Innlegg fra Fritt Ords seminar om Gransking og rettssikkerhet 24.mai 2007 av Svein Haugsgjerd, overlege ved Aker universitetssykehus og professor ved Høgskolen i Bodø:
Psykiatriens legitimitet som samfunnsinstitusjon beror på at den hviler på et fundament som er resultat av en langvarig og rigorøs forskningstradisjon, nemlig det diagnostisk system, et system som fortsatt og kontinuerlig er gjenstand for vitenskapelig prøvning. De ulike diagnostiske kategoriene kommer til anvendelse først når detaljerte kriterier for inklusjon og eksklusjon er tilfredsstilt. Disse kriteriene har gjerne grads- og varighetskrav, og iblant også kontekst-krav, i alle fall når det gjelder bedømmelse av tankeforestillingers eventuelle avvik fra en normal realitetsoppfatning. En oppfatning som for de aller fleste oppleves som fullstendig urealistisk og absurd, kan telle som en vrangforestilling dersom den blir hevdet av en enkelt person alene, men teller ikke som en gyldig vrangforstilling dersom personen tilhører en gruppe som deler denne oppfatningen.
Slik Yssen-Valla-saken utviklet seg i media, hadde den udiskutabelt et preg som kan kalles “the breaking and making of kings”
Rettspsykiatrien er et eget fagområde. Det avgjørende spørsmålet ved en straffesak, skyldspørsmålet — med andre ord tiltaltes og vitnenes troverdighet — , avgjøres av juristene (og eventuelt legdommerne). Den som foretar den judisielle observasjon skal begrense seg til å besvare visse spørsmål (om sinnssykdom eller bevisstløshet i gjerningsøyeblikket), og forholde seg helt lojalt til den konklusjon om skyld som retten kommer frem til. Også når det gjelder disse rettspsykiatriske “diagnosene”, gjelder det strenge kriterier, bygget på vitenskapelig forskning.
Ved å påta seg å være sakkyndige i forhold til Fougner-utvalget har de to psykiaterne beveget seg inn i en rolle som så vidt jeg forstår er uten presedens, og inn i et område hvor verken den kliniske psykiatris eller rettspsykiatriens diagnosekategorier med forskningsmessig baserte kriterier, kommer til anvendelse. Et slikt oppdrag må forventes vurdert med et strengt etisk blikk i forkant. Hva er dette for slags oppdrag? Skal man ta stilling til spørsmål som kan besvares med vitenskapelig begrunnede psykiatriske kriterier? Eller kan man, hvis man beveger seg utenfor dette området, risikere å bli tilskrevet en vitenskapelig kompetanse som med rimelighet kan bestrides?
Slik Yssen-Valla-saken utviklet seg i media, hadde den udiskutabelt et preg som kan kalles “the breaking and making of kings”. Om utgangspunktet hadde en politisk dimensjon skal være usagt fra min side, men forløpet hadde uten tvil politiske over- og undertoner. Dette skulle tilsi en ekstra omhyggelig gjennomtenkning fra de sakkyndiges side. Norsk psykiatri har jo en lang tradisjon for kritikk av at psykiatrien lar seg bruke som politisk aktør, slik vi har sett i land vi ikke ønsker å sammenligne oss med.
Et selvfølgelig krav for en sakkyndig observasjon er at observasjonen foregår uhildet og på et selvstendig grunn lag i forhold til sakens øvrige prosedyre. Dette kravet synes imidlertid ikke å være oppfylt i dette tilfellet.
Det er beskrevet at det forelå en “strid mellom ulike virkelighetsoppfatninger” når det gjaldt hva som hadde utspilt seg mellom de to partene i arbeidskonflikten. Har de sakkyndig foretatt en vurdering av disse to virkelighetsoppfatningene, slik at den ene er bedømt som troverdig og den andre mindre troverdig? Det kan synes slik i denne saken. Men da må man kunne forlange svar på spørsmålene om på hvilket grunnlag en slik konklusjon eventuelt er trukket.
Er det på bakgrunn av en troverdighetsvurdering, og hva grunner denne seg i så fall på? Er det foretatt en diagnostisk personlighetsvurdering av de to partene, og i så fall: på hvilket grunnlag? Er den eventuelle bedømmelsen av den ene og annens parts troverdighet når det gjelder virkelighetsoppfatning vurdert under hensyntaken til arbeidskonfliktens fulle, historiske og oppgavefordelingsmessige kontekst?
Den psykiatrifaglige arbeidsoppgaven som synes å ha en viss likhet med den de sakkyndige her har tatt på seg, er oppdraget å vurdere to parters omsorgsevne når det foreligger strid om omsorgsevnen i en barnefordelingssak – riktignok en oppgave som vanligvis foretas av barnepsykologer. Men også på dette notorisk kontroversielle feltet er det strenge krav til faglige begrunnelser for de konklusjoner undersøkeren kommer frem til.
Det kan virke som de sakkyndige har tatt på seg å vurdere, på grunnlag av de to-tre ufordelaktige, av i alt 30 vitneutsagn, hvorvidt Gerd-Liv Vallas håndtering av konflikten med sin underordnede kan betegnes som forbilledlig, respektive ikke forbilledlig, eventuelt klanderverdig lederskap i en arbeidskonflikt. Men finnes det klare kriterier for hva som er ikke forbilledlig, eventuelt klanderverdig lederskap i en enkelt sak, og det som må kalles mobbing eller trakassering?
Meg bekjent finnes det ingen psykiatrifaglige kriterier for et slikt skille. Det kan tenkes at det finnes organisasjonsteorier som operer med slike kategori-kriterier. Muligens gjelder dette for det siterte internasjonale ledelsesutviklingsfirmaet Right Management (Right her i betydningen “riktig” og ikke right” i motsetning til “left”). RM driver en rekke lederskapskurser, også et om konflikthåndtering, ifølge firmaets nettsider. I den grad sakkyndige lener seg på eventuelle rigorøse kriterier fra RMs kursopplegg, bør de i denne sammenhengen opptre som RM-eksperter og ikke som psykiatere. Hvis ikke, risikerer de å fremstå med en urettmessig psykiatrifaglig autoritet.
Inntil en frigivelse av de sakkyndiges rapport in extenso måtte overbevise meg om noe annet, sitter jeg med et inntrykk av de to forøvrig høyt respekterte kolleger i denne sammenheng, trolig på grunn av en opplevelse av tidspress og sakens viktighet for almenheten, har latt seg forlede til å påta seg et oppdrag som ikke psykiatrien har ubestridt kunnskapsmessig grunnlag for å kunne løse. Dermed kan de ha kommet i skade for å svekke psykiatriens omdømme som vitenskapelig begrunnet, politisk nøytral og opinionsmessig upåvirkelig samfunnsinstitusjon.
Som eg skriv om i eigen post på bloggen min, meiner eg at ein psykiatrisk vurdering er ein helseundersøkelse, og denne kan berre bli føretatt med pasientens samtykke, og resultatet er taushetsbelagt på samme måte som alle andre helseopplysningar, og kan ikkje utleverast til verken eit utvalg eller ein arbeidsgjevar.
Ei undersøking av arbeidsmiljø og ein person sin rolle i ein arbeidskonflikt er ikkje, og skal ikkje vere, ein psykiatrisk undersøkelse.
Etter mi meining burde ikkje psykiatere blitt spurt om å delta i ei slik undersøking, og dei burde under alle omstende ha takka nei til å delta.
Me har eit godt rettsvern når det gjeld helseopplysningar i Noreg i dag, og det som her kjem fram av samanblanding av arbeidsmiljø og klinisk undersøking og vurdering av psykisk helse, meiner eg bør vere ivareteke av dagens lovverk. Det er openbert uetisk, og mogleg straffbart.