De onde skrifters bibliotek

Hva kan man si om terroranslaget og massakren den 22. juli som er absolutt sikkert? I mitt hode er det bare én ting: Norge har mistet en uskyld som aldri vil bli gjenfunnet.

I disse dager føles det nesten upassende å innrømme det, men seriemordere, masse­draps­menn og spørsmål om gal­skap og ond­skap, rasjon­alitet og irrasjon­alitet, tro og tro-løshet har vært gjen­nom­gang­stemaer i for­fat­ter­skapet mitt. Allerede den første nov­ellen, “Avgrunn”, i den første boka jeg pub­lis­erte i 1985, han­dlet om et masse­drap i en ham­burg­er­restau­rant i USA.

Bak et slikt gjen­nom­gang­stema lig­ger naturligvis en per­son­lig fasci­nasjon, som jeg kan tilskrive, uten å gå i detalj, per­son­lige opplevelser i årene 1981–82; opplevelser som ga meg grunn til å spørre hvor­dan per­son­er som tilsynela­tende er “en av oss” kan vise seg å skjule noe som utløs­er gru­somme handlinger.

På grunn av dette over­ras­ket det meg ikke veldig at den norske uskylden ble angrepet innen­fra, og ikke utenfra.

Det almin­nelige kan vokse inn i det grusomme

Angrepet var gru­somt kalkulert: poli­tisk mål­ret­tet, plan­lagt over lang tid, og kald­blodig og kynisk utført. Det var, på sine egne under­liggende pre­miss­er, logisk gjen­nom­ført. Det kan alt­så i sitt ytre vesen, i forhold til målet for han­dlin­gen, til forvek­sling virke rasjonelt. At det i sitt indre vesen er moral­sk og humant defekt, slik all kon­sen­sus om moral definer­er begrepet, er en annen ting. Men det er kom­bi­nasjo­nen av dette — det defek­te og det logiske — som er det skrem­mende; det er denne kom­bi­nasjo­nen som gjør at “en av oss” vis­er seg å være den virke­lig fremmede.

Den kanadiske sosialantropolo­gen Elliott Ley­ton ga i 1986 ut en innsik­ts­full bok om seriemordere, “Hunt­ing Humans”, hvor han pos­tulerer at det over­rask­ende ikke er at det finnes så mange, men så få. Han finner at de fleste seriemordere ikke skiller seg radikalt fra en rekke andre men­nesker som er påvir­ket av tilsvarende trau­ma­tiske hen­delser, psykol­o­giske ele­menter og andre utløsende fak­tor­er. Men likev­el, og heldigvis, er det et fåtall som beveg­er seg ut i serie- og masse­morderens avgrunn.

Men det er en studie i det ualmin­nelige. Nils Christie, vår emi­nente krim­i­nolog, var en av de første som viste oss at det almin­nelige kan vokse inn i det gru­somme, i boka “Fangevok­tere i kon­sen­trasjon­sleire” (1972). Her skil­dr­er han hvor­dan helt van­lige nord­menn gjen­nom en form for avflat­nings- eller deper­son­alis­er­ing­spros­ess kunne ende som torturister.

Når det gjelder 22. juli-ter­roren skal man være ytterst for­sik­tig med å kon­klud­ere for tidlig. De rettsp­syki­a­trisk opp­nevnte har en vanske­lig jobb å gjøre: Både gjern­ings­man­nens såkalte “man­i­fest” og opplysninger som har kom­met ut om avhørene, peker mot et kom­plekst sett av impulser og mekanis­mer, hvor deper­son­alis­er­ing av ofrene, egne storhets­fornem­melser, og kun­stige stim­uli bare er noen av ele­mentene i en lang pros­ess. Gjern­ings­man­nen er en sin­gu­lar­itet, ikke en rep­re­sen­ta­tiv skikkelse.

Det som påstås å være rasjonelt, trenger ikke være annet enn en rasjonalisering

Det forhin­dr­er likev­el ikke at det finnes et bredere bak­teppe for ter­rorhan­dlin­gen. Han­dlin­gen er poli­tisk motivert og poli­tisk mål­ret­tet. Det er sikkert en kvart eller en halv mil­lion nord­menn som i en anonymis­ert spør­re­un­der­søkelse ville sagt seg nok­så enig i mye av det gjern­ings­man­nen står for, for eksem­pel i forhold til fremmed­frykt, uansett om det er basert på fak­ta eller kon­spir­asjon­ste­ori­er. Det åpn­er for spørsmålet om hva rasjon­alitet egentlig er, om vårt forhold til fak­ta og myter, om poli­tiske mekanis­mer er basert på for­nuft eller følelser.

Rasjon­alitet er ikke hva vi trodde det var for ti-tyve år siden. Vi vet mer — om enn på langt nær nok — om men­neskesin­net nå, om det stof­fet vi er skapt av. Ikke minst har psykol­o­gisk og nevrol­o­gisk forskn­ing bragt oss mye kunnskap. Psykolo­gen og nevrolo­gen Oliv­er Sacks har lev­ert et stort bidrag i flere bøk­er, og nevrolo­gen Anto­nio Dama­sio har gått dypt inn i denne prob­lematikken i boka “Descartes´ Error”.

Men det er ikke bare mekanis­mene i det indi­vidu­elle sinn som er gjen­stand for tvil omkring rasjon­alitet og irrasjon­alitet. Den engelske poli­tiske filosofen John Gray har i flere bøk­er, ikke minst “Straw Dogs” og “Black Mass”, kom­met med bety­delige inn­spill for en revur­der­ing av kollek­tivets og poli­tikkens rasjon­alitet, blant annet om hvor­dan fremmed­frykt og religiøs fun­da­men­tal­isme har påvir­ket amerikan­sk uten­rik­spoli­tikk under Bush-administrasjonen.

Det som påstås å være rasjonelt, trenger ikke være annet enn en rasjon­alis­er­ing; ord­bokdefin­isjo­nen er “å søke for­nufts­grun­ner for han­dlinger som egentlig er bestemt av følelsesmes­sige motiv­er”. Men forsknin­gen vis­er alt­så hvor vanske­lig det i virke­ligheten er å skille mel­lom for­nuft og følelser, og stiller i bunn og grunn spørsmål ved om en slik begreps­del­ing over­hodet er funksjonelt. 

Kan­skje er dette den uskylden vi har mis­tet for godt: Troen på — eller illusjo­nen om — at ver­den over­hodet er rasjonell, og at men­nes­ket er det. Ter­roren har skapt utryg­ghet. Ikke i den for­stand at vi går omkring i angst for en umid­del­bar gjen­takelse, på samme måte som vi ikke går omkring og fryk­ter seriemordere. Men slik at vi i dag er min­dre sikre på at per­so­n­en foran oss i kas­sakøen er et “rasjonelt” individ.

Dette er hva vi er nødt til å se i øynene. Vi kan ikke tillate oss å skyve unna det ube­hagelige i situ­asjo­nen; ube­haget over at ter­roren har effekt; ube­haget som lig­ger i at gjern­ings­man­nen, selv om han er en sin­gu­lar­itet, likev­el står for noe som mange ikke er fun­da­men­talt uenig i. Han har, med gru­som effek­tivitet, båret frem et bud­skap til all­men­nin­gen. Og det er på all­men­nin­gen det må møtes.

Det såkalte “man­i­festet” må frem i lyset som det onde skrift det er

Men demokrati­et har et nytt prob­lem med all­men­nin­gen. Det som har blitt enda tydeligere etter 22. juli-ter­roren er hvor vik­tig, og hvor uover­sik­tlig ver­densveven har blitt, og hvor ure­di­gert den fak­tisk er. Den som søk­er, kan finne bekref­telse — ure­di­gert, uimot­sagt, ekstremt for­mulert bekref­telse — på nær sagt hva som helst. Sant og usant, fak­ta og myte bland­er seg i en enorm mengde av infor­masjon og desin­for­masjon, og det er lett å bli offer for en form for infor­masjons­blind­het. Det er ikke bare vår fun­da­men­tale rasjon­alitet som kan betviles, og dermed vår evne til å behan­dle infor­masjon kor­rekt; det er også infor­masjo­nen selv. Men dette hem­mer ikke fanatikere; den blinde tro lever i beste velgående. 

Kan­skje er det slik at all­men­nin­gen aldri vil fange opp fanatik­eren, det sin­gulære. Kan­skje vil det alltid søke seg til utkan­tene av all­men­nin­gen, hvor det kan få sutre over sin egen, selv­val­gte mar­gin­alis­er­ing. Det må ikke forhin­dre at vi i etterkant av 22. juli stiller oss et vik­tig spørsmål, og spørsmålet er om all­men­nin­gen er stor nok.

Jeg har en ube­hagelig følelse av at den ikke er det. Selv om jeg er dypt uenig i selv de mest utbredte del­er av argu­men­tasjo­nen som dan­ner bak­teppe for ter­rorhan­dlin­gen, har jeg en følelse av at all­men­nin­gen har hatt svakheter i et par tiår; at hold­ninger har blitt fortrengt ikke gjen­nom sak­lig debatt, men gjen­nom en form for moral­sk stig­ma­tis­er­ing. Jeg tror vi er nødt til å forbedre all­men­nin­gen, og i den spiller bib­lioteket som alltid en stor rolle.

Jeg men­er at den sunneste reak­sjo­nen på ter­rorhan­dlin­gen var en av de første vi hørte: Mer demokrati og åpen­het. Da nyt­ter det ikke å fortrenge gjern­ings­man­nens navn, eller tit­te­len på det såkalte “man­i­festet”. Det må frem i lyset som det onde skrift det er.

Kan­skje vil et verdig min­nes­merke over 22. juli være et nytt bib­liotek, de onde skrifters bib­liotek, viet den åpne demokratiske debatt omkring og belysning av ond­skapens røt­ter og mekanis­mer. Bare debat­ten om hvilke skrifter som hør­er hjemme der, vil være en utvidelse av all­men­nin­gen, og i seg selv den vik­tig­ste delen av minnesmerket.

Artikke­len ble først pub­lis­ert i Bok og Bib­liotek nr. 4, 2011.

TEMA

O

ffentli
ghet

91 ARTIKLER FRA VOX PUBLICA

FLERE KILDER - FAKTA - KONTEKST

INGEN KOMMENTARER

Kommentarfeltet til denne artikkelen er nå stengt. Ta kontakt med redaksjonen dersom du har synspunkter på artikkelen.

til toppen