Vallas rettssikkerhet

Ved å påta seg å være sakkyndige i forhold til Fougner-utvalget har de to psykiaterne beveget seg inn i en rolle som så vidt jeg forstår er uten presedens, og inn i et område hvor verken den kliniske psykiatris eller rettspsykiatriens diagnosekategorier med forskningsmessig baserte kriterier, kommer til anvendelse.

Inn­legg fra Fritt Ords sem­i­nar om Gransk­ing og rettssikker­het 24.mai 2007 av Svein Haugs­g­jerd, over­lege ved Aker uni­ver­sitetssyke­hus og pro­fes­sor ved Høgskolen i Bodø:

Psyki­a­triens legit­imitet som sam­funnsin­sti­tusjon beror på at den hvil­er på et fun­da­ment som er resul­tat av en lang­varig og rig­orøs forskn­ingstradis­jon, nem­lig det diag­nos­tisk sys­tem, et sys­tem som fort­satt og kon­tin­uerlig er gjen­stand for viten­skapelig prøvn­ing. De ulike diag­nos­tiske kat­e­goriene kom­mer til anven­delse først når detal­jerte kri­terier for inklusjon og eksklusjon er til­fredsstilt. Disse kri­te­riene har gjerne grads- og varighet­skrav, og iblant også kon­tekst-krav, i alle fall når det gjelder bedøm­melse av tanke­for­estill­ingers eventuelle avvik fra en nor­mal realitet­sopp­fat­ning. En opp­fat­ning som for de aller fleste oppleves som full­s­tendig ure­al­is­tisk og absurd, kan telle som en vrang­forestill­ing der­som den blir hevdet av en enkelt per­son alene, men teller ikke som en gyldig vrang­forstill­ing der­som per­so­n­en tilhør­er en gruppe som del­er denne oppfatningen.

Slik Yssen-Val­la-sak­en utviklet seg i media, hadde den udiskutabelt et preg som kan kalles “the break­ing and mak­ing of kings”

Rettsp­syki­a­trien er et eget fagom­råde. Det avgjørende spørsmålet ved en straffe­sak, skyld­spørsmålet — med andre ord tiltaltes og vitnenes tro­verdighet — , avgjøres av juris­tene (og eventuelt leg­dom­merne). Den som fore­tar den jud­isielle obser­vasjon skal begrense seg til å besvare visse spørsmål (om sinnssyk­dom eller bevis­stløshet i gjern­ingsøye­b­likket), og forholde seg helt lojalt til den kon­klusjon om skyld som ret­ten kom­mer frem til. Også når det gjelder disse rettsp­syki­a­triske “diag­nosene”, gjelder det strenge kri­terier, bygget på viten­skapelig forskning.

Ved å påta seg å være sakkyn­di­ge i forhold til Fougn­er-utval­get har de to psyki­ater­ne beveg­et seg inn i en rolle som så vidt jeg forstår er uten presedens, og inn i et område hvor verken den kliniske psyki­a­tris eller rettsp­syki­a­triens diag­nosekat­e­gori­er med forskn­ingsmes­sig baserte kri­terier, kom­mer til anven­delse. Et slikt opp­drag må for­ventes vur­dert med et strengt etisk blikk i forkant. Hva er dette for slags opp­drag? Skal man ta still­ing til spørsmål som kan besvares med viten­skapelig begrunnede psyki­a­triske kri­terier? Eller kan man, hvis man beveg­er seg uten­for dette området, risikere å bli tilskrevet en viten­skapelig kom­petanse som med rime­lighet kan bestrides?

Slik Yssen-Val­la-sak­en utviklet seg i media, hadde den udiskutabelt et preg som kan kalles “the break­ing and mak­ing of kings”. Om utgangspunk­tet hadde en poli­tisk dimen­sjon skal være usagt fra min side, men for­løpet hadde uten tvil poli­tiske over- og under­ton­er. Dette skulle tilsi en ekstra omhyggelig gjen­nomtenkn­ing fra de sakkyn­di­ges side. Norsk psyki­a­tri har jo en lang tradis­jon for kri­tikk av at psyki­a­trien lar seg bruke som poli­tisk aktør, slik vi har sett i land vi ikke ønsker å sam­men­ligne oss med.

Et selvføl­gelig krav for en sakkyn­dig obser­vasjon er at obser­vasjo­nen foregår uhildet og på et selvs­tendig grunn lag i forhold til sak­ens øvrige prosedyre. Dette kravet synes imi­dler­tid ikke å være opp­fylt i dette tilfellet.

Det er beskrevet at det forelå en “strid mel­lom ulike virke­lighet­sopp­fat­ninger” når det gjaldt hva som hadde utspilt seg mel­lom de to partene i arbei­d­skon­flik­ten. Har de sakkyn­dig fore­tatt en vur­der­ing av disse to virke­lighet­sopp­fat­nin­gene, slik at den ene er bedømt som tro­verdig og den andre min­dre tro­verdig? Det kan synes slik i denne sak­en. Men da må man kunne for­lange svar på spørsmå­lene om på hvilket grunnlag en slik kon­klusjon eventuelt er trukket.

Er det på bak­grunn av en tro­verdighetsvur­der­ing, og hva grun­ner denne seg i så fall på? Er det fore­tatt en diag­nos­tisk per­son­lighetsvur­der­ing av de to partene, og i så fall: på hvilket grunnlag? Er den eventuelle bedøm­melsen av den ene og annens parts tro­verdighet når det gjelder virke­lighet­sopp­fat­ning vur­dert under hen­syn­tak­en til arbei­d­skon­flik­tens fulle, his­toriske og opp­gave­fordel­ingsmes­sige kontekst?

Den psyki­a­trifaglige arbei­d­sopp­gaven som synes å ha en viss likhet med den de sakkyn­di­ge her har tatt på seg, er opp­draget å vur­dere to parters omsorg­sevne når det fore­lig­ger strid om omsorg­sev­nen i en barne­fordel­ingssak – rik­tig­nok en opp­gave som van­ligvis fore­tas av barnep­sykologer. Men også på dette notorisk kon­tro­ver­sielle fel­tet er det strenge krav til faglige begrun­nelser for de kon­klusjon­er under­søk­eren kom­mer frem til.

Det kan virke som de sakkyn­di­ge har tatt på seg å vur­dere, på grunnlag av de to-tre uforde­lak­tige, av i alt 30 vit­neut­sagn, hvorvidt Gerd-Liv Val­las hånd­ter­ing av kon­flik­ten med sin under­ordnede kan beteg­nes som for­billedlig, respek­tive ikke for­billedlig, eventuelt klan­derverdig led­er­skap i en arbei­d­skon­flikt. Men finnes det klare kri­terier for hva som er ikke for­billedlig, eventuelt klan­derverdig led­er­skap i en enkelt sak, og det som må kalles mob­bing eller trakassering?

Meg bek­jent finnes det ingen psyki­a­trifaglige kri­terier for et slikt skille. Det kan tenkes at det finnes organ­isas­jon­ste­ori­er som oper­er med slike kat­e­gori-kri­terier. Muli­gens gjelder dette for det siterte inter­nasjonale ledelsesutviklings­fir­maet Right Man­age­ment (Right her i betyd­nin­gen “rik­tig” og ikke right” i mot­set­ning til “left”). RM dri­ver en rekke led­er­skap­skurs­er, også et om kon­flik­thånd­ter­ing, ifølge fir­maets nettsider. I den grad sakkyn­di­ge lener seg på eventuelle rig­orøse kri­terier fra RMs kur­sop­p­legg, bør de i denne sam­men­hen­gen opp­tre som RM-ekspert­er og ikke som psyki­atere. Hvis ikke, risik­er­er de å frem­stå med en urettmes­sig psyki­a­trifaglig autoritet.

Inntil en fri­givelse av de sakkyn­di­ges rap­port in exten­so måtte over­be­vise meg om noe annet, sit­ter jeg med et inntrykk av de to forøvrig høyt respek­terte kol­leger i denne sam­men­heng, trolig på grunn av en opplevelse av tid­spress og sak­ens vik­tighet for almen­heten, har latt seg forlede til å påta seg et opp­drag som ikke psyki­a­trien har ube­stridt kunnskapsmes­sig grunnlag for å kunne løse. Dermed kan de ha kom­met i skade for å svekke psyki­a­triens omdømme som viten­skapelig begrun­net, poli­tisk nøy­tral og opin­ion­s­mes­sig upåvirke­lig samfunnsinstitusjon.

TEMA

L

andsorg
anisasj
onen i
Norge

10 ARTIKLER FRA VOX PUBLICA

FLERE KILDER - FAKTA - KONTEKST

2 KOMMENTARER

  1. Som eg skriv om i eigen post på bloggen min, mein­er eg at ein psyki­a­trisk vur­der­ing er ein helse­un­der­søkelse, og denne kan berre bli føre­tatt med pasien­tens sam­tykke, og resul­tatet er taushets­be­lagt på samme måte som alle andre helseop­plysningar, og kan ikkje utleverast til verken eit utvalg eller ein arbeidsgjevar.

    Ei under­søk­ing av arbei­dsmiljø og ein per­son sin rolle i ein arbei­d­skon­flikt er ikkje, og skal ikkje vere, ein psyki­a­trisk undersøkelse.

    Etter mi mein­ing burde ikkje psyki­atere blitt spurt om å delta i ei slik under­søk­ing, og dei burde under alle oms­tende ha tak­ka nei til å delta.

    Me har eit godt rettsvern når det gjeld helseop­plysningar i Noreg i dag, og det som her kjem fram av saman­bland­ing av arbei­dsmiljø og klinisk under­søk­ing og vur­der­ing av psykisk helse, mein­er eg bør vere ivareteke av dagens lovverk. Det er open­bert uetisk, og mog­leg straffbart.

  2. Eg vil legge til at taushets­be­lagte opplysningar er pasien­ten sin rett til å levere ut, og der­som pasien­ten sjølv ønsker å dele slike opplysningar, kan pasien­ten gjere dette.

    Slik eg opp­fat­tar saka var ikkje den under­søk­te ein­gong ori­en­tert om at inter­vjuet var ein helseundersøkelse.

    Avil

    http://haustljos.wordpress.com

til toppen