I desember la mediestøtteutvalget frem sin rapport Lett å komme til orde, vanskelig å bli hørt. Utvalget lyktes ikke med å komme til enighet om en løsning, og fremmet isteden to alternative forslag; flermedialitetsalternativet og omfordelingsalternativet. Striden sto først og fremst om spørsmålet om moms, og på et seminar i Bergen forrige fredag la to av utvalgets medlemmer frem sine synspunkter på de to forslagene.
Tanja Storsul, førsteamanuensis ved Universitetet i Oslo, påpeker at en av de største utfordringene et endret medielandskap fører med seg, er hvordan mediepolitiske mål skal fremmes når mer skjer digitalt. Mål som ytringsfrihet, mangfold og kvalitet skal sikres, og derfor trengs en ordning som støtter innovasjon og som ivaretar brukernes behov. Dette poenget er det heller ikke uenighet om i utvalget, understreker Storsul, uenigheten handler snarere om hvordan man skal møte disse utfordringene.
— Dumt om staten forsøker å designe BigBang!
Storsul var blant dem som samlet seg om flermedialitetsalternativet, et alternativ som i korte trekk handler om å fortsette momsfritaket for papiraviser, å innføre en ny lav momssats på 8 prosent for digitale redaksjonelle tjenester, og å endre på tildelingskriteriene for den direkte produksjonsstøtten.
Videreføringen av momsfritaket for papir var ett av de store stridstemaene i utvalget. Storsul peker på at en endring i dette kan føre til høyere avispriser som kan resultere i reduserte opplag, og som igjen kan føre til nedlagte aviser og følgelig et redusert mangfold. Hun understreker at til tross for at undersøkelser viser at folk flest benytter seg av nettet som nyhetskilde, så produseres de fleste originalnyheter for papir. Storsul forklarer at dersom man tar bort grunnlaget for at papiravisene kan ha denne rollen, kan det føre til at man får mindre kvalitetsjournalistikk. Hun avslutter argumentasjonen med at dersom nullsatsen skal erstattes av andre virkemidler bør man være sikre på at disse virkemidlene er bedre og billigere.
Når det gjelder den indirekte støtteordningen, momsfritaket, så vil flermedialitetsalternativet innføre en lavsats på 8 prosent på digitale medier som er betalingstjenester. Storsul understreker at en nullsats er urealistisk og argumenterer for at en lavsats kan bidra til å fremme innovasjon blant digitale produkter. Hun påpeker imidlertid at dette ikke er et uproblematisk forslag, og at det blir en utfordrende jobb å avgrense hvem som skal falle innenfor lavsatsen. Hva skal defineres som en digital nyhetsutgivelse? Her trekker hun paralleller til striden mellom ukeblader og tabloidpressen. Hun sier videre at dersom man er realistisk kan det hende at dette er et forslag som kan bli forbigått i det stille.
I forhold til det direkte produksjonstilskuddet til papiraviser går flermedialitetsalternativet inn for å videreføre støtten til eksisterende mottakere, men å endre på hvordan midlene blir fordelt. Målet er at produksjonsstøtten ikke forblir en ren papirordning, men at den også omfatter digitale utgivelser. Fordelingsnøkkelen for hvem som skal få støtte skal derfor endres:
- Brukerbetaling skal ligge i bunn.
- Alternativet ønsker å stimulere til et redaksjonelt produkt, derfor er redaksjonell
bemanning et kriterium. - I tillegg skal det være en premie for netto dekning, antall brukere som er eksponert for innholdet minst en gang.
Storsul understreker at dette er en ny måte å tenke på og argumenterer for at produksjonstilskuddet har bidratt til mangfold og kvalitet i det norske papiravismarkedet. Videre understreker hun at nullsatsen som avisene har nytt godt av har ført til at utsalgsprisen har blitt billigere for folk flest, i tillegg til at det har gitt en redaksjonsmessig frihet for avisene, og gitt avisene et økonomisk handlingsrom. Storsul mener at disse tre faktorene har bidratt til den høye avislesningen vi har hatt i Norge. Flermedialitetsalternativet moderniserer mediestøtteordningen slik at den støtter mediemangfold og kvalitet uavhengig av formidlingsteknologi, mener Storsul.
Videre sier hun at hun samtidig håper staten er litt avventende i utredningsarbeidet. Mye på nett lever godt uten statsstøtte, og det kan kanskje være en idé å la aktørene selv lage forretningsmodellene: — Det blir dumt om staten forsøker å designe BigBang, sier Storsul.
Momspenger til ”alle”
Johann Roppen, førsteamanuensis ved Høgskulen i Volda, var blant dem som støttet omfordelingsalternativet. I korte trekk handler dette alternativet om at det innføres en lav momssats, åtte prosent, på alle utgaver, både trykte og digitale, og også her foreslås det en ny måte å fordele produksjonstilskuddet på.
Roppen konsentrerer sin argumentasjon hovedsakelig rundt momsspørsmålet, og nevner flere grunner til at han valgte å stille seg bak dette alternativet. For det første stiller han spørsmålstegn ved om støtten egentlig har noe å si for avislesing, og trekker frem at de nordiske landene til tross for ulik avisstruktur har relativt lik andel lesing av aviser.
For det andre peker han på at balansen i støtten har endret seg. Den direkte støtten har over de siste årene holdt seg relativt stabil, mens den indirekte støtten har økt mer og mer. Han argumenterer også med at man de siste årene har sett en sterk prisøkning på papirutgavene, og dette fører til at det er de store avisene som tjener best på støtten. Ifølge Roppen har avisprisene økt med 60 prosent, og verdien av dette tilfaller de største avisene. For eksempel er momsfritaket estimert til å være verdt 296 millioner kroner for VG, 189 millioner for Aftenposten og 147 millioner for Dagbladet.
I tillegg peker Roppen på at Norge er et ”reklamemekka”, og at tilbakegangen vi har sett i markedet ikke har påvirket Norge i like stor grad som andre land. Roppen sier at ”selv om papiropplaget går tilbake, har ikke dette utarmet de store konsernene”. Derfor er det mulig at nettopp nå er tidspunktet for å endre på støtten.
Beregninger viser at med en innføring av 8 prosent moms at staten vil få en inntektsøkning på rundt 700 millioner kroner. Roppen peker på at dette er penger som skal ”spres til alle”, og på den måten bedre avisenes økonomi. Mot dette argumenterer Storsul på sin side med at dette heller vil resultere i en usikker økonomisk situasjon, fordi man ikke kan regne med at mediebransjen får beholde hele momsgevinsten.
Rettighetsbasert fordeling
Også omfordelingsalternativet foreslår endringer i fordelingsnøkkelen for produksjonstilskuddet. Brukerbetaling skal her, som i flermedialitetsalternativet, utgjøre 70 prosent, mens de resterende 30 prosentene skal fordeles på bakgrunn av nettodekning. Storsul er på sin side usikker på hvor treffsikkert omfordelingsalternativets støtteordninger er. Hun kritiserer dette alternativet for å være en bedriftsstøtte, og ikke en brukerstøtte, og peker på at de ikke knytter støtten til den journalistiske produksjonen. Roppen hevder på sin side at de redaksjonelle kostnadene er ivaretatt fordi momspengene gir rom for en ny rettighetsbasert støtteordning, basert på redaksjonelle utgifter. Det foreslås at 20 prosent av de redaksjonelle kostnadene kan støttes, med et tak på 30 millioner per virksomhet.
Tanja Storsul sammenfatter sine argumenter for hvorfor flermedialitetsalternativet er moderne ved å fremheve det plattformnøytrale produksjonstilskuddet, den nye digitale lavsatsen og fortsatt nullsats på papir for å sikre originaljournalistikk. Roppen oppsummerer med å si at med omfordelingsalternativet vil de som er i utsatte posisjoner i dag få mer, og at en rettighetsbasert ordning vil ”gi bransjen et insentiv til å satse på journalistikk”.