Slik lesere ser det: Fem råd om vesentlig journalistikk

Hva slags journalistikk trenger støtte i framtiden? Bergens Tidendes leserombud oppsummerer lesernes tilbakemeldinger.

Debat­ten om frem­ti­dig medie­støt­te har gitt man­ge ny kunn­skap. De er blitt klar over hvor mye støt­te pres­sen får fra sam­fun­net. Pro­duk­sjons­støt­te og fri­tak fra moms utgjør til sam­men ca. 1,7 mil­li­ar­der kro­ner årlig. Den­ne støt­ten går til medie­hus som bedri­ver jour­na­lis­tikk på alle muli­ge (og umu­li­ge) områ­der. Alt fra norsk krig­fø­ring i Afgha­ni­stan til de sis­te ryk­te­ne om Tone Dam­li Aaber­ges pri­vat­liv for­mid­les i dag av medi­er med stat­lig støt­te i ryg­gen. Støt­ten skjel­ner ikke mel­lom vik­tig og uvik­tig jour­na­lis­tikk.

Her kan det kom­me en for­and­ring. Kan­skje støt­ten bør bli mer mål­ret­tet og ta sik­te på å støt­te den nød­ven­di­ge jour­na­lis­tik­ken. Den for­men for jour­na­lis­tikk som de fles­te inn­ser er en for­ut­set­ning for å få et åpent og demo­kra­tisk sam­funns­sys­tem til å fun­ge­re.

Som leser­om­bud i Ber­gens Tiden­de siden 2004 har jeg hatt svært man­ge sam­ta­ler med lese­re om hva slags jour­na­lis­tikk de ser på som vik­tig. Selv­sagt har jeg ikke snak­ket med alle avi­sens 250.000 lese­re. De som tar kon­takt, er gjer­ne de mest enga­sjer­te og de kan slik sett være repre­sen­ta­ti­ve for de man­ge som vil bidra i utvik­lin­gen av sam­funn og styre­sett. Basert på sam­ta­le­ne har jeg satt opp noen punk­ter som opp­sum­me­rer hva man­ge lese­re ser på som vik­tig jour­na­lis­tikk og som sam­fun­net der­for bør støt­te. Den­ne jour­na­lis­tik­ken er nem­lig ikke kom­mer­si­ell. Mar­ke­det er ikke i stand til å finan­siere den.

1. Sett viktige politiske saker på dagsordenen i god tid før beslutningene tas

Nor­ges repre­sen­ta­ti­ve demo­kra­ti byg­ger på fore­stil­lin­gen om folke­su­ve­re­ni­te­ten. Fol­ket skal sty­re gjen­nom sine valg­te repre­sen­tan­ter. Vir­ke­lig­he­ten er imid­ler­tid slik at dis­se repre­sen­tan­te­ne bedri­ver mye poli­tikk og tar man­ge beslut­nin­ger som vel­ger­ne bare spo­ra­disk blir kjent med, og ofte først når beslut­nin­ger er fat­tet og pub­li­kum mer­ker kon­se­kven­se­ne av dem. Da er det for sent å pro­te­ste­re. Poli­ti­ke­re og par­ti­er har sine egne nett­ste­der nå og den offent­li­ge for­valt­ning er mer åpen enn før, men sam­ti­dig er beslut­nings­pro­ses­ser kom­pli­ser­te og de fær­res­te har tid, kref­ter eller mulig­he­ter til å set­te seg godt inn i vik­ti­ge saker som er til behand­ling i kom­mu­na­le eller stat­li­ge orga­ner. Medie­bru­ke­re for­ven­ter at pres­sen gjør den job­ben. Etter­ret­te­lig og kri­tisk jour­na­lis­tikk skal klar­gjø­re hva sake­ne gjel­der, og hvil­ke alter­na­ti­ver en står over­for, slik at berør­te og inter­es­ser­te vel­ge­re både kan gjø­re seg opp en egen mening og del­ta i et offent­lig ord­skif­te om saken før ved­tak fat­tes.

Hvor sterk den­ne for­vent­nin­gen er blant lese­re fikk Ber­gens Tiden­de mer­ke i bybane­sa­ken. Man­ge ankla­get BT for å dri­ve kam­panje­jour­na­lis­tikk for Byba­nen og unn­la­te å bely­se alter­na­ti­ver og trek­ke frem svak­he­te­ne ved den skinne­gå­en­de løs­nin­gen. Kri­ti­ker­ne fikk del­vis med­hold i en mas­ter­opp­ga­ve om BT og bybane­sa­ken. Det som opp­rør­te ber­gen­se­re mest, tror jeg, var at beslut­nin­gen om Byba­nen ble bakt inn i et parti­po­li­tisk kom­pro­miss len­ge før noen had­de over­sikt over kon­se­kven­se­ne av pro­sjek­tet. Man­ge vel­ge­re føl­te seg ført bak lyset og «over­kjørt» og de ankla­get BT for å ha svik­tet sin rol­le både som kri­ti­ker av makt­ha­ve­re og som are­na for åpen debatt.

2. Ta opp samfunnsproblemer som angår mange, og se særlig på statlig maktkonsentrasjon

Pres­sen kal­ler seg gjer­ne «vakt­bik­kje». Den skal avslø­re makt­mis­bruk og for­søm­mel­ser fra både offent­lig og pri­vat virk­som­het. Med vår sto­re, og sta­dig stør­re, offent­li­ge sek­tor, er det natur­lig å se pres­sens vakt­hund­funk­sjon som sær­lig vik­tig i for­hold til virk­som­he­ter som er finan­siert av våre skatte­pen­ger og som etter sitt for­mål skal «tje­ne» oss som sam­funn. Grave­jour­na­lis­tikk er blitt et hon­nør­ord i pres­sen, men det er ikke alt jour­na­lis­ter gra­ver etter som har den sto­re offent­li­ge inter­es­sen. Jeg skul­le øns­ke redak­sjo­ner og enkelt­jour­na­lis­ter til tider tok noe mer hen­syn til sam­fun­nets behov enn egne sær­in­ter­es­ser når de valg­te «grave­pro­sjek­ter». Alt­for ofte fore­går vik­ti­ge dis­ku­sjo­ner om sto­re spørs­mål mer eller mind­re løs­re­vet fra vir­ke­lig­he­tens ver­den. Man­ge spalte­me­ter og sto­re sende­fla­ter vies til poli­tis­ke debat­ter uten rele­vans for­di del­ta­ker­ne i debat­ten, og jour­na­lis­te­ne, ikke kjen­ner vir­ke­lig­he­ten eller ikke for­hol­der seg til den. Målet blir dis­ku­sjo­nen, tem­pe­ra­tu­ren og ikke å få løst noen sam­funns­opp­ga­ve.

BT har gjort en god og grun­dig jobb når det gjel­der kri­tikk­ver­di­ge for­hold innen barne­ver­net. Her mener jeg at avi­sen har levd opp til lese­res for­vent­ning om kri­tisk jour­na­lis­tikk på et sam­funns­om­rå­de som angår man­ge.

Når det gjel­der tog­trans­port, er bil­det for norsk pres­se et annet. Mens den poli­tis­ke debat­ten har gått om høy­has­tig­hets­tog og den ene poli­ti­ke­ren etter den and­re har for­sik­ret lese­re og seere om sine visjo­ner for jern­ba­nen, har svil­ler råt­net til de gra­der at tog har spo­ret av. Rin­ge­riks­ba­nen som skul­le for­kor­te Ber­gens­ba­nen med en skar­ve time, har ingen vært i stand til å rea­li­se­re. Hvor­for lar norsk pres­se poli­ti­ke­re da slip­pe unna med luf­ti­ge tan­ker om høy­has­tig­hets­tog?

Og hva med Nav? Den­ne kata­stro­fa­le kon­struk­sjo­nen som har vans­ke­lig­gjort hver­da­gen for tuse­ner på tuse­ner av syke, uføre­tryg­de­de og alders­pen­sjo­nis­ter, for ikke å snak­ke om de ansat­te i eta­ten. Hvor man­ge grav­en­de pro­sjek­ter er den blitt utsatt for? Det er den­ne typen saker lese­re etter­spør. Og de spør mye. Ikke minst spør de om hva mil­li­ar­de­ne i såkal­te offent­li­ge sat­sin­ger går til. Hva skjed­de med mil­li­ar­de­ne som skul­le gi oss en bed­re psy­kiatrisk helse­tje­nes­te? For ikke å snak­ke om poli­ti­et. Her har også riks­re­vi­sor Jør­gen Kos­mo slått alarm. Bevilg­nin­ge­ne til eta­ten er økt vold­somt sam­ti­dig som opp­kla­rings­pro­sen­ten er gått ned. Hvor­for?

Det­te er bare et par til­fel­dig valg­te eksemp­ler. Nor­ge har en uvan­lig stor offent­lig sek­tor. Både poli­ti­ke­re og pres­se har i gene­ra­sjo­ner trodd at offent­li­ge løs­nin­ger er til bes­te for fel­les­ska­pet. Det kan ha ført til en ukri­tisk aksept av den stat­li­ge makt­kon­sen­tra­sjo­nen vi nå opp­le­ver.

3. Oppretthold sterke journalistiske miljøer utenfor Oslo

BT blir sta­dig min­net om at avi­sen kom­mer ut i Ber­gen. Lese­re mener den der­for skal tale byens og dis­trik­tets sak og dan­ne en mot­vekt mot sen­tral­mak­ten i Oslo-gry­ten. Jeg vil tro alle region­avi­ser og lokal­avi­ser møter til­sva­ren­de krav fra sine lese­re. Det­te kra­vet får også øken­de rele­vans etter­som sen­tra­li­se­rin­gen fort­set­ter. Den har sin egen tyngde­kraft. Når eta­ter og bedrif­ter skal etab­ler­te seg, blir det brukt som argu­ment at «alle and­re» er i Oslo. Å eksis­te­re et annet sted i lan­det frem­stil­les nær­mest som umu­lig. Det­te til tross for at den elekt­ro­nis­ke revo­lu­sjo­nen gjør kon­takt, uav­hen­gig av adres­se, enk­le­re enn noen gang før i his­to­ri­en.

Norsk pres­se er også svært sen­tra­li­sert. De størs­te redak­sjo­ne­ne er der det størs­te mar­ke­det befin­ner seg. Medie­nes orga­ni­sa­sjo­ner hol­der til i sam­me by. Dis­se mil­jø­ene har en tendens til å se ver­den på sam­me måte. De bekym­rer seg ikke om vest­len­din­ge­ne må beta­le sine vei­er og bro­er selv. De enga­sje­rer seg ikke om sta­ten over­la­ter byg­ging av kon­sert­sa­ler og kul­tur­hus til kom­mu­ner og pri­va­te i dis­trik­tet så len­ge den byg­ger ut i Oslo. Og skjev­for­de­lin­gen av helse­mil­lio­ne­ne som har kos­tet Vest­lan­det dyrt, har ald­ri opp­tatt navle­be­sku­en­de redak­sjo­ner i hoved­sta­den. Sli­ke spørs­mål må rei­ses av redak­sjo­ner uten­for Oslo. Der­for er det vik­tig å opp­rett­hol­de et medie­møns­ter med ster­ke redak­sjo­nel­le mil­jø­er spredt lan­det rundt. En even­tu­ell omleg­ging av presse­støt­ten må ikke svek­ke den geo­gra­fis­ke for­de­lin­gen av jour­na­lis­tisk kom­pe­tan­se og tyng­de.

4. Mediene må ha kompetanse på religion og kultur for å dekke det flerkulturelle samfunn

Sam­fun­net vårt er sta­dig i for­and­ring. For den enkel­te kan det være vans­ke­lig å ori­en­te­re seg og for­stå hva som skjer. Folk flyt­ter på seg både geo­gra­fisk og sosi­alt. Hold­nin­ger for­and­res. Nærin­ger for­svin­ner og nye kom­mer til. Pres­sen sier at den «spei­ler vir­ke­lig­he­ten». Det er selv­sagt galt, men den bør i alle fall anstren­ge seg for å beskri­ve vik­ti­ge end­rin­ger i sam­fun­net og der­med hjel­pe folk til å begri­pe noe av det som skjer. I våre dager er det natur­lig å nev­ne utvik­lin­gen av Nor­ge som fler­kul­tu­relt sam­funn som et tema medie­ne har en sole­klar plikt til å bely­se.

Dags­pres­sen er pre­get av har­de nyhe­ter. Den er mate­ria­lis­tisk. Saker som kan sum­me­res opp i tall blir prio­ri­tert for­di de til­syne­la­ten­de er enk­le å for­stå og for­di de er let­te å lage tit­ler til. Spørs­mål knyt­tet til tvil og tro, reli­gion og kul­tur er mye vans­ke­li­ge­re å hånd­te­re. Det gjør ikke saken let­te­re at de fær­res­te redak­sjo­ner har kom­pe­tan­se på den­ne typen spørs­mål. Selv sto­re redak­sjo­ner er ikke spe­si­elt godt utstyrt med med­ar­bei­de­re som kjen­ner Bibe­len, Kora­nen og Tal­mud og som har tatt seg tid til å stu­de­re sam­men­hen­gen mel­lom reli­gion, kul­tur og poli­tikk for de befolk­nings­grup­pe­ne som nå skal smel­tes sam­men til et fler­kul­tu­relt Nor­ge.

5. Det er behov for et mangfold av debattarenaer som slipper flere til

Den nors­ke befolk­ning er svært godt utdan­net, og man­ge øns­ker å del­ta i det offent­li­ge ord­skif­tet om sto­re og små spørs­mål. Utvik­lin­gen av elekt­ro­nis­ke medi­er har gitt uane­de mulig­he­ter for å ytre seg, men det er fort­satt de tra­di­sjo­nel­le medie­hu­se­ne som til­byr debat­te­ne med størst poli­tisk gjen­nom­slag. Det er her man har størst mulig­het for å bli sett og hørt.

Papir­avi­se­ne har prio­ri­tert debatt­stof­fet sitt høy­ere de sis­te åre­ne. Det har ikke nød­ven­dig­vis gjort dem mer til­gjen­ge­li­ge. Kan­skje tvert imot. Nå er det ofte avi­sen som set­ter dags­or­den for debatt­si­de­ne. De bestil­ler inn­legg og ska­per en dis­ku­sjon ut fra egen inter­es­se. De lese­re som er opp­tatt av and­re spørs­mål enn avi­sen, slip­per ikke til. Det kan ha gjort debatt­si­de­ne mer inter­es­san­te for noen, men mind­re inter­es­san­te for dem som øns­ker en mulig­het til å ytre seg på egne pre­mis­ser.

Net­tet er som skapt for debatt og dia­log. Her fore­går man­ge ver­di­ful­le dis­ku­sjo­ner og man­ge verdi­løse. Medie­hu­se­ne bur­de bru­ke mer res­sur­ser på å ska­pe gode nett­de­bat­ter. Debat­ter der van­li­ge folk, presse­folk og beslut­nings­ta­ke­re kun­ne møtes til menings­bryt­ning. Men det kre­ver res­sur­ser, og jeg håper medie­støtte­ut­val­get ser beho­vet for å etab­le­re nye are­na­er for debatt, gjer­ne uav­hen­gi­ge av medie­hu­se­nes agen­da­er.

Mediehusene trenger en intern kritiker

Til slutt vil jeg nev­ne en mer per­son­lig kjepp­hest. Medie­ne for­lan­ger åpen­het av sam­fun­net rundt seg. Det er bra, men de bør da også vise stør­re åpen­het om eget arbeid.
I offent­lig­he­ten blir det sta­dig spurt hvem som skal vok­te pres­sen. Alle makt­or­ga­ner har sine kon­troll­in­stan­ser i vårt gjen­nom­re­gu­ler­te sam­funn. Medie­til­sy­net har vis­se til­syns­opp­ga­ver i for­hold til pres­sen, men de kon­trol­le­rer ikke kva­li­te­ten på inn­hol­det i medie­ne. Folk som kla­ger, kan få kla­gen behand­let i Pres­sens Fag­li­ge Utvalg, men det­te utval­get er ikke noe kva­li­tets­or­gan. Det skal bare påse at pres­sen ikke bry­ter med bran­sjens etis­ke regel­verk, slik utval­get til enhver tid tol­ker det.

Jeg mener alle medie­hus bør ha en intern kri­ti­ker. En som tar imot kla­ger fra lesere/seere og tar kla­ge­ne opp til debatt både internt og eks­ternt. En slik funk­sjon legi­ti­me­rer kri­tikk av jour­na­lis­tik­ken og opp­drar redak­sjo­nen slik at den blir i stand til å for­kla­re og for­sva­re jour­na­lis­tik­ken sin offent­lig. En kon­ti­nu­er­lig sam­ta­le om jour­na­lis­tik­kens inn­hold lærer også redak­sjo­ne­ne mye om hvor­dan det de skri­ver blir opp­fat­tet og hvor nyt­tig kri­tikk kan være.

Her i lan­det er det bare BT som har en ord­ning med leser­om­bud, og åre­må­let for stil­lin­gen går ut ved års­skif­tet. Det er et klart sig­nal om redak­tø­rers for­hold til åpen kri­tikk at ingen and­re har opp­ret­tet en til­sva­ren­de stil­ling. Etter mitt syn bur­de en slik funk­sjon vært insti­tu­sjo­na­li­sert i alle redak­sjo­ner, ansatt av sty­ret i bedrif­ten. Det vil­le økt medie­nes tro­ver­dig­het og, over tid, skapt bed­re for­ut­set­nin­ger for en opp­lyst debatt om pres­sens virk­som­het.

TEMA

J

ournali
stikk

122 ARTIKLER FRA VOX PUBLICA

FLERE KILDER - FAKTA - KONTEKST

1 KOMMENTAR

  1. Bra lis­te som kan hjel­pe til å mot­vir­ke leser­ned­gan­gen.

til toppen