Nyttårsaften gikk TV 2s konsesjon som allmennkringkaster ut. Nå arbeides det hardt i Kulturdepartementet med årets kanskje viktigste mediepolitiske spørsmål: Hvordan bevare kommersielt allmennkringkastings-tv i Norge?
Mediepolitikk handler som kulturpolitikk ellers egentlig om hvordan staten ivaretar det Ytringsfrihetskommisjonen i sin tid kalte dens ”infrastrukturansvar” i forhold til offentligheten: Staten skal se til at vilkårene ligger til rette for reell ytrings- og informasjonsfrihet. Mangfold og kvalitet skal kjennetegne mest mulig av medie- og kulturtilbudet.
Det er altså klart legitimt å introdusere eller endre lover og regler som diverse aktører i medier og kulturliv må forholde seg til hvis en med dette bedrer offentlighetens demokratiske infrastruktur. Hvis det tjener det overordnede målet best, kan man selvfølgelig også bestemme seg for å gjøre ingenting, altså overlate et område til markedskreftene og seg selv.
Men hvis man sier man vil overlate noe til markedet, kan man vanskelig samtidig si at staten skal fastsette hva markedet skal si.
TV 2 har i det aller meste av sin historie vært strålende butikk for sine eiere
Kulturdepartementets ledelse prøver seg likevel nå med denne typen politisk akrobatikk. Konkret dreier det seg om at TV 2 vil ha mer penger av kabelselskapene for at selskapet skal gå med på å bli distribuert til alle kablede hjem. Som allmennkringkastingskonsesjonær var TV 2 en ’must carry’-kanal som kabelselskapene ikke ville betale stort for å formidle — de måtte jo inkludere TV 2 i tilbudet sitt uansett.
Nå er det duket for konflikt om hva som er riktig pris på TV 2s kanaler. Ifølge Dagens Næringsliv ønsker TV 2 seg cirka 250 millioner i året — særlig om en skal fortsette med programprofil omtrent som før. Departementet har så sagt at dette vil de overlate til aktørene selv — prisen for TV 2‑sendingene skal fastsettes på ”markedsmessige vilkår”. Men hvis TV 2 ikke er fornøyd med prisen, skal den fastsettes av en form for statlig nemnd! Det er forståelig at TVNorges sjef Harald Strømme undret seg i DN: ”Hvordan man skal definere en markedspris i et marked der markedsmekanismen er fjernet, er for meg et ubesvart spørsmål”.
Bakgrunnen for dette, er utlysningen i fjor høst av en ny, fem-årig konsesjon for kommersielt fjernsyn med visse allmennkringkastingsforpliktelser — nå visstnok kalt ”en avtale som formidlingspliktig allmennkringkaster”. Trond Giske bekjentgjorde utlysningen samme dag som han forlot Kulturdepartementet. TV 2 hadde, med A‑presse- og Arbeiderparti-mannen Alf Hildrum i spissen, drevet lobbyvirksomhet i lang tid for å bedre sine rammevilkår — i god tid før konsesjonen gikk ut. Inntektene har blitt betydelig redusert i finanskrisetider og det er diverse skyer i horisonten.
Lusekofte-kommersialisme i kombinasjon med journalistisk produksjon på høyt nivå
TV 2 har i det aller meste av sin historie vært strålende butikk for sine eiere, ettersom de var eneste kanal som kunne tilby adgang til praktisk talt alle landets husstander. De oppnådde dette privilegiet, ’a license to print money’, ved, i prinsippet, å etterkomme noen få, løselige innholdskrav og et krav om å ha hovedkontor i Bergen. Nå, etter digitaliseringen av bakkenettet, i et land smekkfullt av kabler og parabolantenner, er det mange kanaler som kan tilby dette. Og det helt uten potensielt fortjenestehemmende forpliktelser. Konkurransen mellom de kommersielle kanalene er hardere enn noen gang.
Hvorfor satser da TV 2 ikke bare på kraften i varemerket de har opparbeidet over snart 20 år, blåser i konsesjon og forhandler med Telenor og Get ”på markedsmessige vilkår”? Da ville de kunne bruke produksjonsmaskineriet sitt utelukkende på helkommerse program og dessuten legge ned alt i Bergen, en lokalisering mange har trodd bare er en dyr forpliktelse.
Hovedforklaringen må være at TV 2 ikke er sikre på at de ville få en pris nær den de ønsker seg fra kabelselskapene. Å svare på lave pristilbud ved å nekte å være med i ett eller flere kabelnett, ville bety tap av hundretusener av seere og dermed betydelig fall i reklameinntektene. Nå vil selskapet altså at staten skal garantere at de oppnår det de selv mener er markedsmessige vilkår, selv om markedet, et par kabelselskaper, mener noe annet.
Men flere forhold kan spille inn. Allmennkringkasterrollen har gitt et klart skille mellom TV 2 og andre kommersielle kanaler i Norge. Programprofilen og kanalens halvoffisielle status (kongeparet var ikke involvert i verken TV3s eller TVNorges åpningsprogrammer) har betydd mye for selskapets varemerkeidentitet og generell goodwill for eksempel i politiske kretser. Dette har det også en klar kommersiell verdi å opprettholde.
Dessuten kan verdistandpunkt av ikke-økonomisk art internt i TV 2 ha betydning: Hildrum og svært mange av hans medarbeidere vil sikkert gjerne fortsette å produsere kvalitetsjournalistikk som i alle fall i blant vil koste mer enn den bringer inn. Og da trenger de en økonomisk buffer andre reklamekanaler ikke har.
Endelig er det klart at Bergen kommune og en rekke politikere fra byen, inkludert en daværende forsvarsminister, jobbet hardt for å beholde TV 2 i byen. Selskapet er blitt svært viktig for både næringsstruktur, kulturliv og utdanningssektor. En flytting ville etterlatt et betydelig tomrom på disse og andre områder.
…en minimal tilleggslisens til styrking av allmennkringkastings-tilbudet
Hva en hadde som lokale lokkemidler, vet jeg ikke. Men sentralt ble det trolig ymtet om visse garanterte tilleggsinntekter som premie for undertegnelse (og overholdelse?) av en ny konsesjon. Det er ikke bare i Bergen et konsesjonsfritt, helkommersielt TV 2 ville etterlate et tomrom. Kanalens lusekoftekommersialisme i kombinasjon med journalistisk produksjon på høyt nivå og tilleggskanalene de har fått for lite ros for — nyhetskanalen og den utmerkede filmkanalen — er viktige for en sunn økologi i det norske tv-universet. Dette tror jeg er en vurdering Kulturdepartementet og stortingspolitikere flest vil dele.
Men hvorfor skal det politiske målet om å beholde TV 2 omtrent som før oppnås ved en ”markedsløsning” som ikke er en markedsløsning — om en i det hele kan snakke om et reelt fungerende marked her? Kan en ikke i stedet legge en skatt på kabelselskaper og kanskje andre distributører som er øremerket landets kommersielle allmennkringkaster og som innbringer rundt regnet 250 millioner i året? Distributørene vil nok vite å ta pengene igjen fra publikum. Slik innføres ad omveier en minimal tilleggslisens til styrking av allmennkringkastingstilbudet i landet, vil noen si. Men det er en øremerket skatt på tv-distribusjon. En spade er stadig en spade.
Artikkelen ble først publisert i Dagens Næringsliv 30. januar 2010.
[…] Spadens navn Hva med å legge en skatt på tv-distributører som øremerkes landets kommersielle allmennkringkaster? Av Jostein Gripsrud […]