Utgangspunktet vårt er regler for saklig meningsutveksling som Næss formulerte for mer enn 40 år siden, i siste kapittel av En del elementære logiske emner(ELE), som ble brukt til forberedende prøver i flere ti-år. (Reglene er listet på slutten av artikkelen.) Et rimelig spørsmål er om reglene egner seg til å vurdere saklighet i avisenes nettdebatter i dag? Vårt svar er åpenbart «ja», men hva mener nettdebattantene selv? Heldigvis har det vært en nettdebatt om akkurat dette spørsmålet.
Debatten knytter seg til et innlegg i Aftenposten 11. januar i år, av Arild Pedersen, som er professor i filosofi ved Universitetet i Oslo. I innlegget ”En saklig nettdebatt” gir han en forkortet variant av Næss sine regler. Både Pedersens presentasjon av reglene og debatten som følger, bidrar til å klargjøre relevansen av reglene for nettdebatter.
Passer reglene til å evaluere nettdebatt?
Pedersen starter med å peke på at en forutsetning for at reglene overhodet skal være relevante for å vurdere en debatt, er at poenget med debatten – dens funksjon — er å avklare hva som er riktig og galt, eller sant og usant i et spørsmål. Reglene er ikke relevante for å vurdere alle slags sjangre for å påvirke andre, for eksempel forkynning, reklame eller propagandering. «Men de fleste (nett)debatter har som funksjon å avklare hva som er rett og galt, eller sant og usant, og da bruker fornuftige mennesker argumenter», fremhever Pedersen. I forhold til debatter i nettavisene er det viktig å presisere at det ikke er bare er snakk om hva som er riktig og galt i det som står i den artikkelen som starter debatten. Antakelsen er at formålet er å få belyst hva som er riktig og galt i selve saken, og gjerne andre sider av saken enn de avisene nevner. Denne antakelsen er en viktig forutsetning for at det gir mening å bruke reglene for saklighet som normer for god nettdebatt.
Man kan være fristet å si at dette er en urealistisk antakelse, når man ser hvordan nettdebattene i praksis ofte utspiller seg. En av deltakerne i debatten under Pedersens innlegg bestrider at nettdebattene har som funksjon å belyse hva som er riktig og galt om et saksforhold, fordi det ikke er det som er intensjonen til flertallet av debattdeltakerne:
Det er dessverre ikke slik. Nettdebattene er en form for posering, hvor man flasher et verdistandpunkt. De færreste leser andres innlegg. Resultatet blir derfor det motsatte av Næss’ utmerkede idealer.
Dette er en interessant innvending, men det at mange ikke lever opp til idealene betyr jo ikke nødvendigvis at idealene er feil. Vi må skille mellom debattforumets intenderte funksjon – dets formål — og hvordan debatten fungerer i praksis. Spørsmålet er om formålet med avisenes nettdebatter er å belyse hva som er riktig og galt i de sakene avisen skriver om. Det er ikke alltid så lett å vite hva avisene vil med nettdebattene de legger til rette for, men det å få belyst sakene de skriver om må i alle fall være en viktig del av hensikten. Og vi tenker ikke da bare på å få kommentarer på det som står i artikkelen, men å få ulike og alternative perspektiver på saken fra leserne. Da er også reglene til Næss, som dreier seg om normer for bruk av argumenter til å belyse saksforhold, relevante for å vurdere dem.
En konsekvens av dette er at det ikke er opp til den enkelte deltaker i en debatt å bestemme hva saklighetsnormene for debatten er. Her er noen av deltakerne i debatten under Pedersens artikkel uenige. De mener at alle slike regler er skadelige for ytringsfriheten, og at det er opp til den enkelte å vurdere hvilke argumenter som er saklige. I et innlegg uttrykkes det slik: «Det verste jeg vet er når noen legger ut om ‘saklig debatt’. Akkurat som ‘saklig’ er noe universelt og fratatt den enkelte.» Men det er akkurat det det er, vil Næss hevde. Og standpunktet om at det er opp til den enkelte å bestemme hva som er saklig, blir kritisert av flere av de andre deltakerne i debatten. De argumenterer med at en meningsfull debatt forutsetter at det er en felles oppfatning av hva som er tilbørlige måter å argumentere på. Her er de inne på noe som er sentralt ved Næss sine regler, nemlig at de dreier seg om normer for samarbeid for å belyse sakene så godt som mulig. Det er ikke regler for å avgjøre hvor riktige argumentene er.
Hva er usaklighet?
Det store flertallet av deltakerne i debatten står frem som Næssianere. Noen mener det er nærmest trivielt at reglene er riktige og relevante, mens andre mener de er riktige, men litt for krevende i forhold til den vanlige nettdebattant («1. utkast-generasjonen», som en formulerer det). En stor gruppe av innleggene diskuterer om det er mer enn det reglene til Næss omfatter, som bør kalles usaklig. Noen mener det er usaklig å argumentere ut fra «politisk korrekte» standpunkt, og det utvikler seg en lang meningsutveksling om det er usaklig å bruke vikarierende argumenter.
Flere innlegg i denne siste sekvensen av meningsutveksling er klart usaklige hvis vi legger Næss sine regler til grunn. Problemet er at de bruker spørsmålet om saklighet, som er det debatten handler om, som et utgangspunkt for å kritisere en bestemt person sine bidrag i abortdebatten, som de mener er et tilfelle av vikarierende argumentasjon. Mange av innleggene i denne debatten har vi klassifisert som usaklige etter regel A hos Næss («Mot tendensiøst utenomsnakk»).
Et argument er utenomsnakk, sier Næss, når det er så lite holdbart eller lite relevant at det ikke bidrar til «å støtte eller svekke noe direkte standpunkt til det diskusjonen gjelder». Og innlegget er tendensiøst når det – selv om det er irrelevant — «er egnet til å påvirke tilhørerne i retning av å godta det standpunkt som den ene part i diskusjonen inntar.» (ELE, 110). Personangrep er et sentralt eksempel. Et argument er usaklig når det har begge disse egenskapene. Det er altså ikke nok at et innlegg er irrelevant for at det skal være usaklig. Et innlegg helt på siden av diskusjonen, men som ikke er tendensiøst, er ikke klart usaklig i teorien til Næss. Dette reiser et problem med klassifiseringen, blant annet av den meningsutvekslingen om saklighet og vikarierende dokumenter i abortdebatten som er nevnt over. De innleggene som blander sammen de to diskusjonene bryter ganske klart med regelen om usaklighet. Men hva med de som følger opp med kommentarer til de usaklige innleggene? De kommentarene som bare bruker abortdiskusjonen som eksempel, og sånn sett holder seg til saken, mener vi ikke er usaklige. Mens de kommentarene som går over til å diskutere abortsaken derimot, fungerer avsporende og er klassifisert som usaklige.
Det er en god tone i debatten, med lite hets og skittkasting, og ingen harde personangrep på meddebattanter. Likevel er det altså en god del innlegg som slår ut på usaklighetsradaren. Debatten etter Pedersens innlegg har i alt 91 kommentarer skrevet av 41 ulike navn. Og hele 38 av innleggene klassifiserte vi som usaklige. Vi fant flest brudd på regel A («Mot tendensiøst utenomsnakk»). Men også andre former for usaklighet forekommer. Noen av innleggene gjengir andres synspunkter på tendensiøse måter (brudd på regel B), andre er tendensiøst flertydige (regel C), og det er tilfeller av kritikk av stråmenn (regel D). Noen innlegg bryter med flere regler samtidig.
Idealer og realiteter
Denne debatten har mange saklige innlegg og holdes stort sett i en tone av respekt og interesse for saken. Likevel er over en tredjedel av innleggene i større eller mindre grad usaklige, hvis vi legger reglene til Næss til grunn. Er det et problem for denne debatten? Ja, fordi de som er interessert i det saken handler om, får mindre grunn til å engasjere seg i den jo mer andelen usaklige innlegg øker. Er det et problem for vårt prosjekt om å bruke reglene til å vurdere kvalitet på nettdebatter at reglene er så strenge? Nei, mener vi, men det forutsetter at den viktigste – men ikke nødvendigvis den eneste — funksjonen til debattene i nettavisene er å avklare hva som er riktig og galt i et spørsmål, med utgangspunkt i det avisen skriver om dem.
Næss’ 6 regler for saklig meningsutveksling:
A. Mot tendensiøst utenomsnakk
B. Mot tendensiøse gjengivelser
C. Mot tendensiøs flertydighet
D. Mot tendensiøs bruk av stråmenn
E. Mot tendensiøse originalfremstillinger
F. Mot tendensiøs tilberedelse av innlegg