Virkelighetens eventyr

Her kan du lese første kapittel i biografien om Chr A.R. Christensen (1906-67) – mannen som formulerte den moderne pressens ideologi, var saklighetens lidenskapelige forkjemper og grunnla VG.

Med for­fat­te­ren og for­la­gets til­la­tel­se gjen­gir vi her førs­te kapit­tel i Mar­tin Eides bok «Sak­lig­he­tens liden­skap. En bio­gra­fi om Chr. A.R. Chris­ten­sen». Se også inter­vju med Eide.

”Hva mener De er det størs­te pro­blem for ver­den i dag, og på hvil­ken måte tror De det kan løses?” Det er uke­bla­det Hjem­met som har bedt ham om svar på dis­se to spørs­mål. Han er for­lags­mann, for­fat­ter og jour­na­list. Året er 1937. Han er for tiden opp­tatt som redak­tør for Ver­ket om vir­ke­lig­he­tens even­tyr, Fami­lie­bo­ken. Han har skre­vet Det hend­te igår i ett bind og Ver­den igår og idag i tre bind. Han har alt gjort mye annet i sitt 31 år lan­ge liv, og han har begi­ven­hets­rike år foran seg.

Chris­ti­an A. R. Chris­ten­sen føler seg kal­let til å sva­re på uke­bla­dets enque­te om pro­ble­me­ne ver­den står over­for. Han set­ter et lite stivt kort i Bar-Lock skrive­ma­ski­nen, et kort av det sla­get han ellers bru­ker når svar utbedes på en mid­dags­in­vi­ta­sjon. Han ten­ker seg om og skri­ver så preg­nant han for­mår, tar kor­tet ut av maski­nen, leser og gjør små jus­te­rin­ger med fylle­pen­nen. Det størs­te pro­blem for ver­den i dag?

Han sva­rer: ”Å brin­ge vår socia­le viden og tek­nikk på höi­de med vår natur­vi­den­ska­pe­li­ge og indu­stri­el­le, slik at den ikke öde­leg­ger oss med all den effek­ti­vi­tet men­neske­hjer­ner har kun­net utpöns­ke. Det er natur­lig­vis vans­ke­lig, men bur­de ikke være helt umu­lig å behand­le sam­fun­det (og men­nes­ke­ne!) til­nær­mel­ses­vis så rasjo­nelt som vi behand­ler bak­te­ri­er og katode­strå­ler, moto­rer og alu­mi­ni­ums­ov­ner. Det­te pro­blem inn­be­fat­ter freds­pro­ble­met, det øko­no­mis­ke og socia­le pro­blem og noen tusen and­re vita­le spörsmål.”

Den uhy­re pro­duk­ti­ve Chr. A.R. Chris­ten­sen ved skrive­ma­ski­nen. Bil­det er hen­tet fra bokens omslag.

Og hvor­dan kan pro­ble­met løses? Chr. A. R. Chris­ten­sen leser hva han selv har skrevet:
”Ad forsk­nin­gens og oplys­nin­gens vei, eller bed­re: gjen­nem utvi­det og san­ne­re erkjen­nel­se av vir­ke­lig­he­ten. De fles­te men­nes­kers opfat­ning av livet og ver­den er embal­lert i ull og inhyl­let av tåke: fra­ser og kon­ven­sjo­ner, alder­ste­gen svin­del og uklar­het, vrövl og vrang­fore­stil­lin­ger. Tror f.eks. noen at krig vil­de være mulig hvis men­nes­ke­ne had­de vir­ke­lig­hets­sans nok til å inn­se hva den egent­lig er?” Han stre­ker under det sis­te. Hva den egent­lig er?

Det er en opp­lys­nings­mann som her for­mu­le­rer seg. Det er en mann som tror på frem­skrit­tet. En rød tråd i hans vir­ke er tan­ken om å få vrang­fore­stil­lin­ge­ne bort, å røs­ke opp i uklar tenk­ning, få fak­ta- og saks­grunn­la­get i orden for en reell dis­ku­sjon. Uenig­he­ter vil­le ikke for­dam­pe, men de skul­le i hvert fall ha et sak­lig grunn­lag. Og de bur­de hånd­te­res på sivi­li­sert vis.

Han var i vik­ti­ge faser av sitt liv nær­mest en virk­som offent­lig­het helt alene

Hit­til kjen­te han kri­gen og den ikke-sivi­li­ser­te for­men for kon­flikt­hånd­te­ring gjen­nom his­to­ris­ke stu­di­er som alt had­de mun­net ut i sam­tids­his­to­ris­ke verk som ble lagt mer­ke til. Under den førs­te ver­dens­krig var han for ung og kri­gen for fjern til at han fikk noen skjell­set­ten­de erfa­ring med gru­som­he­te­ne. Han skul­le få opp­le­ve på krop­pen det sivi­li­sa­sjons­sam­men­brudd den annen ver­dens­krig repre­sen­ter­te. Han skul­le kom­me ut av den­ne erfa­rin­gen med hva krig vir­ke­lig er styr­ket i tro­en på opp­lys­ning og sivi­li­sert sam­ar­beid på tvers av parti­gren­ser og and­re skillelinjer.

Vir­ke­lig­hets­su­get skul­le ikke avta. Fasci­na­sjo­nen ved ”vir­ke­lig­he­tens even­tyr” skul­le ikke for­ta seg hos den­ne presse­man­nen som så det som noe av en livs­opp­ga­ve å leg­ge grunn­la­get for en sak­lig offent­lig sam­ta­le. Gjen­nom sitt mang­fol­di­ge pub­li­sis­tis­ke og orga­ni­sa­to­ris­ke vir­ke var Chr. A. R. Chris­ten­sen en sak­lig­he­tens stra­teg i inter­es­san­te peri­oder av vår offent­lig­hets his­to­rie. Den­ne rol­len fyl­te han ikke minst i kraft av sin for­mu­le­rings­evne. Han kun­ne uttryk­ke seg i paro­le- og pla­kat­form, så vel som i sober sak­pro­sa. Han skul­le kom­me til å bidra til utfor­min­gen av teks­ter med bære­kraft og insti­tu­sjo­nell betydning.

Han før­te i pen­nen sen­tra­le Hjem­me­front­pa­ro­ler. Han var med og skrev Fel­les­pro­gram­met (1944–45). Han var med på å utmeis­le Redak­tør­pla­ka­ten (1951–53). Han skrev den vik­ti­ge Vær Var­som-pla­ka­ten som kom i 1956, den førs­te revi­sjon etter at den førs­te pla­ka­ten ble ved­tatt i 1936. ”Det tryk­te ord er et mek­tig våpen. Mis­bruk det ikke!” Han var en mann for de sto­re anled­nin­ger. Han ble kalt på når det skul­le hol­des taler med prin­si­pi­ell sus over — om pres­sens sam­funns­rol­le, om ytrings­fri­het og demo­kra­ti. Han var man­nen da pres­sens uav­hen­gig­het skul­le mar­ke­res. Han var tale­ren da det var behov for selv­ran­sa­ken­de over­vei­el­ser om kva­li­tets­jour­na­lis­tik­kens utford­rin­ger. Hans til­lits­verv var tall­rike og kre­ven­de. Også på den inter­na­sjo­na­le are­na repre­sen­ter­te han norsk pres­se, bl.a. i FNs arbeid med informasjonsfrihet.

Fra før kri­gen had­de han bak­grunn fra Dag­bla­det og NRK. Han ble den selv­skrev­ne redak­sjo­nel­le leder for fri­gjø­rings­avi­sen Oslo-Pres­sen i mai­da­ge­ne 1945, og like etter for det nystar­te­de hjem­me­front­or­ga­net Ver­dens Gang. Hans vir­ke var led­sa­get av manen­de appel­ler om en sak­lig­gjø­ring av poli­tikk og sam­funns­de­batt. I Ver­dens Gang var han sjef­re­dak­tør fra 1945 til sin død i 1967, og ble føl­ge­lig en vik­tig aktør – både med og mot sin vil­je – i en av norsk pres­ses vik­tigs­te trans­for­ma­sjo­ner, Ver­dens Gangs for­vand­ling fra et folke­opp­lys­nings­pro­sjekt i en euro­pe­isk tra­di­sjon til en moder­ne popu­lær­avis, i en sær­egen skan­di­na­visk og norsk tradisjon.

Han var i vik­ti­ge faser av sitt liv nær­mest en virk­som offent­lig­het helt ale­ne. Ikke i den for­stand at han all­tid var en tyde­lig og pro­fi­lert røst, det var ikke som sam­funns­de­bat­tant han mar­ker­te seg med de kon­tro­ver­si­el­le eller slå­en­de stand­punk­ter. Han sto for et vesent­lig grunn­ar­beid i sam­funns­de­bat­ten, og han var med på å utvik­le en ytrings­fri­he­tens infra­struk­tur i kongeriket.

Chr. A. R. Chris­ten­sen var sam­tids­kro­ni­kør og han var hand­lings­ide­o­log og dan­nel­ses­agent, slik Rune Slag­stad har gitt dis­se begre­pe­ne form og inn­hold i sitt pro­sjekt med å for­stå moder­ni­se­rin­gen av Nor­ge gjen­nom dens hand­len­de stra­te­ger. I Slag­stads defi­ni­sjon er en ’hand­lings­ide­o­log’ en bærer av poli­tisk virk­som ideo­lo­gi, en bærer av insti­tu­sjo­nelt virk­som­me ver­di­er. Chris­ten­sen bidrog til å opp­rett­hol­de og ”bære” virk­som ideo­lo­gi, men sær­lig vesent­lig var alt­så hans bidrag til for­mu­le­rin­gen av de insti­tu­sjo­nelt virk­som­me ver­di­er. Han for­mu­ler­te sen­tra­le bæren­de idea­ler og prin­sip­per på slag­kraf­tig vis.

Chr. A. R. Chris­ten­sen var en sen­tral aktør i for­min­gen av den moder­ne medie­in­sti­tu­sjo­nen i Nor­ge. Ikke så å for­stå at hans ide­er fikk gjen­nom­slag i ett og alt, men de betyd­de noe fra eller til. Hvil­ken makt de uttryk­te eller knyt­tet an til varier­te nok, men at de har krav på inter­es­se i en for­svar­lig for­stå­el­se av norsk medie- og offent­lig­hets­his­to­rie står for meg som uom­tvis­te­lig. Den­ne his­to­ri­en blir i den­ne for­men også en his­to­rie om et kunn­skaps­re­gi­me, defi­nert som en for­ening av makt, kunn­skap og ver­di. Det blir kort og godt et spørs­mål om hvil­ke sam­men­hen­ger vår manns virk­som­het inn­gikk i, hvil­ke stra­te­gis­ke mil­jø­er han for­holdt seg til.

Hvil­ken type aktør var han? Hvil­ken intel­lek­tu­ell karak­ter var han? Hvil­ke ver­di­er var han bærer og for­tol­ker av? Hvil­ke verdi­fel­les­skap inn­gikk han i og var med på å for­me? Hvor­dan for­tol­ket han selv sin sam­tid og dens his­to­rie? Hva besto hans opp­lys­nings­pro­sjekt i?

Under rubrik­ken livs­syn set­ter han: Kjem­pen­de humanisme

Det er av inter­es­se å kret­se rundt spørs­mål som det­te når vi her står over­for en aktør som på sitt vis har stått sen­tralt plas­sert i for­hold til vik­ti­ge pre­miss­gi­ven­de insti­tu­sjo­ner i norsk sam­funns­his­to­rie, i norsk pub­li­sis­tisk virk­som­het. Hans bio­gra­fi kan gi et inn­tak til en for­stå­el­se av hvor­dan presse­virk­som­het og jour­na­lis­tikk sam­vir­ker med poli­tikk og spil­ler en offent­lig rol­le av betydning.

Beret­nin­gen vil byg­ges opp omkring føl­gen­de pila­rer i Chr. A. R. Chris­ten­sens offent­li­ge vir­ke: For­fat­ter­ska­pet, jour­na­lis­tik­ken, redak­tør­vir­ket, mot­stands­ar­bei­det, gjen­reis­nings­inn­sat­sen og det presse­ideo­lo­gis­ke arbei­det. Det vil dreie seg om hans rol­le som sam­tids­kro­ni­kør og hand­lings­ide­o­log, noe som brin­ger oss inn i et spen­nings­felt mel­lom idé­his­to­rie og real­his­to­rie – og det i en sær­de­les begi­ven­hets­rik his­to­risk epoke.

Han var en av den­ne epo­kens mest sen­tra­le for­mid­le­re og for­tol­ke­re. Han var en sen­tralt plas­sert obser­va­tør med for­mu­le­rings­kraft. I 1960 var han igjen i gang med arbei­det på et stør­re sam­tids­his­to­risk bidrag, hans to bind i Vårt folks his­to­rie. I et brev til sin gam­le venn Johan Falk­ber­get skrev han da at vel had­de det vært ”slit­somt arbeid i noen år ved siden av alt det dag­li­ge i avi­sen, …” Men sam­ti­dig had­de det vært ual­min­ne­lig inter­es­sant å ”prö­ve å ska­pe over­sikt, per­spek­tiv og sam­men­heng i en peri­ode en stort sett har opp­levd.” Han kom til å ten­ke på at han selv had­de truf­fet og til dels kjent så å si alle de mer fram­skut­te per­son­lig­he­ter han skrev om, ”fra Gun­nar Knud­sen (som jeg i min grön­ne ung­dom har refe­rert) til Einar Ger­hard­sen, fra Ham­bro til Sche­flo, ja fra Paal Berg til Qus­ling!” Hans sen­tra­le plas­se­ring i for­hold til poli­tik­kens aktø­rer gikk sam­men med en ori­en­te­ring mot kul­tur­li­vet. ”Du er for­res­ten også med der,” skri­ver han til Falk­ber­get om et avsnitt om lit­te­ra­tu­ren i det sam­tids­his­to­ris­ke ver­ket, ”og jeg tror ikke du vil bli sær­lig for­tvi­let over det som står…”

Sam­tids­his­to­ri­ke­ren brak­te kul­tu­ren inn i sine beret­nin­ger i fle­re betyd­nin­ger av ordet. En ting var at han både behand­let den høye og den lave kul­tu­ren, — både scene­kuns­ten og fil­men, både skjønn­lit­te­ra­tu­ren og popu­lær­lit­te­ra­tu­ren. Men kul­tu­ren kom også inn i hans sam­tids­por­tret­ter som hver­dags­liv og leve­må­ter, både som livs­form og men­ta­li­tet. I hans mang­fol­di­ge por­trett av 1920-åre­ne i Det hend­te igår skri­ver han like selv­føl­ge­lig om design og arki­tek­tur, om ”den nye stil”, som om øko­no­misk poli­tikk og par­la­men­ta­ris­ke for­vik­lin­ger. Her kan vi lese om hvil­ke for­and­rin­ger som skjer i drikke­skik­ker og smak: ”Et av de mest karak­te­ris­tis­ke trekk i bil­le­det er cock­tai­lens sei­ers­gang. Den­ne besnæ­ren­de, lune­fullt lums­ke og iltre drikk er efter­krigs­ti­dens drikk par excel­len­ce, kao­tisk, sterk og far­lig som tiden selv, en farve­rik og his­sen­de sti­mu­lans.” Vi kan lese om tidens moder­ni­se­ring slik den kom­mer til uttrykk gjen­nom en hjem­me­nes indu­stri­el­le revo­lu­sjon. Her er stoff om ”et folk i idrett”, om feno­me­net ”påske­tur” som gri­per om seg, om sek­su­al­li­vet som er blitt ”en slags almin­ne­lig bor­ger­rett”. Kro­ni­kø­ren viser til fil­men ”Kvin­nens hygie­ne”, som gikk i begyn­nel­sen av 1920-tal­let. Det var en opp­lys­nings­film for kvin­ner om ”slekts­li­vet”: ”Da den ble fore­vist på en av Oslos kino­er, besvim­te iføl­ge sam­ti­di­ge avis­med­de­lel­ser ikke mind­re enn 30 damer pr. aften, og der blev sta­sjo­nert syke­plei­ers­ke i loka­let…. Kjør­te man en slik film idag, er det vel tvil­somt om man vil­de opnå så meget som et anfall av svim­mel­het blandt tilskuerne.”

Det var plass for både det nære og det fjer­ne i den nye sam­tids­his­to­ri­en. Som jour­na­list, sam­tids­kro­ni­kør og his­to­ri­ker brak­te Chr. A. R. Chris­ten­sen også ver­den der ute hjem til alt fol­ket. Og det i en tid da den­ne infor­ma­sjo­nen had­de en pre­kær ver­di. Han for­mid­let og for­tol­ket begi­ven­he­ter og beve­gel­ser som for­met det 20. århundre.

Om sin egen gene­ra­sjon, om stu­den­te­ne fra 1925, om de som var født i åre­ne 1904–1907, skrev Chris­ten­sen i 1950 at de had­de ”gjen­nom­levd største­par­ten av det mest begi­ven­hets­rike, storm­ful­le og fasci­ne­ren­de halv­se­kel i nyere his­to­rie …”. Da de var barn var krig ”noe som hend­te i kolo­ni­ene eller til nød i et såpass ekso­tisk mil­jø som Bal­kan, …” Men mye har skjedd, og Chris­ten­sen gir sitt for­slag til en epoke­be­teg­nel­se: Det er fors­ker­nes og dik­ta­to­re­nes århund­re, skri­ver han med en karak­te­ris­tisk sam­men­stil­ling. Forsk­nin­gen og kunn­ska­pen repre­sen­te­rer håp og frem­skritt, sivi­li­sa­sjon, men den kan også mis­bru­kes om den ikke inn­går i en demo­kra­tisk poli­tisk kul­tur. ”Vi er vare over­for ideo­lo­gi­er og uni­ver­sal­løs­nin­ger. Vi har sett hvor lett for­kyn­ne­ren har for å ende bak en maskin­pis­tol,” skri­ver Chris­ten­sen i 1950.

Fasci­na­sjo­nen ved vir­ke­lig­he­tens even­tyr drev ver­ket og mannen

Hans gene­ra­sjon har vært vit­ne til en ver­dens­his­to­rie som ikke kun­ne unn­la­te å set­te spor. ”… ved alle kors­vei­er i vårt liv hit­til har vi møtt krig og kri­se, revo­lu­sjon og dik­ta­tur: da vi begyn­te på sko­len og da vi gikk ut av den, da vi gikk inn i arbeids­li­vet og da vi ’ved midt­en av vår bane gjen­nom livet’ skul­le leg­ge ryg­gen til for alvor og øve vårt mann­doms verk. Vi kun­ne i sann­het ha grunn til å være bit­re og bebrei­de skjeb­nen at den had­de latt oss fødes i et mer ener­ve­ren­de århund­re enn vi set­ter pris på.” Men Chris­ten­sen fin­ner ikke bit­ter­het og kynis­me i sin jakt på sin gene­ra­sjons men­ta­li­tet. Der­imot er de blitt ”nok­så skep­tis­ke, iall­fall noe for­be­hold­ne, vâre over­for blå­øyd entu­si­as­me, mis­tenk­som­me over­for idea­ler uten gull­dek­ning,” skri­ver han. ”… vi ble ikke kynis­ke for­di vi holdt oss nær jor­den. Vi kan føle sterkt nok, og våre års­klas­ser vis­te seg nep­pe skrø­pe­li­ge­re enn and­re i prø­vel­sens år 1940–45, men vi bru­ker ikke gjer­ne sto­re ord, iall­fall ikke løse ord. De fles­te har vel vis­se uttale­vans­ker når det gjel­der ord som idea­ler, fedre­land, huma­ni­tet; de vil fore­trek­ke begre­per som plikt, bered­skap, ansten­dig­het – og kan­skje vil en sene­re gene­ra­sjons ana­ly­tis­ke psy­ko­lo­ger avslø­re oss som bare en smu­le mere raf­fi­ner­te selv­be­dra­ge­re. Vi er iall­fall så lite nai­ve at vi er for­be­redt på det.”

Han beskri­ver en gene­ra­sjon som har lært så det svir at vis­se ele­men­tæ­re ting er fas­te og vesent­li­ge. Han sirk­ler seg inn mot en beteg­nel­se av den­ne kjer­ne av noe abso­lutt som for så vidt kan gis man­ge navn, men som han vel­ger å kal­le men­nes­ke­lig ansten­dig­het, for ikke å bru­ke høy­tra­ven­de ord. ”Men det betyr gans­ke meget. Det betyr bl.a. at folk skal være rede­li­ge, at de ikke skal indu­stria­li­se­re løg­nen og bru­ke den som våpen, at de ikke skal lyn­che negrer eller gas­se i hjel jøder, bru­ke tor­tur og gis­sel­sys­te­mer, kon­sen­tra­sjons­lei­rer og straffe­lo­ver med til­bake­vir­ken­de kraft – for bare å nev­ne noen av de idret­ter det sis­te halve århund­re har dre­vet opp til en så høy grad av fullkommenhet.”

Til sist i de bio­gra­fis­ke opp­lys­nin­ger i stu­dent­bo­ken opp­gir Chr. A. R. Chris­ten­sen føl­gen­de inter­es­ser: Lit­te­ra­tur, musikk, moder­ne poli­tikk og his­to­rie. Under rubrik­ken livs­syn set­ter han: Kjem­pen­de humanisme.

Chris­ti­an A. R. Chris­ten­sen var alt­så man­nen bak paro­len ”Det tryk­te ord er et mek­tig våpen. Mis­bruk det ikke!” Sen­ten­sen fikk sitt insti­tu­sjo­nel­le fes­te i 1956. En desem­ber­dag sam­me året kom­mer sam­me mann vand­ren­de opp Lille­gren­sen fra Stor­tings plass, rolig og rank, med høy­re hånd dypt nede i frakke­lom­men. I venst­re hånd bærer han hans­ke­ne. Under frak­ken i jak­kens bryst­lom­me strut­ter et nystrø­ket lom­me­tør­kle. Han er på vei til Ver­dens Gang i Akers­gata – til avi­sen han had­de vært med å star­te som ”en avis av en annen art” og som nå var i ferd med å bli en avis av en litt annen art enn han had­de tenkt seg. Han fyl­ler snart 50, og reflek­te­rer i avis­in­ter­vju­er med presse­kol­le­ger over hvor eks­plo­sivt uro­lig ver­den har vært og er.

Før i tiden kun­ne folk leve hele sitt liv uten at det skjed­de stør­re for­and­rin­ger, for­klar­te Chris­ten­sen Natio­nen i anled­ning hans 50-års dag. ”Et men­nes­ke i dag på 50–60 år har gjen­nom­levd det kolos­sa­le. Vi har bl.a. hatt to ver­dens­kri­ger, gjen­nom­levd en vel­dig øko­no­misk kri­se, fascis­me, nazis­me og kom­mu­nis­me – og så den kal­de kri­gen etter­på alt. Legg så der­til den vel­di­ge tek­nis­ke utvikling.”

Skrive­ma­ski­nen kna­trer jevnt og trutt i Hagan Ter­ras­se på Sør­by­hau­gen i hoved­sta­den. Inn­tyl­let i siga­rett- og tid­vis pipe­røyk, sit­ter han der kveld etter kveld. Sak­pro­sa­en fly­ter i strie strøm­mer. Ver­den kal­ler. Akku­rat nå skal han bare først skri­ve et nytt bind til Ver­den igår og idag, som skal kom­me i svensk utga­ve. Han skal avslut­te Grim­bergs ver­dens­his­to­rie for Cap­pe­len, han begyn­ner i 1914 og fører his­to­ri­en frem til og med sis­te ver­dens­krig. Det er alt tre år siden ver­ket om vir­ke­lig­he­tens even­tyr kom i ny utga­ve, nå var Fami­lie­bo­ken blitt til Fami­lie­boka.

Fasci­na­sjo­nen ved vir­ke­lig­he­tens even­tyr drev ver­ket og mannen

.

Fot­no­ter er av tek­nis­ke årsa­ker ikke inklu­dert i utdraget.

TEMA

J

ournali
stikk

117 ARTIKLER FRA VOX PUBLICA

FLERE KILDER - FAKTA - KONTEKST

INGEN KOMMENTARER

KOMMENTÉR

Comments are closed.

til toppen