Jakten på den menneskelige gnist i journalistikken

Hvordan kan journalistikk gjøres nyttig, relevant og troverdig igjen? To danske mediefolk vil gjenskape tilliten mellom nyhetsmedier og publikum – og legger i ny bok ut på langtur i jakt på løsningene.

“Jour­nal­is­tik er et men­neskefag. Den skabes af men­nesker og til men­nesker”, poengter­er for­fat­terne av årets kan­skje leng­ste bok om jour­nal­is­tikk. Medieso­si­olo­gen og jour­nal­is­ten Søren Schultz Jør­gensen og redak­tørvet­er­a­nen Per West­ergård beretter i denne boken fra sin dan­nelses­reise i en ny medieverden. 

Selv kaller for­fat­terne det en odyssé; en bredt anlagt fortelling om jak­ten på den “nye jour­nal­is­tik”. På typisk dan­sk manér reflek­ter­er de essay­is­tisk over hva de har fun­net, og gjen­fun­net, gjen­nom sine besøk til over 50 utval­gte mediehus i USA og Europa. Dette er mediehus som går sine egne veier for å gi jour­nal­is­tikken ny ver­di og rel­e­vans for pub­likum. I Norge plukket de med seg nye impulser fra Klassekam­p­en og Aftenposten.

Det han­dler lite om teknolo­gi i denne boken; for­fat­ternes val­gte vinkel er det de selv kaller et jour­nal­is­tisk ser­vice-etter­syn. De ønsker å finne ut hvor­dan jour­nal­is­tikk kan gjøres nyt­tig, rel­e­vant og tro­verdig igjen – uten å la debat­ter om for­ret­ningsmod­eller og nye teknolo­gi­er skygge for mye for solen. Og de lykkes langt på vei, selv om de løs­nin­gene som omtales ikke nød­vendigvis strut­ter av lønnsomhet. 

NY BOK


Søren Schultz Jør­gensen og Per West­ergård: “Den jour­nal­is­tiske forbindelse. Sådan genopfind­er nyhedsme­di­et sin rela­tion til borg­erne – og sin rel­e­vans for demokratiet.”
Gylden­dal Busi­ness 2018, 454 sider. Tilgjen­gelig som papir- og ebok.

Løsningsorientert journalistikk

Kort for­t­alt han­dler boken om jour­nal­is­tisk iden­titet, ver­di og rel­e­vans, om dig­i­tal lyt­ting, mot­beveg­elser i “nyhet­sørke­nen”, klubb­stemn­ing, nis­je­fel­lesskap, fysiske møter, pan­elde­bat­ter, fes­ti­valer, jour­nal­is­tiske teater­stykker, og ikke minst behovet for den men­neske­lige gnist i journalistikken.

Sam­tidig er det noe under­lig velk­jent over det meste. Kan­skje der­for het­er det da også i under­tit­te­len at det han­dler om en gjenoppfinning av nyhetsme­di­ets relevans. 

For­fat­terne er selvføl­gelig ute på opp­drag. De er opp­tatt av hvilke løs­ninger som kan finnes på den til dels brutte relasjo­nen mel­lom medi­er og pub­likum. Det vik­tig­ste verk­tøyet de har anvendt under­veis er deres egen erfar­ing med, og oppvåkn­ing gjen­nom, kon­struk­tiv jour­nal­is­tikk. Det er en løs­ning­sori­en­tert, proak­tiv form for jour­nal­is­tikk som de siste årene er blitt veldig pop­ulær blant annet i Danmark. 

Vil reetablere fellesskapet mellom nyhetsmedier og innbyggere

I starten av boken kon­stater­er for­fat­terne, litt spiss­for­mulert, at befolknin­gens tillit til jour­nal­is­ter er like svak som til bruk­t­bilsel­gere. Mediehusene er lukket som fes­t­ninger, og jour­nal­is­ter har hatt en ten­dens til å tro at de vet hva «folket» trenger å få infor­masjon om. Og «folket»? De informer­er hveran­dre via sosiale medi­er og snur ryggen til de arro­gante og bedrevi­tende mediehusene. 

Men ist­e­den­for å sukke tungt og istemme et sam­stemt kor av sårete jour­nal­ist­stem­mer, reflek­ter­er for­fat­terne først over årsak­er til at det er blitt sånn. Dernest vier de hele ni kapitler til å vise ulike aspek­ter av “den nye jour­nal­is­tik” og “den involv­erende jour­nal­is­tik”, som nå spir­er og gror nedenfra. 

Et nytt jour­nal­is­tisk par­a­digme er nem­lig i ferd med å bryte igjen­nom, melder de med retorisk tyn­gde. Et par­a­digmeskifte der medi­ene åpn­er seg for ver­den, og pub­likum involveres i alle del­er av den jour­nal­is­tiske pros­essen. Her han­dler det ifølge for­fat­terne ikke om teknolo­gi, men om å reetablere fel­lesskapet mel­lom nyhetsme­di­er og innbyg­gere. Det han­dler om mer elev­erte vari­anter av det tidligere civic jour­nal­ism.

Enveiskom­mu­nikasjo­nen pas­sivis­erte mediebruk­erne, og medi­ene ble opp­fat­tet som arro­gante, mek­tige og utilgjengelige

For­fat­terne anven­der en bland­ing av løs­nings­fokusert jour­nal­is­tikk og medieso­si­ol­o­gisk tilnærm­ing når de entu­si­astisk beretter om hva som nå gjøres for å gjen­skape tillit mel­lom nyhetsme­di­er og publikum. 

Den dig­i­tale lyt­tin­gen i Aften­posten han­dler for eksem­pel om å bruke data fra bruk­er­møn­stre til å iden­ti­fis­ere vik­tige temaer som kaller på løs­ning­sori­en­terte jour­nal­is­tiske tilnær­minger. Kon­struk­tiv jour­nal­is­tikk, påpeker de, gjør mer enn å avdekke prob­le­mer i sam­fun­net. Den føl­ger opp prob­lemene, inspir­erer til å finne løs­ninger og nye muligheter. 

Aktivisme og proak­tivitet er jour­nal­is­tiske han­dlinger gode som noen, så lenge de bidrar til sam­fun­nets beste. Begreper som de har hen­tet med seg hjem fra USA er for eksem­pel engage­ment edi­tors og com­mu­ni­ty orga­niz­ers, som er to av over 80 nye jour­nal­is­tiske roller de men­er å ha iden­ti­fis­ert i løpet av sin jour­nal­is­tiske Grand Tour. 

Forholdet til brukerne dårlig før internett

For­fat­terne selv kaller Den jour­nal­is­tiske forbindelse en debat­tbok som de håper mange ulike bruk­er­grup­per kan la seg inspirere av. Her er mye å lære både for jour­nal­is­ter, stu­den­ter, redak­tør­er, forskere og andre som er inter­essert i medi­enes betyd­ning for demokrati­et. I sin analyse av det “før-dig­i­tale prob­lem” hevder for­fat­terne for eksem­pel at forhold­et mel­lom medi­er og brukere var kri­tisk dårlig allerede før inter­nett innledet den dig­i­tale tid­salderen. Lesere var rett og slett lei av at medi­ene snakket til og ikke med dem.

Bokens for­fat­tere Per West­ergård (til v.) og Søren Schultz Jør­gensen unner seg en kort pause på Inter­state 35 i Texas, feb­ru­ar 2017.

De går his­torisk til verks for å begrunne denne pås­tanden. De aller første avisene var utpreget agi­ta­toriske i sin form, og de kunne være net­topp det for­di de hen­vendte seg til allerede etablerte fel­lesskap. Disse fikk nå nye talerør, og det neste steget var par­ti­pressen, der avisene og deres lesere delte både verdisyn og poli­tiske syn­spunk­ter. Forbindelsen var fort­satt bunnsolid. 

Men så skjed­de det noe de siste tiårene før tusenårsskiftet. Objek­tivitet ble det nye mantraet, nyhetsme­di­ene mente de lev­erte sannheten. Og alle kom de til å likne mer og mer på hveran­dre; omnibusme­di­ene skulle være nøy­trale og favne om alle. Jour­nal­is­tene skulle være uavhengige og knyt­tet verken til kilder eller publikum. 

Den tet­tere kon­tak­ten med bruk­erne han­dler sim­pelthen om at begge sider må lytte mer til hveran­dre og respek­tere at den andre fak­tisk har noe å si

For­fat­terne argu­menter­er over­be­visende for at dette økte avs­tanden til befolknin­gen. Enveiskom­mu­nikasjo­nen pas­sivis­erte mediebruk­erne, og medi­ene ble opp­fat­tet som arro­gante, mek­tige og util­gjen­gelige. Dette brud­det i relasjo­nen mel­lom medi­er og brukere førte til opplags­fall og lesersvikt i den vestlige ver­den. Og det var gjerne de største og tyn­g­ste mediehusene som blødde mest. Med dig­i­talis­erin­gen ble avs­tanden mel­lom nyhetsme­di­ene og folk flest enda større. 

For­fat­terne påpeker sam­tidig det drama­tiske under­skud­det i led­erkom­petanse i mediebedriftene i denne peri­o­den. Visjon­er om jour­nal­is­tisk ver­di og rel­e­vans forsvant i alt snakket om økt pro­duk­tivitet og nye forretningsmodeller. 

Ingen teknologisk løsning

Boken er delt i tre del­er, først et his­torisk tilbake­b­likk, dernest de ni kapit­lene som han­dler om “den nye jour­nal­is­tik”, den som er involv­erende og løs­ning­sori­en­tert. De tre siste kapit­lene tar for seg organ­is­er­ing og inno­vasjon og behovet for “den jour­nal­is­tiske gnist”. 

Tek­sten er i det store og det hele en deskrip­tiv fortelling der skildringer, inter­vjuer og analyse griper fortløpende inn i hveran­dre. Vi blir kjent med smale nis­jeav­is­er med bred suk­sess, nyetablerte nyhet­snettst­ed­er som fun­ger­er som medlem­sklub­ber, avis­er som frem­før­er jour­nal­is­tikken som teater og medi­er som satser mest på events. I enkelte pas­sas­jer blir tek­sten litt vel detalj­fokusert og lite prin­sip­iell. Selv om noe av dette oppveies av en gjen­nomgående klar struk­tur på boken som hel­het, kunne tek­sten godt ha vært stram­met opp en del. 

Ifølge for­fat­terne bruk­er medieledere alt­for mye tid på tek­nol­o­giske nyvinninger

For­fat­terne er hele veien lojale mot etablerte jour­nal­is­tiske stan­dard­er. De argu­menter­er for at «ordent­lighet» er avgjørende for å gjen­skape tillit i befolknin­gen. Det å svare på epost er etter deres syn første bud for en respek­t­full dia­log med pub­likum. Og selv om bruk­erne skal trekkes med som hjelpere og få innsyn i pros­essene, så er fort­satt pub­lis­erin­gen medi­enes eget ansvar. 

Den tet­tere kon­tak­ten med bruk­erne han­dler sim­pelthen om at begge sider må lytte mer til hveran­dre og respek­tere at den andre fak­tisk har noe å si, under­strek­er de. Så kan man selvføl­gelig lure på hvor­for pub­likum, eller brukere, heller ikke i denne boken er brukt som kilder til kunnskap om betyd­nin­gen av net­topp “den nye journalistik”. 

For­fat­terne argu­menter­er likev­el over­be­visende for at jour­nal­is­tikk til enhver tid han­dler om å ta stand­punkt. Sam­tidig advar­er de mot for mye mål­styring basert på tall­da­ta om pub­likum­sprefer­anser. Og de er svært skep­tiske til at flere nye teknolo­gi­er skal kunne løse noe som helst, sam­tidig som jour­nal­is­tikkens anstrengte forhold til sosiale medi­er for­blir uløst også i denne boken. 

Eller sagt på en annen måte: Ifølge for­fat­terne bruk­er medieledere alt­for mye tid på tek­nol­o­giske nyvin­ninger. De glem­mer å inter­essere seg for men­neskene de skal tjene. Slik mis­ter medieledere kon­tak­ten ikke bare med bruk­erne eller pub­likum, men også med sin egen vik­tig­ste ressurs, nem­lig journalistene. 

Den journalistiske gnist

Hevder alt­så Søren Schultz Jør­gensen og Per West­ergård, som på hver sine områder er nestor­er i dan­sk journalistikkutvikling. 

Etter flere tiår domin­ert av redak­tørvy­er om tek­nol­o­giske rev­o­lusjon­er, er det befriende å høre noen mene at jour­nal­is­tikk, fort­satt, “han­dler om men­nesker. Tenk­ende, følende, han­dlende og kom­mu­nis­erende men­nesker”. Og ikke nok med det: “Af alle de ingre­di­enser, der kan indgå i at skabe en dynamisk og involv­erende jour­nal­is­tik, er jour­nal­is­tens egen gnist den aller­mest essentielle”. 

Så når disse for­fat­terne snakker om mang­fold, demokrat­i­byg­ging og aktivis­tisk jour­nal­is­tikk, han­dler det ikke bare om nyhetsme­di­enes forhold til sine brukere. Det han­dler først og fremst om en kon­struk­tiv kri­tikk av både redak­sjonell arbei­d­sledelse og den enkelte jour­nal­ists dri­vkraft for å gjøre en god jobb. 

Søren Schultz Jør­gensen og Per West­ergård har skrevet en vik­tig bok som er til å bli inspir­ert av.

TEMA

J

ournali
stikk

136 ARTIKLER FRA VOX PUBLICA

FLERE KILDER - FAKTA - KONTEKST

INGEN KOMMENTARER

Kommentarfeltet til denne artikkelen er nå stengt. Ta kontakt med redaksjonen dersom du har synspunkter på artikkelen.

til toppen