Spadens navn

Hva med å legge en skatt på tv-distributører som øremerkes landets kommersielle allmennkringkaster?

Nyt­tår­saften gikk TV 2s kons­esjon som all­mennkringkaster ut. Nå arbei­des det hardt i Kul­tur­de­parte­mentet med årets kan­skje vik­tig­ste mediepoli­tiske spørsmål: Hvor­dan bevare kom­mer­sielt all­mennkringkast­ings-tv i Norge?

Mediepoli­tikk han­dler som kul­tur­poli­tikk ellers egentlig om hvor­dan stat­en ivare­tar det Ytrings­fri­het­skom­misjo­nen i sin tid kalte dens ”infra­struk­tu­rans­var” i forhold til offent­ligheten: Stat­en skal se til at vilkårene lig­ger til rette for reell ytrings- og infor­masjons­fri­het. Mang­fold og kvalitet skal kjen­neteg­ne mest mulig av medie- og kulturtilbudet. 

Det er alt­så klart legit­imt å intro­dusere eller endre lover og regler som diverse aktør­er i medi­er og kul­turliv må forholde seg til hvis en med dette bedr­er offent­lighetens demokratiske infra­struk­tur. Hvis det tjen­er det overordnede målet best, kan man selvføl­gelig også bestemme seg for å gjøre ingent­ing, alt­så over­late et område til marked­skreftene og seg selv. 

Men hvis man sier man vil over­late noe til markedet, kan man vanske­lig sam­tidig si at stat­en skal fast­sette hva markedet skal si. 

TV 2 har i det aller meste av sin his­to­rie vært strålende butikk for sine eiere

Kul­tur­de­parte­mentets ledelse prøver seg likev­el nå med denne typen poli­tisk akro­batikk. Konkret dreier det seg om at TV 2 vil ha mer penger av kabelsel­skapene for at sel­skapet skal gå med på å bli dis­tribuert til alle kablede hjem. Som all­mennkringkast­ingskons­esjonær var TV 2 en ’must carry’-kanal som kabelsel­skapene ikke ville betale stort for å formi­dle — de måtte jo inklud­ere TV 2 i tilbudet sitt uansett. 

Nå er det duket for kon­flikt om hva som er rik­tig pris på TV 2s kanaler. Ifølge Dagens Næringsliv ønsker TV 2 seg cir­ka 250 mil­lion­er i året — særlig om en skal fort­sette med pro­gram­pro­fil omtrent som før. Departe­mentet har så sagt at dette vil de over­late til aktørene selv — prisen for TV 2‑sendingene skal fast­settes på ”markedsmes­sige vilkår”. Men hvis TV 2 ikke er fornøyd med prisen, skal den fast­settes av en form for statlig nem­nd! Det er forståelig at TVNorges sjef Har­ald Strømme undret seg i DN: ”Hvor­dan man skal definere en marked­spris i et marked der markedsmekanis­men er fjer­net, er for meg et ubesvart spørsmål”.

Bak­grun­nen for dette, er utlysnin­gen i fjor høst av en ny, fem-årig kons­esjon for kom­mer­sielt fjern­syn med visse all­mennkringkast­ings­for­p­lik­telser — nå vis­st­nok kalt ”en avtale som formidlingsp­lik­tig all­mennkringkaster”. Trond Giske bek­jent­gjorde utlysnin­gen samme dag som han for­lot Kul­tur­de­parte­mentet. TV 2 hadde, med A‑presse- og Arbei­der­par­ti-man­nen Alf Hil­drum i spis­sen, drevet lob­byvirk­somhet i lang tid for å bedre sine ram­mevilkår — i god tid før kons­esjo­nen gikk ut. Inntek­tene har blitt bety­delig redusert i finan­skrise­tider og det er diverse sky­er i horisonten. 

Lusekofte-kom­mer­sial­isme i kom­bi­nasjon med jour­nal­is­tisk pro­duk­sjon på høyt nivå

TV 2 har i det aller meste av sin his­to­rie vært strålende butikk for sine eiere, etter­som de var eneste kanal som kunne til­by adgang til prak­tisk talt alle lan­dets hus­stander. De opp­nådde dette priv­i­legi­et, ’a license to print mon­ey’, ved, i prin­sip­pet, å etterkomme noen få, løselige innhold­skrav og et krav om å ha hov­ed­kon­tor i Bergen. Nå, etter dig­i­talis­erin­gen av bakkenet­tet, i et land smekkfullt av kabler og parabolanten­ner, er det mange kanaler som kan til­by dette. Og det helt uten poten­sielt fort­jen­este­hem­mende for­p­lik­telser. Konkur­ransen mel­lom de kom­mer­sielle kana­lene er hard­ere enn noen gang.

Hvor­for satser da TV 2 ikke bare på kraften i vare­mer­ket de har oppar­bei­det over snart 20 år, blås­er i kons­esjon og forhan­dler med Telenor og Get ”på markedsmes­sige vilkår”? Da ville de kunne bruke pro­duk­sjon­s­mask­iner­i­et sitt utelukkende på helkom­merse pro­gram og dessuten legge ned alt i Bergen, en lokalis­er­ing mange har trodd bare er en dyr forpliktelse. 

Hov­ed­fork­larin­gen må være at TV 2 ikke er sikre på at de ville få en pris nær den de ønsker seg fra kabelsel­skapene. Å svare på lave pris­til­bud ved å nek­te å være med i ett eller flere kabel­nett, ville bety tap av hun­dretusen­er av seere og dermed bety­delig fall i reklamein­ntek­tene. Nå vil sel­skapet alt­så at stat­en skal garan­tere at de opp­når det de selv men­er er markedsmes­sige vilkår, selv om markedet, et par kabelsel­skaper, men­er noe annet. 

Men flere forhold kan spille inn. All­mennkringkaster­rollen har gitt et klart skille mel­lom TV 2 og andre kom­mer­sielle kanaler i Norge. Pro­gram­pro­filen og kanalens halvoff­isielle sta­tus (konge­paret var ikke involvert i verken TV3s eller TVNorges åpn­ing­spro­gram­mer) har bety­dd mye for sel­skapets vare­merkei­den­titet og generell good­will for eksem­pel i poli­tiske kretser. Dette har det også en klar kom­mer­siell ver­di å opprettholde. 

Dessuten kan verdi­s­tand­punkt av ikke-økonomisk art internt i TV 2 ha betyd­ning: Hil­drum og svært mange av hans medar­bei­dere vil sikkert gjerne fort­sette å pro­dusere kvalitet­sjour­nal­is­tikk som i alle fall i blant vil koste mer enn den bringer inn. Og da trenger de en økonomisk buffer andre reklamekanaler ikke har. 

Endelig er det klart at Bergen kom­mune og en rekke poli­tikere fra byen, inklud­ert en daværende forsvarsmin­is­ter, job­bet hardt for å beholde TV 2 i byen. Sel­skapet er blitt svært vik­tig for både næringsstruk­tur, kul­turliv og utdan­ningssek­tor. En fly­t­ting ville etter­latt et bety­delig tom­rom på disse og andre områder. 

…en min­i­mal til­leg­gslisens til styrk­ing av allmennkringkastings-tilbudet

Hva en hadde som lokale lokkemi­dler, vet jeg ikke. Men sen­tralt ble det trolig ymtet om visse garan­terte til­leg­gsin­ntek­ter som pre­mie for under­teg­nelse (og over­hold­else?) av en ny kons­esjon. Det er ikke bare i Bergen et kons­esjons­fritt, helkom­mer­sielt TV 2 ville etter­late et tom­rom. Kanalens lusekoftekom­mer­sial­isme i kom­bi­nasjon med jour­nal­is­tisk pro­duk­sjon på høyt nivå og til­leg­gskana­lene de har fått for lite ros for — nyhet­skanalen og den utmerkede filmkanalen — er vik­tige for en sunn økolo­gi i det norske tv-uni­ver­set. Dette tror jeg er en vur­der­ing Kul­tur­de­parte­mentet og stort­ingspoli­tikere flest vil dele. 

Men hvor­for skal det poli­tiske målet om å beholde TV 2 omtrent som før opp­nås ved en ”marked­sløs­ning” som ikke er en marked­sløs­ning — om en i det hele kan snakke om et reelt fun­gerende marked her? Kan en ikke i stedet legge en skatt på kabelsel­skaper og kan­skje andre dis­trib­utør­er som er øre­mer­ket lan­dets kom­mer­sielle all­mennkringkaster og som innbringer rundt reg­net 250 mil­lion­er i året? Dis­trib­utørene vil nok vite å ta pen­gene igjen fra pub­likum. Slik inn­føres ad omveier en min­i­mal til­leg­gslisens til styrk­ing av all­mennkringkast­ingstil­budet i lan­det, vil noen si. Men det er en øre­mer­ket skatt på tv-dis­tribusjon. En spade er stadig en spade. 

Artikke­len ble først pub­lis­ert i Dagens Næringsliv 30. jan­u­ar 2010.

TEMA

A

llmennk
ringkas
ting

65 ARTIKLER FRA VOX PUBLICA

FLERE KILDER - FAKTA - KONTEKST

1 KOMMENTAR

  1. […] Spadens navn Hva med å legge en skatt på tv-dis­trib­utør­er som øre­merkes lan­dets kom­mer­sielle all­mennkringkaster? Av Jostein Gripsrud […]

til toppen