i radio og TV, alle spal­tis­te­ne, alle som er kjen­te for å være kjen­te, alle debat­te­ne, alle pop­lå­te­ne, alle de fei­re­de og for­ak­te­de for­fat­ter­ne og idretts­fol­ke­ne, all kjef­tin­gen om et fot­ballag eller en annen kul­tur­in­sti­tu­sjon.

Den klart vik­tigs­te av de etter hvert man­ge som har bidratt til å teo­re­ti­se­re offent­lig­he­ten og dens funk­sjo­ner, er Jür­gen Haber­mas. Han ble for noen år siden ankla­get for «nasjo­na­lis­tisk skjev­het» av Nancy Fra­ser, en femi­nis­tisk, venstre­ori­en­tert filo­sof. Haber­mas har tid­li­ge­re bøyd seg på ekte dia­lo­gisk vis for hen­nes kri­tikk av hvor­dan kvin­ner og deres rol­ler er fram­stilt i den klas­sis­ke boka om offent­lig­he­ten han først pub­li­ser­te i 1962: Struk­tur­wan­del der Öffent­lichkeit – «Offent­lig­he­tens struk­tur­for­vand­ling» (norsk utga­ve i 1971, over­satt av Hel­ge Høi­braa­ten: Bor­ger­lig offent­lig­het). Fra­ser men­te han ved å ta utgangs­punkt i vest­euro­pe­is­ke nasjo­nal­sta­ters offent­lig­he­ter len­ket teori­en til sli­ke sta­ter, noe som blir pro­ble­ma­tisk i tider med glo­ba­li­se­ring og over­na­sjo­na­le poli­tis­ke for­mer som EU.

Det er rik­tig og vik­tig at offent­lig­he­te­ne i Ves­ten all­tid har vært åpne for inter­na­sjo­na­le ele­men­ter og impul­ser. Det stem­mer også at det i vår tid fins tegn til over­na­sjo­na­le offent­lig­he­ter – EU har len­ge øns­ket seg en stør­re og ster­ke­re fel­les­euro­pe­isk offent­lig­het — og dan­nel­sen av en «ver­dens­opi­nion» er i ferd med å bli sta­dig vik­ti­ge­re. Like fullt, i strid med opp­til fle­re glo­ba­li­se­rings­be­geist­re­de syns­må­ter fra 1990-tal­let, er det – enten en liker det eller ikke – sta­dig mye makt og livs­kraft sam­let i nasjo­nal­sta­ter med opp­til fle­re hund­re års sam­men­hen­gen­de his­to­rie. Den­ne his­to­ri­en er ikke minst his­to­ri­en om deres offent­lig­he­ters liv (og røre): deres poli­tis­ke og kul­tu­rel­le his­to­rie betrak­tet i sam­men­heng.

Det er oss bekjent førs­te gang i ver­den en slik his­to­rie er for­søkt skre­vet

Det er den­ne his­to­ri­en, for Nor­ges ved­kom­men­de, en grup­pe fors­ke­re, de fles­te knyt­tet til UiB, har prøvd å for­tel­le i boka All­men­nin­gen. His­to­ri­en om norsk offent­lig­het, som Uni­ver­si­tets­for­la­get lan­ser­te like før jul. Det er oss bekjent førs­te gang i ver­den en slik his­to­rie er for­søkt skre­vet. Mens Jür­gen Haber­mas i sitt ung­doms­verk langt på vei så bort fra offent­lig­hets­for­me­ne før 1700-tal­let, har his­to­ri­ke­ren Knut Dørum i den­ne boka tatt for seg de mid­del­al­der­li­ge tin­ge­nes så vel som kirke­bak­ke­nes funk­sjo­ner i før-demo­kra­tis­ke tider. Sam­ti­dig lar han den mot­set­nings­fyl­te, sprin­gen­de fram­veks­ten av en moder­ne offent­lig­het i løpet av 16- og 1700-tal­let bli hoved­sa­ken. Fra den fransk og ame­ri­kansk inspi­rer­te Grunn­lo­ven i 1814 føl­ges utvik­lin­gen vide­re i åtte kapit­ler: Fra embets­manns­vel­dets eli­tis­me de førs­te tiåre­ne (bur­de egent­lig udan­ne­de bøn­der få være med i sam­ta­len?), via «asso­sia­sjons­ån­den» og de førs­te folke­be­ve­gel­se­ne til kam­pe­ne omkring stem­me­ret­ten og løs­ri­vel­sen fra Sve­ri­ge ved inn­gan­gen til det 20. århund­ret. I det nye, indu­stria­li­ser­te sam­fun­net, med poli­tis­ke par­ti­er og knall­hard klasse­kamp, nye masse­me­di­er og stor opp­merk­som­het omkring «mas­se­ne», kom også viten­ska­pe­lig fun­dert, sys­te­ma­tisk påvirk­ning av pub­li­kum og opi­nio­nen i bruk, inspi­rert av suk­ses­sen for såvel kom­mer­si­ell som poli­tisk pro­pa­gan­da i det sto­re utland. Et eget kapit­tel om lan­dets avgjø­ren­de erfa­ring med tota­li­tært sty­re i fem år føl­ges av fire kapit­ler om tide­ne der­fra fram til i går.

All­men­nin­gen. His­to­ri­en om norsk offent­lig­het ble lan­sert like før jul.

Sam­let sett viser boka hvor­dan offent­lig­he­ten har vært og er av helt avgjø­ren­de betyd­ning for demo­kra­ti­et – i beg­ge betyd­nin­ger jeg intro­du­ser­te inn­led­nings­vis. Offent­lig­he­ten har vært og er en reso­nans­kas­se for mis­nøye, gry­en­de og i full blomst, så vel som for nye idé­er og for­slag. Beg­ge deler for­mid­les gjer­ne først, og byg­ges ut med argu­men­ta­sjon, i uli­ke deler av det som kan kal­les den kul­tu­rel­le offent­lig­he­ten. Kunst og kul­tur har også sin beret­ti­gel­se i å være ikke-instru­men­tel­le områ­der hin­si­des det poli­tis­ke. Like­vel har dis­se områ­de­ne ofte åpen­ba­re poli­tis­ke funk­sjo­ner, som nett­opp en offent­lig­hets­his­to­rie sna­re­re enn rene poli­tis­ke his­to­ri­er eller kul­tur­his­to­ri­er kan få fram. Hvor­dan kan en ten­ke seg 1905 uten den kul­tu­rel­le nasjo­na­lis­tis­ke opp­rust­nin­gen som fore­gikk i kunst og viten­skap fra omkring 1890? Kvinne­stem­me­ret­ten i 1913 – eller for den del selv­be­stemt abort i 1978 – had­de ikke kom­met uten omfat­ten­de kunst­ne­risk tema­ti­se­ring i man­ge medi­er av kvin­ners liv og vil­kår i et patri­ar­kalsk pre­get sam­funn. Det tok ti år fra en sak­prosa­bok en gjer­ne kan plas­se­re i den kul­tu­rel­le offent­lig­he­ten – Rachel Carsons Den tau­se vår­en – kom ut, til ingen poli­tis­ke par­ti­er i Vest-Euro­pa kun­ne være uten et miljø­po­li­tisk pro­gram. Fil­men Lil­ja 4ever fikk Odd Einar Dørum til å skri­ve den enes­te kro­nikk­lan­ge film­an­mel­del­sen av en fun­ge­ren­de jus­tis­mi­nis­ter noen sin­ne og til så å set­te i gang en rek­ke til­tak mot traf­fick­ing som end­te opp med sex­kjøps­lo­ven.

Offent­lig­he­tens betyd­ning for demo­kra­ti­et er blitt tyde­li­ge­re i og med en svek­kel­se fors­ke­re har kon­sta­tert av tid­li­ge­re etab­ler­te for­mel­le kana­ler for demo­kra­tisk makt – par­ti­ene og folke­be­ve­gel­se­ne. Det fins alt­så en inter­es­sant paral­lel­li­tet mel­lom, på den ene siden, den sis­te makt­ut­red­nin­gens kon­klu­sjon i 2003 om at folke­sty­ret er «i for­vit­ring», at det har skjedd en «poli­tik­kens retrett», og, på den and­re siden, Ytrings­fri­hets­kom­mi­sjo­nen som i 1999 fore­slo en ny para­graf 100 i Grunn­lo­ven som Stor­tin­get ved­tok i 2004. Der gis sta­ten det­te opp­dra­get: «å leg­ge for­hol­de­ne til ret­te for en åpen og opp­lyst offent­lig sam­ta­le»; et ansvar som gjer­ne omta­les som «infra­struk­tur­an­sva­ret». For når par­ti­er og folke­be­ve­gel­ser av uli­ke grun­ner mis­ter noe av sin betyd­ning som are­na­er for poli­tisk dis­ku­sjon og kana­ler for poli­tisk inn­fly­tel­se, så er det stort sett bare offent­lig­he­ten som kan by på kom­pen­sa­sjon. Den er med and­re ord sånn sett vik­ti­ge­re enn noen gang før i vår tid.

Alle under- og delof­fent­lig­he­ter må ha noen fel­les are­na­er å kop­le seg opp mot og møtes i

Sam­ti­dig har den alle­re­de i to tiår vært i ferd med å gjen­nom­gå den mest radi­ka­le end­rings­pro­ses­sen siden opp­fin­nel­sen av bok­tryk­ker­kuns­ten. Inter­net­tet har åpnet for radi­kalt mye bre­de­re pro­duk­tiv del­ta­kel­se i offent­lig sam­ta­le (inklu­dert visu­el­le og audio­vi­su­el­le bidrag) enn noen gang før. Det er lett å kom­me til orde, men vans­ke­lig å bli hørt, som det er blitt sagt. Net­tet har også gjort nær­mest uen­de­li­ge kunn­skaps­res­sur­ser til­gjen­ge­li­ge for alle og enhver gjen­nom noen taste­trykk. Like­vel vil man­ge mene at den offent­li­ge sam­ta­len gjer­ne kun­ne vært både litt åpne­re – eller kan­skje litt mind­re åpen — og ikke minst at den var mer opp­lyst. De tek­no­lo­gis­ke mulig­he­te­ne for dan­nel­sen av ekko­kam­re og fil­ter­bob­ler er etter hvert vel kjen­te. Men empi­risk forsk­ning viser så langt, trass i en sterk pola­ri­se­ring i vis­se spørs­mål, at det ikke er dek­ning for å snak­ke om en «bal­ka­ni­se­ring» av den nors­ke offent­lig­he­ten, alt­så opp­de­ling av den i iso­ler­te, stri­den­de grup­per av menings­fel­ler. Den som har lest his­to­ri­en om den nors­ke offent­lig­he­ten vil dess­uten vite noe om folke­be­ve­gel­se­nes beviss­te for­søk i mel­lom­krigs­ti­den på nett­opp en bal­ka­ni­se­ring av offent­lig­he­ten gjen­nom å opp­ret­te egne «leirof­fent­lig­he­ter» som iso­ler­te seg og vil­le være som «en ver­den i kamp mot en annen, som er den frem­med, ukjent, fjern». Det gikk ikke den gan­gen, og det er vik­tig at det hel­ler ikke skjer nå: Alle under- og delof­fent­lig­he­ter må ha noen fel­les are­na­er å kop­le seg opp mot og møtes i. Skal sam­fun­net hen­ge sam­men, må også offent­lig­he­ten gjø­re det. Her lig­ger en hoved­opp­ga­ve for en demo­kra­tisk medie- og kul­tur­po­li­tikk.

TEMA

O

ffentli
ghet

84 ARTIKLER FRA VOX PUBLICA

FLERE KILDER - FAKTA - KONTEKST

INGEN KOMMENTARER

Kommentarfeltet til denne artikkelen er nå stengt. Ta kontakt med redaksjonen dersom du har synspunkter på artikkelen.

til toppen