Utfordrer EUs diskrete makt

Et selvbevisst EU-parlament får mer og mer makt. I juni går flere hundre millioner europeere til valgurnene.

BRUSSEL. Ved siden av inn­gan­gen til EU-par­la­men­tet står en sta­tue. En rak, slank kvinne­skik­kel­se med barsk, alvor­lig mine hol­der en stor E høyt opp over hodet. Sta­tu­en, som selv­sagt bærer nav­net «Euro­pe», vil­le gjort et mek­tig, kan­skje pom­pøst inn­trykk — had­de det ikke vært for den beskjed­ne stør­rel­sen og den unn­se­li­ge plas­se­rin­gen, klemt inne mel­lom feil­par­ker­te biler og mope­der.

Som sym­bol på EUs makt tref­fer sta­tu­ens tve­ty­di­ge bud­skap godt. Unio­nen har stor påvirk­ning på med­lems­land og uten­for­land, men mest gjen­nom lite pran­gen­de lover og reg­ler. Den erob­rer med para­gra­fer og for­hand­lin­ger, ikke våpen­makt. Plas­se­rin­gen uten­for par­la­ments­byg­nin­gen i rue Wier­tz gir Euro­pa-kvin­nen en eks­tra dimen­sjon. Inne i huset sit­ter folke­valg­te som gjer­ne vil ha mer å si over euro­pe­isk poli­tikk, og de lyk­kes bed­re og bed­re. Siden det førs­te direk­te val­get til EU-par­la­men­tet i 1979 har insti­tu­sjo­nen styr­ket sin makt­po­si­sjon bety­de­lig, og par­la­men­ta­ri­ker­ne får sta­dig stør­re inn­fly­tel­se over mye av EUs lov­giv­ning (se egen artik­kel).

I juni er det igjen euro­pa­valg. Bor­ger­ne i Unio­nens 27 med­lems­land, en halv mil­li­ard men­nes­ker, skal vel­ge 736 repre­sen­tan­ter til par­la­men­tet.

Mangfoldige påvirkningsmuligheter

Anna Ibris­agic er en av EU-par­la­men­ta­ri­ker­ne som håper at vel­ger­ne gir hen­ne for­ny­et til­lit og fem nye år. I 1992 kom hun til Luleå som flykt­ning fra kri­gen i Bos­nia. Etter noen måne­der i Sve­ri­ge meld­te hun seg inn i Mode­ra­ter­na — mest for­di det var par­ti­et som var mest pro-euro­pe­isk og had­de den kla­res­te visjo­nen for Euro­pa, for­tel­ler hun over et glass appel­sin­juice i par­la­men­tets Mem­bers Bar.

Anna Ibrisagic (foto: Peter Knutsson/moderat.se)Anna Ibris­agic (foto: Peter Knutsson/moderat.se)

Etter tre år i Riks­da­gen ble Ibris­agic valgt inn i EU-par­la­men­tet i 2004 som en av Sve­ri­ges 19 repre­sen­tan­ter. Det var en opp­tur å bli «MEP» (Mem­ber of the Euro­pean Par­lia­ment) etter oppo­si­sjons­til­væ­rel­se i Stock­holm.

– Den størs­te for­skjel­len er at her fin­nes det så man­ge inter­esse­ni­vå­er at du kan ska­pe deg alli­an­ser hvor du vil for det du vil opp­nå, sier hun.

For det førs­te kan en MEP ska­pe alli­an­ser via parti­grup­pe­ne. Hvis Ibris­agic får med seg alle repre­sen­tan­te­ne i grup­pen av sen­trums-høyre­par­ti­er EPP, vin­ner hun fram med sitt for­slag. For det and­re kan hun byg­ge alli­an­ser i enkelt­sa­ker med MEP-er fra and­re land, på tvers av parti­grup­pe­ne.

– Hvis jeg vil ha gjen­nom­slag for et end­rings­for­slag, kan jeg få stør­re hjelp av en polsk eller slo­va­kisk sosial­de­mo­krat enn fra en fransk eller bel­gisk kon­ser­va­tiv. Det går an å ska­pe alli­an­ser avhen­gig av din egen vil­je, krea­ti­vi­tet og dyk­tig­het til å ska­pe kon­tak­ter. Her er per­son­li­ge kon­tak­ter alt. De ser ikke et par­ti når de ser deg, de ser en per­son, sier Ibris­agic.

Blant så man­ge repre­sen­tan­ter må en pro­fi­le­re seg for å bli lagt mer­ke til, leg­ger hun til.

– Det gjel­der å være eks­pert på noe, så kom­mer and­re og spør deg om råd.

Det er abso­lutt vik­ti­ge beslut­nin­ger Ibris­agic kan påvir­ke på dis­se måte­ne — beslut­nin­ger som også får direk­te virk­nin­ger i Nor­ge gjen­nom EØS-avta­len. Par­la­men­tet spil­te for eksem­pel en avgjø­ren­de rol­le i for­hand­lin­ge­ne om det omstrid­te tje­neste­di­rek­ti­vet.

Den gam­le opp­fat­nin­gen av EU-par­la­men­tet som en prate­klubb er defi­ni­tivt avleggs. Par­la­men­tet har med­be­stem­mel­ses­rett over en stor andel av de nye EU-love­ne som frem­mes. Ved uenig­het mel­lom par­la­men­tet og Rådet, der med­lems­lan­de­nes minist­re sit­ter, må de to insti­tu­sjo­ne­ne arbei­de seg fram til et kom­pro­miss. Der­som ire­ne sier ja til den nye Lis­boa-trak­ta­ten i en folke­av­stem­ning sene­re i år, øker inn­fly­tel­sen til Ibris­agic og hen­nes kol­le­ger enda mer. Blant annet vil de få inn­fly­tel­se over hele EUs bud­sjett, mot halve i dag.

Lobbyister i komitemøtene

Noen minut­ters spa­ser­tur fra par­la­men­tet hol­der det nors­ke kon­su­lent­fir­ma­et Brus­sel­kon­to­ret til. Å føl­ge med på hva som skjer i par­la­men­tet hører til de fas­te ruti­ne­ne for Brus­sels tusen­vis av lob­by­is­ter.

– Par­la­men­tet er EUs poli­tis­ke are­na. Alle møter er åpne, fra ple­nums- til komite­mø­ter. Vi er til ste­de på debat­ter og bidrar med inn­spill om saker som er vik­ti­ge for våre kli­en­ter, sier assis­te­ren­de dag­lig leder Hele­ne Tof­te.

EU-sys­te­met kan vir­ke ugjen­nom­tren­ge­lig for den som for­sø­ker å ori­en­te­re seg i det for førs­te gang. De for­skjel­li­ge insti­tu­sjo­ne­nes nett­si­der inne­hol­der mye infor­ma­sjon, men den er ikke all­tid så godt til­rette­lagt. Hvis man øns­ker å føl­ge den poli­tis­ke pro­ses­sen til en aktu­ell sak er «Legis­la­ti­ve Obser­va­tory» på par­la­men­tets nett­side et godt sted å star­te. Det er like­vel essen­si­elt å være til ste­de i Brus­sel og pleie per­son­li­ge kon­tak­ter hvis man øns­ker å hol­de seg opp­da­tert på hva som skjer i par­la­men­tet og de and­re EU-insti­tu­sjo­ne­ne, mener Tof­te.

Par­la­men­tet er takk­nem­lig å arbei­de mot, bekref­ter fle­re akti­vis­ter og lob­by­is­ter. Noe av grun­nen er nett­opp at det er en folke­valgt for­sam­ling.

– Repre­sen­tan­te­ne har ofte sto­re poli­tis­ke ambi­sjo­ner på Euro­pas veg­ne. De vil bru­ke EUs poli­tis­ke og øko­no­mis­ke tyng­de til å end­re ver­den. For å bli gjen­valgt må de vise til resul­ta­ter, og der­med tar de gjer­ne spen­sti­ge ini­tia­ti­ver, sier Tof­te.

Mer makt, laber interesse

Opp­svin­get i EU-par­la­men­tets makt bur­de i teori­en ha ført til stør­re inter­es­se for euro­pa­val­ge­ne, men i prak­sis har det mot­sat­te skjedd. Valg­del­ta­kel­sen har falt kon­ti­nu­er­lig helt siden det førs­te val­get i 1979, og nåd­de i 2004 et fore­lø­pig lav­mål med 45 pro­sent (se figur):

Deltakelse ved valg til EU-parlamentet (ill: Håvard Legreid)

Fram mot val­get i juni mang­ler det ikke på vel­men­te ini­tia­ti­ver for å gjø­re noe med pro­ble­met. Eksem­pel­vis støt­ter EU-kom­mi­sjo­nen og en lang rek­ke orga­ni­sa­sjo­ner pro­sjek­tet «Euro­pe­is­ke bor­ger­kon­sul­ta­sjo­ner». Målet er å trek­ke med vel­ge­re i alle 27 med­lems­land i en pan­euro­pe­isk nett­de­batt som skal mun­ne ut i kon­kre­te poli­tis­ke for­slag og et «bor­gert­opp­møte» i mai. Det skal mye til om det­te skal lyk­kes ordent­lig, til tross for smar­te nett­si­der med smile­fjes. På de engelsk­språk­li­ge side­ne vak­te et for­slag om å inn­føre espe­ran­to som euro­pe­isk skole­fag størst inter­es­se i begyn­nel­sen av året — nep­pe blant de mest sen­tra­le valg­kamp­sa­ke­ne.

Pro­ble­met er vel­kjent: Euro­pe­ere for­hol­der seg helst til sine nasjo­na­le debat­ter og poli­ti­ke­re. Språk­pro­ble­me­ne og man­ge­len på all­euro­pe­is­ke medi­er gjør det vans­ke­lig å ska­pe en offent­lig­het på tvers av nasjons­gren­se­ne. Også valg­kam­pen før euro­pa­val­ge­ne drei­er seg mest om nasjo­na­le saker.

Lis­boa-trak­ta­ten inne­hol­der en ny meka­nis­me om bor­ge­r­i­ni­tia­ti­ver som kan være et steg på vei­en mot en fel­les offent­lig­het. Den som kan skaf­fe minst en mil­lion under­skrif­ter fra EU-bor­ge­re for­delt på et bety­de­lig antall med­lems­land, kan for­lan­ge at EU-kom­mi­sjo­nen tar affæ­re i en bestemt sak. EU-par­la­men­ta­ri­ke­re har gre­pet den­ne mulig­he­ten på for­skudd. En sak som sær­lig tyn­ger par­la­men­tets omdøm­me er den kon­stan­te pend­lin­gen mel­lom de to hoved­se­te­ne i Stras­bourg og Brus­sel. Et ini­tia­tiv om å drop­pe Stras­bourg, og slik spa­re nær­me­re 2 mil­li­ar­der kro­ner i året, har sam­let 1,2 mil­lio­ner under­skrif­ter. En annen tung sym­bol­sak er man­ge­len på kvin­ner på høy­es­te nivå i EU. Den dans­ke MEP-en Chris­tel Schal­de­mo­se står bak bor­ge­r­i­ni­tia­ti­vet «Fema­les in front», som kre­ver at minst ett av leder­ver­ve­ne skal til­de­les en kvin­ne. Over 150.000 har skre­vet under på det­te.

Fra diskret til kontant makt

Med sin bak­grunn fra Bal­kan mener Anna Ibris­agic at hun for­står de nye øst­euro­pe­is­ke med­lem­me­nes prio­ri­te­rin­ger. EU betyr i dag det sam­me for øst­euro­pe­er­ne som for Frank­ri­ke og Tysk­land for 50 år siden, mener hun: en garan­ti for demo­kra­ti.

– For oss som har hatt umid­del­bar kon­takt med elen­dig­he­ten — om det var kom­mu­nis­men, Jern­tep­pet, Ber­lin­mu­ren eller om det var krig, for oss har EU all­tid vært garan­ti­en for fred, fri­het og demo­kra­ti, sier hun.

Det er med and­re ord vir­ke­lig en for­skjell på det «gam­le» og «nye» Euro­pa. I vest er EU først og fremst blitt et øko­no­misk pro­sjekt. Den nye gene­ra­sjo­nen lede­re har glemt den his­to­ris­ke lek­sen, mener Ibris­agic.

EU tok i 2007 opp Roma­nia og Bul­ga­ria som nye med­lem­mer. Sto­re pro­ble­mer med kor­rup­sjon og orga­ni­sert kri­mi­na­li­tet viser at beslut­nin­gen var for­has­tet, mener kri­ti­ke­re. De to lan­de­ne bur­de hatt mer tid på seg til å ryd­de opp, for det er en tendens til at reform­tem­po­et avtar når et land først er blitt med­lem. Men Anna Ibris­agic er helt uenig i den­ne kri­tik­ken. Hun ser utvi­del­sen til Øst-Euro­pa i et sik­ker­hets­po­li­tisk per­spek­tiv og arbei­der sær­lig for med­lem­skap for res­ten av lan­de­ne i det tid­li­ge­re Jugo­sla­via. Det er vik­tig for Euro­pas sik­ker­het å knyt­te dem til EU så fort de er rede til det, mener Ibris­agic. For det fin­nes en kon­kur­rent: Russ­land arbei­der aktivt for å frem­me sine inter­es­ser gjen­nom opp­kjøp i ener­gi- og tele­kom-sek­to­re­ne, og ved å støt­te den ene part i etnis­ke kon­flik­ter som i Koso­vo og Bos­nia.

Europe - statue i Brussel (foto: oaø)BILDET: «Euro­pe» er laget av kunst­ne­ren May Claer­hout (foto: oaø. Med CC-lisens).

– Enten set­ter du din brik­ke på sjakk­bret­tet, eller så gjør noen and­re det, sier hun. Og føy­er for sik­ker­hets skyld til: — I det­te til­fel­let er den and­re Russ­land.

EUs makt utøves fort­satt mest på dis­kret vis, gjen­nom vans­ke­lig les­ba­re, men bin­den­de direk­ti­ver og dom­stols­be­slut­nin­ger. Med øst­euro­pe­er­ne på laget end­rer EU-sti­len seg. De nye euro­pe­er­ne er nok mer til­bøye­li­ge til å fan­ge opp gnis­ten fra Euro­pa-kvin­nens øyne når de pas­se­rer sta­tu­en i rue Wier­tz.

Artik­ke­len er pub­li­sert i sam­ar­beid med maga­si­net Aften­pos­ten Inn­sikt.

TEMA

R

ussland

30 ARTIKLER FRA VOX PUBLICA

FLERE KILDER - FAKTA - KONTEKST

INGEN KOMMENTARER

Kommentarfeltet til denne artikkelen er nå stengt. Ta kontakt med redaksjonen dersom du har synspunkter på artikkelen.

til toppen