Når leger lar seg bruke

Inn­legg fra Fritt Ords sem­i­nar om Gransk­ing og rettssikker­het 24.mai 2007 av Elis­a­beth Swensen, Kom­munelege i Seljord og Medisin­sk redak­tør i Tidsskrift for Den norske leg­e­foren­ing:

Mitt utgangspunkt er fastle­gens og den menige avisle­sers. Jeg er ikke del av en trend­set­tende hov­ed­stad­selite, kjen­ner verken Val­la eller Yssen, og har ingen egen agen­da i forhold til sem­i­narets anliggende. Jeg tar ordet for­di jeg skam­mer meg på veg­ne av min pro­fesjon i denne sak­en og ønsker å bruke anled­nin­gen til å bidra til større bevis­s­thet omkring roller og man­dat, også for oss leger.

23. jan­u­ar i år skrev jeg et debat­tinn­legg til Aften­posten med over­skriften “Mobbe­of­fer­et Yssen”. Utgangspunk­tet var et tilt­a­gende ube­hag. Det første ube­haget ble vekket allerede i møte med Yssens opp­sigelse i VG. Hun skriv­er: “21. august 2006 ble jeg sykemeldt av min fastlege. Han var av den opp­fat­ning at jeg ikke under noen oms­tendighet kunne for­bli i et arbei­ds­forhold som var så belas­tende. Etter­som jeg selv ikke har noe ønske om å for­bli syk­meldt, men tvert imot komme meg ut i arbei­d­slivet så fort som mulig, tar jeg de medisinske vur­derin­gen til etter­ret­ning og avs­lut­ter et arbei­ds­forhold som fak­tisk gjør meg syk.” Yssen defin­erte seg med dette ut av jobben som led­er av LOs inter­nasjonale avdel­ing som pasient, på et medisin­sk grunnlag, med fastle­gen i rollen som pre­missleverandør og vitne.

I dagene som ful­gte steg ube­haget ved de gjen­tat­te kravene fra media om innrøm­melser, og dernest bedre innrøm­melser, fra Val­la – som alt­så av Yssen, fastle­gen og en sam­let presse var utpekt som syk­doms­fremkallende agens. Et grunnspørsmål i all akademisk virk­somhet er “Kan det være annerledes?”. I medisi­nen kalles det dif­fer­en­sial­diag­nos­tikk. I denne sak­en var symp­tom (tilt­a­gende man­gel på mestring), diag­nose (mobbe­of­fer) og årsakssam­men­heng (Val­la) nærmest fast­slått a pri­ori, uten undersøkelse.

Det som bringer meg opp på denne taler­stolen i dag er Fougnerut­val­gets rap­port og dens (mis?)bruk av medisin­sk eksper­tise og ter­mi­nolo­gi. Yssen har løst sin fastlege delvis fra taushet­sp­lik­ten, slik at denne kun har fått fork­lare seg over­for de to sakkyn­di­ge psyki­ater­ne. Alle andre – utval­get, offent­ligheten, partene – er over­latt til de sakkyn­di­ges refer­at og for­tolkn­ing av fastle­gens fork­lar­ing. Gransk­in­gen ble iverk­satt i et bestemt kli­ma i opin­io­nen, et kli­ma som også la bestemte føringer for opp­nevn­ing av sakkyn­di­ge, man­dat og metode. Pre­mis­set “ble syk av å jobbe i LO” har således fått ligge som en bun­n­planke i pros­essen uten mulighet til innsyn i forut­set­nin­gene for selve diag­nosen. I etiske regler for leg­er står det eksplisitt at en lege som uttaler seg offentlig skal sikre seg hvor­dan hans eller hennes uttalelser blir brukt. Det er meg en gåte at Yssens fastlege god­tok å uttale seg via sakkyn­di­ge strå­menn, spe­sielt i en åpen­bart poli­tisk sak som denne.

Som fastlege for 1200 enkelt­per­son­er og kom­munelege i et lite lokalsam­funn med 3000 innbyg­gere i 26 år, der­til med en del offentlige verv på nasjon­alt og inter­nasjon­alt nivå, har jeg hatt rike­lig anled­ning til å reflek­tere over de ulike rol­lene jeg selv opp­tr­er i som pro­fesjonell. Jeg ser tre leg­eroller som avteg­n­er seg tydelig i forhold til den aktuelle sak­en: For det første leg­en som hjelper og behan­dler. I forhold til den enkelte pasient er det pasien­tens sub­jek­tive lidelse som gir leg­ens man­dat. Hvorvidt pasien­tens opplevelse av lidelsen er “sann” i betyd­nin­gen objek­tivt ver­i­fis­er­bar er uin­ter­es­sant og irrel­e­vant. Min jobb som lege føl­ger av det hip­pokratiske imper­a­tiv om å hjelpe, trøste, lin­dre og om mulig behan­dle – på de pre­miss­er pasien­ten tilbyr. For det andre leg­en som sakkyn­dig. I denne rollen gis det regler for habilitet, objek­tivitet og avgrens­ing av man­dat som er redegjort for av instanser innen­for rettsvesen og i de etiske regler for leg­er. I Fougnerut­val­gets arbeid er svært mange av disse brutt eller i beste fall slurvet med, slik andre også har redegjort for. Den tred­je rollen er leg­en som opin­ions­dan­ner. Dette er også en form for sakkyn­dighet, men på et meta­plan, der medi­ene fun­ger­er som uformelle “opp­drags­gi­vere”.

Hvor­dan leg­ger leg­er pre­miss­er i offent­ligheten? Helse, syk­dom og behan­dling er godt stoff i media. Der­til kom­mer det jeg vil kalle “offer­jour­nal­is­tikken”, en form for indi­vid­fokusert elendighet­sjour­nal­is­tikk som veg­eter­er på ulykker, syk­dom og mis­er­er der skylden kan legges på noen andre, en uten­forliggende instans, aller helst en per­son. Leg­er er per­fek­te for for­målet, (og ikke bare på grunn av kom­bi­nasjo­nen av pom­pøs selv­forståelse og kløne­thet i forhold til offent­lighet, men også der­for): Vi tilbyr en viten­skapelig for­tolkn­ing av lidelsen (diag­nose), vi legit­imer­er den krenkedes offer­ersta­tus (pasient), og det hele er beskyt­tet av taushet­sp­lik­ten som både pir­rer nys­g­jer­righet og tilbyr den som har opp­nådd pasientsta­tus amnesti, et gjemmest­ed i forhold til motan­grep og kri­tisk innsyn.

Yssen ver­sus Val­la er et eksem­pel på kamp om defin­isjon­s­makt. Kam­p­en om defin­isjon­s­mak­ten er en kamp om språk. Min bekym­ring, forster­ket etter å ha ful­gt denne pros­essen, er at leg­er lar seg bruke eller opp­tr­er som nyt­tige idiot­er — hvit­vaskere, strå­menn og over­set­tere — i et spill om tro­verdighet der kon­flik­tene omhan­dler helt andre forhold enn de medisinske. Jeg skal avs­lutte med et retorisk spørsmål som spiss­for­mulerer bekym­rin­gen: Kunne man tenke seg at hele denne sak­en hadde fått et annet for­løp der­som Ingunn Yssen ikke hadde blitt “syk av LO” men rett og slett forbannet?