“Det trykte ord er et mektig våpen. Misbruk det ikke”. Det er ikke bare journalister som har hørt denne parolen. Oppfordringen har prydet pressens Vær Varsom-plakat siden Chr. A.R. Christensen (1906–67) formulerte etikkreglene i 1956. Christensen var hyperproduktiv journalist, forfatter og redaktør. Han begynte i Dagbladet som 20-åring, var redaktør i Aschehoug Forlag på 30-tallet, sentral i Hjemmefronten og de illegale avisene under 2. verdenskrig, grunnlegger av Verdens Gang i 1945 – og ansvarlig redaktør i samme avis til sin død. På samme tid rakk han å skrive en rekke samtidshistoriske verk, og han sto også bak det populærvitenskapelige oppslagsverket “Familieboken” som fortsatt står i mange norske bokhyller.
En slik CV kaller på en biografi, og nå har Christensen fått den. “Saklighetens lidenskap” er skrevet av professor Martin Eide ved Institutt for informasjons- og medievitenskap, Universitetet i Bergen. Du kan lese første kapittel i boken her.
Christensen markerte seg etter 1945 mer og mer som pressens sentrale ideolog, bemerker Eide i dette intervjuet med Vox Publica.
- En av hans helt sentrale roller var å gjenreise en offentlighet etter krigen – han var med og la grunnlaget for en fungerende politisk offentlighet ved å få institusjonene på plass. Han var med på gjenreisningen av NTB, på gjenreisningen av pressen, på å etablere det ideologiske grunnlaget for en fungerende offentlighet, det normative som ligger i Vær Varsom-plakaten. Han skrev den nye versjonen som kom i 1956 og Redaktørplakaten i 1953 — sentrale dokumenter for hvordan en offentlighet skal fungere. Her kom også hans store hjertebarn Verdens Gang, og programmet om at Verdens Gang skal bli “den sentrale arena for samfunnsdebatten i Norge”. Det skal være et organ som skal bidra til å sakliggjøre den politiske debatt. Det var virkelig et mantra for ham. Fakta skal på bordet. Så skal vi rydde vekk dogmer og overtro og misforståelser. Det skal være et saklig og ordentlig grunnlag for samfunnsdebatten og meningsutveksling. Her kommer hele hans syn på informasjonsfrihet inn. Han snakket like mye om informasjonsfrihet som han snakket om ytringsfrihet. Folks rett til å vite. Før du skal mene, så må du vite. Den saklighetsideologien er veldig sentral. Derfor har jeg kalt boken “Saklighetens lidenskap”. Han var helt pasjonert opptatt av det saklige, mante til saklighet.
Martin Eide har skrevet biografi om presseideologen Chr. A.R. Christensen. (Foto: Olav A. Øvrebø)
Med Vær Varsom-plakaten og Redaktørplakaten var han altså den viktigste enkeltaktøren?
- Vær Varsom-plakaten skrev han helt alene. Det var en omarbeiding, for den første Vær Varsom-plakaten kom på 1930-tallet. Dette var en stor revisjon, som han førte i pennen. Det er mange som har sagt at den revisjonen var så grunnleggende at det strengt tatt var en helt ny plakat. Det er jo det med slagordet — “Det trykte ord er et mektig våpen. Misbruk det ikke.” Det er noe av det som fascinerer meg med ham, hvordan han var en mann for de store anledninger. Hver gang noen prinsipper skulle utmeisles, gis en språkdrakt som fungerte, paroleform, så ble han kalt på. Det går tilbake til krigen der han var med på å skrive mange av hjemmefrontparolene. Det er en spesiell kompetanse som skal til for å formulere paroler. Han var en slags offentlighetens parolemaker.
Er det egentlig blitt tenkt noen nye presseideologiske tanker siden den gangen? Det han sto for, til dels, og det at VG ikke var en partipolitisk avis, og innholdet i plakatene – det virker nesten skreddersydd for medienes selvbilde etter bruddet med partiene?
- Ja, det gjør ham også veldig interessant. Han er en helt sentral aktør nettopp i institusjonaliseringen av norsk presse, og hele det ideologiske apparatet rundt moderne journalistikk. Det er mange som kan slå om seg med de store ordene, men han formulerte det mye bedre og reflekterte mye mer over det enn mange som er kommet etter ham. Jeg har ikke tall på alle de foredragene jeg har funnet hvor han snakker om kvalitetskravene til journalistikken. Det er jo utrolig relevante og viktige ting han tar opp. Han blir aldri lei av å si “vi må stille spørsmålet: er vår presse god nok?”, “hvilke utfordringer er det journalistikken står overfor i dag og i framtiden”, og så videre. Og så svarer han at uansett hvor mye popularisering det blir, uansett hvor mye tegneserier og dilldall, så koker det ned til ordentlig journalistikk. Det handler om kvalitet. Da må du kunne noe for å kunne formidle noe. De manende appellene han kommer med hele tiden er fascinerende. Det er mye mer pregnant og bedre formulert enn mye skvalder som er kommet i ettertid om hvor viktig pressen er.
Du er mye inne på hvordan Christensen var god til å popularisere samtidens problemstillinger, særlig i samtidshistoriske bokutgivelser som solgte veldig godt. Men i VG møtte han på en måte en vegg når det gjaldt akkurat popularisering. Det virker som han ble for tung og seriøs.
- Mange oppfattet ham sånn. VG var på konkursens rand gang på gang. Kvalitetsaviskonseptet som han sto for traff ikke akkurat markedet. Det viktige skillet er i 1952 da de gikk over fra å være morgenavis til å bli middagsavis, entret løssalgsmarkedet og tok opp konkurransen med Dagbladet. Da får du en helt ny måte å tenke på. Det var en direktør der som formulerte at “nå gjelder det om å skrive for å selge og skrive så det selger”. Det økonomiske aspektet og markedet kom på en helt annen måte i forgrunnen i journalistikken. For ham som sto for en kvalitetslinje, så var det en kinkig affære. Det er helt tydelig hvordan han hele tiden forsøker seg på en balansegang mellom børs og katedral. Han minner stadig om at vi skal bli mer populære, ha mer filmstoff, mer petitstoff, bystoff og koselig, hverdagsnært stoff. Men vi skal samtidig ha de gode kronikkene og ordentlig kulturstoff, skikkelig politisk dekning. Han forsøkte å fastholde idealene, men innså nok at en viss popularisering var nødvendig. Han argumenterte mot noen svermeriske folk i VGs råd som ville holde fast ved en linje som Guardian eller Gøteborgs Handels- og Sjøfartstidende, en virkelig highbrow-profil. Da måtte han ut og minne om fakta — dette var et annet marked, en må ha nyheter og kan ikke bare ha kommentarer osv. Men etter hvert som populariseringen i VG skjøt fart utover 50-tallet og særlig mot midten av 60-tallet, på den tiden var det helt andre folk enn han som førte an i VG. Da ble han mer marginalisert som redaktør. Det var andre krefter som drev redaksjonen, helt andre aktører som tok over utviklingen og drev avisen frem til det vi i dag kjenner som VG.
Han var altså en redaktørtype som var lite opptatt av daglig redaksjonell ledelse? Han ledet mer gjennom eksemplets makt, med å være presseideolog istedenfor slik som man leder i dag, med mye vekt på interne prosesser, blant annet?
- Han var ikke avismakeren som pisket sin redaksjon. Han spilte rollen som pressestrateg, med alle hans talløse verv i presseorganisasjonene og arbeidet han gjorde der. Det var en like viktig arena for ham som de daglige redaksjonsmøtene. Men selv de mer ville popularisatorene som kom inn i VG og herjet som verst, hadde en veldig respekt for ham. Han var en personlighet og en kompetent fyr. Han ristet mange ganger på hodet over hva de fant på. En gang lagde de et oppslag om en UFO i Hallingdal. Christensen sa da at han “skulle gjerne sett noe mer dagsaktuelt.”
Er hans måte å fylle rollen som ansvarlig redaktør på mulig i dag?
- Utviklingen går mer i retning av at redaktøren har en mer administrativt ledende rolle innad i redaksjonen, mer avismaker- og mediemakerrollen. En kan tenke på dagens VG-redaktør. Det er ikke så mange som vet hva han mener i politiske spørsmål. Det er ikke så mange som er interessert i å vite det heller, fordi han er en helt annen type redaktør.
Finnes det noe igjen av arven fra Christensen i dagens VG?
- VG er jo preget av den berømmelige schizofrenien mellom saklighet og sensasjon. På en måte driver VG populærjournalistikken ut i det ekstreme av og til. Samtidig satser de seriøst på undersøkende og ordentlig journalistikk. VG er blitt en populæravis, men bare stykkevis og delt, ikke så fullt og helt som en del europeiske boulevardaviser. Saklighetsansiktet som det fremdeles finnes noe av, er rimelig å se som et forsøk på å løfte arven etter det han sto for. Også den litt analytiske måten å skrive ledere på, å legge fram et saksforhold og argumentere for og imot. Det er jo noe som har preget lederskribenter i Verdens Gang, fra Christensen til Tim Greve, Per Norvik, så har du nå Olav Versto. Men når det røyner på så blir det mindre analytisk anlagt også på lederplass. Men jeg tror det er riktig å si at det er noen spor der fremdeles etter hans stil og profil.
Christensen kalte sin formidlingsform “den karakteristiske detaljs metode”. Den har han blant annet brukt i sine samtidshistoriske verker. Er ikke dette nesten en definisjon på veldig mye av det vi regner som god journalistikk?
- Det er jo det å finne et godt case, et eksempel med symbolsk bærekraft som peker ut over seg selv. Men jeg tror også at veldig mye av inspirasjonen her var fra film. Han var veldig filminteressert. Broren var jo Stompa-regissøren Nils Reinhardt Christensen, og de hadde et tett forhold hele livet. Veksling mellom nærbilde og overblikk, det er på en måte filmens fortellerspråk også. Han var veldig opptatt av sin tids nye medier. Fjernsynet for eksempel, det er helt påfallende i lederartiklene han skrev i VG. Mens prøvesendingene såvidt var kommet i gang ivret VG – la oss nå få innført fjernsynet, jo før jo heller. De så potensialet som folkeopplysningsprosjekt, men var også veldig tidlig ute med å se det at fjernsynet ikke nødvendigvis ville bli noen konkurrent til pressen, men at de kunne leve veldig godt i samspill. Han hadde masse betraktninger om det: Hvis det er noe folk har lyst til å lese om, er det gjerne noe de har sett selv. Har de sett noe på TV, vil de gjerne lese en oppfølging i avisene.
Det gjelder jo den dag i dag.
- Javisst, og det er jo også noe som kan gjøres på mer og mindre intelligent vis. Men det er morsomt med dekningen av den første store politiske fjernsynsdebatten, om Kings Bay-saken. Hvordan VG fulgte opp det og intervjuet Per Øyvind Heradstveit og aktørene. Christensen skrev kommentarartikler om hva fjernsynet gjør med politikken, om hva det betyr når vi nå blir kjent med politikere på en annen måte. Når vi får sett at de klør seg på kinnet og plukker seg i nesen, ikke sant – det blir en helt ny mediemessig situasjon. Det skrev han godt om der og da, mens det skjedde.
Du drøfter saklighets- og samholdstanken hans i boken. Den kom til uttrykk bl.a. i fellesprogrammet mellom de politiske partiene rett etter krigen, som han var med på å skrive. Christensen ble kritisert for naive politiske fremstøt, enten i retning av et nytt parti eller en politikk som sto over partiene. Denne konsensusorienteringen hans, hva slags idehistorisk sammenheng vil du sette den inn i?
- Helt tilbake fra mellomkrigstiden var hans posisjon veldig klar når det gjaldt nazismen, som også var et forsøk på å stå over den tradisjonelle politikken. Der hadde han en klar front, og så det udemokratiske i det. Dagbladet skilte seg på mange måter ut ved at de var så tidlig ute og så klare. Det var først og fremst Ragnar Vold, men også Christensen. Han hadde noen både morsomme og bitende harselaser med Quisling, for eksempel. Men så må det ha vært motstandserfaringen. Han kom stadig tilbake til dette med at når det virkelig gjaldt som verst, så var det ikke spørsmål om hvilken klasse du tilhørte, hvilket parti eller organisasjon, hvor du kom fra. Det var bare spørsmål om å stå klart og oppreist mot okkupantene som ville voldta og kaste vrak på våre verdier. Det var en demokratisk idealisme i det. Ut fra det bygde han tanken om at kanskje samholdet kunne vare utover krigserfaringene. Det kan tidvis framstå som litt idealistisk og blåøyd, men samtidig var han såpass realist at han innså at partiene var der for å bli, at det ikke var mulig å få til en ny partistruktur. Men likevel måtte det gå an å få til et saklig samarbeid, et saklig grunnlag for politisk uenighet, noen spørsmål måtte være hevet over det politiske kjekleriet. Han var ikke alene om å mene dette. Denne etterkrigsmentaliteten er det flere som har beskrevet, tanken om å ta med ånden fra motstandskampen inn i etterkrigstiden.
Var dette koblet med en større tro på framskritt og vitenskap enn vi kanskje har i dag? Og med en teknokratisk holdning?
- Vel, han skriver i VGs program at vi må nyttiggjøre oss vitenskapen, også den nye samfunnsvitenskapen. Han var tidlig ute med å knytte bånd til meningsmålingsbyrået Fakta etter krigen. Det var opplagt en framtidstro og vitenskapstro. Samtidig så han også farene ved dette og påpekte at vi ikke må la vitenskapsmenn bli våre herrer, og de må under demokratisk kontroll. På den ene siden ble han ikke noen poetokrat, han gikk ikke i allianse med litteratene og litteraturveldet. På den andre siden ble han heller ingen ren teknokrat, til det var han for mye demokrat, tross alt. I et samtidshistorisk verk skriver han om 1900-tallet som forskernes og diktatorenes århundre. Det sier noe om hans manøvrering. Han har tro på forskning og vitenskap, men vi må aldri gi sakkunnskapen makt uten å kunne korrigere og komme med demokratiske justeringer av kursen.