Skal samfunnet henge sammen, må også offentligheten gjøre det

«Allmenningen. Historien om norsk offentlighet», som ble lansert på Universitetsforlaget i desember 2017, er det første forsøket i Norge på å skrive en sammenhengende fortelling om den norske offentligheten.

Det fins en inter­es­sant dobbel­thet i demokrat­i­begrepet. “Demokrati” er både et sys­tem for poli­tisk styring og dessuten omtalt som en “livs­form”. Det første er grunn­be­tyd­nin­gen. Men det andre er avgjørende for det førstes legit­imitet: Sam­men med rettsstat­en er demokratiske sam­funns omfat­tende infor­masjons- og ytrings­fri­het – alle borg­eres prin­sip­ielt frie valg av infor­masjons- og kunnskap­skilder samt kul­turelle opplevelser og erfaringer – en nøkkelk­valitet ved det å tilbringe vårt ene jorde­liv i et demokratisk sam­funn fram­for i sam­funn av andre slag.

Begrepet som sam­ler begge dimen­sjonene, demokrati­et både som styrings- og livs­form, er offent­ligheten. Offent­ligheten er i dagens sam­funn en ytterst sam­men­satt are­na for såv­el poli­tiske ytringer som alskens kul­turell utfold­else – og pub­likums møter med disse. Denne are­naen har lange his­toriske røt­ter. En peker gjerne på opprin­nelsen i antikkens Hel­las, sjeld­nere på de nordger­manske tin­gene i mid­de­lalderen og seinere. Alt dette er inter­es­sant og vik­tig, men vik­tigere her og nå er nok his­to­rien siden cir­ka midt på 1700-tal­let: Framvek­sten av en mod­erne offent­lighet, preget av opplysningstid­side­al­er – ikke minst forestill­in­gen om det autonome indi­videt og dets rett og plikt til å “tenke sjæl og mene”, som Trond-Vig­go i sin tid sa det i tråd med Immanuel Kant.

Om essayet
Essayet ble først pub­lis­ert i Klassekam­p­en 5. desem­ber 2017.

Bare norske men­nesker (over en viss alder) vil forstå denne hen­vis­nin­gen til Trond-Vig­go. Dette er en påmin­nelse om en annen grunn­leggende funksjon offent­ligheten har: Den etablerer et erfar­ings­fel­lesskap for et lands innbyg­gere. Nasjon­al­stat­en har mer enn stat­sap­pa­ratet, skolen og forsvaret å satse på når det skal etableres og bygges en nasjon­al kul­turell iden­titet. Det kan­skje vik­tig­ste appa­ratet her, er offent­ligheten, i bred mening, inklud­ert både poli­tikk og kul­tur av alle slag, på alle nivåer. Kjen­ner en seg litt uten­for på fest i naboland etter mid­natt, er det ikke bare for­di en ikke gikk på skole der og lærte andre salmer og sanger i ens eget hjem­land. Det er ikke minst for­di en ikke kjen­ner alle poli­tik­erne, “per­son­lighetene” og “pro­fi­lene” i radio og TV, alle spaltistene, alle som er kjente for å være kjente, alle debat­tene, alle poplåtene, alle de feirede og forak­t­ede for­fat­terne og idretts­folkene, all kjeftin­gen om et fot­bal­lag eller en annen kulturinstitusjon.

Den klart vik­tig­ste av de etter hvert mange som har bidratt til å teo­re­tis­ere offent­ligheten og dens funksjon­er, er Jür­gen Haber­mas. Han ble for noen år siden anklaget for “nasjon­al­is­tisk skjevhet” av Nan­cy Fras­er, en fem­i­nis­tisk, ven­stre­ori­en­tert filosof. Haber­mas har tidligere bøyd seg på ekte dial­o­gisk vis for hennes kri­tikk av hvor­dan kvin­ner og deres roller er fram­stilt i den klas­siske boka om offent­ligheten han først pub­lis­erte i 1962: Struk­tur­wan­del der Öffentlichkeit – “Offent­lighetens struk­tur­for­van­dling” (norsk utgave i 1971, over­satt av Helge Høi­braat­en: Borg­erlig offent­lighet). Fras­er mente han ved å ta utgangspunkt i vesteu­ropeiske nasjon­al­staters offent­ligheter lenket teorien til slike stater, noe som blir prob­lema­tisk i tider med glob­alis­er­ing og over­nasjonale poli­tiske for­mer som EU.

Det er rik­tig og vik­tig at offent­lighetene i Vesten alltid har vært åpne for inter­nasjonale ele­menter og impulser. Det stem­mer også at det i vår tid fins tegn til over­nasjonale offent­ligheter – EU har lenge øns­ket seg en større og sterkere felle­seu­ropeisk offent­lighet — og dan­nelsen av en “ver­den­sopin­ion” er i ferd med å bli stadig vik­tigere. Like fullt, i strid med opp­til flere glob­alis­er­ings­begeistrede syns­måter fra 1990-tal­let, er det – enten en lik­er det eller ikke – stadig mye makt og livskraft sam­let i nasjon­al­stater med opp­til flere hun­dre års sam­men­hen­gende his­to­rie. Denne his­to­rien er ikke minst his­to­rien om deres offent­ligheters liv (og røre): deres poli­tiske og kul­turelle his­to­rie betrak­tet i sammenheng.

Det er oss bek­jent første gang i ver­den en slik his­to­rie er forsøkt skrevet

Det er denne his­to­rien, for Norges ved­k­om­mende, en gruppe forskere, de fleste knyt­tet til UiB, har prøvd å fortelle i boka All­men­nin­gen. His­to­rien om norsk offent­lighet, som Uni­ver­sitets­for­laget lanserte like før jul. Det er oss bek­jent første gang i ver­den en slik his­to­rie er forsøkt skrevet. Mens Jür­gen Haber­mas i sitt ung­domsverk langt på vei så bort fra offent­lighets­formene før 1700-tal­let, har his­torik­eren Knut Dørum i denne boka tatt for seg de mid­de­lalderlige tin­ge­nes så vel som kirke­bakkenes funksjon­er i før-demokratiske tider. Sam­tidig lar han den mot­set­nings­fylte, sprin­gende framvek­sten av en mod­erne offent­lighet i løpet av 16- og 1700-tal­let bli hov­ed­sak­en. Fra den fran­sk og amerikan­sk inspir­erte Grunnloven i 1814 følges utviklin­gen videre i åtte kapitler: Fra embets­man­nsveldets elit­isme de første tiårene (burde egentlig udannede bøn­der få være med i sam­tal­en?), via “assosi­asjon­sån­den” og de første folke­beveg­elsene til kam­p­ene omkring stem­meretten og løs­riv­elsen fra Sverige ved inngan­gen til det 20. århun­dret. I det nye, indus­tri­alis­erte sam­fun­net, med poli­tiske parti­er og knall­hard klassekamp, nye masseme­di­er og stor opp­merk­somhet omkring “massene”, kom også viten­skapelig fun­dert, sys­tem­a­tisk påvirkn­ing av pub­likum og opin­io­nen i bruk, inspir­ert av suk­sessen for såv­el kom­mer­siell som poli­tisk pro­pa­gan­da i det store utland. Et eget kapit­tel om lan­dets avgjørende erfar­ing med total­itært styre i fem år følges av fire kapitler om tidene der­fra fram til i går.

All­men­nin­gen. His­to­rien om norsk offent­lighet ble lansert like før jul.

Sam­let sett vis­er boka hvor­dan offent­ligheten har vært og er av helt avgjørende betyd­ning for demokrati­et – i begge betyd­ninger jeg intro­duserte innled­ningsvis. Offent­ligheten har vært og er en res­o­nan­skasse for mis­nøye, gryende og i full blomst, så vel som for nye idéer og forslag. Begge del­er formi­dles gjerne først, og bygges ut med argu­men­tasjon, i ulike del­er av det som kan kalles den kul­turelle offent­ligheten. Kun­st og kul­tur har også sin berettigelse i å være ikke-instru­mentelle områder hin­sides det poli­tiske. Likev­el har disse områ­dene ofte åpen­bare poli­tiske funksjon­er, som net­topp en offent­lighet­shis­to­rie snarere enn rene poli­tiske his­to­ri­er eller kul­turhis­to­ri­er kan få fram. Hvor­dan kan en tenke seg 1905 uten den kul­turelle nasjon­al­is­tiske opprust­nin­gen som foregikk i kun­st og viten­skap fra omkring 1890? Kvinnestem­meretten i 1913 – eller for den del selvbestemt abort i 1978 – hadde ikke kom­met uten omfat­tende kun­st­ner­isk tem­a­tis­er­ing i mange medi­er av kvin­ners liv og vilkår i et patri­arkalsk preget sam­funn. Det tok ti år fra en sakpros­abok en gjerne kan plassere i den kul­turelle offent­ligheten – Rachel Car­sons Den tause våren – kom ut, til ingen poli­tiske parti­er i Vest-Europa kunne være uten et miljøpoli­tisk pro­gram. Fil­men Lil­ja 4ever fikk Odd Einar Dørum til å skrive den eneste kro­nikklange fil­man­meldelsen av en fun­gerende justismin­is­ter noen sinne og til så å sette i gang en rekke tiltak mot traf­fick­ing som endte opp med sexkjøpsloven.

Offent­lighetens betyd­ning for demokrati­et er blitt tydeligere i og med en svekkelse forskere har kon­statert av tidligere etablerte formelle kanaler for demokratisk makt – par­tiene og folke­beveg­elsene. Det fins alt­så en inter­es­sant par­al­lel­litet mel­lom, på den ene siden, den siste mak­tutred­nin­gens kon­klusjon i 2003 om at folkestyret er “i forvit­ring”, at det har skjedd en “poli­tikkens retrett”, og, på den andre siden, Ytrings­fri­het­skom­misjo­nen som i 1999 fores­lo en ny para­graf 100 i Grunnloven som Stortinget ved­tok i 2004. Der gis stat­en dette opp­draget: “å legge forhold­ene til rette for en åpen og opplyst offentlig sam­tale”; et ans­var som gjerne omtales som “infra­struk­tu­rans­varet”. For når parti­er og folke­beveg­elser av ulike grun­ner mis­ter noe av sin betyd­ning som are­naer for poli­tisk diskusjon og kanaler for poli­tisk inn­fly­telse, så er det stort sett bare offent­ligheten som kan by på kom­pen­sasjon. Den er med andre ord sånn sett vik­tigere enn noen gang før i vår tid.

Alle under- og delof­fent­ligheter må ha noen felles are­naer å kople seg opp mot og møtes i

Sam­tidig har den allerede i to tiår vært i ferd med å gjen­nomgå den mest radikale endring­spros­essen siden oppfinnelsen av bok­trykkerkun­sten. Inter­net­tet har åpnet for radikalt mye bredere pro­duk­tiv deltakelse i offentlig sam­tale (inklud­ert visuelle og audio­vi­suelle bidrag) enn noen gang før. Det er lett å komme til orde, men vanske­lig å bli hørt, som det er blitt sagt. Net­tet har også gjort nærmest uen­delige kunnskap­sres­surs­er tilgjen­gelige for alle og enhver gjen­nom noen tastetrykk. Likev­el vil mange mene at den offentlige sam­tal­en gjerne kunne vært både litt åpnere – eller kan­skje litt min­dre åpen — og ikke minst at den var mer opplyst. De tek­nol­o­giske mulighetene for dan­nelsen av ekkokam­re og fil­ter­bobler er etter hvert vel kjente. Men empirisk forskn­ing vis­er så langt, trass i en sterk polaris­er­ing i visse spørsmål, at det ikke er dekn­ing for å snakke om en “balka­nis­er­ing” av den norske offent­ligheten, alt­så oppdel­ing av den i isol­erte, stri­dende grup­per av menings­feller. Den som har lest his­to­rien om den norske offent­ligheten vil dessuten vite noe om folke­beveg­elsenes bevis­ste forsøk i mel­lomkrigsti­den på net­topp en balka­nis­er­ing av offent­ligheten gjen­nom å opprette egne “leirof­fent­ligheter” som isol­erte seg og ville være som “en ver­den i kamp mot en annen, som er den fremmed, ukjent, fjern”. Det gikk ikke den gan­gen, og det er vik­tig at det heller ikke skjer nå: Alle under- og delof­fent­ligheter må ha noen felles are­naer å kople seg opp mot og møtes i. Skal sam­fun­net henge sam­men, må også offent­ligheten gjøre det. Her lig­ger en hov­e­dopp­gave for en demokratisk medie- og kulturpolitikk.

TEMA

O

ffentli
ghet

91 ARTIKLER FRA VOX PUBLICA

FLERE KILDER - FAKTA - KONTEKST

INGEN KOMMENTARER

Kommentarfeltet til denne artikkelen er nå stengt. Ta kontakt med redaksjonen dersom du har synspunkter på artikkelen.

til toppen