I juni 2009 kan en halv milliard europeere stemme inn representanter til en ny periode i EU-parlamentet (se egen artikkel). På hvilke måter har EU-parlamentet økt sin makt, og hva betyr det for utviklingen av demokratiet i Europa? Vi har spurt professor Erik Oddvar Eriksen, direktør ved Arena Senter for europaforskning, Universitetet i Oslo.
Hvordan har EU-parlamentets maktposisjon utviklet seg?
“Det er en opplest og vedtatt sannhet at EU-parlamentet (EP), som siden 1979 har vært direkte valgt av folket, har fått mye mer makt. Det er spesielt siden Enhetsakten i 1986 at EP har fått mer lovgivende makt. Makten til Rådet — der de nasjonale ministrene møtes og treffer beslutninger — ble utfordret av Parlamentet. Det er forskjellige prosedyrer med henblikk på hvordan lover skal fattes. Den felles beslutningsprosedyren — “codecision” — er stadig mer blitt regelen, og den er nå også nedsatt i den nye Lisboa-traktaten. Det betyr at lovene må ha støtte både fra EP og Rådet for å kunne gå igjennom. EP har utviklet seg fra å være en prateklubb til å bli en forsamling med lovgivende makt, og også makt til å kontrollere Kommisjonen. For eksempel tvang EP Santer-kommisjonen til å gå av i 1999. De har tatt seg makt, og gjort dette fordi de er de eneste som snakker for folket i Europa — de andre snakker for statene. EP kan si at det er en slags institusjonalisering av folkeviljen. Vi ser konturene av at EU utvikler seg til et tokammersystem slik man kjenner det fra andre politiske systemer. Men Rådet er fortsatt den sterkeste aktøren.”
Erik Oddvar Eriksen (foto: Arena).
Hvordan kan EPs makt sammenlignes med nasjonale parlamenter?
“Det er ikke parlamentarisme i EU. Hvis du regner Kommisjonen som den utøvende makt, må ikke den ha grunnlag i parlamentet. Riktignok er det kommet inn at kommissærene og Kommisjonens president må godkjennes av EP. Sånn sett har EP fått litt av den makten som et nasjonalt parlament har, men de har mye mindre makt.”
Kan man også si at EP tiltar seg makt mens nasjonale parlamenter taper makt? Det har jo vært snakket mye om at nasjonalstaten mister makt til overnasjonalt nivå.
“Det EU gjør, fører til at nasjonale beslutninger blir tatt overnasjonalt og ikke av nasjonalstaten, og da taper parlamentene makt. Europeisk integrasjon har styrket regjeringene i landene og dommerne. Den utøvende og dømmende makt har styrket seg på bekostning av den lovgivende makt. At EP får mer makt er en måte å ta tilbake makten som folket har mistet.”
Så EPs økte makt gjør EU mer demokratisk?
“Det er klart. Dette er en måte å kompensere for det demokratiske underskuddet i EU. Men en kan også si at i den nye traktaten er det ikke bare EP som styrker seg, men også de nasjonale parlamentene. De skal bringes inn som overvåker av subsidiaritet, prinsippet om at beslutninger skal tas på lavest mulig nivå. Gjennom ulike mekanismer skal nasjonale parlamenter bringes tidligere inn i den europeiske lovgivningsprosessen.”
Irland sa nei til Lisboa-traktaten i en folkeavstemning i fjor. Dersom irene ombestemmer seg og traktaten går igjennom, hva får det å si for EP?
“Det vil gi mer makt til EP på bekostning av Rådet. Dette er jo allerede halvveis på plass, så det vil ikke skje så mye nytt. Dagens system blir formalisert, og flere saker kommer inn under ordningen med codecision. Men sett over litt lengre tid er EPs utvikling utrolig interessant. Det at EP har fått så mye makt, betyr jo at nasjonale politikere har gitt fra seg makt til et overnasjonalt organ. Det er en enestående utvikling. Man har fått til utrolig mye på de 50–60 årene siden 2. verdenskrig. Tenk på statene som sto med våpen mot hverandre, og plutselig begynner de å velge et overnasjonalt parlament som skal bestemme for dem.”
Hvordan kan den enkelte representant og partigruppe utøve makt i EP?
“Det er Kommisjonen som har initiativretten i EU. Tidligere sonderte Kommisjonen i Rådet før de tok initiativ til ny lovgivning, for å finne ut hva det var mulig å få gjennomslag for. Men nå må Kommisjonen også konsultere EP i initiativfasen, for å se om det er sjanse for å få det igjennom i EP. Det er én viktig måte å utøve makt på. Så er det makten de har til å stemme ned ting, kalle Kommisjonen inn på teppet og stille den til ansvar.”
Demokratiet må voktes. Utenfor inngangen til EU-parlamentet i Brussel (foto: oaø. Med CC-lisens).
Valgdeltakelsen har gått ned ved hvert eneste EU-valg. Hva er de viktigste grunnene til den relativt lave deltakelsen og til nedgangen?
“Det er et paradoks at valgdeltakelsen har sunket dramatisk parallelt med at EP har fått mye mer makt. Det er nok flere grunner til dette. På det nasjonale plan spiller partisystemet en viktig rolle i det å klargjøre skillelinjene i politikken og de ulike alternativene velgerne står overfor. EU mangler et virkelig partisystem. EP-valgene blir derfor ofte karakterisert som ”annenrangs nasjonale konkurranser” hvor nasjonale saker dominerer debatten. Det blir vanskelig for velgerne å se hvordan stemmene deres vil utgjøre en forskjell, og mange velger å bli hjemme. Dette forsterkes av at mange føler liten grad av identifikasjon med EU. Når det gjelder nedgangen, så føyer den seg inn i et generelt mønster av synkende valgdeltakelse, også ved nasjonale valg. Ved forrige valg i 2004 var nok øst-utvidelsen noen måneder tidligere en viktig grunn til den dramatiske nedgangen vi så da. De fleste av de nye medlemslandene hadde en ekstremt lav valgdeltakelse.”
Hvordan påvirkes Norge av det som skjer i EP?
“Så lenge EU var mer basert på at stater samarbeider, kunne Norge ivareta sine interesser ved å snakke med de andre statene. En hadde også en adgang gjennom Kommisjonen, hvor Norge har medlemmer i en del av komiteene. Jo mer makten flyttes fra Rådet til EP, jo verre blir det for Norge. Nå kan ikke Norge gå til Danmark eller Sverige for å få hjelp med en sak. Man må gå til EP, og hvordan gjør man det? Dette vurderes nå på politisk nivå i Norge, fordi det blir vanskeligere å ivareta norske interesser når EP får mer makt. Det positive her er at parlamentariseringen medfører større åpenhet, og Norge vil ha lettere tilgang på informasjon.”
Artikkelen er publisert i samarbeid med magasinet Aftenposten Innsikt.
[…] I et intervju jeg gjorde med EU-forsker Erik Oddvar Eriksen tidligere i år, forklarte han den lave deltakelsen slik: På det nasjonale plan spiller partisystemet en viktig rolle i det å klargjøre skillelinjene i politikken og de ulike alternativene velgerne står overfor. EU mangler et virkelig partisystem. EP-valgene blir derfor ofte karakterisert som ”annenrangs nasjonale konkurranser” hvor nasjonale saker dominerer debatten. Det blir vanskelig for velgerne å se hvordan stemmene deres vil utgjøre en forskjell, og mange velger å bli hjemme. Dette forsterkes av at mange føler liten grad av identifikasjon med EU. Når det gjelder nedgangen, så føyer den seg inn i et generelt mønster av synkende valgdeltakelse, også ved nasjonale valg. Ved forrige valg i 2004 var nok øst-utvidelsen noen måneder tidligere en viktig grunn til den dramatiske nedgangen vi så da. De fleste av de nye medlemslandene hadde en ekstremt lav valgdeltakelse. […]